Hurra for meg! I dag har jeg blogget i 15 år! Fra denne dagen i 2010 til denne dagen i 2025. Fy søren, tenk på det!

Dette er jeg faktisk ganske stolt av, men så er det også faktisk ganske imponerende? Hvis jeg hadde vært forfatter, så hadde jeg vært en produktiv en. Jeg har publisert mer enn 2100 innlegg, for jeg har blogget aktivt hele veien. To tusen ett hundre blogginnlegg tilsvarer altså 2,5 innlegg i uka i alle de femten årene i strekk, hvis vi fordeler dem jevnt utover. Jeg har også tatt og lastet opp mer enn 17 000 bilder, noe som er helt avsindig. Smått og stort har funnet veien ut i den såkalte bloggosfæren, og jeg har kost meg med det, og jeg håper og tror at det har vært ganske jevnt høy kvalitet på det jeg har produsert. Oi, dette ble visst plutselig en medarbeidersamtale… Nei, men det er altså en god følelse, for en kreativ og ekspressiv person, å ha skapt såpass mye, og det er noe nesten rørende ved å ha et rikholdig arkiv som viser mye av hva jeg har gjort og vært opptatt av over så lang tid.

Bloggingen har fulgt meg gjennom livet siden jeg var 22 år gammel, og nå er jeg 37. Jeg ante selvfølgelig ikke at jeg skulle holde på så lenge da jeg begynte, men jeg har alltid vært glad i å uttrykke meg skriftlig, og jeg merket fort at dette mediet passet meg godt. Som journalist var det herlig å ha et sted der jeg slapp å forholde meg til en redaktør. (På min egen blogg er det kun jeg som bestemmer, og jeg har mer enn nok med mine egne strenge krav og kriterier, haha.) Jeg har aldri tjent penger på å blogge, for det har jeg aldri vært interessert i – jeg vil være uavhengig og ha integriteten i behold. Bloggingen har alltid «bare» vært en hobby, men det har vært en givende aktivitet og en slags digital dagbokføring, som har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg har delt sorger og gleder, opp- og nedturer, hverdager og høytider, jeg har fortalt om alt fra bryllup til begravelser. Jeg har både ledd og grått ved tastaturet. Jeg har skrevet tekster om store samfunnsbevegelser og små øyeblikk, vist fram bilder av slikt som har fått meg til å smile, fortalt om ting som har skjedd meg og om ting jeg har fått til å skje. En personlig seier her, en real tabbe der, viktige saker og rent fjas i skjønn forening – lange innlegg om for eksempel livsvalg, overgrep, rasisme og selvbilde på den ene siden, og oppskrifter, reisebrev, kulturtips og vintagekjoler på den andre. I årenes løp har jeg dokumentert nye erfaringer, tilfeldige møter, oppfylte drømmer, flytteprosesser, kjæresterier og nerding. Livet mitt, rett og slett, med alt det innebærer, har jeg delt med dem som har hatt lyst på et innblikk. Jeg har også samlet på meg noen herlige folk gjennom bloggingen – faktisk har jeg nå tre gode venninner som jeg ikke hadde hatt om det ikke var for bloggen. Dessuten er jeg blitt kjent med flere andre bloggere, og jeg har også blitt litt kjent med en del av dere som leser, føler jeg, selv om vi kanskje aldri har møttes. Vi har nemlig hatt veldig mange hyggelige utvekslinger i kommentarfeltet opp gjennom årene, vi er liksom blitt en gjeng her inne, ikke sant? Jeg har alltid vært glad i å høre fra dere, for selv om jeg også blogger for min egen del, så er det noe inderlig fint ved det fellesskapet som oppstår når man deler ting med hverandre over tid. Tusen hjertelig takk for følget, alle sammen.

Nå skal det mimres, folkens! Her er det nok greit å advare om at dette er et langt innlegg, som jeg har jobbet med i over en måned, så det er kanskje lurt å sette seg godt til rette med en kopp kaffe eller te? Nå reiser vi nemlig tilbake til begynnelsen, og så kikker vi på hvordan denne bloggerinnen og hennes tilværelse har sett ut for hvert år som har gått, helt fram til i dag!

