God dommedag, alle sammen! Jeg peker nese til pessimistene ved å sette meg på et fly.

For noen timer siden hadde jeg siste eksamen. Etter å ha oppsummert fire forskjellige fag på én uke, er jeg veeeldig klar for ferie. I denne intensive innspurten har jeg pådratt meg en liten forkjølelse, og på grunn av oppussing i bygget har jeg ikke hatt vann i leiligheten min det siste døgnet. Stemningen kunne ganske enkelt vært bedre, haha.

Det har ikke dukket opp så mange juleorienterte innlegg på denne bloggen, men nå er det jo bare noen dager igjen! Før jul skal man jo være ekstra ærlig, så her er en liten desemberrapport.

Noen kort som har funnet veien ut i verden, og en av årets gaver.

Denne adventstiden har vært veldig annerledes. La oss begynne med det åpenbare: Kulden, snøen og mørket mangler. Mange sier at de hater disse sidene ved den norske vinteren, men de fleste kan enes om følgende: Levende lys synes best når det er mørkt på den andre siden av vinduet. Fyr på peisen varmer mest når det er kaldt ute. Den hvite snøen lyser opp svarte vinternetter, og gjør det pent og lunt overalt. Det er ekstra godt å holde rundt en kopp kakao hvis man først har brukt hendene til å lage snøballer. Disse tingene henger sammen, og innekosen vi er så glade i, avhenger av forholdene ute. Det er ikke så mange som tenner fjorten telys, gjør opp i kakkelovnen og drikker gløgg i juli. Fordi disse tingene hører denne årstiden til. Vinteren. Den kommer hvert år, og den skiller seg fra resten av året, og det kan vi være glade for. Hvis det ikke blir hvit jul, er de fleste nordmenn misfornøyde. Da er det bekmørkt, glatt og vått ute, og det er ikke slik jula skal se ut hos oss. Den skal være kald og klar, med isroser på vinduene og varme roser i kinn, og med hvit snø under den svarte stjernehimmelen.

Én ting er å være i et varmt land – jeg har for eksempel feiret jul i Florida, og da var det strålende sol og bare ben som gjaldt. Hele familien drakk iskaffe og spilte golf og gjorde andre absurde ting, og så Tre nøtter til Askepott på DVD i hotellsenga. Det var familiejul i sommervarme, og det var supert. Frankrike ligger i en sånn underlig mellomsone som hverken er varm eller kald. Det er liksom vår eller høst eller noe midt i mellom. Her i Paris er det blitt litt mørkere (daglyset forsvinner klokka fem), og det regner og blåser en del. Vi har knallgrønt gress og ti varmegrader. Pepperkaker og gløgg er ikke å oppdrive. De færreste i klassen min feirer jul i det hele tatt, så det er lite snakk om forberedelser og familietradisjoner. Folk er glade for å få fri, så klart, men de færreste ser på det som juleferie.

Jeg har feiret jul i Irland også, og da var forholdene omtrent som her. Jeg husker at vi våknet til én centimeter slaps på første juledag. Barna (og jeg!) var helt i hundre, og resten samfunnet stoppet opp. Alle klagde over hvor kaldt det var, men jeg tror de syntes det var litt stas likevel. Særlig fordi det var en nordmann blant dem. Jeg var en del av en familie, med barn og besøk og tradisjoner og forberedelser, og bodde i et hus med julehemmeligheter og julepynt og julekaker i. Det ble en helt spesiell og veldig koselig julefeiring. En annerledes, men ektefølt og gjennomført jul. Her i Paris blir det ikke det samme, for jeg er ikke omgitt av andre som gleder seg. Det er selvfølgelig mange flotte juledekorasjoner å se rundt omkring (og en del grelle greier; dette kommer vi tilbake til), men det høles mer overfladisk enn hjemme. Det virker enda mer regissert av handelsstanden her, liksom. Folk kjøper mer enn ellers, men ser de egentlig frem til jul? Det føles noen ganger som at det bare er jeg som gleder meg. Jeg gleder meg heldigvis nok for alle sammen, da!

Julepost fra fjern og nær, noe så hyggelig! 3D-kortet med katten er blant de fineste jeg har sett.

I ferien skal jeg snakke om sånt jeg tenker på. På mitt eget språk. Jeg klarer ikke uttrykke tanker og følelser ordentlig på fransk ennå. Jeg blir stadig flinkere i fransk, men enkelte ting er fortsatt vanskelig. Det er slitsomt å stadig måtte omformulere seg, å bli misforstått, å måtte forklare, å jobbe for å finne dekkende og korrekte ord. Språk er så morsomt og spennende, og samtidig så hemmende når det ikke fungerer optimalt. Jeg merker det spesielt godt når jeg faktisk har noe viktig jeg vil si, noe å uttrykke, noe å ta opp. Kanskje kommer jeg ikke til å snakke om alt med alle i juleferien, men det skal bli godt å ha muligheten. Med dem som kjenner meg best.

En venn av familien er alvorlig syk. Sånt blir ekstra stort og trist rundt jul, når alle hjerter skal glede seg. Man blir minnet på hvor lite som skal til før det hele faller sammen, og hvor viktig det er å sette pris på hverandre. Jeg skal holde ekstra hardt i mine nærmeste i jula, for jeg vet hvor privilegert jeg er som kan være sammen med dem, særlig når jeg til daglig bor et stykke unna.

