Good books: A Series of Unfortunate Events

Postet den 16. januar 2017 av Synne Cinnamon

Nå som den nye serien er blitt tilgjengelig på Netflix, vil jeg slå et slag for disse enestående bøkene. Har du vurdert å lese dem, så gjør det! Da kan du se serien etterpå og glede deg over alle referansene (det kommer visst to sesonger til, så du har god tid), og så får du en stor leseropplevelse.

Da jeg fikk denne samleboksen – The Complete Wreck – i julegave av søsknene mine for noen år siden, begynte jeg å gråte av glede. Så mye betyr disse bøkene for meg. A Series of Unfortunate Events består av 13 bøker og er skrevet av Lemony Snicket. De er egentlig myntet på barn (målgruppa er visstnok mellom åtte og tolv år), men har vel så mye å tilby oss som er litt eldre! Jeg vet at noen er for kule til å lese barnebøker, og det er selvfølgelig deres problem. Jeg var 17 da jeg leste serien første gang, og siden da har jeg lest den to ganger til.

Disse bøkene ligner ikke på noe annet jeg har lest. Jeg vil ikke avsløre for mye, men det hele begynner med at tre barn mister hjemmet sitt og foreldrene sine i en brann. Hovedpersonene Violet, Klaus og Sunny Baudelaire står plutselig på bar bakke. De blir sendt til en verge, Count Olaf, som visstnok skal være en fjern slektning. Han viser seg å være like grisk og ondskapsfull som han er selvopptatt og teatralsk. Han bryr seg ikke om barna i det hele tatt, han bryr seg bare om den digre formuen som foreldrene deres etterlot seg. Dermed er vi i gang. Den ene forferdelige hendelsen følger den andre. Man skulle tro at det ikke skulle bli stort verre når man nettopp er blitt foreldreløs, men i disse bøkene blir det alltid verre. Alltid.

Det høres kanskje ikke særlig muntert ut, og det er det heller ikke. Det er faktisk ganske grusomt, og det er både trist og frustrerende å lese, for det finnes nesten ikke grenser for hva de lett karikerte figurene i denne serien kan få seg til å si eller gjøre. Samtidig føles det veldig forfriskende. Sorg, sinne, galgenhumor og følelsen av at alt går til helvete er ikke hverdagskost, særlig ikke i barnebøker. Det er nok like greit, men det trenger ikke gå bra til slutt i hver eneste fortelling. Noen ganger går det bare galt, igjen og igjen. Slik er livet, og slik er A Series of Unfortunate Events.

Her vil jeg komme med en anmodning av sterkeste sort. Les serien på engelsk. Den er stappfull av språklige krumspring som ikke lar seg oversette! (Dessuten er den lettlest, så selv de som vanligvis ikke leser bøker på engelsk, vil sannsynligvis kunne lese disse uten større problemer.) Forfatteren Lemony Snicket har en helt spesiell stil. Bøkene er skrevet på en intelligent og innovativ måte, med innstikk, referanser, avbrytelser og digresjoner. Med en herlig blanding av hjertevarme og iskald kysnisme. Med så mye humor, til tross for at det skjer så mye fælt. Det er mørkt, morbid og morsomt. Disse bøkene får meg både til å gråte på sengekanten og le høyt på bussen.

Denne serien kan kategoriseres både som tragedie og komedie, som gotisk litteratur og som et mysterium. Det ligger nemlig noe i bakgrunnen hele tida, noe stort og komplisert, og som leser får man den herlige følelsen av at forfatteren vet nøyaktig hvor han vil. En bisetning her, en biperson der. Veldig Finurlige Detaljer. Alt henger sammen. Det finnes dessuten flere tilleggsbøker (og ei helt herlig plate!) som utbroderer ytterligere, men selv om jeg har lest flere av dem, er det fortsatt enkelte brikker som ikke har falt på plass. Jeg tror jeg kunne undre meg og glede meg over disse bøkene nærmest til evig tid, og jeg er så inderlig glad for å ha dem i bokhylla, slik at jeg kan lese dem på nytt når behovet melder seg igjen.

A Series of Unfortunate Events anbefales på aller varmeste vis!

