La meg begynne med å si et par ting.
Ikke noe kamera i verden kan yte dette stedet rettferdighet. I hvert fall ikke mitt lille kompaktkamera. Man må besøke det selv. Man må oppleve stemningen og bruke alle sanser; stryke på kjølige gelendere i brede trapper, la seg blende av lysekroner og krystall, kjenne lukta av tettvevde tekstiler.
Likevel: Dette er kanskje mitt mest billedtunge innlegg noen gang. Det er ikke lett å begrense seg!
Så er dere advart, hoho.
Jonasflotte og jeg besøkte Château de Versailles da han var her på påskebesøk (du kan lese oppsummeringen av helga her og her). Jeg hadde vært der én gang før, på skoletur for ti år siden, og jeg hadde absolutt ingenting imot en ny visitt! Vi tok toget utover på fredag formiddag og følte oss klare for noen timer i overdådighetens tegn. Håper du som leser er klar for noen minutter av samme type!
Velkommen til Versailles, til Solkongens slott. Han møter deg utenfor.
Allerede på plassen foran slottet begynner tankene å spinne. Man kan nesten høre klapringen av hover på brosteinene. Tenk når karjolene kom trillende med stivpyntede besøkende i, på vei til ball!
Det forgylte gjerdet gir en forsmak på estetikken som venter deg innendørs.
Vi sto omtrent en halvtime i kø, og så gikk vi inn.
På innsiden møtes man av en majestetisk vestibyle med søyler og statuer og trapper i hvit marmor. Dette er bare begynnelsen, så klart, men det er fint likevel.
Vi gikk forbi en dør, og tittet inn i et kapell. Alle konger med respekt for seg selv må jo ha sitt eget.
I én fløy var det en utstilling som viste utbyggingen av slottet. Det var ikke det mest spennende, men jeg syntes det var gøy å se den originale, overdimensjonerte nøkkelen til hoveddøra…
…og de eldgamle maleriene som bar preg av hvor lenge de har fortalt sine historier.
Utenfor vinduene så man litt av hagen, med hekker og fontener.
Vi gikk opp en trapp i enden av denne første fløyen, og her begynte ekstravagansen på ordentlig.
På veggene langs de brede avsatsene hang relieff-portretter til pynt.
Jeg kunne se for meg brusende, fotside skjørt slepe over trinnene.
I toppen sto krakker med fløyelstrekk som man kunne hvile seg på…
…før man gikk gjennom en av de detaljert dekorerte dørene.
Rom og saler på rekke og rad, det ene værelset mer overveldende utsmykket enn det andre.
Gull, marmor, prismer og tepper overalt. Byster og løver og engler fra gulv til tak. Det er voldsomt.
Innimellom må man rett og slett hente seg inn litt, så vi tok noen pauser på benkene rundt omkring. Det var fint å kunne spise noen kjeks og hvile føttene, og å legge hodet bakover mot veggen. Selvfølgelig var det fine mønstre i karnappvinduene også.
Etter en slik hvil trakk vi pusten dypt, nikket mot fyren på veggen og gikk inn i selveste Speilsalen.
Den var så mye finere i virkeligheten enn i hukommelsen min. Den er nesten ikke til å tro. Den er lang og smal, med blanke parkettgulv og flotte takmalerier, samt et enormt antall lysekroner.
Som navnet tilsier er det mange speil her, langs hele veggen på den ene siden…
..og det er brede vinduer og doble dører med utsikt til hagen på den andre.
Her gikk tankene mine til fordums gallaer igjen. På disse setene satt det sikkert nervøse, nydelige unge damer og håpet på at noen skulle by dem opp til dans!
De hadde nok å se på mens de ventet, i hvert fall.
Denne salen er ganske magisk, altså.
Utforskningen fortsatte etterpå. Jeg lot meg fascinere av dagslyset som lekte seg i dører og vinduer…
…og av fjærpryden på himmelsengene i soverommene til kongen og dronningen.
Tenk at Marie Antoinette har sovet her!
