Forfatterarkiv: Synne Cinnamon

Instagram: Sensommerlig lappeteppe

Postet den av

Oppdatering: Jeg har lagt inn bildet på nytt, og håper at de som ikke så det før, ser det nå. Beklager!

Slik har de siste ukene sett ut, skal vi tro mobiltelefonen min. Jeg fortsetter eksperimenteringen med ny bloggplattform, og denne gangen ble det ett digert bilde, så da kommer alle beskrivelsene her nede.

Vi begynner på toppen:

——

Xbox på veggen på et utested, takket være noen teknisk kompetente bekjente med en bærbar prosjektor (det er noe av det særeste jeg har vært med på!), utsikten fra takterrassen på en solskinnsdag, en selvsagt t-skjorte på 22. juli.

Frokost med nybakte scones, Jonasflotte på gitarhandel, vår venn Basil som bor i vinduskarmen.

Selveste Kon-Tiki, en importert postkasse, antrekket mitt da golfklubben arrangerte kostymeturnering. Med passende klær, en pose spinat, markerte bryn og håret samlet i nakken ble jeg ganske lik Olivia!

Jurassic Park-tendenser på biltur, en gul busk mot en blå himmel, en kveld med vin og salamander.

Blåbærfrokost, regn på ruta, en reise inn i skogen.

Kokekaffe i kjele over bålet, Løvenes konge-himmel, en bukett roser til meg selv.

En fin fyr som kaster stilige skygger på veggen, klassisk røde kinoseter, en liten hyllest til golfspillet.

Chili- og sjokoladesnurr på kafé, et fint lokale på en fredagskveld, parkliv.

Helgens bakst, fint lys i gardinen ved grønnsakshandleren, blåbærpannekaker til lunsj.

——

Det har vært noen fine uker!

Jeg heter Synnebollen på Instagram, forresten! Enn du, hvis du bruker det?

Turist-o-rama, første del

Postet den av

Da Jonasflotte og jeg skulle være turister i egen by, ville vi gjøre det ordentlig. Han hadde ferie, og jeg var ferdig med flere frilansoppdrag, så vi valgte oss ut en intetanende torsdag og stappet den full av fine opplevelser. Vi la en plan på forhånd for å få mest mulig ut av dagen, slik vi ville gjort om vi var i en annen by enn vår egen hjemby, og stilte vekkerklokkene våre på 07.00.

Klokka ni åpner Kon-Tiki-museet på Bygdøy. Da var vi på plass! Vi hadde spist en god frokost sammen, så vi hadde mye å gå på, og jeg hadde puttet et par ekstra sko i veska, så jeg hadde nye å gå på, og vi hadde tatt bussen ut dit gjennom et solfylt landskap. Ja, for vi fikk fint vær! For en bonus, særlig etter alt regnet som har falt denne sommeren!

Jeg har besøkt dette museet én gang før, men da var jeg ganske ung, og Jonasflotte hadde ikke vært der. Ekspedisjoner og oppdagelsesferder er alltid spennende, synes jeg, og senere i augst kommer jo en ny film om akkurat Kon-Tiki, så dette passet bra. Museet er kompakt og ordentlig interessant, med en god variasjon mellom små detaljer og store linjer, og fine lokaler fulle av virkningsfullt lys og stemningsskapende lyd.

Thor Heyerdahl virker å ha vært en morsom mann, altså. Man blir ydmyk av tanken på at denne flåten og disse menneskene la ut på et så stort eventyr! Jeg synes alltid det er gøy å se ting og tang fra slike turer, og er generelt fascinert av gamle ting og maritime elementer.

Man kommer heller ikke utenom Påskeøya på snakk om Heyerdahl. Maken til spennende sted!

I kjelleren på museet får man se undersiden av flåten (det var jo litt av en konstruksjon!), omgitt av flotte vannvesener. Det største av dem er en hvalhai, som spiller en rolle i filmen som kommer, hehe.

