Så var det gått et år. Det er nesten ikke til å tro, og jeg skal være ærlig. De siste ukene har vært ekstra tunge. Kanskje fordi underbevisstheten vet nettopp det, at vi nå har mistet et helt år som vi aldri får igjen. Kanskje fordi vi er inne i enda en unntakstilstand med ekstra strenge restriksjoner, som nettopp ble forlenget. Kanskje fordi jeg rett før den nye nedstengningen faktisk valgte å forlate en situasjon der jeg følte at smittevernet ikke var godt nok ivaretatt, og det viste seg i etterkant at en person til stede var bekreftet smittet. Kanskje fordi en hurtigtest var nødvendig før jeg kunne gå på jobb igjen etter å ha fått den beskjeden, slik at jeg i forrige uke måtte ut med tusen kroner for å få en pinne dyttet opp i hjernen, haha. (Testen var heldigvis negativ, men det var en påkjenning likevel.) Kanskje fordi dette vanligvis ville vært en herlig tid på året med mye sosialisering, om vi hadde fått omgås i det hele tatt. Kanskje fordi det nå er mer enn fire måneder siden skjenkestoppen ble innført igjen, og mange serveringssteder ikke har hatt åpent siden da, og dette ikke lenger bare er en krise for bransjen, men en katastofe. Kanskje fordi jeg begynner å bli sår bak ørene av å bruke munnbind på jobb i mange timer i strekk flere ganger i uka. Kanskje fordi vi egentlig skulle feiret bursdagen til min lille niese på søndag – hun fylte tre år, og resten av familien kunne være sammen-på-avstand, mens vi satt her hjemme og vinket gjennom skjermen. Kanskje fordi jeg kjenner folk som har stått uten jobb i tolv måneder. Kanskje bare fordi absolutt alt er så krevende i hverdagen, og fordi det har vart så lenge, slik at det begynner å gå utover hud og hår og marg og bein og tålmodighet og tiltakslyst og det hele. Jeg kjenner at det knaker i sammenføyningene. Hvor mange ganger har jeg tenkt «dette var det siste vi trengte» i senere tid? Veldig mange.

Jeg kommer ikke til å skrive noen stor oppsummering av pandemi-året. Jeg oppsummerte første del av unntakstilstanden her, og det første halvåret her, og hele 2020 her. De som har lest disse innleggene, og som er innom bloggen jevnlig, vet omtrent hvordan året har forløpt. Jeg vil ikke gjenta meg selv for mye. Dessuten har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg er så sliten og lei, jeg er trøtt og trist hele tida. Jeg vil ikke bruke timevis på tilbakeblikk, jeg har nok med nuet. Overskudd er noe man hadde i gamledager.

For øyeblikket, ett år etter den første pressekonferansen, er situasjonen i Oslo verre enn noen gang. Høyere smittetall, strammere restriksjoner og mer oppgitthet enn noensinne. Vi har levd med tiltak hele året, og med lockdown i over et halvt år totalt, nå senest i mer enn fire måneder i strekk. Hver gang vi tror det ikke kan bli strengere, blir det nettopp det. Akkurat nå føles det aller mest frustrerende at vi ikke kan gjøre annet enn å holde ut. Hadde dette vært en jobb, ville jeg sagt opp. Hadde dette vært en fritidsaktivitet, ville jeg holdt opp. Hadde dette vært et forhold, ville jeg slått opp. Jeg har det ikke bra, ville jeg sagt. Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke mer. Problemet er at den muligheten ikke finnes. Vi har ikke noe valg, vi må holde ut. For hverandre, for dem som trenger oss. Vi står sammen, men vi står liksom ikke like stødig som før, vi begynner å vakle. Jeg vet at det blir bedre etterhvert, jeg vet at vi er på vei i riktig retning, men det føles ikke slik, det tar aldri slutt. Jeg har stunder der jeg nesten mister håpet av syne, og jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid å hente seg inn igjen.

I løpet av de siste 365 dagene har jeg klemt tre personer som ikke er min samboer eller min aller nærmeste familie (når det har vært forsvarlig). Det var sånne spontane klemmer, det bare skjedde, fordi gjensynsgleden var så stor. Jeg vet akkurat hvem, hvor og når. Tre klemmer på et år. Når dette er over, skal jeg teppebombe omgangskretsen min med fysisk kontakt.

Joda, jeg vet selvfølgelig at jeg er skikkelig heldig, tross alt. Det er vi alle, som bor i et land med så mye plass, penger og tillit, når uhellet først er ute. Det kunne vært så mye verre, og mange land og byer og mennesker er langt hardere rammet, men pandemien påvirker faktisk alle aspekter ved tilværelsen her også. Hver bidige dag. Livet har stått på vent siden denne datoen i fjor, og det er lov å kjenne på en viss sorg.

