Kategoriarkiv: Meta

To Thailand!

Postet den av

Herlighet, dere. Jeg drar i dag, og kommer hjem 14. desember.

Den siste tida har vært en bisarr blanding av juleglede og reiseglede:
Kanelkaffe, julemusikk, pynt og snø i lufta på den ene siden –  vaksiner, ryggsekk, sommerklær, vanskelige thai-fraser, sandaler og kart på den andre.

Starten på årets tovte måned ser vanligvis ganske annerledes ut.

To Thailand
To Thailand
To Thailand
To Thailand

Hele denne turen har kommet så brått på, så jeg kan nesten ikke tro at jeg snart går ombord i et fly, og jeg kan i hvert fall ikke fatte at når jeg går ut igjen elleve timer senere, er jeg i Thailand.
I Asia har jeg tidligere bare vært i Dubai og i Beijing, så det blir kjempespennende å bli bedre kjent med en ny, liten del av denne ekstremt fascinerende verdensdelen.

Jeg ELSKER jo å reise, så jeg gleder meg sånn!

Det ville riktignok være synd om bloggen lå helt brakk i to uker, så jeg har forberedt et par ting til dere, og dessuten er jeg glad for å kunne meddele at to av mine favorittfrøkner har skrevet gjesteinnlegg!
Med andre ord blir det ikke helt stille her inne, og det føles bra.

Nå tar jeg sekken på ryggen og stikker ut på eventyr.

Jeg ønsker alle en fabelaktig førjulstid frem til 14. desember!

– – – – –

In other words: I’m leaving for Thailand today! I can hardly believe it. Lately my life has been a bizarre mix of Christmas preparations and travel preparations; cinnamon coffee, Christmas music, decorations and snow on the one hand, and vaccinations, tricky Thai phrases, sandals and maps on the other. The start of December normally looks very different! This trip was quite a spontaneous thing, so I haven’t quite wrapped my head around the fact that I’m boarding a plane soon, or that when I exit the plane eleven hours later, I’m in Thailand. I’ve only been to Dubai and Beijing in Asia, and so I’m really excited to get acquainted with another little part of this extremely fascinating continent. I absolutely LOVE travelling; I can’t wait! However it would be a shame if I left the blog completely neglected for the next couple of weeks. I’ve prepared a few post for ye, and I’m also happy to announce that two dear blogger friends have guest posts coming (but they won’t be translated, I’m afraid). Now it’s time to put my rucksack on, take off and have an adventure! I wish everyone a wonderful time until the 14th of December!

Grey hair, don’t care

Postet den av

Er det noen som husker TV-serien Judging Amy? Jeg minnes at jeg så på den som tenåring, på tirsdagskveldene. Jeg syntes hovedpersonens mor, spilt av Tyne Daly, hadde så utrolig fint hår. Lange, tykke, blanke lokker – som var helt grå. Noe så flott!

Jeg har en grå stripe i luggen. Et knippe litt uregjerlige hårstrå som skinner i sølv. Jeg synes de er fine. Jeg gjør faktisk det – jeg kunne løyet, så klart, men det gjør jeg ikke. Jeg liker at de skiller seg ut og glitrer og gjør litt som de vil.

Jeg la merke til mine første grå hår som tjuetreåring, og det var ingen dramatikk forbundet med den oppdagelsen. Jeg bryr meg faktisk ikke. Jeg synes ikke det er stygt, jeg føler meg ikke gammel. Dette er helt naturlig, og jeg er disponert for det – i min familie dukker gjerne de grå hårene opp ganske tidlig. Slik er det bare, og jeg har hverken lyst til eller behov for å skjule mine grå strå.

CIMG0943

Om noen synes at mine grå hår er heslige å se på, så er det jo deres problem, ikke mitt.

Jeg har skrevet en tekst om dette for Oh Chérie, som handler om at jeg synes det er synd hvis folk føler seg presset til å farge håret når de oppdager noen grå hår. Jeg mener det er rart og unødvendig å se på grått hår som noe stygt og skrekkelig. Derfor blir jeg alltid glad når jeg ser at andre jenter og damer holder hodet høyt, selv om hodet har noen grå hårstrå! (Som når Mariell skrev om dette for noen måneder siden.)

Dere må gjerne klikke dere inn og lese artikkelen min, for jeg har veldig lyst til å høre hva dere synes – jeg setter jo sånn pris på innspill fra dere som leser! Dette er dessuten en type sak som jeg ikke vanligvis tar opp her inne, og som kan være vanskelig å skrive om. Jeg vil så absolutt ikke støte noen, men jeg vet at det kan skje. Jeg synes likevel at det er interessant å se nærmere på slike fenomen, og vil altså dele disse tankene med deree.

