De kaller den for Lysets by, men Paris er flott også når dagslyset forsvinner.
Kanskje er det nettopp derfor?
– – – – –
In other words: The City of Lights is beautiful even when the light of day disappears. Maybe that’s how Paris got its nickname?
Kategoriarkiv: Parisific
Château de Versailles
La meg begynne med å si et par ting.
Ikke noe kamera i verden kan yte dette stedet rettferdighet. I hvert fall ikke mitt lille kompaktkamera. Man må besøke det selv. Man må oppleve stemningen og bruke alle sanser; stryke på kjølige gelendere i brede trapper, la seg blende av lysekroner og krystall, kjenne lukta av tettvevde tekstiler.
Likevel: Dette er kanskje mitt mest billedtunge innlegg noen gang. Det er ikke lett å begrense seg!
Så er dere advart, hoho.
Jonasflotte og jeg besøkte Château de Versailles da han var her på påskebesøk (du kan lese oppsummeringen av helga her og her). Jeg hadde vært der én gang før, på skoletur for ti år siden, og jeg hadde absolutt ingenting imot en ny visitt! Vi tok toget utover på fredag formiddag og følte oss klare for noen timer i overdådighetens tegn. Håper du som leser er klar for noen minutter av samme type!
Velkommen til Versailles, til Solkongens slott. Han møter deg utenfor.
Allerede på plassen foran slottet begynner tankene å spinne. Man kan nesten høre klapringen av hover på brosteinene. Tenk når karjolene kom trillende med stivpyntede besøkende i, på vei til ball!
Det forgylte gjerdet gir en forsmak på estetikken som venter deg innendørs.
Vi sto omtrent en halvtime i kø, og så gikk vi inn.
På innsiden møtes man av en majestetisk vestibyle med søyler og statuer og trapper i hvit marmor. Dette er bare begynnelsen, så klart, men det er fint likevel.
Vi gikk forbi en dør, og tittet inn i et kapell. Alle konger med respekt for seg selv må jo ha sitt eget.
I én fløy var det en utstilling som viste utbyggingen av slottet. Det var ikke det mest spennende, men jeg syntes det var gøy å se den originale, overdimensjonerte nøkkelen til hoveddøra…
…og de eldgamle maleriene som bar preg av hvor lenge de har fortalt sine historier.
Utenfor vinduene så man litt av hagen, med hekker og fontener.
Vi gikk opp en trapp i enden av denne første fløyen, og her begynte ekstravagansen på ordentlig.
På veggene langs de brede avsatsene hang relieff-portretter til pynt.
Jeg kunne se for meg brusende, fotside skjørt slepe over trinnene.
I toppen sto krakker med fløyelstrekk som man kunne hvile seg på…
…før man gikk gjennom en av de detaljert dekorerte dørene.
Rom og saler på rekke og rad, det ene værelset mer overveldende utsmykket enn det andre.
Gull, marmor, prismer og tepper overalt. Byster og løver og engler fra gulv til tak. Det er voldsomt.
Innimellom må man rett og slett hente seg inn litt, så vi tok noen pauser på benkene rundt omkring. Det var fint å kunne spise noen kjeks og hvile føttene, og å legge hodet bakover mot veggen. Selvfølgelig var det fine mønstre i karnappvinduene også.
Etter en slik hvil trakk vi pusten dypt, nikket mot fyren på veggen og gikk inn i selveste Speilsalen.
Den var så mye finere i virkeligheten enn i hukommelsen min. Den er nesten ikke til å tro. Den er lang og smal, med blanke parkettgulv og flotte takmalerier, samt et enormt antall lysekroner.
Som navnet tilsier er det mange speil her, langs hele veggen på den ene siden…
..og det er brede vinduer og doble dører med utsikt til hagen på den andre.
Her gikk tankene mine til fordums gallaer igjen. På disse setene satt det sikkert nervøse, nydelige unge damer og håpet på at noen skulle by dem opp til dans!
De hadde nok å se på mens de ventet, i hvert fall.
Denne salen er ganske magisk, altså.
Utforskningen fortsatte etterpå. Jeg lot meg fascinere av dagslyset som lekte seg i dører og vinduer…
…og av fjærpryden på himmelsengene i soverommene til kongen og dronningen.
Tenk at Marie Antoinette har sovet her!
Etter så mange værelser, det ene flottere enn det andre, var det faktisk godt å komme til en litt mer nedtont del av slottet etterhvert. Det var jo ikke akkurat simple forhold likevel! Selv de rommene som ble ansett for å være ganske ordinære i sin tid, og som gjerne var tiltenkt tjenere og andre uviktige mennesker, var kjempefine. Jeg ble litt ekstra glad i et rom med kjølig tapet i min favorittfarge, grønn, og mange små krakker langs veggene…
…og med lysekrone i taket, naturligvis…
…og med et mykt teppe i midten. Der kunne jeg ligget på gulvet og lest og vært lykkelig, tror jeg.