Nå er det heller ikke bare meg selv jeg tenker på, selvfølgelig. Dette handler ikke bare om at det er demotiverende i lengden å ha så begrenset frihet, eller at det er kjedelig å måtte sitte hjemme hele tida, haha – det handler om alle som strever med å betale regningene sine, alle som er blitt permittert eller oppsagt, alle som er ensomme, alle barer og restauranter og hoteller og kulturinstitusjoner og fritidstilbud og kaféer og butikker som ikke får holde åpent, der noen skulle vært og hygget seg og holdt økonomien i gang, og andre skulle vært på jobb. Alt har stoppet opp.

Det er ordentlig nedslående å gå rundt i Oslo for tida. Tigerstaden er en spøkelsesby, med øde gater, strenge skilt, gitter, gråpapir og tomme lokaler overalt. Hvert eneste sted som forsvinner, representerer tapt inntekt og en drøm i knas. Det står folk bak, folk som sliter. Vi sliter alle sammen. Om man ikke selv bor i Oslo sentrum og har gjort det hele veien, tror jeg kanskje ikke det er så lett å forestille seg hvordan hverdagen her er, men det er greit, for jeg unner heller ingen andre å ha det slik. Jeg er glad for at jeg bor her, også nå, men iblant tviler jeg nesten på om byen og innbyggerne kommer til å klare å reise seg igjen, sånn på ordentlig. Det vil ta flere år, tror jeg.

For noen dager siden (før vi fikk mer snø) tok jeg en runde med kameraet. Her kommer en liten stemningsrapport. Slik ser det ut, og slik føles det, i hovedstaden vår akkurat nå.

Disse bildene er tatt i et begrenset område i løpet av en liten times rusletur, men sånn er det nå overalt og hele tida. Selv ikke sola gjør saken bedre. Byen blør. Det gjør vondt.

Jeg pleier vanligvis å fokusere på det positive, og etter at jeg hadde brukt kameraet aktivt for å dokumentere disse kjipe tingene en stund, sa det faktisk stopp av seg selv. Jeg ble kvalm og skjelven og ustø. Det er for mange tomme lokaler, for mange triste skjebner, for mye å ta inn. Jeg måtte stoppe opp og puste litt for å riste det av meg. Jeg måtte stikke innom et bakeri og gjøre et bildesøk på «cute kittens«. Jeg måtte gi Jonasflotte en ekstra stor klem da jeg kom hjem, og sette meg i sofaen med tekopp og kake. Sånt hjelper alltid, heldigvis.

Ja, for det er jo fortsatt de små tingene som lyser opp i mørket. Hverdagsgledene, hjemmehyggen og påfunnene. Vi gleder oss over stadig lysere morgener og kvelder, vi går turer og spiller kort, vi bruker de digitale mulighetene vi har, vi lager god mat og drikker importøl, vi pynter oss hver eneste lørdagskveld. Nå i helga hadde jeg bedt om fri fra jobb fordi jeg hadde planer, men de ble selvfølgelig utsatt da den nye nedstengningen kom, så nå tar vi et opphold på hotell i stedet. Vi er dødsslitne, vi fortjener et avbrekk. En ørliten staycation oppi det hele. En stor andel av Oslos hoteller er stengt, men vi fant et som er åpent og som ser veldig hyggelig ut. Selv om vi fortsatt ikke kan gå ut og gjøre noe som helst, selv om det egentlig bare er snakk om å bytte ut ett oppholdsrom med et annet, gleder jeg meg til å slafe på hotellrommet og til å skåle i champagne i kveld. Ja, det er faktisk det eneste rette på en slik miserabel merkedag. Det er vel Winston Churchill som er opphavet til følgende sitat: «I could not live without champagne. In victory I deserve it. In defeat I need it.» Dette har jeg hatt som livsfilosofi i årevis allerede, hoho. Denne årsdagen føles definitivt som et nederlag, men vi fortsetter å holde motet oppe og hodet hevet – og vi hever glassene i tillegg. Vi gjør det beste ut av denne krevende og sørgelige situasjonen, fremdeles, for det er det eneste vi kan gjøre. Våren og vaksinene kommer nok til slutt. Dessuten er det faktisk fredag. Skål.

– – – – –
In other words: Today it has been a whole year since the very first restictions hit us here, and that fact – and the state Oslo is in right now – is so depressing. Please use the translation widget for an English version.