My bonnet à la Beth

Postet den 24. februar 2021 av Synne Cinnamon

Vi så The Queen’s Gambit i juleferien, og den inspirerte meg på to måter. For det første fikk jeg lyst til å prøve sjakk, ettersom jeg egentlig ikke hadde noen erfaring med det. Jeg visste liksom hvordan noen av brikkene beveget seg, men jeg kan ikke huske å ha spilt på ordentlig. Mine første nølende partier bekreftet to ting som jeg egentlig visste fra før: Jeg har ikke hode for tall og geometri og strategi, og jeg foretrekker samarbeidsspill framfor spill der medspillerne er rene motstandere. Det føles så aggressivt å angripe hverandre hele tida, og når den ene gjør det bra, må nødvendigvis den andre gjøre det dårlig, og da klarer jeg ikke å glede meg over det. Jeg er praktisk talt blottet for konkurranseinstinkt, jeg vil bare at alle skal ha det hyggelig, hoho. Det er kjekt å ha spilt litt sjakk, og fint å vite litt mer om hvordan spillet faktisk fungerer, men jeg blir nok aldri noen entusiast.

Det bør nevnes at jeg likte The Queen’s Gambit skikkelig godt, og at jeg syntes sjakkpartiene var spennende å følge, selv når jeg ikke skjønte stort. Det sier jo litt om at serien er godt skrevet. Om noen har valgt å ikke se den fordi de ikke liker eller forstår seg på sjakk – ingen fare, vi er flere, og den er severdig likevel!

Så til det andre punktet. Klærne, selvfølgelig! Jeg koser meg med gjennomførte serier som denne, og her var det jo mye fokus på antrekk og stil. Etterhvert som hovedfiguren gradvis blir mer uavhengig og framgangsrik, blir garderoben hennes mer glamorøs, og den er veldig tidstypisk. Sekstitallet var kanskje det aller fineste tiåret, etter min mening! Dette er altså ikke noe nytt, men det var noe helt konkret som inspirerte meg. I en scene mot slutten av serien går Beth tur i en park, og hun har på seg ei slags regnhette. En såkalt rain bonnet, hoho!

Dette var nytt for meg, dette visste jeg ikke at fantes? Så praktisk, sammenlignet med det å måtte holde i en paraply!

Nå kan dere jo lure på hvem som har kjøpt seg en vintage, deadstock (autentisk, ubrukt) rain bonnet fra sekstitallet, slik at hun kan bruke den dersom det regner når hun skal gifte seg? Oui, c’est moi. I starten av oktober må man være forberedt på ruskevær, og kjolen min er fra sekstitallet, den også, så dette passer ypperlig.

Jeg fant den på Etsy, ironisk nok hos en selger med navnet Sunny Day Vintage, hihi. Den kom i posten i forrige uke, hele veien over havet fra Amerika, og den er helt perfekt!

Det er neeeesten så jeg håper at jeg må bruke den på bryllupsdagen, men bare nesten. Det aller beste er jo oppholdsvær, men det sies vel at regn i sløret bringer lykke. Jeg vil ikke ha noe slør, men nå er jeg klar for regn likevel!

Takk, Beth!

– – – – –
In other words: I was inspired by The Queen’s Gambit to buy a rain bonnet! I never knew they existed, but they do, and I’ve bought a vintage deadstock one from the sixties to wear if it rains on my wedding day in October, haha! Thanks, Beth!

A hint of winter and a grand old coat

Postet den 14. januar 2021 av Synne Cinnamon

I et skap i uthuset hos mormor og morfar dukket denne kåpa opp. Jeg fant den da vi gikk gjennom tingene deres for noen år siden, etter at de begge var gått bort. Sånne prosesser er alltid vemodige, men det er også fint å gjøre det sammen, og så kan det jo dukke opp noe som man har lyst til å ta med seg videre, og som man kan tenke på sine kjære når man bruker. Sånn var det i dette tilfellet, og denne vintage-vennen fikk flytte hjem til meg.