Her inne ruslet vi altså rundt i flere timer, og lot oss begeistre til vi ble nesten tunge i hodet.
Jeg vil oppfordre til å tenke minst mulig på hva dette slottet faktisk kostet å konstruere, haha. Hvis man tillater seg å fundere på hvor store summer som ble lagt ned her, i en epoke da ganske mange franskmenn kunne hatt behov for en mer rettferdig fordeling av statlige midler, blir man nesten frustrert. Det er selvfølgelig ikke noe man kan gjøre med fortidens sosiale forskjeller nå, selv om man har aldri så lyst, og dermed må man bare la seg rive med av den ekstreme estetikken. Dette bygget er et museum, et vitne om en annen tid og en annen tankegang, og det er utrolig at det er så godt bevart!
Etter en rundtur i slottet kommer man ut på baksiden, full av inntrykk og inspirasjon. Da er det fint å kunne hvile øynene på de grønne hekkene og de hvite statuene i hagen.
Hagen er gigantisk, mer som et digert parkanlegg, med både innsjø og skog og flere bygg man kan se nærmere på. Vi fant ut at den delen fikk vente til neste besøk, for jeg håper å kunne reise tilbake i juni, da det er varmere i lufta og flere blomster i bedene.
Vi gikk i stedet rundt langs ytterveggen på slottet, og beundret gotiske detaljer på veien…
…og så var vi tilbake ved det gyldne gjerdet i front.
Her ute så vi forresten en veldig kald, men veldig glad dame: Hun var nygift, og poserte i brudekjolen sin i den ubarmhjertige vinden. Tipper det er ganske mange som reiser hit for å ta bryllupsbilder!
Etter en utmerket utflukt tok Jonas og jeg toget tilbake til byen. Vi snakket om alt vi hadde sett, og det var som om jernbaneselskapet visste at vi ikke hadde vært i hagen, for vi fikk vegetasjon i taket!
Det kan ikke egentlig beskrives eller gjengis, så man må bare avlegge Château de Versailles en visitt ved anledning. (Takk for at dere tok en titt med meg likevel, håper dere ikke ble slitne…)
«Det mest jålete stedet i verden», som Jonasflotte sa. Ja, haha, det er nok kanskje det!
– – – – –
In other words: My little camera doesn’t do this place justice, of course, but I still wanted to share a bit of the beauty. My boyfriend and I took the train to visit Château de Versailles, and although I had been there once before, I just couldn’t help myself (I have never published a post with as many photos as this one, I think). After a look at the exhibition in a more modest part of the palace, we went up a staircase to explore the real deal. It is such magnificent and overwhelming place. There is gold and marble and chandeliers and heavy textiles everywhere, and the famous Hall of Mirrors is marvellous. Imagine the balls and galas and other extraordinary gatherings! You can almost hear the brushing of big skirts against the steps in the stairs, and envision the nervous girls sitting on the embroidered stools, waiting for someone to ask for a dance. Also, to think that Marie Antoinette slept in that bed with the flowers and the feathers… The level of decoration and decadence in these rooms is almost too much! I don’t like thinking about the amounts of money which was spent here, during a time when the French people could have needed a more fair distribution of public resources, but you’ve just got to see this place for what it is: A museum, a perfectly preserved testimony of another time and another way of thinking. You have to embrace the extreme aesthetics of it. I loved how the light shone in through the doors and windows. My favourite room was the green one you see at the end, because it was calmer and had a big, soft carpet I’ d love to lie on while reading. I am going back this summer to see the gardens, as we didn’t explore them this time. (On the train back to the city there was vegetation in the ceiling, as if the railroad company knew.) Thanks for joining me at «the most vain place on the planet», as my boyfriend put it!
Rue Mouffetard
Vil du bli med på rusletur? Like ved universitetet mitt ligger en kjempekoselig gate.
Den begynner ved en gammel kirke, og på plassen utenfor er det grønnsaksmarked hver formiddag.
Derfra kan man følge Rue Mouffetard oppover en lang, slak bakke. Veien er smal og dekket med brostein, slik jeg aller helst vil at de skal være.
Om morgenen våkner alle de små butikkene og bistoene til liv.
På bildet ser man en slakter og en grønnsakshandel, og her ligger det i tillegg flere ostebutikker, en sjømatspesialist, flere boulangeries, en knøttliten kaffebar, en chocolatier, og selvfølgelig flere vinhandlere. Alt som trengs for å nyte livet, med andre ord!
Som nordmann er det vanskelig å bli vant til all vinen som bare ligger i kasser og smiler på gata.
Ikke alle husene tåler tidens tann like godt, men de er fortsatt i bruk – jeg har selv spist lunsj her inne. Franskmenn er ikke redde for å utsette renoveringen og bruke lokalene i mellomtiden!