Her er et utdrag fra teksten:

En må trå varsomt rundt dette emnet. For mange er synlig aldring et ømtålig tema. Det er noe de ikke vil tenke på, noe de ikke vil oppleve, og noe de absolutt ikke vil konfronteres med når prosessen først er i gang. Det er personlig, det er sårt. Det er likt for alle, men kan likevel føles urettferdig. Det er mange som glemmer at dette foregår gjennom hele livsløpet, og at dette voldsomme ungdomspresset er noe samfunnet prakker på oss.

Når tipper det over, egentlig? Når går det å bli eldre fra å være positivt til å bli negativt? Vi feirer åtteårsdager med den største selvfølgelighet, uten at bursdagsjenta kvier seg for å fortelle seg hvor gammel hun er blitt. Ingen gutt vil høre at han ser ut som en elleveåring hvis han er tolv år gammel. Kanskje er han til og med tolv år og ni måneder, altså… Så kommer tenårene – stor stas! – og deretter tjueårene, og når man fyller tjuefem, får man høre at man er “halvveis til femti”.

Da er det slutt, virker det som. Når første halvdel av tjueårene er over, bør man begynne å jobbe for aldri å bli eldre. Da blir det verre for hvert år. Da er det ikke snakk om å omfavne og akseptere alderen sin, men å leve i fornektelse til sine dagers ende. Med hårfarge i den ene hånda og uoppnåelige idealer i den andre.

Ellers takk. Jeg vil ikke flykte fra meg selv resten av livet. Jeg vil ikke endre på utseendet mitt fordi samfunnet forventer det av meg. Jeg vil forsone meg med alderen min og utseendet mitt, og ikke minst med at de to henger sammen, og at de kommer til å endre seg i takt.

Resten av teksten ligger altså her. Kom gjerne med tilbakemeldinger, på Oh Chérie-siden eller i kommentarfeltet her inne. Hva er deres tanker om andres eller egne grå hår?

– – – – –

In other words: I have written an article for a Norwegian online magazine about grey hair. My first greys appeared several years ago, and I’ve never tried to conceal them – they are part of who I am, and I don’t want to hide from myself or alter my looks to please others. I am tired of the obsession with youth in today’s society, fuelled by the huge beauty corporations who make millions off of our personal insecurities. I don’t care what the ladies in the commercials say – I don’t think it’s fair that women should have to colour their hair to feel attractive. Dyeing one’s hair for fun is another thing, of course (we’re free to do whatever we want with our appearance, and that’s a privilege, not a problem). The problem arises, the way I see it, when women feel pressured to start colouring their hair as soon as they discover their first grey. It shouldn’t have to be that way, because grey hair is natural and nothing to be afraid of. It’s also wildly unfair that while male celebrities are called «silver foxes» when their temples turn grey, female celebrities are mocked on the front page of gossip magazines when their grey hairs show up. Women are supposed to always look younger, never grow older. The beauty industry is telling us that if we look our age, we lose. I don’t agree. I refuse to change my appearance to fit into this superficial picture, and that’s what my article is about. I’m sorry I can’t translate the whole thing for ye, but please share if ye have any thoughts on this subject!

One month at home and one week away

Postet den av

I dag er det en måned siden jeg flyttet hjem, og jeg markerer dagen ved å reise vekk.

CIMG8319

Utflukten er innenfor Norges grenser, riktignok: Jeg skal tilbringe en uke langt nord i det flotte landet vårt, på et lite sted jeg aldri har besøkt, sammen med folk jeg er begeistret for. I en uke skal jeg nyte feriefølelsen og bare kose meg. En hel uke med ro, frisk luft, godt selskap og midnattssol. Jeg skal sove til jeg våkner av meg selv, gå i fjellet, spise god mat, lese tegneserier, drikke vin, se gamle filmer og ta livet heeeelt med ro. Noe så herlig!

Jeg skal prøve å gi dere noen livstegn innimellom, hvis jeg finner et nettverk mellom bergveggene, men jeg håper uansett at det er flere enn meg som tilbringer mer tid ute i solskinnet enn foran skjermen i disse dager. Nyt ferien, alle sammen!