Dessuten har de bygget huler i kjelleren! Jeg går i barndommen i slike omgivelser! Heyerdahl gjorde oppsiktsvekkende oppdagelser i huler rundt omkring, og på museet kan man gjøre det samme. Jeg snek meg rundt med et stort smil, og utforsket over alt. På bildet under kan man skimte en lav, bekmørk åpning i veggen. Jeg tok mot til meg, bøyde meg ned, listet meg inn – og kom snart stormende ut av en annen åpning, omtrent fire meter unna, med et hyl som må ha fått hele museet til å undre. Unntatt de ansatte, kanskje. Det vet jo hva som finnes der inne.

Etter to timer med historie, oppdagelser og inspirasjon, gikk vi ut i solen igjen. Bygdøy er et flott sted.

Staselige skuter og søte ender! Sånt gjør meg så glad!

I stedet for å ta bussen tilbake til byen, bestemte vi oss for å ta ferje, slik ekte turister gjerne gjør. Herlig med vind i håret! Vi forventet en sånn kjedelig, industriell sak som kjører ut til øyene hele sommeren, men i stedet var det et skikkelig sjarmtroll som la til ved siden av oss.

Vi slo oss ned sammen med en tilfeldig forsamling som snakket minst fire ulike språk i køen, og gledet oss over det gammeldagse fartøyet, den hyggelige putringen fra motoren og den blå himmelen.

Etterhvert nærmet vi oss Aker brygge, og beundret Akershus festning på vei forbi.

Så var vi fremme ved brygga, og knipset de obligatoriske turistbildene av Rådhuset…

…før vi tok trikken østover. Jeg sa at jeg syntes det var eksotisk å kjøre trikk, for før jeg flyttet til Oslo (og i en god stund etterpå!) syntes jeg jo det. Vi var hadde flaks, for vi fikk sitte på med den fine miljøtrikken som har gress, blomster og sommerfugler utenpå.

Vi gikk av midt på Grünerløkka, for vi skulle spise lunsj. Vi hadde bestemt oss for at vi bare skulle spise og drikke på sånne steder som vi tror at turister får anbefalt når de kommer hit, og første stopp ble The Nighthawk Diner. Jeg hadde ikke spist der før, bare vært innom, så det passet bra. Dette stedet har veldig gjennomført amerikansk retrostil, og sånt er alltid festlig.

Vi slo oss ned ved et blankpusset bord og bestilte fra en servitrise i klassisk uniform med skjørt og sløyfe, og jeg så meg litt rundt mens vi ventet på maten. Lokalene har sennepsgule stoler og sofaer, speil på veggene, ruter på gulvet og vifter i taket. Alle som har vært på en klassisk diner i Statene, kjenner seg igjen!

Mitt favorittelement er nok jukebox’en. En slik skulle jeg gjerne hatt hjemme!

Vi fikk etterhvert hver vår store kaffekopp og hver vår enorme lunsj. Jonas spiste en trippel sandwich, og jeg spiste gresk omelett med fetaost og spinat. Nam!

Etter å ha spist oss veldig mette, var vi klare for neste etappe i vår turiststafett. Den følger i neste del!

Postkasseluksus

Postet den av

Jeg blir like begeistret hver gang det ligger noe og venter på meg i postkassen, og jeg vil gjerne vise dere noen forsendelser fra den siste tiden. Jeg har tenkt en hel del på Posten etter at jeg sluttet som lørdagsbud i enden av juni (men jeg må innrømme at jeg ikke savner å måtte gå tidlig hjem på fredager og stå tidlig opp på lørdager, da!), så det er ekstra hyggelig å sende og motta egen post denne sommeren.

Jeg har forresten midlertidig adresse for øyeblikket, så den er ikke å finne på bloggen. Så snart jeg flytter til et mer permanent tilholdssted, skal jeg dele adressen med dere igjen.

Vi kan jo begynne med noen pene og morsomme postkort fra fjern og nær. Nærmere bestemt fra Geiranger, Trondheim, Oslo (hei, Tine Katrine!), Skåne og Dublin. Takk, alle sammen!