– – – – –
In other words: Now that the Netflix series has become available, allow me to recommend A Series of Unfortunate Events, the books by Lemony Snicket. (Apparently they’re planning three seasons of the television series, so you’ll have plenty of time to read the 13 books before watching it all, and then you can enjoy the lovely references!) These novels were written for children, apparently aged eight to twelve or something, but I actually think they have more to offer an older reader. I know some people feel too cool to read children’s books, and that’s their problem, but I was 17 when I first read this series, and since then I’ve read it two more times. When I was given all the books – The Complete Wreck – as a Christmas present from my two siblings, I cried with joy. That’s how much this series means to me.
These books are unlike anything else I’ve ever read. I don’t want to give too much away, but it all begins when three children lose their home and their parents in a fire. Violet, Klaus and Sunny Baudelaire are left with nothing and placed in the care of a legal guardian, a man who calls himself Count Olaf. He turns out to be as self-centered and theatrical as he is greedy and evil. He doesn’t care about the children, only about the huge fortune that their parents left behind. And then it’s on. One awful incident after another. You’d think it couldn’t get much worse when you were just orphaned, but it these books it always gets worse. Always.
This might not sound particularly merry, and it isn’t. It is quite gruesome, actually, and it is saddening and frustrating to read, because there’s almost no end to the terrible things that the slightly caricatured people in this series will say and do. At the same time, though, it is really refreshing. Sorrow, anger, gallows’ humour and the feeling that everything is going to hell is not common, especially not in children’s literature. That’s probably just as well, but not every story has to end well. Sometimes things go wrong, again and again. That’s true in life, and in A Series of Unfortunate Events.
The actual writing is unique. These books are full of linguistic shenanigans! Lemony Snicket has his very own style – intelligent and innovative, with interruptions, homages and digressions. With a warm heart and ice-cold cynicism. With such a lot of humour, even though so many horrible things happen. It is dark and morbid, yet very amusing. These books make me cry, but they also make me laugh out loud on the bus.
This series could be categorised as tragedy, comedy, gothic literature and mystery. There is something in the background at all times, something large and complex, and you get the lovely feeling that the author knows exactly what he’s doing when where he’s going. A sentence here, a supporting character there. Very Fine Details. It’s all connected. There are even several extra books (and an amazing record!) that tell you more, but even after reading two of them, there are still a couple of pieces that I have trouble placing in the puzzle. I think I could keep pondering and enjoying these book for ever, and I’m so happy they’re right here in my bookshelf, ready for when I feel the need to read them again.
Recommended in the strongest way!

A new kitchen companion

Postet den 14. januar 2017 av Synne Cinnamon

En drøm har gått i oppfyllelse, hoho! Delvis julegave, delvis egen investering, helvis (?) hverdagsluksus.

Jeg har alltid likt å bake, men jeg har aldri hatt noen kjøkkenmaskin. All røring, pisking og elting har foregått for hånd. Hver gang en oppskrift begynner med enten «rør smør og sukker hvitt» eller «pisk eggedosis av egg og sukker», noe erfarne bakere vet at er veeeldig utbredt, er jeg forberedt på ei lang, kjedelig vispe-økt som ender med støle armer. Ikke nå lenger!

Forrige helg flyttet en ny dings inn i kjøkkenet vårt og livene våre. Kjøkkenmaskinen med stor K, en KitchenAid Artisan!

Denne maskinen har jeg tenkt å bruke og glede meg over til jeg dør, sånn omtrent. Vi valgte svart, for det er stiligst, og nå står den på benken, alltid klar til dyst.

Da vi fikk den i hus, feiret jeg med å lage krydderkake-muffins med ostekremglasur og pepperkakesmuler.

Det gikk lett som en lek, og tok mye kortere tid enn vanlig, og ble skikkelig godt.

Jeg er jo ikke egentlig så opptatt av ting, men her snakker vi ren materialistisk glede. Så heldig jeg er!

– – – – –
In other words: This is my new friend, for life, more or less. Such a beauty! I’ve dreamt about this kind of mixer for a decade. Now it’s sitting right there on my kitchen counter, part Christmas present and part personal investment. A KitchenAid Artisan, THE mixer. We chose the black version, ’cause it’s the coolest, and I celebrated by making cupcakes. It was a lot simpler and faster than normal – I’ve never had a mixer before, so I’m used to doing all my stirring and kneading by hand, meaning this is such a luxury. I’m not too crazy about things, but now we’re talking pure materialistic joy. I feel so lucky!