– – – – –

In other words: Today it’s been one month since I moved home from Paris. I celebrate by going away, but I’m not leaving the country – I’m going to the north of Norway, to a little place I’ve never visited, to spend a week under the midnight sun. It is truly magical. I’m going to enjoy the time off and wind down completely – I have plans to go to sleep without setting an alarm, take hikes in the mountains, share good meals with great people, read comic books, drink wine, watch old films and really relax. It’s going to be great! I’ll try to update a few times during the week, if I find an internet connection among the hills, but in any case I hope ye guys are too busy basking in the sunshine to spend time looking at screens. Enjoy the summer holidays, everyone!

«Bon week-end» from around the bonfire

Postet den av

Jeg har barnåler i håret, bålrøyk i lungene, blåbærsaft på fingespissene og et stort smil i fjeset.

Sannsynligvis.

Dette er en liten og preprogrammert hilsen for å ønske dere en god helg, ettersom jeg tilbringer noen dager på skogstur med storfamilien. En årlig tradisjon og ett av sommerens høydepunkter!

Fjorårets tur er oppsummert her, forresten.

CIMG9809

En påminnelse: De som nyter late feriedager rundt om i landet (og i verden for øvrig) og trenger noe å gjøre, er fortsatt veldig velkomne til å fylle ut Paris-listen! Jeg er spent på svarene deres, hoho.

Vi høres når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Fortsatt god helg!

– – – – –

In other words: This is just a little note to wish you a nice weekend, as I’m in the woods with my family! It’s a tradition, and a real summer highlight, and we’ve done this for as long as I can remember. You can see photos from last year’s trip by clicking here, but the post was written before I started adding English translations, so unfortunately there are no words to go with the photos – they do speak for themselves, though! By the way, here’s a little reminder: If you find yourself in need of a pastime on a lazy summer day, why not fill out the Paris list?

The Paris List

Postet den av

Nå er jeg inne i min siste uke i Paris! Dette er helt uvirkelig. Etter snart ti måneder her har jeg begynt å pakke og vaske og klemme folk ekstra lenge, og på lørdag flytter jeg hjem.

I det siste har jeg vært flink til å i bruke feriedagene mine, og oppdaget og utforsket mye nytt, som jeg av ulike grunner har måttet utsette tidligere. Jeg har sett på kart, stått i køer, lagt opp løyper, tatt pauser i parker og gått rundt i solskinnet i mange, mange timer. Slike oppdagelsesferder og rusledager er noe av det aller beste jeg vet!

Nå er jeg snart i bunnen av vil-gjøre-lista, og det føles veldig bra. Denne byen har utrolig mye å by på, og jeg kommer til å savne den sånn, men samtidig er det inderlig godt å kjenne at jeg kan reise herfra uten å måtte angre på noe jeg ikke rakk å gjøre, uten å føle at noe mangler. Sånn i første omgang, altså. Det vil alltid være nye ting å oppdage her, og jeg gleder meg til å ta mange turer tilbake, men jeg er godt fornøyd med alt jeg har opplevd i løpet av oppholdet.

I en parantes kan jeg nevne at jeg ikke på langt nær er ferdig med å dele disse opplevelsene med dere – jeg har fortsatt over tjue utkast til blogginnlegg herfra! De inneholder blant annet spaserturer og museumsbesøk og rare detaljer og bra restauranter og litteratur og kunst og fine folk, så jeg håper dere bærer over med meg når Paris-bloggingen fortsetter utover sommeren!

Det blir kanskje litt stille her inne den kommende uka, ettersom det foregår så mye der ute.

Såh. Jeg konstruerte like gjerne min egen liste. Det er den første jeg fyller ut i bloggsammenheng, og jeg gjør det på engelsk for enkelhets skyld, så slipper jeg å oversette hele greia etterpå (for mine internasjonale venner skal jo ikke utelukkes, hihi).

Alle med egne blogger oppfordres til å låne med seg lista og fylle den ut med sine favoritter og minner og tips, og hvis dere linker tilbake hit, kan vi følge med på hvor den havner! Dette blir spennende!

CIMG7188

– – – – –

THE PARIS LIST

P – The perfect…

Pizza:  Thin, italian-style crust, crème fraîche and garlic sauce, mozzarella and chèvre cheese, topped with spinach, cherry tomatoes and walnuts. Oh dear, now I’m hungry.

Present: Something the giver saw which made him or her immediately think of the receiver, and something the receiver doesn’t know he or she wants until it is unwrapped. In short, I love surprising and personal gifts, both to give and to get.

Pet name: I don’t know why, but I’ve always liked Pepito! It sounds like a little fellow with fur and spots who runs around and makes cute sounds, doesn’t it? I have a long list of nerdy names I want to use one day, though. Like Glados <3

A – My most…

Annoying characteristic: I am forgetful to the point where I have to write anything and everything down. («What am I doing tomorrow? Let me check my calendar».) Also, I always feel guilty because of something or on behalf of someone, even when there’s no reason for it or when there’s nothing I can do. Furthermore, even though I’m happy and positive by nature, I am a rational realist who often becomes downright cynical.