2010: Postbud-Synne

Se på denne lille frøkna, da! Bare barnet! Hvis noen har vært med heeelt fra starten, husker de kanskje at jeg gikk med posten på lørdager i flere år? Den jobben fikk jeg i 2010. Dette var året jeg fylte 23, og det var mitt første hele år sammen med Jonasflotte, for vi møttes i mai og ble kjærester i juli 2009. Jeg hadde en fersk bachelorgrad fra Journalisthøgskolen som plutselig ikke var verdt noe særlig, grunnet finanskrisen og det påfølgende raset i medielandskapet. (Spesielt for en prinsippfast type som meg, da det var – og fortsatt er – uaktuelt å jobbe for tabloidaviser, clickbait-nettsider eller kommersielle radiokanaler.) Derfor fortsatte jeg å studere, ved å ta enkeltemner i fransk og medievitenskap på universitetet. Her gjorde det ikke noe at man sto uten framtidsutsikter eller penger, hoho, for alle vennene mine var på samme sted i livet. En eller annen hadde alltid vors på fredager og lørdager, og «Jonathan from Spotify» var med på enhver sammenkomst, og skulle man feire noe skikkelig, ble det gjerne temafest. Jeg hadde vært aktiv i studentradioen Radio Nova siden 2008, og i 2010 fikk jeg anledning til å reise til Kina med en gjeng kolleger for å lage radio fra Beijing i ti dager, og det var en stor opplevelse. Jeg ble også stemt fram som Årets Nover, og den tanken gjør meg ydmyk den dag i dag. Jeg sluttet å bruke bukser, og omfavnet dermed livet i skjørt og kjoler for fullt. Jeg kjøpte mine første spill på Steam, altså digitalt istedenfor fysisk. Jeg bodde sammen med min lillesøster Taran, som også studerte i Oslo, og vi startet bloggen Søstrene Suse, først og fremst for å kunne oppdatere venner og familie. Det var den 25. februar 2010, for nøyaktig femten år siden.

2011: Radio Nova-Synne

Her er jeg på lufta som lattermild utsendt reporter, hoho, og påkledningen tyder på at dette var i anledning St. Patrick’s Day. I 2011 fylte jeg 24 år, og jeg fortsatte å studere, men høsten 2011 ble jeg valgt som programredaktør ved Radio Nova. Denne tittelen innebar å være redaktørens høyre hånd og å ha ansvaret for det faglige nivået på alt kanalen produserte, og det var en fulltidsstilling for ett år, så jeg tilbragte omtrent hele døgnet på Chateau Neuf. Jeg trivdes og koste meg så mye at jeg nesten ikke har ord for det! I tillegg hadde jeg blitt bitt av bloggbasillen, hoho. 2011 var året jeg fikk mine første mummikopper og kjøpte mitt første vintageplagg, og det var året jeg fikk intervjue John Cleese over telefonen. I vennegjengen begynte folk å flytte sammen med kjærestene sine, så vi spiste søndagsmiddager hos hverandre og følte oss skikkelig voksne, haha. Terrorangrepet 22. juli rystet hele Norge, og det tok lang tid før hverdagen i Oslo føltes normal igjen. (I månedene som fulgte, ble jeg med i Free Hugs-bevegelsen, og tilbragte mye tid i sentrum og bare klemte på fremmede som trengte det.) Jeg fortsatte å gå med lørdagsposten, og jeg planla mitt neste store eventyr i det stille.