On kindness

Postet den 11. januar 2017 av Synne Cinnamon

Om jeg fikk velge, ville jeg gjerne bli husket som et godt menneske, en person som var snill mot andre. Jeg synes det er så viktig, men det virker som at mange glemmer det vekk. De tenker vel at de har nok med seg selv i en travel hverdag, og vi kan alle føle det slik iblant, men det skal så lite til. Det å gi folk rundt seg – enten man kjenner dem eller ikke – et smil og noen vennlige ord er en enkel gest, men det kan ha enorm betydning og få uante ringvirkninger. Det høres ut som en klisjé, og det er det kanskje også, men det er likevel helt sant. Jeg prøver alltid å være snill.

Jeg er hyggelig mot telefonselgere. De gjør bare jobben sin. (Jeg har riktignok reservert meg mot telefonsalg, men det ringer jo en og annen lykkejeger iblant likevel, eller noen som lurer på om jeg vil delta i en undersøkelse. Har jeg tid, sier jeg alltid ja til å svare på spørsmålene deres.)
Jeg gir småpenger til tiggere. Det gjør vondt å se at mange bare ignorerer dem – det minste man kan gjøre er å se dem i øynene når man går forbi, om man så ikke har mynter å avse. Gjerne smile eller hilse også. Anerkjenne at de er der, at de er mennesker.
Jeg spør om jeg kan bidra når jeg ser noen i bybildet som bærer tungt, virker bortkomne, gråter eller på andre måter ser ut som at de kunne trenge litt hjelp. Det er ikke å blande seg, det er å bry seg.

På en av mine tyngste dager i høst, da jeg sørget over vennen min og egentlig ikke ville gjøre noe som helst, og toget var forsinket og jeg sto og frøs i vinden på perrongen, fikk jeg øye på en middelaldrende mann med hvit stokk som så veldig forvirret ut. Det slo meg at det må være vanskelig å holde orden på tidspunkt og plattformer når man ikke kan lese om endringene på infoskjermene, så jeg gikk bort og spurte ham om det var noe han var usikker på, og om jeg kanskje kunne hjelpe ham ombord på toget i ettermiddagstrengselen. Han ble så glad! Da toget kom, sa jeg «nå tar jeg tak i armen din, om det er i orden», for han kunne jo ikke se hva jeg gjorde, og så gikk vi sammen inn i vogna, og jeg fant et ledig sete til ham, og han var overstrømmende takknemlig. Det var fint å se ham smile, og godt å vite at han kom seg dit han skulle, og resten av dagen følte jeg meg bedre, fordi hans glede farget av på meg.

Man tenker gjerne store tanker i begynnelsen av et nytt år, men det er ofte små ting som skal til for å gjøre hverdagen litt finere. Samfunnet vårt blir hva vi gjør det til, så vær så snill: Vær snill.

– – – – –
In other words: If I could choose, I would love to be remembered as a good person, a person who was kind to others. I think kindness is so important, but it seems like a lot of people just forget it. Giving people around you – whether you know them or not – a smile and a friendly word is a small gesture, but it can mean a great deal and make huge ripples. It sounds like a cliché, and maybe it is, but that’s because it is true. I always try to be kind.
I’m nice to telemarketers. They are only doing their job. (I’m in the Do Not Call registry, but some phone me up anyway, to sell something or ask me to participate in some sort of survey. If I have time, I always answer their questions.)
I give to beggars on the street. It hurts to watch as people ignore them completely – the least you can do is look them in the eyes. They are human beings, after all.
I ask if I can be of assistance when I see people carrying a heavy load, looking lost, crying or otherwise seeming in need of a little help. That’s not meddling, it is caring.
On one of my darkest days this fall, when I was mourning my friend and didn’t really want to do anything and the train was delayed and I was freezing on the windy platform, I spotted a middle-aged man with a white cane who looked very confused. It hit me that it must be so difficult to keep track of the times and the platforms when you can’t read about the changes on the info screens, so I went over and asked him if I could help him get on his train in the afternoon rush. He accepted my help with a big, grateful smile, and I helped him get on board and find a seat when the train arrived, and he was so thankful. It was nice to see him light up and good to know that he got where he was going, and it made me feel better, too.
At the beginning of a new year we often make lofty promises, but little acts of kindness are all it takes to make the world a slightly better place. Please be kind.

Rome, first evening and first day: Initial impressions, views, a fun climb and a tiny door

Postet den 9. januar 2017 av Synne Cinnamon

La oss reise til Roma! Sett deg godt til rette (kanskje med en cappuccino, for stemningens skyld?), for dette er et langt innlegg med mange bilder – sånn blir det når man besøker flotte byer og stapper dagene fulle av kos.