Andre bygg har gamle detaljer som det er fint at de får beholde.
Jeg er litt svak for høye, smale, grønne dører…
…og for digre, røde nøkler…
…og ikke minst for små smug som sniker seg ut på tvers i begge retninger. Jeg elsker sånne!
På en vegg henger restene av et gammelt og morsomt reklamemaleri…
…og i likhet med den nedre delen av veggen, har andre steder fått mer midlertidig utsmykning.
Om vi blir småsultne kan vi stikke innom det knøttlille paihuset, som jeg har skrevet litt om her.
Forrige gang jeg var innom, spiste jeg pai med spinat og feta – nam! Det er alltid så vanskelig å velge, så jeg trøster meg med at jeg kan gå dit igjen og igjen, og kanskje rekke å smake på alt!
Det ville nok ikke være så lett å velge her heller. Meny-bonanza.
Omtrent alle gatelykter i Paris er pene. De i Rue Mouffetard er ikke noe unntak.
På begge sider av gata bor det en masse folk. Det er sånt jeg glemmer iblant, hihi. Sist jeg gikk her, så jeg en femåring med krøll ved ørene vinke farvel til faren sin da han gikk på jobb – slike småting minner meg på at alle rundt meg faktisk lever livene sine, de også!
I etasjene over de sjarmerende butikkene ligger drøssevis av små leiligheter hvor folk ler og gråter og hviler middag og betaler regninger og drikker te og pynter opp i vinduene sine.
Er vi skikkelig heldige, bryter sola igjennom skylaget når vi er på toppen av bakken.
Takk for turen! Rue Mouffetard er en gate verdt å gå!
– – – – –
In other words: Would you like to go for a stroll? This is one of my favourite streets in Paris. Rue Mouffetard starts right by my university, where the old church oversees the vegetable market each morning, and runs up a hill. It is narrow and cobbled, like all the best streets are. On both sides there are charming details and pretty colours and windows with plants. Little shops sell cheese, chocolate, coffee and wine. Enjoying life is not hard in this country! Choosing from those menus might be difficult, though. I love the little pie place – I hope I’ll get around to tasting all the vegetarian options before I move back to Norway! The old bowling advertisement and the recent street art work well together. There are lots of people living here, and the last time I walked this street I saw a toddler with curls wave goodbye to his father when the latter left for work. Those little moments remind me that everyone around me is also leading their lives! Behind these windows there are people taking naps and drinking tea and paying bills and making a mental note to water the plants. If you’re really lucky, the sun will poke through the clouds when you reach the top of the hill. Thanks for the company! Rue Mouffetard street is worth walking!
Flowers and fashion
Jeg har alltid en litt underlig følelse i kroppen i noen dager, kanskje så mye som en uke, etter å ha hatt besøk. En litt rastløs følelse, som om jeg venter på noe. Kanskje jeg egentlig tror at de besøkende skal komme tilbake, at de bare er ute for å kjøpe ost? Paradoksalt nok savner jeg folk ekstra mye når jeg nettopp har sett dem, for da blir jeg så bevisst på hvor gjerne jeg vil kunne være sammen med dem hele tida!
Nå i helga skulle jeg egentlig hatt besøk igjen, av en fin frøken, men stakkaren skadet kneet sitt i påskeferien og måtte utsette visitten. Dermed kan jeg ikke annet enn ønske henne fortsatt god bedring, og glede meg til vi sees i mai, og gjøre det beste ut av alenetida!
Denne uka har jeg satt litt ekstra pris på de små smilegrunnene, som en bukett på en stol på gata.
Jeg har ruslet mye rundt i byen, bare fordi den er så fin.
På onsdag spiste jeg lunsj og drakk rosévin med flotte Sandra. Vi har truffet hverandre to ganger etter at hun flyttet til Paris, og hun er like blid og morsom og innsiktsfull som man skulle tro!
Den kattegenseren er forøvrig en drøm!
Vi møttes på Le bistrot du peintre, som jeg liker så godt, og som jeg har skrevet om før.
Torsdag jobbet jeg absolutt hele dagen. Frilanslivet er umulig å forutse, og plutselig får man hastejobber! Da jeg kom hjem fra forelesning, satte jeg meg med for å tekste en lang episode med kort frist, og holdt på i ti timer for å få den klar til dagen etter. I de periodene man er såpass travel, rekker man i hvert fall ikke å savne noen som helst, hihi.
I går gikk jeg på utstilling på Les arts décoratifs. Den het Fashioning Fashion og handlet om hvordan europeisk mote endret seg mellom 1700 og 1915. Jeg er jo ikke så opptatt av dagens mote, men jeg synes det er veldig spennende å se bakover i tid!