2012: Paris-Synne

I 2012 fylte jeg 25 år, og dette var blant annet året jeg fikk min første smarttelefon! Det var en stor overgang, og jeg startet Instagram-kontoen min kort tid etter. Jeg besøkte Irland med Jonasflotte og introduserte ham for familien min der, for jeg hadde skjønt at fyren var verdt å satse på. Jeg sa opp postbudjobben, startet med teksting og opprettet et enkeltpersonforetak. Jeg begynte å skrive saker for en nettavis og et nettmagasin, og så «flyttet jeg for meg selv» på bloggfronten – jeg startet Et dryss kanel i juli 2012. Dette var også året da jeg ble mer mijøbevisst, og det var året jeg begynte å eksperimentere med leppestift. Det første venneparet vårt giftet seg denne sommeren. Da høsten kom, flyttet jeg til Paris helt alene. Jeg reiste fra familie og venner og kjæreste og satte den store drømmen ut i livet, og det føltes helt fabelaktig. Jeg bodde i en knøttliten, kald og fuktig leilighet, men kunne ikke hatt det bedre. Jeg fikk det akkurat til å gå rundt økonomisk ved hjelp av stipend og deltidsteksting, og jeg studerte fransk ved Sorbonne Nouvelle, og gjennom studiene ble jeg kjent med folk fra hele verden. Jeg utforsket byens gater, parker og bakgårder med stor iver, jeg utvidet vintagegarderoben min, jeg fikk øynene opp for både god vin og ordentlig te, jeg kjempet tappert mot det franske byråkratiet. Året mitt i Paris førte til at jeg vokste veldig mye som person.

2013: NRK-Synne

Jeg husker at det var så stort å få jobbe for Krinken! I 2013 flyttet jeg hjem fra Frankrike, og den høsten fikk jeg en deltidsjobb i NRK P2, nærmere bestemt Kulturnytt. Jeg hadde tidligere hatt en praksisperiode og to sommervikariat ved NRK Østafjells i Telemark, men nå var det altså selveste Marienlyst som gjaldt. Hvis jeg hadde morgenvakt, sto jeg opp lenge før sola for å være på plass der klokka fem. Ardeidsmengden var uforutsigbar, så jeg fortsatte å tekste ved siden av. Etter hjemkomsten savnet jeg Paris, men jeg ble samtidig nyforelsket i Tigerstaden, og jeg brukte mest mulig tid sammen med familie og venner. Her flyttet jeg sammen med kjæresten min, og jeg fylte 26 år. Jeg begynte å gå på vinmesser i Oslo, for jeg innså at vinsavnet ikke kom til å avta med det første. Jeg ble aktiv på Radio Nova igjen, og vi feiret 200-årsjubileet til Det norske studentersamfund. Jonasflotte og jeg reiste til Thailand og tilbragte halve desember der med ryggsekk og øyhopping, noe som føles veldig «midt i tjueåra», haha. Ellers var dette året jeg begynte å bruke Netflix, og her føler jeg kanskje at hverdagsbloggingen var på høyden, for øvrig? Her kunne man liksom få ti kommentarer på hvert minste lille livstegn, fra andre som også blogget, og de såkalte rosabloggenes stigma hadde sluppet taket, så halve vennekretsen min hadde sine egne blogger. Det var trivelige tider på det store internettet, liksom.

2014: Samboer-Synne

2014 var et ganske rolig år, og det første hele året Jonasflotte og jeg bodde sammen. (Jeg sitter fortsatt helst slik når jeg leser, forresten, med beina over stollenet.) Dette var året jeg kjøpte meg speilreflekskamera, og det var året jeg fikk reportasjer på trykk på papir for første gang, noe som var skikkelig stas. Jeg ble tilkallingsvikar i Dagsnytt 18 på NRK P2, og jeg møtte Tony Hawk tilfeldig på et kjøpesenter i Malaysia (!) da vi var der på familieferie. I 2014 var det ti år siden jeg sluttet å spise rødt og hvitt kjøtt, for jeg hadde blitt pescetarianer i 2004. Jeg fylte 27 år, og jeg oppdaget en ny favorittsjokolade og en ny favorittleppestift. Den første i vennegjengen vår inviterte til 30-årslag, og det ble begynnelsen på noen år med store feiringer, noe som passet meg aldeles ypperlig. Jeg fortsatte å gå på vinsmakinger, og jeg dro til Brussel og koste meg med å snakke fransk der. I desember var jeg også på førjulstur til Kraków med min mor og min søster, så det ble en del reising dette året, for Jonasflotte og jeg markerte vår femårsdag som kjærester ved å reise til Skottland sammen. Vi begynte også å tenke på og jobbe for et nytt, felles eventyr i utlandet.