Noen har kanskje sett den på Instagram allerede? Jeg må vise den fram her også, for jeg synes den er så stilig! Klassisk, tidløs tweed slår aldri feil!

Denne kåpa er altså så tykk og tung. Den veier to kilo (måtte sjekke, haha)! Den smale fasongen, lengden og beltet i livet fungerer godt for meg, og det er fint fall i «skjørtet». Dessuten liker jeg den praktiske, brungrønne fargen, de store knappene og de dype lommene.

Jeg føler meg riktig fin – og veldig varm! – i den! Inni er den fôret med grønt, glatt stoff, og merket med «En Scandia-modell». Det står også at det er «Top Tweed – Genuine Norwegian»! Så stas med gammel, norsk design, hoho! Etter å ha søkt litt på nettet, tror jeg at den er fra 60- eller 70-tallet. Slike staute ullplagg er jo svært slitesterke, så den er i ypperlig stand – den ser egentlig helt ny ut!

Denne kåpa bruker jeg bare når jeg skal være ute i minusgrader over tid, for ellers er den rett og slett for varm. Med andre ord kan det gå en stund mellom hver gang jeg kan iføre meg den, særlig når vi får så dårlige vintre i Oslo. Nå har det riktignok endelig kommet litt snø og mer vinterlige temperaturer her, så nå er vi stadig ute og promenerer, kåpa og jeg.

Før snøen kom til Oslo sentrum, da den foreløpig bare hadde lagt seg på toppene rundt, fikk vi akutt behov for å kjenne frosten i lufta og høre det knirke under skoene. Vi var uansett klare for en liten søndagstur, så vi stakk opp på Grefsenkollen. Der pleier det ofte å ligge snø gjennom hele sesongen. Vi ser dit fra balkongen vår, det er ikke langt, men det føltes litt som en annen verden.

Jeg ville ha ordentlig vinter, og det fikk jeg. Å, så godt <3 Det var en gnistrende klar dag. Vi pustet dypt inn og nøt omgivelsene. Utsikten fra toppen var nyyyydelig! (Her ser man at det ikke hadde snødd nede i sentrum ennå. Det skjedde først uka etter, og nå ligger det hvite utenfor vinduet mitt og glitrer og gjør meg glad!)

Vi hadde med oss sitteunderlag og kaffe på termos, og vi gikk på måfå ut i skogen. Vi fant et fint, stille sted, og jeg trampet en liten sitteplass til oss i snøen, slik man gjorde på barndommens skiturer, og så slo vi oss ned. Appelsinsjokolade var også på sin plass! Sol i fjeset og kaffe i koppen, det gjorde godt. Tenk at man kan få så mange fine tur- og naturopplevelser i Oslo! For en luksus.

Knallblå himmel og snø rett over hodet på en – stort finere blir det ikke på en søndag i januar.

Jeg unner alle skikkelig yttertøy og fine vinterdager, hoho!

– – – – –
In other words: I found this coat in a closet in the garage at my grandparents’ house after they both has passed away. Those processes are always melancholy, but it’s also nice to do it together, and it’s lovely to find something you can bring with you and use and think of your loved ones. That’s what this coat is, and I think it’s also super stylish! Vintage tweed, so classic and timeless! I like the length, how the «skirt falls», the buttons and the belt and the deep pockets. This woolen coat is so thick and heavy and warm, and I love wearing it! I actually need proper winter conditions to do that, otherwise it’s too warm. These past few winters have been tragic, but now we’ve finally gotten some snow and some colder and more stable temperatures here. Hooray! What’s also great about Oslo in the winter is that even though the ground may be bare in the city centre, there are lots of little peaks surrounding it, where there’s snow all through the season. Earlier this month, before the snow came to the inner city, we went to a peak called Grefsenkollen for a bit of proper winter. It was marvellous, just what I needed, to feel the frosty air and hear the snow crackle under my feet and enjoy the sight of the winter wonderland. We brought something to sit on and a thermos of coffee, plus some orange chocolate, and went for a hike in the forest. A great little excursion, without even leaving Oslo. Little luxuries! I think we all deserve great outerwear and snowy days, haha!