Det var ikke lov til å fotografere utstillingen (det fikk jeg høflig, men bestemt beskjed om etter å ha knipset det første bildet over), så jeg får nøye meg med å vise dere utstillingsbrosjyren for å gi dere et inntrykk. De stilte ut nesten hundre plagg og antrekk fra de ulike epokene, og detaljene, stoffene og de ulike fasongene var nesten ikke til å tro. Skikkelig morsomt og interessant å se!
Muséet er dessuten fint i seg selv, slik de alle er her i byen.
Muséet ligger i den sterkt trafikerte Rue de Rivoli. Der ventet jeg på grønn mann ved en fin sykkel.
Derfra gikk jeg til Jardin du Palais Royal, for Sandra hadde tipset om at det var blomstrende magnolia der inne! De har jo så kort blomstringstid, så jeg håpet at jeg ikke var for sent ute, og satte kursen mot denne lille, litt bortgjemte parken. For å komme dit gikk jeg gjennom den rare bakgården med alle de stripete sylinderne.
Passende nok hadde jeg stripete strømper på!
Jeg rakk det!
Slike se opp-bilder er enda finere om det er blå himmel, men jeg tok til takke med den grå.
Ikke bare var det hvit magnolia som sto i full flor, men den rosa var også på vei!
Selv om det var grått, satt mange rundt omkring i parken og slappet av. Han her hadde kremplassen.
Kanskje ble de andre også nesten svimete av den tunge, herlige lukta av svibel som lå i lufta?
Jeg gleder meg forresten til løvet spretter på alle trærne, og hele byen blir grønn!
På veien hjem gikk jeg gjennom Marais, som alltid er nesten uutholdelig sjarmerende.
Jeg passerte en hage med en pen, blomstrende busk…
…og så var jeg innom fem, seks ulike butikker som selger second hand/vintage. Jeg var på kjolejakt! Jeg hadde bestemt at ettersom jeg hadde jobbet såpass mye og ikke fikk besøk likevel, skulle jeg belønne meg selv med noe «nytt».
Jeg prøvde sikkert femte forskjellige kjoler, og tre stykker fikk bli med hjem i en rosa pose.
De er svært forskjellige, både i stoff og snitt og stil, og jeg er glad i dem allerede! Til sammen kostet de 25 euro. Det er mindre enn 200 norske kroner, så man får mye glede for en lav pris! Jeg lurer på hva disse tre har vært med på før, slik jeg alltid gjør når jeg kjøper gamle klær, og jeg gleder meg til å svinse rundt i dem. Nå er jeg høy på kjoler, hoho!
I helga skal jeg lese, både pensum og skjønnlitteratur, og fortsette å høre på det nye, fete albumet til Kvelertak, og i kveld skal jeg selvfølgelig koke meg lørdagsgrøt og spise den med latterlige mengder kanel. Dessuten tenkte jeg å se noen franske filmer og kanskje besøke en kunsutstilling, og så skal jeg stikke ut for å drikke kaffe og spise kake med meg selv. Man rekker mye fint på to dager! Det er så viktig å trives i sitt eget selskap, særlig når en egentlig skulle hatt selskap av noen andre, eller når en er litt melankolsk fordi at en spesiell person holdt en med selskap inntil nylig. Joda, det stemmer nok at «sorgen blir mindre og gleden blir større om man deler dem», men jeg synes heldigvis ikke at gleden blir nevneverdig mindre om man opplever den på egenhånd!
God helg, dere!
– – – – –
In other words: When I have had people staying with me here in Paris, I always feel strange over the next days, maybe for as long as a week, after they’ve left. I feel restless, almost as if waiting for them to come back. Maybe I think they’ve realy just popped out to buy a bit of cheese, instead of leaving the country? Paradoxically, I miss people even more when I’ve just seen them. This weekend I was supposed to accommodate a fun friend, but she had to postpone the visit due to hurting her knee. I could only wish her a speed recovery, look forward to the rescheduled visit and enjoy my time on my own! This week I’ve tried to be extra aware of all the little things that summon smiles, like flowers on a chair in the street and the pretty buildings everywhere. I had lunch and rosé wine with the lovely Sandra, whom I’ve met twice since she moved to Paris, and she is just as fun and insightful as she seems! I spent all of Thursday working on a short deadline assignment (the freelance life is impossible to predict!), but the upside to spending ten hours in front of your computer when you come home from university is that you don’t have time to miss anyone or anything! The next day I visited Les arts décoratifs to see an exhibition called Fashioning Fashion. Photography was not allowed, so I can only show you the photos in the brochure, but they had put almost hundred garments and outfits on display, from the years between 1700 and 1915. Very interesting! I don’t care much for today’s fashion, but I love looking at old clothes! After the exhibition I went to the Jardin du Palais Royal, as Sandra had told me there were magnolias in bloom. They blossom for such a short time, and I was afraid of missing it! I entered the secluded garden via the weird yard with the striped stone columns (and I happened to be wearing striped tights). Luckily, it turned out I wasn’t too late! Not only was there lots of white magnolia flowers, but the pink ones were also starting to bloom! Sure, the looking-up-from-under-the-trees photos work better when the sky is blue, but I had to make do with the grey one of the day. I spent some time soaking up the beauty and the heavy perfume of the flowers, and secretly watching the people on the benches. On my way home I walked through the Marais, which is always super charming, and started my dress hunt in the second hand/vintage shops. I had said to myself that with all the working and the cancelled visit, I deserved something «new»! Three frocks came home with me in a pink bag, and they cost me 25 euros in total. That’s a lot of swishy-skirted value for money! I wonder what these three have done and seen before, like I always do when I buy old clothes, and I can’t wait to wear them. I’m all high on dresses! This weekend I’m going to read, listen to music, eat hearty food, watch some French films, maybe visit an art museum, and go out for coffee and cake with myself. It is so important to be comfortable in one’s own company, especially when one should have been accompanied by someone else, or when one has recently been reminded how much one enjoys the company of a certain someone. Sure, I agree with the whole «when you share a joy, it becomes twice as big, whereas when you share a sorrow, it becomes half as big», but I thankfully don’t think that a joy is any smaller when I experience it one my own. Happy weekend!