Jonasflotte kjøpte altså Roma-tur i gave til hverandre i denne jula. Vi ankom byen på en torsdag i desember, klokka ni om kvelden, så den første dagen ble ikke særlig lang. Vi tok toget fra flyplassen og ble møtt av denne trivelige lille hilsenen. Velkommen til mafiaens hjemland!

Vi kom til Trastevere, bydelen vi skulle bo i, og der var det slitte steinhus på alle kanter, akkurat som jeg hadde håpet.

Hotellet gjorde et godt førsteinntrykk – i lobbyen var det marmor, flygel, kunst og en liten bar i hjørnet. Stedet kunne ikke vært så mye mer italiensk!

Vi feiret ankomsten ved å ta en øl, for baren var døgnåpen. Vi ville skåle for at vi var i Roma. Ingen av oss hadde besøkt byen før, så vi var storfornøyde!

Så var det bare å ta kvelden. Rommet var rent og pent og velutstyrt, og senga var stor og myk, og vi sov som to steiner etter reisen.

Morgenen etter slo jeg opp skoddene med et hvin. Vi våknet til soooool og denne utsikten utenfor vinduet!

Legg merke til klesvasken som henger ute. Jeg hadde håpet å få se ei tørkesnor med klær på i løpet av oppholdet, for det får meg til å tenke på Lady og landstrykeren, og dette målet ble altså innfridd den første morgenen!

Vi startet dagen med frokost på hotellet. Brød, ost, egg, yoghurt, juice og kaffe.

Så var det bare å fylle opp vannflaska (Roma har jo så godt kranvann!) og ta turen ut i gatene. Temperaturen lå på behagelige 15 grader, og lyset var så fint.

Den første delen av denne første dagen skulle vi utforske byen på egenhånd. Vi hadde planer om å møte vår venn Daniel ved middagstid, når han var ferdig på jobb, og i mellomtida tenkte vi å besøke Vatikanet, ettersom Daniel har vært der så mange ganger før. Han bor tross alt i Roma, og har gjort det i flere år. Vi, derimot, var jo helt ferske, og veldig klare for å rusle og se oss om!

Det tok ikke så lang tid før vi innså hvilken vakker by vi befant oss i. Det var fortsatt høstfarger på trærne, og vi gledet oss over brosteinsgater, kirkespir, marmorbygg og fine detaljer på alle kanter. Jeg forelsket meg litt i denne boden, for eksempel.

Den sto nede ved elva Tiber, som renner gjennom Roma, og som vi hadde planer om å følge et stykke. Det er alltid en god greie når man besøker nye byer; finn elva og følg den!

Vi gikk langs bredden og lot oss begeistre av den kontinentale sjarmen…

…og så tok vi til høyre, og plutselig var vi i et annet land, nemlig Vatikanet! Peterskirken tok imot oss.

Petersplassen lå badet i sol, og de staselige marborsøylene var blendende hvite.

Vi ville opp i toppen av kirkekuppelen, for Daniel hadde tipset oss om at man får nydelig utsikt derfra, og det var jo en så fin dag! Vi sto en time i kø på torget, men det gikk fort, for vi hadde nøtter å spise og masse fint å se på, og det ble etterhvert så varmt i sola at vi kunne ta av oss yttertøyet. Italienerne rundt oss sto i boblejakkene sine og hutret og ristet på hodet, men for oss var det en selvfølge å kle av oss. Ganske så herlig i desember!

Her kommer et bilde til fra Petersplassen, bare fordi husene og lyset og trærne.

Etterhvert kom vi inn gjennom sikkerhetskontrollen og inn bak kirkebygget. Der betalte vi seks euro og fikk velge mellom trappene og heisen. Vi valgte trappene, for man får alltid ekstra mye utbytte av utsikt hvis man har jobbet for den! Vi hadde rundt 500 trappetrinn foran oss, og tok fatt på ferden med stor iver. Trappene slynget seg rundt og rundt og oppover og oppover. Gøy!

Etter en god stund kom vi til taket av kirkebygget. Først her fikk vi virkelig følelsen av hvor stort det er, og hvilken enorm kuppel det er snakk om. Det er den høyeste i verden, faktisk!

Etter å ha gått inn den lille døra på bildet over, fikk vi se den fra innsiden. Den var praktfull.

Vi tok en liten titt ned i kirkerommet også, men egentlig var vi mest opptatt av klatreturen og utsikten, så vi gikk inn ei ny dør (løvene viste vei) og fortsatte oppover.