Dreamy garments

Postet den 19. november 2020 av Synne Cinnamon

Det går mot jul, og jeg ønsker meg aldri klær, fordi jeg er så sær og kresen. For det første har jeg ikke kjøpt et helt nytt plagg på flere år, jeg kjøper utelukkende brukt og vintage, og for det andre stiller jeg krav til passform, stoff, kvalitet og vaskemuligheter, og dessuten vil jeg at nyanskaffelser skal passe inn i garderoben min og fungere sammen med det jeg har fra før. Jeg vil ganske enkelt ikke ha plagg jeg ikke bruker. Som regel er det heller ikke noe jeg ønsker meg i butikker med nye klær, for alt var finere før, hoho. Som dere skjønner, er jeg godt på vei til å bli en gretten gamling!

Når det er sagt, kan jeg iblant forelske meg fullstendig i et nyprodusert klesplagg, noe jeg ser på et bilde eller på skjermen, og huske det i mange år. I dag føler jeg for å dele noe litt enkelt og overfladisk, så her kommer fire eksempler!

– Denne kattegenseren fra Opening Ceremony, oppdaget gjennom Sandra i februar 2012. (Bildet er lånt fra denne innlegget.)

Søt og stilig på samme tid, og med perfekt midjelengde! Genseren ble selvfølgelig revet vekk på kort tid, og var uansett såpass dyr at jeg ikke kunne kjøpt den ny, men det lever et lite håp om at jeg kanskje vil snuble over en pent brukt utgave en vakker dag.

– Et slags vattert skjørt fra H&M, oppdaget gjennom dette innlegget hos Haleigh i november 2014, som nå dessverre har forsvunnet. (Jeg måtte søke meg fram til et større bilde, og det er linket til kilden.)

Perfekt lengde og fasong, pluss lommer! Skjørtet kom i pudderrosa og svart, tror jeg, og ble raskt utsolgt. Jeg har ikke handlet på H&M siden jeg var en fattig student og ikke hadde noe annet valg, så det var egentlig aldri aktuelt for meg å kjøpe det nytt, men kanskje jeg plutselig snubler over et pent brukt eksemplar.

– Blyantskjørtet som Liz Lemon har på seg i i en episode av 30 Rock (den som heter Do-Over) og denne scenen! Ekstra høyt liv, store legg i stoffet, pinstripes og spenne foran! De fleste svarte midiskjørt gjør lite ut av seg, men dette tør å skille seg ut. Jeg har sjeldent sett noe sånt i bruktbutikkene, men jeg tipper at det er fra et kostbart merke eller et fancy motehus, og dermed utenfor rekkevidde uansett.

– Strikkegenseren med harlekin-ruter som Nancy Wheeler har på seg i en epsiode av Stranger Things, som det har vært nesten umulig å finne bilder av, men som synes best i denne gif-en:

Bruktbutikkene er stappfulle av ullgensere, men jeg kan ikke utstå ull, så det er dessverre helt uaktuelt for meg å skaffe meg noe sånt. Jeg synes riktignok at fargekombinanasjonen, det klassiske mønsteret og den slake halsen gjør denne genseren superfin likevel!

Ja, det var de fire uoppnåelige klesplaggene jeg ville vise fram i dag. Her vet man aldri hva som dukker opp, haha! Egentlig er jeg veldig bevisst på at jeg ikke vil bidra til å gjøre moteindustrien enda mektigere og rikere, jeg vil ikke bidra til mer overforbruk og flere miljøproblemer, men samtidig kan man jo forelske seg sånn uten videre, og da føles det fint å dele den tvilsomme gleden.

Enn du, har du noen drømmeplagg?