An eggstraordinary weekend, part one
Nei, jeg kunne faktisk ikke dy meg hva angår overskriften… Jeg har hatt det så fint i helga, jeg. Det skulle bli en utrolig koselig og ganske så nerdete langhelg med påskefeiring og kjærestebesøk!
Etter åtte uker i hvert sitt land var to stykker veldig glade for å sees i Paris på torsdag kveld. Jeg dro til Denfert Rochereau for å møte den flotteste jeg vet om, for han kom med flybussen og skumringen. Jeg benyttet ventetida til å forevige den fine metroinngangen (legg merke til piksel-figuren!)…
…og til å beundre de knallgrønne skuddene i kveldssola. Ingenting er så grønt som blader om våren!
Så kom bussen, og ombord var gutten, og jenta tok ham imot, og de var så glade for å se hverandre, og og alle hjerter gledet seg. Vi tok metroen tilbake til leiligheten min og holdt hender hele veien.
Vel hjemme begynte vi med å drikke kaffe og spise Dinosaurkjeks. Slik starter ethvert kjærestebesøk, det er blitt vår tradisjon! Vi husker begge denne delikatessen fra oppveksten, men slike kjeks har jo forsvunnet fra det norske markedet av en eller annen underlig grunn, så jeg ble veldig glad da jeg fant dem her! Det er ett klistremerke i hver pakke. Denne gangen fikk vi et vi ikke har fått før, nemlig selveste Tyrannosaurus! Det tok vi som et godt tegn. Jeg laget dessuten en liste over alt vi hadde snakket om å gjøre sammen, og den var fin å titte på mens vi knasket dinosaurer.
På veggen over sofaen hang ordet «Easter». Enkelt og greit!
Selv om det begynte å bli sent, og selv om det var skjærtorsdag, tok vi turen ut for å spise. Franskmennene tar ikke helligdager så tungt, og er grunnleggende glade i skikkelig mat, så det er liksom alltid mulig å få seg et godt måltid i denne byen! Vi valgte oss en liten, familiedrevet restaurant rett rundt hjørnet, som tilfeldigvis lager vanvittig god pizza med perfekt bunn, og drakk vin til.
Vi skålte for oss selv, og for fire hele døgn som vil kunne fylle med kos. Finfin torsdagskveld!
På fredagen sto jeg opp klokka seks og dro til universitetet, mens Jonasflotte sov videre. Jeg skulle ha deleksamen i fransk muntlig forståelse, og jeg tror og håper at det gikk ganske greit, selv om det er ganske distraherende å endelig ha kjæresten i samme by!
Vi møttes til lunsj, og så tok vi toget ut av byen i det fine været, og så slo vi på stortromma ved å besøke Château de Versailles.
Jeg har vært der en gang før, men jeg tror at en slik visitt er like overveldende hver gang. Dere blir vel ikke overrasket når jeg sier at dette palasset får sitt eget innlegg etterhvert?
Vi ruslet rundt i ekstremt utsmykkede omgivelser i timevis, og så satte vi kursen mot sentrum igjen.
På veien stakk vi innom en chocolatier, for dagen etter var jo påskeaften! Da skal det letes etter egg, må vite. Vi tenkte å gjemme hvert vårt sjokoladeegg, og da Jeff de Bruges sin påskereklame så slik ut, var det ikke tvil om hvor vi skulle kjøpe dem.
Det franske ordet for påske er altså Pâques, og det uttales nesten som «pac» i Pacman! Kudos til denne sjokolademakeren for sin herlig nerdete retrokampanje!