Jeg fikk også en vattert konvolutt forleden, med et tegneseriefrimerke på.

Den kom fra Ina, og inneholdt fire fargerike teposer og en bille! Takk, så morsomt og snilt!

Anhenget minner veldig om en annen seksbeint fyr fra dette innlegget på den forrige bloggen, hihi.

Så til sommerens absolutte post-overraskelse. Plutselig kom en stor, hvit bobleplastkonvolutt fra uventet hold og bragte med seg min nyeste favoritt.

Iiiih, en egen ordbok full av sånne ord som jeg elsker! Med rygg som får den til å se eldgammel ut…

…og med forfatterens signatur inni, som om ikke boken var nok i seg selv.

Når man blar i den, hopper det frem en mengde morsomme ord og uttrykk som bør holdes i hevd.

De er forklart på festlig vis, og gjerne illustrert med bisarre bilder.

Jeg leser og ler og koser meg veldig. Det finnes også en mindre uskyldig seksjon, som er forselglet og utstyrt med aldersgrense og advarsel – og som jeg ærlig talt ikke har åpnet ennå, hoho.

Her må jeg nok stålsette meg!

Hele boken bærer preg av mye humor og stor interesse for språk. Helt midt i blinken for slike som meg, og optimalt, lett lesestoff til regntunge sommerkvelder etter lange arbeidsdager. Fra en leser som trodde den ville gjøre meg glad. Det gjorde den virkelig! Tusen takk, gamle bardun!

Herlighet, så heldig jeg er.

Dere, i dag er det én måned siden jeg flyttet fra Søstrene Suse til Et dryss kanel. Det var litt skummelt, og det er fortsatt småting jeg vil endre på og utvikle, men alt i alt er jeg godt fornøyd med den første tiden. Jeg har funnet meg til rette; jeg trives her inne. Jeg håper det samme gjelder dere, og jeg synes det er så hyggelig at dere blir med videre på ferden! Jeg ser frem til en spennende høst, og til å dele mine gleder med dere. God søndag til alle!

Andre omgivelser

Postet den av

Noen ganger har man godt av å gjøre ting som ikke føles helt naturlig. Å utfordre seg selv og bevege seg ut av sin egen komfortsone. Det gjorde jeg en fredagskveld forleden, da det var fest på det lett legendariske utestedet The Villa. Jeg hadde aldri vært der, for det er ikke egentlig min type sted. Det er en danseklubb, så de spiller veldig høy musikk av et helt annet slag enn hva jeg hører på til vanlig. Denne fredagen skulle det riktignok en gjeng kjente dit, og jeg benyttet anledningen til å tilbringe en kveld utenfor mitt naturlige habitat, hoho.

The Villa viste seg å ligge under bakken – vi måtte gå ned flere skitne trapper før det åpnet seg en mørk, labyrintisk verden full av fargerikt lys og dundrende lyd. Velkommen ned i kjelleren!

Vi kjøpte oss en øl i baren…

…og fant oss et bord i en egen alkove med sofaer langs veggene.

Jeg gikk på oppdagelsesferd, for vi var tidlig ute (vi visste jo ikke når det var vanlig å gå ut på dette stedet, haha). Det var høyttalere gjemt overalt, så hele lokalet vibrerte av bass, og det dukket opp nye rom og barer og dansegulv hver gang man rundet et hjørne. Der var åpninger og avlukker overalt, krydret med former og farger.

Etterhvert ble hele klubben stappfull av danseglade mennesker, som myldret rundt i alle rommene. Jeg vet jo at The Villa nyter stor anerkjennelse i mange miljøer, og jeg forstår hvorfor! (Selv har jeg vel ikke aktivt oppsøkt et slikt dansegulv siden jeg var på ungdomsdisco med plysjbukser som trettenåring.) Vi møtte våre bekjente, som representerer undergrunnsradioen Oslo Bass, og som ble glade og overrasket da de så oss. Alle skålte og smilte hele kvelden. Dessuten danset vi, så klart. Det skulle bare mangle på et slikt sted!