Nå ble det trangere og brattere!

Vi gikk i følge med andre nysgjerrige sprekinger, og her måtte man passe seg for ikke å slå hodet i taket eller bomme på et av de smale trappetrinnene. På ett tidspunkt var trappa mer som en stige, den gikk rett opp, og det fantes ikke noe rekkverk å holde i, bare et tau! Jeg elsker slikt; det føltes litt som ei hinderløype, hoho. Jeg skjønner at det ikke er noe særlig om man har høydeskrekk, klaustrofobi eller fysiske begrensninger, men jeg blir opprømt som en unge i slike sammenhenger.

Etterhvert merket vi godt at vi beveget oss langs utsiden av kuppelen, for gangen ble kjempeskjev. Det var faktisk rent vanskelig å holde balansen mot slutten!

Til slutt kom vi ut i lyset og lufta igjen. Vi var i toppen av kuppelen!

Der ble vi belønnet med en spektakulær utsikt over Roma, som vi tok oss godt tid til å nyte synet av og forevige.

På forsiden så vi ned på Petersplassen, der vi hadde stått litt tidligere, og elva vi hadde fulgt dit.

Etter å ha beundret byen fra oven i en god stund, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Først gikk vi ned på taket igjen…

…og der hadde de et eget postkontor!

Vi fortsatte ned til bakkeplan, og plutselig var vi inni selve katedralen, som selvfølgelig var storslått.

Så forlot vi Peterskirken, svært fornøyde med opplevelsen, og på veien ut fikk vi se en av sveitsergardistene som vokter paven. Jeg får hoffnarr-vibber av uniformen deres, hoho!

Nå var det blitt tid for lunsj. Vi begynte å bevege oss tilbake mot Trastevere, og gikk forbi flere smale smug og trapper, som vi var glade for at vi slapp å bestige.

Da vi så et hyggelig sted ved veien, med trepanel langs veggene og to eldre menn i forklær bak disken, gikk vi rett inn døra. Vi forsto fort at ingen av dem snakket engelsk i noen særlig grad, men vi trengte jo bare ordene birra og pizza og per favore!

Tynn bunn og lokale ingredienser (squashblomster, i mitt tilfelle, for det hadde jeg lest at var typisk for området). Så enkelt og så godt.

Da vi var ferdige med å spise, var sola på hell og månen på vei opp.

Vi fant ei tillfeldig gate som vi syntes så hyggelig ut, som gikk i noenlunde riktig retning, og var på utkikk etter kaffe.

Jeg går aldri lei av steinfasader og skodder – da er Roma riktig by å være i!

Kaffe ble det, på et sånt lite sted hvor folk kom inn, tok en espresso ved disken og hastet videre. Det var ett bord i lokalet, og det kapret vi, og drakk hver vår caffè latte. (Italienerne drikker visst ikke kaffe med melk etter lunsj, men det var det vi hadde lyst på, og de serverte den med et smil.)

Nå begynte det å skumre for alvor, og Tiber-elva hadde skiftet til kveldsantrekk.

Vi gikk tilbake til hotellet, man stakk innom en butikk og kjøpte noen nødvendigheter.

Dessuten skulle vi hente noen andre nødvendigheter, for snart skulle vi treffe Daniel, og vi hadde med desember-godsaker fra fedrelandet!

Vi hadde avtalt å møtes på en fin piazza ikke langt fra leiligheten hans.

Det var så godt å se ham igjen, for ettersom vi begge har bodd i utlandet i det siste, var det nesten to år siden sist vi hadde sett hverandre! Her har vi den fine fyren, utenfor den knøttlille, supersøte døra til leiligheten hans, som viste seg å ligge i et bygg fra 1742. Sånn sjarm!

Vi overleverte søtsakene (gutten ble så glad) og oppdaterte ham på situasjonen hjemme, og han åpnet ei flaske med bobler. Det var tross alt fredag, og vi var sammen igjen, så det eneste rette var å ta et glass før middag!

Så gikk vi til dette litt bortgjemte stedet, hvor Daniel hadde reservert bord.

En veldig koselig restaurant med morsomt interiør!

Det skulle vise seg at de hadde nydelig mat også. Jeg bestilte en vegetarrett som besto av en slags grønnsakspaté, potetbåter, salat og myntesaus. Nam!

Vi delte ei flaske sangiovese, og alle hadde plass til dessert til slutt. Gutta var veldig fornøyde med sin tiramisu, men min tunge, mektige sjokoladekake… Vel, den tok kaka.