Vi reiste hjem med hver vår pene pose med cellofan og silkepapir og forventninger oppi.
Fredagskvelden tilbragte vi hjemme, fulle av inntrykk etter dagens Versailles-utflukt. Vi lagde suveren middag med ferske pastaputer fra et annet lite sted som tilfeldigvis ligger rett rundt hjørnet. Håndlaget ravioli med hvitløk og persille, eller med ost og sitron, eller med eple og timian? Vel bekomme.
Med noen episoder av en skrudd, britisk serie og litt importert påskemarsipan på toppen av det hele, ble langfredagskvelden helt optimal!
Dagen etter kunne vi stå opp sammen og spise kosefrokost. Sånne småting blir jo en enorm luksus når man bor langt unna hverandre til daglig! Med ferskt brød, god ost, avocado, cherrytomater, kirsebæryoughurt og ikke minst kaffe i passende kopper var påskemorgenen et faktum.
Eggjakten fulgte. Jeg kan ikke annet enn krype til korset og tilstå at jeg måtte lete lengst – jeg holdt på i en hel time. I min egen, knøttlille leilighet. At det går an! Jonasflotte måtte gi meg flere hint før jeg endelig fant egget mitt. Den luringen hadde teipet det fast på baksiden av kjøleskapet. Livet er hardt, men sjokolade smaker aldri bedre enn når man har jobbet for den! Det ble offisielt påske i år også!
Nå var det tid for shopping. Ikke av den klassiske typen som innebærer klesplagg og skoesker, men av den nerdete typen! Pariserne er glade i dataspill, både nye, aktuelle spill og gamle, sjarmerende travere. Markedet er mye større enn i Norge, og det finnes mange uavhengige og spesialiserte spillforretninger her. Det er rene godtebutikker for geeks! Jonasflotte og jeg besøkte fem eller seks slike butikker på rad, og trivdes veldig godt blant mange hundre hyllemeter med nye og gamle spill. For øvrig fikk vi selskap av kjente motiver på gulv, i trapper og i tak…
…og av digre figurer i full strørrelse.
Forretninger som drives av og for entusiaster, med personlig preg: Jeg blir så glad av sånt, jeg!
Etter å ha gått fra butikk til butikk en god stund, var det tid for litt avveksling. Vi gikk innom et boulangerie og kjøpte med oss to terter – én med sitron og én med jordbær – og fant oss en park.
Vi slo oss ned på en benk under et tre med røde blader, og spiste bakervarene med stor iver.
Så ruslet vi litt til, blant annet gjennom en fin tunnell som jeg tror har pleid å være et elveleie.
Til slutt falt lørdagskvelden over byen. Den tilbragte vi hos fine Ida, sammen med det såkalte franskbeinet hennes, og dessuten vårt felles vennepar Anja og Magnus. Det var veldig koselig, og vi fikk smake på hjemmekrydret rom, og vi snakket om gamle reklamefilmer og byråkrati og slott og sjokolade. Jonasflotte og jeg rakk siste metro hjemover, og så var vi halvveis i kjærestebesøket, og godt fornøyde med alt vi hadde gjort så langt.
Del to av superhelga kommer etterhvert! Håper alle har hatt en strålende påskeferie!
– – – – –
In other words: Nope, I just couldn’t help myself regarding the title of this post. This is what the first part of my long, lovely and deliciously nerdy Easter weekend looked like! My boyfriend came to visit on Thursday, and I waited for him at the bus station where there were pixels on the wall and new leaves on the branches. The bus brought the boy, and the teary-eyed girl embraced him, and after more than eight weeks apart they were very happy to see eachother. We held hands all the way to my apartment, and we started off by having Dinosaur biscuits (can’t buy them in Norway anymore!) and made a list of everything we wanted to do. The Word of the Week above my sofa was Easter, quite simply! We went out to eat at a little Italian restaurant on Thursday night, and the morning after I got up at six to go to the university for a midterm exam. I think I did alright, although it is fairly distracting to know that your boyfriend is finally in the same city as you. We met for lunch and then took the train out the the Versailles Castle. I have been there once before, but that place is overwhelming, and deserves its own post! After walking around in the wondrous environment for hours on end, we went back to the centre of Paris. On the way back we bought Easter eggs at Jeff de Bruges – we needed something to hide on Saturday morning, and the choice was easy when we saw the retro, nerdy campaign! We spent the evening in with hand made pasta from another little place around the corner, and with a few episodes of a twisted British television show. When we woke up the day after, we could have breakfast together, and that is such a luxury when you live far apart! Fresh bread, good cheese, avocado, cherry tomatoes, yoghurt and black coffee from themed mugs made for the perfect way to start the day. In Norway we search for eggs on Saturday morning, and off we were! I must admit I took the longest – I needed an hour to find an egg in my own, tiny apartment! How’s that even possible? Well, my scheming boyfriend had taped in to the back of my refrigerator. It’s a hard-knock life, but chocolate tastes even better when you’ve had to work for it! After the egg hunt we went for a delightfully geeky shopping spree. We visited five or six gaming shops in a row, which had a great stock of old and new games, and which were personalised with colorful motifs and huge figurines. These stores, run by and for the fans, make me so happy! After a few hours in computer game mode, it was time for a new change. We bought two little tarts at a bakery and ate them in a park, on a bench under a red tree. We then went for a little walk, along something that probably used to be a river bed. When the evening fell, we were invited to Ida’s place, where we talked about all kinds of things and tasted home-made spiced rum. We caught the last metro home and were very happy with how the first two days turned out. The next part of the weekend is coming up! I hope ye all had a lovely Easter!