– – – – –
In other words: You never know what might pop up on this blog, haha. Today I just want to share four garments I’ve fallen in love with over the years, and not forgotten, even though they are all out of my reach. Sold out, too expensive, not for me. A cat jumper from 2012, a quilted skirt from 2014, a pencil skirt I saw Liz Lemon wearing on 30 Rock (click the link to see the video!) and a knitted jumper Nancy Wheeler wore on Stranger Things. Oh well, one can always dream. Do you have any clothes that you’ve not been able to forget?

The dirndl dress

Postet den 8. oktober 2020 av Synne Cinnamon

Endelig er det på tide å vise fram en ny vintage-venn! Det er tross alt oktober, og selv om det ikke blir noen stor feiring i år, kan jeg kle meg for anledningen. Jeg kjøpte nemlig en vintage dirndl da vi var i Tyskland i 2018! (Innleggene fra turen finnes her.)

Dette er noe ganske annet enn de knøttsmå kostymene de har på morobutikker, altså. Jeg tror mange tenker fyllefest, polyester og pupper og lår når de hører ordet dirndl, men dette er altså en klassisk og tradisjonell kjole fra den tyske landsbygda, fra fjellområdene i sør, fra Alpene.

Man ser riktignok hvor stereotypien kommer fra, da! En dirndl har stort sett alltid firkantet utringning og flatterende snitt.

Jeg føler meg både fin og kjernesunn når jeg har den på, haha.

Akkurat som den norske bunaden finnes dirndler i mange farger og mønstre, som varierer med hvor de kommer fra, hva de ble brukt til og hvor gamle de er. Denne er fra Bayern, og den er minst seksti år gammel! Den er i nesten helt perfekt stand, så noen har tatt godt vare på den. Mange varianter har forkle, men denne har knapper nedover fronten i stedet for i siden eller bak, og ble brukt uten.

Hver knapp er dekket med tråd i et intrikat mønster. Tenk, så tidskrevende… Detaljene på denne kjolen er helt rå!

Det rutete stoffet i hvitt og lilla er tettvevet, tung bomull. Skjørtet har mye volum og fôr i silke, og det er en stor, skjult lomme på høyre side.

Hvem kan vel motstå puffermer med blondekant?

En dirndl med slike halvlange ermer, som ikke brukes med skjorte under, var ment for vinterhalvåret. Denne kjolen er ganske god og varm, og det er ikke noe problem å bruke den utover høsten og vinteren. I fjor hadde jeg den faktisk på meg på julaften!

Bak har kjolen fine sømmer i ryggen, og det er hundre tusen folder i livet.

Jeg liker kjoler og skjørt med slike folder, for de legger seg så fint over hoftene, men jeg er veldig glad for å slippe å gjøre all denne jobben selv!

Det fulgte med et belte, men det er dessverre litt for stort, så jeg bruker det ikke. Det har ei tung spenne foran, som gjør at det henger framover i stedet for å sitte etter, slik meningen er, så da er det penere uten. Den enkle hjerteformen er i hvert fall veldig typisk på en dirndl, så det er hyggelig likevel!

Kjolen er kjøpt i München, hos Alexa. I innlegget om den dagen skrev jeg følgende:
«Her gravde jeg litt i en haug med nyankomne plagg, og plutselig kjente jeg tykk, tung bomull mellom fingrene, og så trakk jeg fram en gammel dirndl fra femtitallet, en drøm av en kjole! Innehaveren hadde ikke rukket å sette prislapp på den ennå, så vi snakket litt, og ble enige om en pris på 50 euro. Jeg var storfornøyd med kjøpet, og det er jeg fortsatt!»

Jeg snakket lenge med den hyggelige om kunnskapsrike innehaveren, og betalte altså mindre enn en femhundrelapp for denne godbiten. Fremdeles fornøyd, hihi.

Da er det bare å se drømmende ut i lufta og glede seg til neste gang man har tysk øl om hender.