2015: London-Synne

Dette var året jeg fylte 28 år, året jeg kjøpte meg ei dinosaur-tann og året foreldrene mine flyttet fra barndomshjemmet mitt. Jeg deltok på mitt første Tom Waits-løp, noe som siden har vært en tradisjon hver vår. Jeg sluttet å jobbe i NRK, og etter å ha vært skikkelig oppdatert i noen år, var det faktisk en stor lettelse å slippe å følge med på nyhetsbildet til enhver tid. Jeg sluttet også med å skrive nettsaker, men fikk napp hos et dubbebyrå og spilte noen små roller i et par animasjonsserier, noe jeg alltid hadde drømt om å gjøre. Da høsten kom, flyttet vi til London! Det var den største drømmen som ble oppfylt dette året! Der bodde vi i en liten, uisolert leilighet med teppegulv overalt, men det gjorde ikke så mye, for vi tilbragte mest mulig tid ute på oppdagelsesferd. Vi gikk tur på Hampstead Heath, drakk cocktails i Shoreditch og besøkte vår første kattekafé. Vi deltok på pub crawls og oppsøkte så mange klassiske puber vi kunne. Jeg begynte å studere vin, og det føltes veldig riktig. Vi markerte Back To The Future Day, noe vi hadde sett fram til i årevis, og vi ble kjent med herlige engelskmenn og stiftet vennskap for livet. Jeg feiret jul helt alene – helt frivillig – for første gang, og det skulle ikke bli den siste. Her hadde stemningen endret seg i kommentarfeltet på diverse blogger, forresten; en del folk var kravstore og kranglete i større grad enn tidligere, og det var en litt rar periode, haha.

2016: Sommelier-Synne
I 2016 begynte jeg med havremelk i kaffen, og vi feiret skuddårsdagen ordentlig for første gang, noe vi har fortsatt med siden. Jeg kjøpte noen skikkelige petticoats og hevet volumnivået på en del av kjolene og skjørtene mine. Jonasflotte og jeg reiste litt rundt i England; vi besøkte York, Bath, Brighton, Oxford og Dover. Vi våknet en dag til at britene hadde valgt å forlate EU, og det var rart å bo der akkurat da, for venner ble uvenner og folk gråt på puben. Jeg fylte 29 år, og jeg skrev en engelsk tekst som ble brukt i et amerikansk dataspill. Jeg besto flere krevende eksamener og fikk tittelen sommelier. For en ære! Vi flyttet tilbake til Norge, men istedenfor å returnere til leiligheten vår i Oslo, flyttet vi inn i et hus i Lillestrøm som vi skulle hjelpe til med å pusse opp. Jeg hjalp også en venn med å flytte til Canada, og reiste dit på fem dagers varsel, og fikk litt tid til å utforske Toronto og besøke Niagara Falls mens han var på universitetet. Jeg rundet DuoLingo på fransk og startet bloggen Vin og vegetar. Jonasflotte og jeg var i bryllup på et slott i Frankrike, og vi besøkte Roma. Jeg fortsatte å dubbe, og jeg begynte med briller, og da følte jeg meg umiddelbart finere med enn uten, hoho. Trump vant valget i USA, og vi kunne ikke tro det – og kombinert med Brexit og alle de kjente og kjære folka som døde for tidlig dette året, fikk det mange av oss til å tenke at 2016 var et skikkelig dårlig år. Vi skulle bare visst hva som ventet en stund fram i tid, hahahuff!