Bicycles, you say?
Yes, I do.
Det er fine, fargerike, personlige, søte sykler overalt i Paris! Nå som våren er her, er det ekstra mange av dem (selv om man kan sykle her året rundt, ettersom det ikke ligger snø gjennom vinteren). Jeg synes det er så hyggelig å se blide folk på sykler, og her er det mye mer utbredt enn i Norge, blant alle typer mennesker. Unge, gamle, damer, menn, forretningsfolk, studenter… Veldig mange tar sykkelen fatt, og det synes på bybildet.
Sykler er jo ikke bare fine å se på, de er miljøvennlige også. Paris sliter i perioder med mye luftforurensning, så det er kjempebra at folk velger å tråkke i stedet for å kjøre bil. Trafikksystemet er også godt tilpasset med egne filer, felt og lys for syklister. Kanskje en dag, Norge! Selv har jeg har ikke syklet her ennå, for det er ikke alltid så praktisk (les: sømmelig) å sykle når man sverger til skjørt og kjoler, men jeg har veldig lyst til å låne eller leie en sykkel og ta en tur på en solfylt dag!
Om det er for tidlig å finne frem sykkelen hjemme i gamlelandet, men man har lyst til å være litt miljøvennlig likevel: Slukk lyset denne lørdagskvelden! Jeg skal markere Earth Hour mellom 20.30 og 21.30, og jeg har oppfordret hele klassen vår til å gjøre det samme (det var overraskende få som kjente til fenomenet, så da kan man benytte anledningen til å spre budskapet!). Det koster så lite å tenne noen levende lys, slå av taklampene og ta del i denne verdensomspennende bevegelsen. Dessuten er det veldig stemningsfullt! For ikke å snakke om nerdete: Join the Dark Side, muahaha!
Forresten, dere: Tusen, tusen takk for alle de fine kommentarene jeg har fått de siste dagene. På de åtte sannhetene, og særlig på antiteksten, som jeg var litt nervøs for å legge ut. Det betyr mye for meg! Jeg smiler hver eneste gang noen legger igjen en hilsen, og det er så godt å vite at jeg kan tillate meg (og tørre, hihi!) å være personlig. Dere gjør meg skikkelig glad.
Nyt helga!
– – – – –
In other words: Paris is full of cute, colourful bicycles! Now that spring is here, there are even more that usual. I love seeing smiley people riding bikes, and this is a more common sight here than in Norway, among all kinds of people. The old, the young, men, women, business people, students… There are many who choose to cycle, and that is clearly visible on the streets. Bikes aren’t only charming, they’re also good for the environment. Paris struggles with high air pollution, and it’s such a good thing if people go by bike instead of by car. The traffic system is well adapted with lanes, crossings and lights for cyclists. I myself haven’t cycled yet – it is not always practical (or appropriate) when you swear by skirts and dresses – but I’d like to borrow or rent a bike and go for a spin on a sunny day! If you want to do something for the environment, but you can’t go cycling: Turn off the lights this Saturday evening! I am taking part in Earth Hour between 20.30 and 21.30. It takes so little to light a few candles, switch off the lamps and participate in this global movement. What’s more, it’s very cozy, not to mention nerdy: Join the Dark Side, muahaha! Hey, I also want to say thanks for all the lovely comments I have received on my last posts. Especially this one, which I was nervous about. It really means a lot to me. I smile every time someone leaves a few words, and it feels so good that I can permit myself (and be brave enough!) to write in a personal way. Ye make me happy. Enjoy the weekend!
Along the quai and up the hill
Nå som inspiratoren Peter er tilbake fra ferietur, tenkte jeg å vise frem den siste utflukten vår!
Forrige gang vi var på ekskursjon, foregikk det på denne måten.
Denne gangen var vi på rusletur i 10. arrondissement, for der ligger Canal Saint-Martin. Man kan gå i flere kilometer langs Quai de Valmy, og det gjorde vi på en grå lørdag formiddag. Det er et flott område!