Jeg kan jo nevne at Røør her i Oslo faktisk har et av mine yndlingsbrygg på fat akkurat nå. Nummer 27 på menyen deres er en dunkelweizen (altså et mørkt hveteøl, best of borth worlds!) fra Ayinger, som jeg smakte og falt for på samme Tyskland-tur som denne kjolen stammer fra. Et morsomt og velsmakende sammentreff!

Denne kjolen er en liten bit tysk historie, og noen har lagt ned veldig mye arbeid i å lage den, og jeg koser meg med å bruke den!

Auf Wiedersehen, mine venner!

– – – – –
In other words: It’s finally time to present another vintage frock! This one is very special, it’s a traditional dirndl from the fifties! I bought it in Germany when we were in Munich two years ago. (Read about our trip here!) It’s a far cry from the tiny little polyester costumes people wear to get drunk during Octoberfest, haha, but you can see where the inspiration came from. This is the real deal, and it has the classic squared neckline and flattering shape. The details on this dress are amazing. It is so well made, and it is almost flawless, so someone must have taken good care of it during the past sixty years! The purple and white gingham fabric is a thick, heavy cotton, the skirt is full and lined with silk, there is a large, hidden pocket on the right side, the sleeves have a nice pouf and pretty lace, and the waist has a thousand little gathers. I paid less than fifty pounds for it, and learned a lot from the cool, knowledgable lady in the shop. Apparently, this type of dirndl with sleeves was worn during the winter months, and the buttons down the front (all covered with thread, they are beautiful!) show that it was worn without an apron. It did come with a belt, but it’s too big, so I don’t wear it. I like the heavy heart shaped buckles, though, which are also very typical. So much love has been put into this dirndl dress, and I feel great in it! Auf Wiedersehen, friends!

Friday feelings (having time off and being back on track)

Postet den 28. august 2020 av Synne Cinnamon

Nå tar jeg helg med lavere skuldre enn på lenge, og ville bare stikke innom og legge igjen noen ord til dere. Fredager og lørdager er virkelig noe heeeelt annet når man ikke jobber i serveringsbransjen! Fy søren, jeg føler meg så heldig som har fri! De to siste månedene, siden jeg sa opp sommelier-jobben, har jeg fått mer ut av helgedagene enn på mange år, og fått med meg små sammenkomster både her og der. Faktisk har jeg vært bortreist åtte helger på rad! Nå kjenner jeg at det blir veldig godt å skulle tilbringe de kommende dagene hjemme i Oslo, uten å skulle overnatte noe sted, uten å måtte pakke toalettsaker. Jeg har planer om å gå på kino med en venn i morgen, og ellers skal jeg bare ta det rolig og se hva som faller meg inn. Deilig!