2017: Lillestrøm-Synne
Tida vår i Lillestrøm var ikke noe høydepunkt, for vi trivdes ikke der vi bodde, men alt går for ett år. Jeg fikk feiret 30-årsdagen min med en stor hagefest, og det var det beste ved hele oppholdet! (Vi var seksti stykker, og feiringen foregikk i ti timer. Når man jubilerer, så kan man dra på litt!) Vi reiste tilbake til London tre ganger for å være med på bursdagsfeiringer og denslags, og jeg følte meg fortsatt mer hjemme der. Nå begynte jeg å kjøpe klimakvoter for hver flytur jeg tok, for å bøte litt på den dårlige miljøsamvittigheten. På dette tidspunktet tok jeg et nytt sommelierstudium, denne gangen på norsk, slik at jeg lærte terminologien på begge språk. Jeg fikk innpass i Norsk vinkelnerforening etter bestått sommeliereksamen nummer to. Jeg var også på min første rene vintur, i Frankrike, på pilegrimsferd til Chablis og Champagne, hoho. Jeg publiserte et blogginnlegg om barnfrihet som ble plukket opp og delt av flere større nettsider. Jeg fikk dubbe mer, og vi fikk sju venner fra London på besøk, og jeg fikk verdens fineste sykkel. Om høsten flyttet vi endelig inn til hovedstaden igjen, men vi hadde begynt å gå på visninger for å kunne kjøpe en leilighet sammen, så vi bodde i pappesker i Oslo enn så lenge. Jeg fikk min første jobb som sommelier på vinbaren Champagneria, og det føltes helt fenomenalt å kunne formidle vinglede og gode smaksopplevelser på den måten. Jeg holdt også mine første vinkurs. #MeToo-bevegelsen oppsto dette året, så det kokte i sosiale medier, men nå hadde veldig mange bloggere falt av lasset, og jeg begynte å føle meg litt ensom her inne. Jeg hadde blogget annenhver dag i sju år i strekk (!), og nå gikk jeg over til en litt lavere frekvens.

2018: Ekstremsommer-Synne
Etter et halvt år på leting fant vi endelig vår nye leilighet, som var alt vi hadde drømt om og ventet på. Altså skaffet jeg meg boliglån, noe som føltes ganske skummelt for en person som aldri hadde (og fortsatt ikke har) hatt noen fast fulltidsjobb med normal lønn! Dette var året jeg fylte 31 år. Jeg kjøpte meg symaskin og begynte å eksperimentere med den. Vi arrangerte vårt første pub-til-pub for vennegjengen i Oslo. Vår lille niese ble født, og det var overraskende stas å bli tante og onkel, og jeg ble tvunget til å opprette en Snapchat-konto for å kunne motta bilder, hoho. (Her var vi for alvor på vei inn i det-finnes-en-app-for-alt-samfunnet.) Jeg fortsatte å jobbe som vinkelner og hovmester, med teksting ved siden av, og jeg fikk reise på vintur til Italia. På dette tidspunktet var det blitt slik at flertallet i vennekretsen vår hadde formert seg, og i mange tilfeller også flyttet til forstedene eller ut av Oslo. Vi fortsatte å omgås dem, men litt sjeldnere, så omtrent her ble det nok mer naturlig for oss å tilbringe mest tid sammen med andre som heller ikke ønsket seg barn. Vi flyttet inn i vår nye leilighet rett før sommeren, og for en sommer det ble! Det var sol og varme i tre måneder, og Jonasflotte og jeg kunne feire niårsdagen vår ved å reise «i blinde», fordi det var like fint vær overalt – vi pakket en koffert, dro ned til bussterminalen og satte oss på den første bussen som gikk, og da endte vi opp i Karlstad i Sverige. Vi begynte også med alfabet-dating, og om høsten dro vi på nerdetur til Tyskland. Da jula kom, kunne vi ha ordentlig juletre for første gang.

2019: Bo-seg-til-i-ny-leilighet-Synne
Dette var vårt første hele år i leiligheten vi kjøpte sammen, og jeg koste meg sånn med å gjøre den til et personlig hjem. (Det er rart å se denne møbleringen, for slik har vi ikke hatt det på lenge.) Det var også veldig godt å ikke flytte noe sted, for første gang på fire år! En viss smaragdring kom endelig fram til et par som hadde vært kjærester i snart ti år, og vi forlovet oss i februar. Jeg fylte 32, og i 2019 streiket jeg for første gang, og jeg knuste min første mobilskjerm. Jeg blogget fast en gang i uka, men kommentarene hadde nesten forsvunnet helt, og jeg begynte å bli usikker på hvor lenge jeg skulle fortsette. På den annen side var dette et ekstra godt år på vinfronten, for vinbaren «min» ble nominert da Norges beste vinkart skulle kåres, og jeg ble intervjuet i Dagbladet i forbindelse med Vin og vegetar, og jeg vant en blindsmakingskonkurranse på et bransjetreff. Jeg både tekstet og dubbet også jevnt ved siden av vinjobbingen. Vi var i England og i Tyskland med venner og familie, og så markerte Jonasflotte og jeg tiårsjubileet vårt med en to ukers rundreise i California. Den turen var helt fenomenal, om vi ser bort fra den ene kommentaren fra han fyren som fikk det skjøre selvbildet mitt til å rase sammen. Jeg hadde det tungt psykisk i flere måneder etterpå, og selv om jeg etterhvert klarte å riste det av meg og finne tilbake til den indre tryggheten min, og så fikk jeg små «tilbakefall» gjennom hele året. Ellers sydde jeg mitt første plagg fra bunnen, og jeg skaffet meg et kompaktkamera, etter en femårsperiode med den store, tunge speilrefleksen i veska til hverdags. Om høsten ble jeg tilbudt jobb som sommelier og hovmester på et annet sted, og det passet bra, for jeg var klar for nye utfordringer etter to år på Champagneria. Dermed begynte jeg på restauranten Sorgenfri. De forlovede satte en dato for bryllupet og tok fatt på planleggingen.