Jeg blir så fascinert av slike steder! Det grønne vannet gjør det ikke akkurat fristende å hoppe uti, men jeg liker å beundre mosegrodd stein, fine bruer, smale trapper og smarte sluser.
Vi gikk over omtrent annenhver bru – de er så mange! Noen har fått klassiske kjærlighetslåser.
På fortauet hadde folk satt sitt preg på andre måter.
Jeg bød på KvikkLunsj, som jeg hadde fått av min venn Marius da han var innom byen noen uker tidligere. Den klassiske tursjokoladen vår gjør susen her i landet også! Peter og jeg bare ruslet og knipset og småsnakket, og det var nesten ingen andre mennesker å se. Jeg har hørt at dette er et veldig populært område om sommeren, og da har jeg tenkt meg tilbake!
Langs den øvre delen av kanalen ligger små butikker som har fått fine farger.
Hele området har masser av sjarm!
Oppe på haugen her tok vi en kopp kakao på en tilfeldig og koselig nabolagskafé.
Disken skjulte en trapp! Åpningen var så liten og trappa så bratt at da jenta bak baren skulle hente mer melk i kjelleren, måtte hun rygge ned. Hemmelige rom er faktisk noe av det beste jeg vet, folkens.
Jeg likte ikke bare det som var under baren, men også det som hang over den.
Så gikk vi videre!
Vi støtte på to joviale karer.
Jeg følte meg også ganske jovial.
I enden av kanalen lå en heve-for-å-slippe-gjennom-båter-bru. (Terminologi er for strebere, hehe.)
Den hadde fine påler, og den markerte slutten på kanalvandringen vår.
Vi følte oss ikke helt ferdige med å promenere, så vi tok en sving inn i 19. arrondissement. Vi gikk opp til et herlig strøk med små, fargerike hus (Kardemomme by-assosiasjoner!) og palmer i hagene.
Hjertet mitt banker litt ekstra for smale passasjer med brostein og hekker og gatelykter, altså.
Samt for fine bakgårder…
…og for port med ballonger på! Ser dere dem, i toppen? Jeg blir så glad når jeg vet at noen feirer noe!
Jeg synes også det er hyggelig at folk dyrker grønnsaker i kolonihager midt i betongbefengte byer.
Her oppe fikk vi flott utsikt til Montmartre. Sacre Coeur tar seg godt ut også på avstand!
Et kort stykke unna visste Peter om en bortgjemt kirke i flere byggestiler.
Vi tok en liten titt inne, og passet på å legge igjen en slant til forvaring av bygget.
Den lille, russisk-ortodokse kirka lå inni en rufsete bakgård hvor det også fantes bokhandel og bord…
…og dette ikonet på veggen var det eneste man så fra gata som vitnet om at den lå der!
Store byer har alltid levende småmiljøer. Sånt er så morsomt!
Vi ruslet nedover mot kanalen igjen. Trapper kan veldig gjerne være grønne for min del.
Etterhvert passerte vi en innspilling av et eller annet slag…
…og et stilig bygg som en brasiliansk arkitekt tegnet allerede i 1972. Det kunne vært oppført i dag, jo!
Så var det tid for lunsj. Det er ikke akkurat noe problem å finne et egnet spisested i denne byen! Jeg spiste diggbar salat med ost og valnøtter, og chèvre-toast fulgte med – samt noen glass vin, så klart!
Da vi var ferdige med lunsjen, hadde sola dukket opp og himmelen blitt knallblå i mellomtida.
En ganske optimal start på lørdagen. Tusen takk for turen, Peter!
– – – – –
In other words: I went out for another walk with Peter, a great inspiration of mine. Our last excursion looked like this, remember? This time we chose the Canal Saint Martin area, which is lovely. The colour of the water doesn’t exactly make me want to dive in, but I really like all the beautiful bridges and the moss covered stone. Imagine when the trees turn green again! We had a cup of cocoa at a charming café with a model airplane above the bar and a hidden staircase under the bar. When the waitress went to get more milk in the cellar, it turned out to be so narrow and steep she actually had to climb backwards down the stairs. I absolutely LOVE this kind of quirky secret! After the hot drink we walked to another neighbourhood which was absolutelt delightful, with cute houses in bright colours, cobbled passages with ivy hedges, backyards and little gardens. See the balloons on one of the fences, by the way? I love knowing that someone is celebrating something! Here we also found a beautiful view of Montmartre, not to mention a tiny, Russian orthodox church in a run-down back yard, totally secluded. I love how big cities offer these little places! Further on we passed a building by a famous architect and a film set. Then we had a lovely lunch – my salad with cheese and walnuts also came with chèvre toast – and a glass of wine, of course! The sun came out eventually, and this was such a great way to spend a Saturday afternoon. Thanks again, Peter!