En annen grunn til at jeg senker skuldrene litt akkurat nå, er at vi endelig har fått bryllupet vårt tilbake på skinnene etter avsporingen tidligere i sommer. I starten av juli fikk vi beskjed om at lokalet vårt, det helt perfekte stedet som jdet tok lang tid å finne, måtte legge ned driften som følge av pandemien. Det bare forsvant, det flotte huset som har vært rammen rundt alle planene og forventningene våre i et halvår! Dette var et hardt slag, for lokalet var den første store puslespillbrikken vi fikk på plass i vinter, og utgangspunktet for alle de andre brikkene, og dessuten hovedgrunnen til valget av by. Med ett sto vi og alle gjestene våre uten tak over hodet. Jakten på nye lokaler begynte, men det var vanskelig nok å finne det forrige stedet på grunn av våre mange kriterier – og det var ekstra vanskelig å finne ledige steder etter tsunamien av bryllup som er blitt utsatt fra denne sommeren til neste sommer. Alt var opptatt allerede! Om vi ville gifte oss i 2021 i det hele tatt, måtte vi endre datoen også. Da måtte vi selvfølgelig omorganisere alt det vi hadde ordnet fra før. Plutselig satt vi der, vi som trodde vi lå godt an og håpet vi ikke ville bli berørt av pandemien, og visste hverken når eller hvor, eller om, det ble bryllup. Jeg er over jo gjennomsnittlig emosjonell og over gjennomsnittlig strukturert, haha, så dette likte jeg svært dårlig. Uvissheten varte i seks uker, og gjorde meg ganske frynsete! Denne uka fikk vi til slutt de bekreftelsene vi trengte, fra flere hold. Vi har klart å finne nye lokaler og ny dato. Endelig! Hipp hurra! Nå kan vi be folk oppdatere kalenderen sin, nå kan vi fortsette planleggingen, nå kan jeg begynne å se for meg bryllupet i en ny ramme. (Lokalene er ikke like store og godt egnet som de forrige, men de er store nok, og de er gamle og sjarmerende. Det blir ikke sommerbryllup, slik planen var opprinnelig, det blir høstbryllup! Det kan jo være vel så fint, hihi.) Nå er vi altså tilbake der vi var, vi har mange av de viktigste brikkene på plass, og det er litt over et år igjen. Jeg gir meg selv en klapp på skulderen, og gleder meg til å kunne ta opp tråden, og jeg smiler bredere og puster lettere enn jeg har gjort på lang tid.

Sånn ser jeg ut i dag! Før lunsj var jeg ute i byen, og det føles alltid bra å ta på seg vintagekjolen, leppestiften og den lette jakka etter sommeren, synes jeg. Det er noe så forfriskende ved den litt kjøligere lufta, og ved at ting starter opp igjen etter ferien! Jeg var ute i gatene for blant annet å levere en film til fremkalling, få justert litt på brillene mine og kjøpe godt importøl til i kveld. I ettermiddag skal jeg sy opp et skjørt, og så skal jeg plukke meg ei ny bok fra bokhylla, etter at jeg leste ut den forrige i går. Så er planen min å lese og spille dataspill mens min tilkommende er på øving med bandet sitt, og så håper jeg at vi kan drikke den ovennevnte ølen sammen etterpå. En fin og avslappet fredagskveld, det passer meg helt utmerket.

God helg, mine fine!

– – – – –
In other words: The weekend is here again, and feeling lighter than I have done in a long while. For one thing, I love having Fridays and Saturdays off again, since I quit my job in the service industry. The difference is huge! Over the past two months I’ve been able to spend so much time with friends and family I hadn’t seen since before the pandemic began. In fact, I’ve been away the past eight weekends! Now I’m really looking forward to spending the next couple of days at home here in Oslo, not staying overnight anywhere, not having to pack a bag. I have plans to go to the cinema with a friend tomorrow, but apart from that I’m just going to relax and see what I feel like. What a luxury!
Another big reason for my feeling good and relieved is that our wedding planning, which was derailed this summer, is now finally back on track. What happened was that in July we were told that our venue, that perfect place that took me so long to find, had to close down because of the pandemic. All of a sudden it was just gone, the beautiful house that we’d imagined as the frame around our big day for six months. It was a big blow, because that place was the first major puzzle piece that fell into place for us this winter, and it is connected to all the other pieces, and the venue was even the main reason for our choice of city. Now we and all our guests had no roof over our heads. The search for a new venue began, but it was difficult enough to find the original one, because of our long list of criteria – and it wasn’t made any easier by the tsunami of weddings that have been postponed from this summer to next summer. Everything was already taken. This meant that we had to change our date as well, and that meant that all the other things we’d already booked, had to be moved. We thought we were in a good place and hoped we wouldn’t be affected, but suddenly there were were, not knowing when or where or even if we would get married. Being an emotional person and a structured one, I did not like this one bit, haha. The uncertainty lasted for six weeks and made me quite flustered. A few days ago we finally were able to get the last confirmations we needed, and we now have a new venue and a new date! Hooray! I’m giving myself a pat on the back, and looking forward to picking up the planning where we left off. We can ask our guests to update their calendars, and I can start imagining our wedding within its new framework. (The new venue is a bit smaller and less practical, but it is older and has lots of charm. Also, it won’t be a summer wedding, as we had originally planned, but an autumn wedding. That can be just as nice!) Now we’re back where we were before, we have many of the main things in place and a bit more than a year left. I feel so much better, haha.
This is me today, by the way. I was out in the city before lunch, and it always feels great to wear a vintage dress, lipstick and a light jacket when the summer holidays are over, when the air is slightly cooler and most things start back up. Refreshing! Today I ran some errands and bought some good, dark beer for this evening. My plans are to find a new book in the shelf, since I finished one yesterday, and read and play a computer game while my fellow – my fiancé! – rehearses with his band, and then we can drink said beer together afterwards. A nice, relaxed Friday night. That’s perfect, thanks.
Happy weekend, my dears!