At disse tre ordene kan bety så mye! «Hjem til jul». Det er noe poetisk ved det. Jeg har reist hjem til jul fra for eksempel Oslo og Molde, men i år blir det selvfølgelig enda finere enn før.

Jeg trives ordentlig godt i Paris, men har gått litt ned i vekt denne høsten. Utilsiktet vektnedgang, altså – jeg hadde egentlig håpet at om noe skulle skje på den fronten, ville det være utvikling i den andre retningen. Det er ikke snakk om så mye (jeg veier meg ikke, så jeg har uansett ikke noe tall), men jeg merker det. Det er absolutt ikke fordi jeg ikke spiser nok, og ikke fordi jeg ikke spiser godt – jeg koser meg masse! – men fordi det er anstrengende på så mange måter å bygge opp et liv i et annet land.

Jeg har hatt dårlig råd i det siste. Jeg føler meg som prototypen på en frilanser skråstrek student i utlandet, faktisk. Får betalt husleie, skolepenger og skatt, men det blir ikke stort til overs, høhø. Jobben er vanskelig å forutse. Jeg har måttet kutte kraftig ned på julegaver (vanligvis gir jeg femten stykker, men i år ble det bare fem) og julekort (og for meg er det nesten like ille!). Heldigvis kunne jeg kjøpe flybilletter i oktober, så jeg har hele tiden visst at jeg ville komme meg både hjem til Norge og tilbake hit i forbindelse med ferien! I leiligheten min har jeg minimalt med pynt, for jeg har jo hverken plass eller penger til sånt som strengt tatt ikke er nødvendig. Jeg hører på julemusikk, brenner kongerøkelse, drikker julete og åpner fem julekalendere hver dag. Likevel har jeg ingen julestemning, og det føles underlig.

Snøkrystaller i taket.

Én ting er så til de grader på plass: Forventningen. Jeg har ikke helt forstått at det snart er jul, sånn skikkelig snart, men jeg gleder meg altså noe voldsomt. Til å se og lukte snø. Til å høre norsk. Til å klemme på de jeg er aller mest glad i, men ikke har sett på tre måneder. Til hele jula plutselig eksploderer rundt meg. I et stort, hvitt hus i en liten bygd hvor jeg har vokst opp, hvor alt er slik det alltid har vært, og hvor jeg hører til.

Jeg lander på Gardermoen i kveld, og jeg vet at Mor står på flyplassen og venter på meg. Vi skal synge med på «Driving Home for Christmas» og spise boller i bilen. Jeg har forberedt henne på at jeg sannsynligvis kommer til å felle noen tårer, for jeg er litt ekstra emosjonell for tida (men mest sannsynlig blir øynene fuktige allerede når vi går inn for landing og jeg skimter snøen gjennom skylaget).

Jeg kunne faktisk ikke gledet meg mer. Dette kunne ikke passet bedre. Jeg er så heldig at jeg bor i Paris, og det er jeg så intenst glad for, men nå skal jeg endelig hjem til jul.

– – – – – – –

In other words: Happy apocalypse, everyone! I will wave at the pessimists as a board a plane this afternoon. Today I have had my last exam, and after four of those in one week I am very ready for a break. During this intense last week I have caught a little cold, and because of maintenance work in my building I have no running water in my apartment. Not the best way to spend my last days in Paris before the holidays! However, honesty is extra important around Christmas, so here’s a little look at the bad as well as the good. It can be tought to be in another country around Christmas, especially if one is not surrounded by family and friends. Also, when you’re used to proper Norwegian winters with cold and snow, the Parisian winter with ten degrees and green grass and horisontal rain just doesn’t make the cut. I have celebrated this holiday in Florida and in Ireland, so I know how this works in other countries, but on those two occasions I was not alone. This time I am living by myself, and I have no money to buy decorations, and my budget for cards and presents is so much smaller than I am used to. I have unconciously lost some weight this autumn, and I sometimes feel like the only person in Paris who is actually looking forward to the holidays, not just spending more because of the flashy decorations. Most of my classmates do not celebrated Christmas, so we don’t talk a lot about preparations and traditions. Furthermore, although my French is improving, it is difficult to express thoughts and sentiments in a language which is not your mother tongue. It is challenging when you can’t find the words, and it is tiresome when you are often misunderstood and have to explain everything all the time. During my stay in Norway I’ll make sure to talk about all sorts of things! Including the fact that a friend of the family is gravely ill. Those things become even more around Christmas, as everyone’s supposed to be jolly. They do however remind you not to take your happiness or your loved ones for granted. I can’t wait to see everyone again! To spend the holidays with those who matter most, those I have not seen for three months. When I land at the airport this evening, I know my mother will be there to pick me up. I have warned her that I might shed a few tears when we meet (in fact, I’ll probably tear up when I see the snow through the plane window). We will sing along to the radio and eat treats in the car, and when the ride is over, I’ll be where I belong. I am lucky enough to live in Paris, and I am so happy about that, but now I’m going home for Christmas.