Etter så mange værelser, det ene flottere enn det andre, var det faktisk godt å komme til en litt mer nedtont del av slottet etterhvert. Det var jo ikke akkurat simple forhold likevel! Selv de rommene som ble ansett for å være ganske ordinære i sin tid, og som gjerne var tiltenkt tjenere og andre uviktige mennesker, var kjempefine. Jeg ble litt ekstra glad i et rom med kjølig tapet i min favorittfarge, grønn, og mange små krakker langs veggene…
…og med lysekrone i taket, naturligvis…
…og med et mykt teppe i midten. Der kunne jeg ligget på gulvet og lest og vært lykkelig, tror jeg.
Her inne ruslet vi altså rundt i flere timer, og lot oss begeistre til vi ble nesten tunge i hodet.
Jeg vil oppfordre til å tenke minst mulig på hva dette slottet faktisk kostet å konstruere, haha. Hvis man tillater seg å fundere på hvor store summer som ble lagt ned her, i en epoke da ganske mange franskmenn kunne hatt behov for en mer rettferdig fordeling av statlige midler, blir man nesten frustrert. Det er selvfølgelig ikke noe man kan gjøre med fortidens sosiale forskjeller nå, selv om man har aldri så lyst, og dermed må man bare la seg rive med av den ekstreme estetikken. Dette bygget er et museum, et vitne om en annen tid og en annen tankegang, og det er utrolig at det er så godt bevart!
Etter en rundtur i slottet kommer man ut på baksiden, full av inntrykk og inspirasjon. Da er det fint å kunne hvile øynene på de grønne hekkene og de hvite statuene i hagen.
Hagen er gigantisk, mer som et digert parkanlegg, med både innsjø og skog og flere bygg man kan se nærmere på. Vi fant ut at den delen fikk vente til neste besøk, for jeg håper å kunne reise tilbake i juni, da det er varmere i lufta og flere blomster i bedene.
Vi gikk i stedet rundt langs ytterveggen på slottet, og beundret gotiske detaljer på veien…
…og så var vi tilbake ved det gyldne gjerdet i front.
Her ute så vi forresten en veldig kald, men veldig glad dame: Hun var nygift, og poserte i brudekjolen sin i den ubarmhjertige vinden. Tipper det er ganske mange som reiser hit for å ta bryllupsbilder!
Etter en utmerket utflukt tok Jonas og jeg toget tilbake til byen. Vi snakket om alt vi hadde sett, og det var som om jernbaneselskapet visste at vi ikke hadde vært i hagen, for vi fikk vegetasjon i taket!
Det kan ikke egentlig beskrives eller gjengis, så man må bare avlegge Château de Versailles en visitt ved anledning. (Takk for at dere tok en titt med meg likevel, håper dere ikke ble slitne…)
«Det mest jålete stedet i verden», som Jonasflotte sa. Ja, haha, det er nok kanskje det!
– – – – –
In other words: My little camera doesn’t do this place justice, of course, but I still wanted to share a bit of the beauty. My boyfriend and I took the train to visit Château de Versailles, and although I had been there once before, I just couldn’t help myself (I have never published a post with as many photos as this one, I think). After a look at the exhibition in a more modest part of the palace, we went up a staircase to explore the real deal. It is such magnificent and overwhelming place. There is gold and marble and chandeliers and heavy textiles everywhere, and the famous Hall of Mirrors is marvellous. Imagine the balls and galas and other extraordinary gatherings! You can almost hear the brushing of big skirts against the steps in the stairs, and envision the nervous girls sitting on the embroidered stools, waiting for someone to ask for a dance. Also, to think that Marie Antoinette slept in that bed with the flowers and the feathers… The level of decoration and decadence in these rooms is almost too much! I don’t like thinking about the amounts of money which was spent here, during a time when the French people could have needed a more fair distribution of public resources, but you’ve just got to see this place for what it is: A museum, a perfectly preserved testimony of another time and another way of thinking. You have to embrace the extreme aesthetics of it. I loved how the light shone in through the doors and windows. My favourite room was the green one you see at the end, because it was calmer and had a big, soft carpet I’ d love to lie on while reading. I am going back this summer to see the gardens, as we didn’t explore them this time. (On the train back to the city there was vegetation in the ceiling, as if the railroad company knew.) Thanks for joining me at «the most vain place on the planet», as my boyfriend put it!