New glasses, who dis?

Postet den 7. august 2020 av Synne Cinnamon

God fredag, mine venner! Jeg stikker bare innom for å vise dere de nye brillene mine!

Faktisk har jeg hatt dem en stund allerede, men jeg brukte dem lite i starten, kun en kveld eller en dag eller to av gangen, fordi de ikke satt helt optimalt. Det er jo typisk at man ikke merker det når man står på Specsavers og prøver dem, for da har man dem bare på seg i et minutt eller to, så det tok litt tid før jeg oppdaget problemet. Nå har jeg nylig vært innom butikken igjen for å få dem tilpasset litt, og det ble orden på saken med det samme. Jeg er så fornøyd med Specsavers på alle måter, altså. De strammer og pusser når det trengs, og da etuiet mitt hadde gått i stykker og jeg spurte om det kunne repareres, fikk jeg et nytt gratis. Dessuten er de visst hyggelige, alle som jobber der, helt uten unntak? Det er ikke verst.

Uansett, denne modellen heter Zosma. Jeg kjøpte egentlig dette paret for å kunne bytte til det ved festlige anledninger, litt som en pyntebrille (haha, er det en greie?), men nå har jeg brukt disse hver dag i det siste! Det er cat eye-fasong på dem, akkurat som på de vanlige brillene mine og solbrillene mine. Det er jo denne retro-formen jeg liker best! Sammenlignet med det andre brilleparet mitt er disse litt flatere og litt spissere, og så er de ikke svarte, men såkalt skilpaddebrune. Jeg synes det funker, og har raskt blitt glad i dem.

Det var alt fra meg og fjeset mitt, hoho! God helg herfra!

– – – – –
In other words: Happy Friday! I just want to show you my new glasses! I’ve actually had them for a while, but I’ve only used them for an evening or a day at a time, because I had to get them adapted properly. I went to the shop and explained the problem, and they fixed it on the spot. Yay! I originally bought this pair for use at special occasions, kind of like party glasses (haha, is that a thing?), but since I got them adapted, I’ve worn them every day. I like them very much! They have cat eye frames , just like my regular glasses and my sunnies. My favourite retro shape! Compared to my other glasses these are a bit lower and a bit more pointy, and they are tortoise shell coloured, not all black. I’m really happy with them, and I wanted to share! Enjoy your weekend, friends!

In my hair

Postet den 21. april 2020 av Synne Cinnamon

Her kommer to tips til toppen – det ene er en slags life hack, vil jeg hevde!

Først har vi sjampoen og balsamen jeg bruker for tida, fra The Body Shop, i serien Fuji Green Tea. Jeg synes disse lukter godt (uten å lukte for mye!) og får håret til å føles ordentlig rent og lett. Sjampoen skummer godt, og begge er drøye i bruk. Dette er ikke egentlig volumprodukter, men jeg synes de gir volum likevel, noe som er en stor bonus i mitt tilfelle – og ifølge ekspeditøren er det fordi de inneholder litt salt. Det funker for meg, det er jo bedre med salt enn med en masse syntetiske stoffer man ikke kan uttale navnet på eller aner hva er for noe… Det er forresten praktisk å kunne kjøpe flasker i forskjellige størrelser, for ingen har vel noen gang hatt behov for like mye balsam som sjampo, og det skader heller ikke at de er laget av resirkulert plast, så klart.