2020: Selvbilde-Synne
2020 ble preget av at jeg stakk hull på verkebyllen og fortalte om hvordan jeg hadde hatt det i 2019, pluss av koronaviruset, selvfølgelig, som gjorde sitt inntog i mars. Jeg ble permittert og ventet på dagpenger i fem måneder. I mellomtida fikk jeg påvist celleforandringer i livmorhalsen og opererte bort en liten del av den. Vi levde med lockdown og restriksjoner som best vi kunne, og var ekstremt glade for at vi hadde en romslig, luftig leilighet med balkong! Jeg sa opp den nye sommelierjobben etter omtrent et halv år, fordi jeg skjønte hvor det bar, og to måneder senere gikk stedet konkurs. Lokalet vi hadde booket til bryllupet vårt, måtte også legge ned driften, og vi var nødt til å bytte sted og dato og omorganisere det hele. Jeg tekstet så mye jeg kunne, men alle nye TV-produksjoner ble satt på pause, noe som i tillegg påvirket dubbingen, og jeg tjente så lite dette året at den kabalen bare såvidt gikk opp. Jeg begynte å tenke på hvilke jobber jeg kunne ha som hadde med smak å gjøre, men som ikke inngikk i restaurant- og utelivsbransjen. Svaret fant jeg i tekoppen min! Etter sommeren begynte jeg å jobbe på den franske tebutikken Palais des Thés, men så ble jeg permittert fra den jobben også. Jeg fylte 33 år. Noen begynte å blogge igjen fordi de kjedet seg hjemme, hoho, og lesertallene og kommentarene her inne fikk også et lite oppsving, men jeg hadde en så monoton tilværelse at jeg følte jeg ikke hadde noe å dele lenger, og jeg var så sliten at jeg for første gang vurderte å slutte å blogge. Koronaen gjorde 2020 veldig tungt for veldig mange, særlig i sentrale strøk, deriblant Jonasflotte og meg. Mot slutten av året ble flere av våre nærmeste smittet, og et par ble så syke at de var døden nær. De to siste månedene hadde vi nok med å bare holde ut.

2021: Pandemi-Synne
Vi trodde at dette året skulle bli lettere enn det forrige, men det ble det ikke. Første halvdel førte med seg muterte virus, og da fulgte enda en periode med permittering, og de aller strengeste restriksjonene så langt, og hele Oslo var i krise, og tilværelsen vår var ikke til å kjenne igjen, og jeg følte på et tidspunkt at jeg ikke lenger visste helt hvem jeg var, på en måte? Vi måtte også utsette og omorganisere bryllupet vårt enda en gang. 2021 var året jeg fylte 34. Jeg gjennomførte en slags undersøkelse her på bloggen, og svarene jeg fikk, førte til at jeg sluttet å oversette innleggene til engelsk, og at jeg tillot meg å senke de strenge kravene mine litt. (Det er lov å fylle ut ei liste iblant, eller ta et tilbakeblikk, eller la det gå åtte dager mellom to innlegg, eller bruke mobilbilder!) Jonasflotte og jeg kjøpte vår stasjonære datamaskin, en stor milepæl for oss, og jeg fortsatte med teksting og tejobbing. I juni kom endelig lettelsene, sakte, men sikkert, og da fikk vi vår første vaksinedose. I sommerferien traff vi så mange venner og familiemedlemmer som mulig, ofte for første gang på over et år. Da vi besøkte en klatrepark, et nytt konsept for oss, fant jeg ut at jeg trolig var et ekorn i et tidligere liv. I september fikk vi andre vaksinedose, og lettelsene fortsatte, og så hadde vi et par måneder med en tilnærmet normal hverdag – før det kom nye restriksjoner i november, og ny delvis nedstenging i desember. I slutten av året meldte ikke mediene om annet enn smittetall og strømpriser, og vi var tilbake der vi startet.