Etter et veldig vellykket måltid gikk vi ut i byen igjen, i gater som ble gule i lyset fra gatelysene, under en stjerneklar himmel.

Daniel visste om en hyggelig trattoria rett ved hotellet vårt, så vi besluttet å ta ett glass til før vi tok kvelden.

Stilig bar og typisk italiensk kjekkas bak disken – check.

Etter en siste drink var det på tide å skille lag og sikte mot senga. Vi skulle tilbringe resten av helga sammen, alle tre, og hadde en masse fint på programmet, så det var på tide å få seg litt søvn. Jonasflotte og jeg var mette og glade og kjempetilfredse med starten på oppholdet i Roma!

– – – – –
In other words: This was the beginning of our stay in Rome! We arrived late on a Thursday evening in December, and our hotel made a very good first impression by being almost impossibly Italian and having a bar that was open around the clock. We had a beer in the lobby and were very happy to be in the Eternal City for the very first time! The next day I opened the blinds to see a wonderful view from our room, as well as brilliant sunshine. Perfect! We had breakfast at the hotel and then headed out to explore. We walked narrow, cobbled streets and admired pretty buildings and charming details, and we followed the Tiber river up to the Vatican. The basilica of St. Peter greeted us, and the square in front of it was drenched in sun. We wanted to climb the cupola to see the view, and we queued for an hour on the square. No problem, we had nuts to snack on and lots to look at, and it was so warm that we could take our coats off! Then we got in and started the ascent. Almost 500 hundred steps are required to reach the top of the tallest cupola in the world. About half way you get to the roof of the church, and you get to see the inside of it – gorgeous, of course. Then you keep climbing narrow steps, sometimes more like ladders, up and up, and you follow a narrow, slanted corridor until you get to the top. We had lost of fun getting up there, and the view was spectacular! On our way down we stopped by the post office on the roof, and then we had a peek inside the actual church, and when we were back on the ground I couldn’t help photographing one of the jester-esque Swiss guards. Check, check, check! Now we wanted lunch – beer and pizza really hit the spot – and then we walked back in the direction of the hotel. We bought some necessities, and also picked up some Christmas sweets and some soda we had brought for my friend Daniel, who lives in Rome, who we were going to spend the rest of the weekend with. We met him at a lovely piazza and went to his apartment – from 1742, check out the tiny door! – to have a glass of bubbly before dinner. Then we walked to a lovely little place and had a great meal, with wine and dessert, and then we had one last drink at a nice trattoria he knew of right by the hotel. Our trip to Rome could not have started in a better way!

A soft start

Postet den 6. januar 2017 av Synne Cinnamon

Årets aller første innkjøp blir kanskje årets aller beste.
På iskalde vintermorgener kan jeg nå pakke meg inn i en slåbrok av beste sort.

Den er myk og tykk og varm, den når meg helt ned til knærne og har lange nok ermer, den er i bomull i stedet for sånne kjipe syntetiske stoffer som jeg blir ekstra statisk av, og den er i tillegg utstyrt med lommer. På toppen av alt stakk januarsalget av med 50 % av prisen.

Det er ikke snakk om noe dyrt merke (den er kjøpt på Cubus, liksom), og jeg ligner kanskje en bestefar som bedriver kampsport når jeg har den på, hoho, men jeg kunne ikke vært mer fornøyd.

Hverdagsgleder, altså! Hurra for en varm, myk start på dagen og året!

God helg!

– – – – –
In other words: My very first purchase of the year might just turn out to be the best one of the year. I found a proper bathrobe to wrap myself in on chilly winter mornings! It’s long enough and warm enough and made from proper, thick cotton, not some synthetic fabric that makes me all static, and it even has pockets. To top it all off, the January sale ran off with 50 % of the original price. It’s not from a fancy brand or anything, and I might look like a granddad doing martial arts when I wear it, but I couldn’t be more content. The little things in life, my friends! Here’s to a soft start to the day and to the year!

Holiday leftover trifle

Postet den 4. januar 2017 av Synne Cinnamon

Her kommer tips til en super dessert for den som har julekaker til overs!

På nyttårsaften var vi tolv stykker som skulle spise middag, og jeg meldte meg frivillig til å lage dessert. Jeg hadde nemlig en eksperimentell idé om hvordan jeg kunne bruke opp kakerester og samtidig lage noe spennende og godt!