Jeg kan krysse av et nytt utested på Oslo-kartet. Det ble en annerledes og riktig festlig fredagskveld!

Onsdagsrapport og alenekino

Postet den av

Oi, det er kveld allerede! Jeg jobber mest mulig for tiden, og dagen går så fort! Hjemmekontor er virkelig noe for meg; jeg kan kjøpe knallgule roser som lyser opp på bordet, og legge inn pauser med Gilmore Girls-epoisoder eller Mummi-lektyre, og sette opp vinduene så det blir sommerlig gjennomtrekk i hele leiligheten, og møte venner ute til lunsj, og drikke så mye lakriste jeg vil, og ta en joggetur når jeg blir rastløs. Hverdagsluksus, alt sammen.

Dessuten har jeg belønnet meg selv med en kinotur i dag, helt alene. Jeg synes det er så fint med kinobesøk på egenhånd! Da kan man velge film uten å måtte ha hensyn til andres preferanser og timeplaner, og drømme seg helt og holdent vekk i mørket, og spise opp alt snopet selv… Jeg pleier å gå på kino omtrent en gang i uken. Jeg veksler gjerne mellom å se storfilmene sammen med venner, og å se mindre og mer sære ting alene. I kveld så jeg Hva gjør vi nå?, som jeg fikk anbefalt av en venninne. Den var både morsom, sterk og rørende, og jeg anbefaler den herved videre til dere.

Jeg elsker at foajéen på Klingenberg kino minner meg om et grelt og gammeldags sirkus.

Ved kiosken kan man slå seg ned på myke sofaer – ikke harde benker som på de nyere kinoene, men ordentlige sofaer – slik at man slipper å stå i kø med hendene fulle av snacks.

I trappen ned til underetasjen henger lampetter som kaster fine skygger.

Inne i selve salen har setene den karakteristiske kinofargen. Dyprød og full av forventning.

Her så jeg en fransk-libanesisk-egyptisk-italiensk film som inneholdt en kirke, en moské, mange høner og geiter, en gruppe magedansere, flere sangsekvenser og en stor mengde hasj. Ja, det går an.

Slik var altså kvelden min. Håper alle hadde en fin onsdag, og at torsdagen blir like bra!

Hva var det siste du så på kino?

Firefarget smuldrepai

Postet den av

God mandag! Håper alle fikk en fortreffelig helg! Jeg er tilbake i sivilisasjonen, og etterhvert skal dere få se hvor fint det var på skogstur. Nå tenkte jeg å dele oppskriften på en av mine sommerfavoritter, smuldrepai. En lettlaget og rask snadderform som kan varieres i det uendelige. Man kan kanskje ikke kalle det pai ettersom den ikke har bunn, men det er i hvert fall det nærmeste man kommer noen klassisk kategori, og man savner ikke bunnen når fyllet og toppen er så gode som her! Jeg bruker ofte eple som basis i mine smuldrepaier, fordi jeg synes at eple og kanel er en så super kombinasjon – og kanel bruker jeg en hel del av, så klart! Ellers slenger jeg oppi det jeg har for hånden. I dette tilfellet var det banan og blåbær, og med den grønne paiformen min ble det firefarget smuldrepai denne gangen.

Til fire porsjoner trenger du:

– ett stort eple

– én velvoksen banan

– en håndfull blåbær

– en neve mandler

– 50 gram smeltet smør

– 50 gram havregryn

– 50 gram marsipan

(Dette er omtrentlige mål, for jeg smuldrebaker på slump, men jeg tror det stemmer ganske bra)

– to spiseskjeer vann

– kanel etter ønske

Vi begynner med å sette stekeovnen på 200 grader (alltid irriterende når man glemmer dette grunnleggende steget og må vente på at den varmes opp, hoho!). Første ordentlige trinn er å skjære eplet i tynne båter og legge dem i en smurt paiform. Vi fukter dem med to spisesjeer vann og gir dem en dose kanel, og så roter vi litt rundt. Vi setter formen midt i ovnen og forsteker eplene i ti minutter.