2020 og 2021 var mine tyngste år hittil i livet, men da kunne det jo bare gå én vei etterpå…

2022: Brude-Synne

(Bryllypsbildene våre ble tatt av Inese Photo.)

Det ble bedre! På alle måter! I februar 2022 begynte den store gjenåpningen, den som skulle vise seg å vare, for nå hadde omtrent alle fått både én og to doser med vaksine – og så skulle liksom alle bli syke den våren, så det ble vi, hele hurven, og så gikk vi lysere tider i møte for alvor. (Jeg fikk riktignok mild, men kronisk elveblest i etterkant. Full fest, haha.) Vi dristet oss til å sende ut bryllupsinvitasjonene våre, i tro på at det faktisk kunne bli noe av på tredje forsøk. Jeg begynte med Wordle. Russland invaderte Ukraina, og ingen skjønte noe som helst, men ellers startet alt opp igjen, litt etter litt. De som hadde gjenopptatt bloggingen som følge av pandemien, la den stort sett tilbake på hylla, og kommentarene her inne forsvant igjen, for det meste. (Jeg har innsett at tida med engasjement i kommentarfeltet nok er forbi, men sånn er det bare. Ting endrer seg, og vi forholder oss til sosiale medier på en annen måte enn før. Sånn er det på Instagram også.) Selv fikk jeg egentlig et oppsving i motivasjon, for endelig var det mer å fortelle om, fordi livet plutselig inneholdt så mye mer. Jeg fortsatte å dele det jeg hadde lyst til, slik det passet meg. Jeg fikk også innpass i teksterstallen til NRK, noe som var – og er – stas. Ellers var året fylt av «den første alt-vi-hadde-savnet siden før pandemien», og vi kunne markere bursdager, samles til høytider, arrangere pub-til-pub og reise utenlands for å besøke venner igjen. I august ble jeg drukket ut, og i september ble jeg faktisk godt gift! Bryllupet vårt ble alt jeg hadde håpet på og mer til, og det var verdt å vente for å få den store feiringen vi ønsket oss, med tre dagers program og 130 gjester. Gleden var enorm, og etterpå tok det en stund å hente seg inn igjen… De nygifte dro på en liten «minimoon» til Paris i oktober, og i november pådro jeg meg et brudd og en brist i ankelen. Jeg fylte 35 år, og med den alderen kom altså mitt første beinbrudd og min første sykemelding.

2023: Kone-Synne

Jeg klarte å finne et bilde av meg hvor gifteringen er godt synlig, gitt! Her var jeg ute og tok en kaffe med min mann. 2023 var mitt første hele år som kona til Jonasflotte, og det var også det første året som ikke var preget av pandemi siden 2019. Denne våren sluttet jeg i tebutikken etter to og et halvt år der, og gikk over til en ren frilanstilværelse for å få større frihet. (På dette tidspunktet hadde jeg jobbet kveld eller helg – eller begge deler – siden jeg var 18, altså halve livet. Nå var det på tide å sende den stafettpinnen videre.) Jeg fylte 36 år, og begynte med fondssparing, som den voksne jeg var i ferd med å bli? På den annen side var jeg med på mitt første Escape Room, og det var så gøy at jeg var helt på gråten, haha. Jeg fikk bidra med lyd til et dataspill, og så var jeg med på tre typer quiz som jeg faktisk likte, og jeg deltok på rock- og metalfestival og følte meg veldig hjemme. Det nybakte ekteparet begynte å planlegge bryllupsreisen sin. Jeg dro på vintur i Spania og på familietur til Portugal. Jeg hadde min mest innbringende frilansmåned noensinne, og nøt å bestemme over min egen tidsbruk og fritid, og var glad for at jeg hadde tatt sjansen og satset på meg selv. Samtidig trappet jeg ned på vinsmakinger og vinblogging, men fortsatte å holde kurs. Vi hadde bryllupsdag for første gang. Jeg begynte med daglige rusleturer, for å få litt variasjon i hjemmekontor-hverdagen, og så startet jeg Lunsj med Synne. Jeg ble tildelt et reisestipend av teksterforeningen, og i november gjennomførte jeg den såkalte stipendturen min, og var i både Irland, England og Wales for å besøke venner og familie. Da jula kom, valgte jeg å feire alene igjen.