Hva er så den lille greia til høyre? Jo, nå skal dere høre. Det var en sånn liten smoothie-shot, som jeg kjøpte en dag jeg følte meg pjusk, med planer om å vaske flaska, stikke hull i lokket og bruke den til akkurat dette formålet. Jeg bruker den som ei krydderbøsse, og den inneholder en slags hjemmelaget tørrsjampo! Jeg har brukt tørrsjampo mellom hårvask i flere år, sånn fra sprayboks, men jeg har aldri tenkt på hva den egentlig inneholder. Ser man nærmere på innholdsfortegnelsen, er den selvfølgelig full av ekle kjemikalier med lange navn og tvilsomme langtidseffekter. Jeg pleier ikke være så opptatt av sånt, men her er det jo snakk om produkter som jeg gnir inn i hodet mitt. Altså, hjernen min sitter der! Om jeg kan unngå noen syntetiske stoffer, vil sikkert nervesenteret mitt takke meg om femti år.

Jeg snublet over en artikkel der det sto at potetmel kunne brukes som tørrsjampo. Haha, så herlig hippie-aktig! Dette måtte jeg prøve. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før, egentlig? Vi har alltid potetmel i skapet, jeg har jo nevnt tidligere at vi bruker det som flekkfjerner, fordi det trekker til seg fuktighet på en utrolig effektiv måte. Ja, nettopp! Jeg har altså fylt denne lille bøssa med potetmel! Jeg har også tilsatt en liten teskje med rent kakaopulver, sånn man baker med, for at fargen skal bli litt mer lik hårfargen min. (Er man blond, er det ikke nødvendig, men da får man ikke den svake kakaolukta som bonus, hoho.) Når jeg så skal tørrvaske håret, bare strør jeg litt i hodebunnen, slik jeg ville brukt tørrsjampo fra sprayboks. Jeg gnir det inn og lar det virke i noen minutter, og så børster jeg det ut. Det funker som bare det!

Nå har jeg hatt følgende rutine den siste måneden: Jeg vasker håret én gang i uka, som regel i helga, og bruker hjemmelaget tørrsjampo i mellomtida. Jeg er kjempefornøyd! Anbefales herved!

– – – – –
In other words: I just want to show you the hair products I use these days, which I’m very happy with. The Body Shop shampoo and conditioner smell good, but not too much, and they leave my hair feeling properly clean and light, and they also give me volume. Accordning to the cashier that’s because they contain a little bit of salt – and hey, that works for me, I’d rather have a bit of salt in there than something synthetic I can’t pronounce. That thought made me check the list of ingredients on my dry shampoo, the kind that comes in a spray kind, that I’ve been using between washes for years. It contains lots of nasty chemicals with long names and unknown long-term effects. Usually this isn’t something I’m too worried about, but these are products I’m rubbing into my head. Hey, my brain is in there! If I can cut down on some synthetic stuff now, my nerve centre might thank me in fifty years. So, I’ve made my own dry shampoo! I read numerous places that potato flour works, since it soaks up moisture – and in fact, we always have it on hand, I’ve mentioned here beofre that we use it as a stain remover, precisely for that reason. Why have I not thought of this before? I poked holes in the cap of a little blastic bottle to make a shaker, and filled it witl potato flour – plus a teaspoon of cocoa powder, the pure kind that you bake with, to get a colour that’s closer to my hair. That’s it! I’ve used this stuff as dry shampoo for the last month, and it really works. I just sprinkle it on, rub it in, let it work for a few minutes and brush it out. I can wash my hair once a week and use this inbetween, and I’m very happy with this new routine. Recommended!