I mellomtiden skiver vi bananen, hakker mandlene og river marsipanen. Kanskje rimer man litt, også.

Det er lurt og godt å bruke ordentlig marsipan med høyt innhold av mandler.

Vi lager smuldretoppen ved å blande nøtter, marsipan og havregryn med det smeltede smøret. Dessuten kan man tillate seg mer kanel her, om man vil. Rør med lett hånd for at den revne marsipanen ikke skal klebe seg sammen.

Nå tar vi eplene ut av ovnen. Vi motstår fristelsen til å kaste oss over dem med én gang, enda så pene og myke og velduftende de begynner å bli. I stedet gir vi dem selskap av banan og blåbær…

…og så legger vi et jevnt lokk av smuldreblanding over.

Vi setter formen tilbake i ovnen, og lar det hele godgjøre seg i et kvarter til. Det er akkurat nok tid til å ta den lille oppvasken, gjerne mens man synger noen fjollete sanger som man husker fra barneskolen. Så kan man glede seg over lukten som sprer seg i leiligheten og telle ned til klokken ringer, og så kan man hente ut den gyldne herligheten.

Serveres med iskrem og et smil.

Vips! En lettlaget, lite pretensiøs og relativt sunn hverdagsdessert. Viktigst av alt: Den er god.

Vel bekomme!

Import og ekskursjon

Postet den av

God fredag, alle sammen!

I skrivende stund er det solskinn utenfor vinduet mitt, og det passer meg bra, ettersom jeg snart skal på postkontoret. Jeg har fri i dag, etter å ha jobbet ti timer om dagen hele resten av uken, så jeg føler at jeg fortjener å ta en litt tidlig helg. Frilanstilværelsen er uforutsigbar, men det er jo litt av poenget!

I dag har jeg importert alle gamle innlegg og kommentarer fra Søstrene Suse. Alt blir fortsatt å finne der, riktignok, for det føles riktig å la bloggen ligge slik den var. Jeg gleder meg allerede til å klikke meg rundt i arkivene som åttiåring! En blogg blir jo på mange måter en elektronisk dagbok, og en illustrasjon av hva man bryr seg om og beskjeftiger seg med. Altså vil jeg ha muligheten til å stikke innom der når jeg føler for det, men samtidig føles det riktig å kopiere brorparten av innleggene over hit.

Det føltes nemlig litt som at denne bloggen ble hengende i løse luften, at den ble litt tom og historieløs, og det kjennes liksom trygt å ha selskap av de gamle innleggene. Noen av dem kan jeg nesten ikke huske å ha skrevet, og andre kan jeg sitere omtrent ordrett. Sånt er så morsomt og merkelig! På den annen side har det gått tre år siden begynnelsen, så det er kanskje ikke så rart likevel. Alle de gamle innleggene utgjør en del av puslespillet som la grunnlaget for den nye bloggen, så nå har de altså fått komme inn her.

Jeg har laget et skille, slik at man ser hva som er nytt og hva som er gammelt, og vil gjerne advare om at de importerte innleggene ofte ser litt rare ut. Bildene er enten litt for store eller underlig små, for eksempel, ettersom innleggene ble skrevet i Blogger i stedet for i WordPress. Det får bare være, det er litt av sjarmen. Originalene er å finne der de egentlig hører hjemme, og så kan man kan man likevel klikke seg rundt her inne hvis man vil.

Nok meta-refleksjon! Jeg skal på skogstur! Sammen med den glade storfamilien, langt fra elektrisitet og internett, men med desto kortere vei til kanoer, bål og blåbær. Slik pleier det å være.

Jeg tar med meg bok, kjæreste, myggspray, støvler, lommelerke (eller fun flask, som Gilmore-gjengen ville sagt!) og varme klær, og setter til skogs om noen timer. Riktig god helg til alle!