English trifle er en tradisjonell dessert fra De britiske øyer som er nært beslektet med våre egne tilslørte bondepiker. Den klassiske versjonen består gjerne av kakebunn eller kjeks, jordbær og pisket krem. Dette konseptet er veldig lett å tilpasse, og jeg bestemte meg for å improvisere!

Jeg hadde følgende tilgjengelig: Hjemmelaget sitronkrem (lemon curd) etter et teselskap i romjula, kransekake som begynte å bli tørr, ostekremglasur (sånn til gulrotkake) som var til overs og pepperkaker jeg visste at ikke ville bli spist opp. Dessuten ville jeg bruke vaniljekrem, for det er DIGG, og så kjøpte jeg to typer frukt som jeg tenkte at ville passe godt til; pasjonsfrukt og granateple. Samt sitronmelisse til å ha på toppen!

Kakene ble smuldret opp og frukten ble hulet ut. Mengdene er litt omtrentlige; det viktigste er at lagene dekker og blir jevne. Tror jeg brukte kanskje tjue eller tredve små pepperkaker til sammen, fordelt på to lag, og noe sånt som en tredjedel av ei kransekake. Av sitronkrem og glasur brukte jeg bare det jeg hadde til overs, og så ble det to bokser med Piano vaniljekrem. Jeg skaffet ti pasjonsfrukter og ett stort granateple, og det var nok til pynt i tillegg.

Så var det altså bare å legge ting lagvis! Jeg hadde dessverre ingen pen glassbolle med stett, av typen som brukes på matblogger og i magasiner, så det ble en plastbolle fra Ikea, hoho. Man tar hva man har, og det er tross alt smaken som teller! Det er riktignok litt viktig å bruke noe gjennomsiktig, slik at man får denne stilige effekten langs sidene.

Her ser man alle lagene! Det ble ni stykker til slutt. Fra bunnen og opp ligger det sitronkrem, kransekake, vaniljekrem, granateple, pepperkake, ostekremglasur, pasjonsfrukt, et nytt lag pepperkake og til slutt et nytt lag vaniljekrem.

Det tok omtrent en time å gjøre alt klart og å legge ting forsiktig lag på lag. Jeg brukte sprøytepose for å fordele vaniljekrem og ostekremglasur jevnt, og for å unngå at de dro med seg lagene under. Til slutt lot jeg hele herligheten stå i kjøleskapet i et par timer, for å «sette seg» og kjøle seg ordentlig ned, og så pyntet jeg den rett før servering.

Resultatet ble en festlig og annerledes dessert, som var både søt og mektig og frisk og fruktig, og som besto av mange ulike smaker og konsistenser. En riktig fin avslutning på måltidet.

Om noen andre får lyst til å lage julekaketrifle, er det bare å bruke det man har for hånden og det man liker – dette er vel mer en idé enn en oppskrift… Godt blir det sannsynligvis uansett! Vel bekomme!

– – – – –
In other words: This isn’t really a recipe, more of an idea – you can use whatever you have on hand and whatever you like! My holiday leftover trifle was an experimental affair. I had some gingerbread and some cookies that were drying up, and some lemon curd and some cream cheese frosting from an afternoon tea. I also got some custard (’cause it’s delicious) a huge pomegranate and some passion fruits to add freshness. I didn’t have a fancy bowl with a stem, like they use on food blogs and in magazines, so I had to make do with a plastic bowl from Ikea. No problem, it has the same function, and the most important thing is that you use something transparent to show off the layers. My trifle had nine of them! From the bottom: Lemon curd, crumbled almond cookies, custard, pomegranate, crumbled gingerbread, frosting, passion fruit, more gingerbread and finally more custard. I let it sit in the fridge for a couple of hours to settle and cool, and then I decorated with some more fruit and some lemon balm. All done! Yum!

My January

Postet den 2. januar 2017 av Synne Cinnamon

Godt nytt år, kjære dere! Tenk at vi har hele 2017 foran oss, og at vi kan fylle det med hva vi vil! Jeg er så glad i den forfriskende følelsen ved årsskiftet. Kanskje er det en klisjé, men når man bytter kalender og må øve seg på å skrive et nytt årstall, synes jeg at en viss forventning og tiltakslyst følger med.

Jeg har tatt meg fri i dag, for å skape en myk start på året. Jeg er fast bestemt på å gjøre dette året til et bedre år enn 2016 – selvfølgelig kan man ikke påvirke store, internasjonale hendelser, men i huset og i hodet skal jeg gjøre hva jeg kan for å trives og ha det bra.