2024: Bryllupsreise-Synne

Nå er vi altså framme ved fjoråret, og det siste hele året vi kan se tilbake på. I februar fikk jeg helvetesild i ansiktet og påfølgende betennelse på regnbuehinnen, og slo dermed alle personlige rekorder for legebesøk og reseptbelagte medisiner, og endte opp med tre nye arr over det ene øyet. Bra det er kult å se ut som en sjørøver! Denne våren dro Jonasflotte og jeg endelig på bryllupsreise, et skikkelig eventyr. Vi tilbragte tre uker i Sør-Amerika, vi var litt her og der både i Chile, i Peru og på Påskeøya, og jeg vil nesten kalle det mitt livs heftigste tur. Ellers tok vi noen små utflukter og holdt oss innenlands, noe som bare var godt, og jeg var ikke i begravelse på hele året, for første gang på lenge. Vi fikk en gjeng på ti venner fra England på besøk i forbindelse med 17. mai, og det ble en heidrundrende feiring. Jeg fant en DeLorean i Oslo og hang opp ei discokule på kjøkkenet, og så tok jeg opp igjen hjemmetreningen, etter en pause på halvannet år som følge av bruddet i ankelen. I 2024 feiret Jonasflotte og jeg 15 år som kjærester, så han leder på bloggingen med ett år, haha. Vi var på staycation i en annen leilighet mens vannrørene i hele blokka ble byttet ut, og vi arrangerte vår tiende runde med pub-til-pub for vennene våre. Dette var året jeg fylte 37, og det var mitt første hele år som frilanser på fulltid. For en luksus å kunne legge opp løpet selv, fra januar til desember!

2025: Nåtids-Synne

Hei og hå! Sånn så jeg ut tidligere i februar, for nå er vi à jour! Hittil i år har Jonasflotte og jeg blant annet vært på hyttetur, besøkt venner i Brussel, hatt tre sosiale samlinger hjemme hos oss og feiret forlovelsesdagen vår (en dato vi fortsatt markerer, for hvorfor ikke?) med ostekake og champagne. Selv har jeg for eksempel løst dagens Wordle for tusende gang og blitt intervjuet om vin på en drikkepodcast. I disse dager tekster jeg for Netflix og NRK, og jeg føler meg heldig som får det til å gå rundt som frilanser, og som har det så bra på alle måter. Vi har begynt å planlegge vårens pub-til-pub, og vi skal i to bryllup i England i år, ett i april og ett i november. I ettermiddag skal vi ta en skål, og alle er invitert, som nevnt her.

Dæven døtte, det er litt overveldende å oppsummere en hel digital tilstedeværelse på denne måten, når man har bydd på seg selv over så lang tid. Det er virkelig mye å ta inn, og det føles faktisk ganske betydningsfullt for min del. Tenk at jeg har blogget i 15 år i dag.

Gratulasjoner mottas med takk, muaha! Skal du legge igjen én kommentar på denne bloggen i 2025, så gjør det gjerne her, og fortell meg hvor lenge du har hengt med, eller hvordan du snublet over meg i første omgang, eller kanskje om det er noe du husker spesielt godt fra arkivet? Uansett: Takk for at du leser! Jeg setter så stor pris på dere alle! Hurra igjen – ikke bare for meg, men for oss!

– – – – –
In other words: I’ve been blogging for 15 years today! Pretty huge, actually! This is a look back at that entire time. If you have followed this blog for a while, maybe you’d like to let me know when you joined our little gang? Thanks for being here, and for contributing to making all these years of sharing feel meaningful to me.