Nå tar jeg tak i januar! Denne måneden skal jeg blant annet…

– Jobbe meg gjennom restene av julesnopet. For en tragisk skjebne.

– Glede meg over stadig lengre og lysere dager.

– Spille inn podcast igjen. Gleder meg! (Forresten så tar jeg gjerne imot forslag til temaer, om det er noe dere er nysgjerrige på eller vil høre om!)

– Feire bursdagen til Ina. Alltid en hyggelig merkedag i starten av året!

– Bruke et gavekort jeg fikk til jul på noe jeg egentlig ikke trenger, men har skikkelig lyst på. Slike ting kjøper jeg omtrent aldri, men man skal unne seg noen ufornuftige gleder iblant.

– Vise dere hvor fint vi hadde det i Roma.

– Se Rogue One på kino. Tror jeg. Har faktisk ikke sett prequel-trilogien (gisp! avsløring!), og denne filmen foregår vel etter Revenge of the Sith, men må man ha sett den for å få utbytte av denne? Noen som har innspill?

– Male et kott i kjelleren. Det er ganske kjedelig, men det blir lyst og fint.

– Ringe og bruke Skype. Jeg glemmer iblant at man kan snakke med folk selv om de er langt unna, og har som mål å bli flinkere til å telefonere og skype i år! Det er så fint å høre folks stemmer og se folks ansikter!

– Spise pizza på Lofthus Samvirkelag. Omnomnom.

– Se den nye sesongen av Sherlock som nettopp har dukket opp på Netflix.

– Kjøpe flybilletter til London. Vi skal i 30-årslag der i mars, og det blir første gang Jonasflotte og jeg drar hjem dit sammen etter at vi flyttet derfra i august. Gleder meg noe veldig!

– Krysse fingrene for snø. Jeg vil ha det lyst og mykt og pent igjen, takk.

– Kose meg med Awesome Games Done Quick, det ukeslange dataspill-maratonet som alltid finner sted i januar. En herlig geeky og intenst underholdende start på året!

– Prøve å huske å ta tran og sanasol hver dag. Typisk at den vanen svinner i ferien.

– Bruke et nytt skjørt jeg fikk til jul og en ny vintage-kjole som jeg kjøpte til meg selv i julegave. Sistnevnte skal jeg også dele med dere etterhvert!

– Gjøre mitt beste for å holde julestjerna i live utover året. De blir så fine når de røde bladene erstattes av grønne, synes jeg.

– Besøke nye steder i Oslo. Jeg er så klar for kaffekopper, vinglass og halvlitere i godt selskap!

– Lese ut boka mi og begynne på en ny. Håper på mange gode leseopplevelser i 2017, hoho.

Dette blir en god måned, spør du meg! Januar kan føles lang og mørk, men da er det ekstra fint å ha ting å glede seg til!

Hva er deres planer?

– – – – –
In other words: Happy New Year, my dear! It might be a cliché, but I always feel so refreshed and excited this time of year. Let’s make 2017 a really great one! I want to feel better this year, and I’m going to start by filling January with nice and fun things, for instance…
– Work my way through leftover holiday treats. Oh, the pain. – Enjoy the fact that every day is a little longer and birhgter than the last. – Use some gift cards I was given for Christmas on something I don’t need, but really want. I hardly every buy those things, but it’s good to treat yourself now and then! – Share photos from our trip to Rome. – Go to the cinema to watch Rogue One. – Use the phone and Skype. I sometimes forget that you can actually talk with people who are far away! – Do some painting in the basement. It’s boring, but it’s turning out nice. – Watch the new Sherlock season that just popped up on Netflix. – Go out for pizza. Always the right thing to do. – Buy plane tickets to London for a trip in March. I’m excited already! – Wish for more snow. I love how it makes the world like a brighter, better place. – Watch Awesome Games Done Quick, a week-long video game marathon that is always a great, geeky start to the year. – Wearing a new skirt I was given and a vintage dress I bought for myself; two Christmas presents that spruce up my wardrobe! – Do my best to keep the plants alive. We’ve got some new ones, and I never learn how much water they want. – Explore new bars in Oslo. – Finish my book and start a new one. I’m ready for lots of good reads in 2017!
This is going to be a lovely month, I think. January might feel long and dark (especially here in the North), but it really helps to have things to look forward to! What are your plans?

Et dryss kanel

A Sprinkle of Cinnamon