Amazing nature experience: I think the midnight sun is rather amazing (and I’m going to the North of Norway to experience it again this summer!), and scuba diving earns you some unbelievable sights (ten metres under the surface there is a whole other world!), and I once witnessed a volcano eruption (Stromboli in the Mediterranean; we watched from a safe distance on a ship). Our planet is incredible.

Awful memory: I tend to repress awful things that happen to me. It is quite fascinating. For instance, I had completely forgotten that I once almost drowned in a bog, until my family told me the story years later! I do have some painful break-up memories, and there are a few nasty fights that I recall in detail which I really wish I didn’t, but my worst memory is probably the terrorist attack in Oslo in July 2011. Being only a few hundred metres from the bombs exploding and then following the horrible development afterwards… Those were utterly awful experiences.

R – My favourite places to…

Relax: In a hammock – they are so ridiculously comfortable. On the rooftop terrace in Oslo, high above the ground. At home in my parents’ house, where I grew up. Preferably with dark chocolate within reach.

Read: On a train or a tram, on a bench in the park, in my bed before going to sleep.

Reconnect with my inner child: In amusement parks («Let’s ride that one! Oooh, balloons! Can we get ice cream?»), at the cinema watching animated features (I cry my eyes out in one moment and laugh uncontrollably the next), in shops that sell computer games, board games, children’s books, comic books, toys or stuffed animals (why shouldn’t those things be bought and enjoyed by adults?), on giant trampolines.  I think we can safely say that I’m very much in touch with my inner child.

I – My best…

Inspiration source: People-watching, probably. Life in general, just playing out out in a random street. It is so unpredictable, so hard to define, so grand and great, and yet I find that the little things are the most joyous and rewarding. I keep seeing everyday episodes that make me smile, tear up, write and ask questions. I’m always inspired by art galleries, old films, nature, good music, well-written books and all those other lovely things, but watching life happening before my eyes really is my biggest inspiration.

Ice cream flavour combination: Three scoops, please. Dark chocolate, cherry and grapefruit (I recently tasted grapefruit sorbet for the first time, and it was scrumptious). With a sprinkle of cinnamon, obviously!

Interior design tip: Using comics as wallpaper! I bought some old, cheap comic books from a second-hand librarie up the street, which had the colours I wanted in my little bathroom, and I tore the pages out to hang them on the walls. They really tie the room together, and of course they give it a certain geeky feel!

S – My three favourite…

Smells: My boyfriend’s cologne (I know, that’s a cliché, but it has licorice notes!), the scent of warm skin in the sun, freshly ground coffee.

Sounds: This is very specific, people, but my favourite sound had always been the light tapping of the tips of my ski poles against the icy track of the ski lift taking me up the hill to the top of the slopes. I’ve loved alpine skiing for as long as I can remember! Runners up:  The opening and first pour of a wine bottle, the purr of a happy cat.

Songs: Oh dear, this is more difficult than expected. Now I feel guilty because there are so many songs that can’t be mentioned (see «annoying characteristics»)! Right, my favourites change frequently, but at the moment I’ll go with Bris by Kaizers Orchestra, Fossegrim by Kvelertak (these two are both Norwegian) and Burn the Witch by Queens of the Stone Age.

What does that spell? P–A–R–I–S!

To trace the virtual trail of breadcrumbs: Where did you find this list? Synne made it in Paris, and then it traveled to   (your location)   with   (your name)  , and then… Let’s see where it ends up!

– – – – –

In other words: This is my last week in Paris! It feels so unreal. After almost ten months I’ve started packing and cleaning and giving people extra long hugs, and on Saturday I’m moving home to Norway. I’ve really enjoyed myself recently, since school’s out and I have had the opportunity to explore lots of things that I’ve had on my list for a long time. It feels very satisfying to be almost at the end of that list, and I’m thankful for all my lovely experiences over the course of my stay – I can go home without regrets and without feeling like there’s something missing. On the other hand, there are always loads of places to go and sights to see in this city, so I will never run out of things to do when I come back to visit! By the way, I’m afraid I’m not done sharing my Parisian adventures with ye – life comes in the way of blogging, and I still have around twenty drafts prepared, so please bear with me as I take some of Paris with me to Oslo for the summer. This coming week might be a bit quiet because there is so much going on. Right, on to the list. I ended up just creating my own, and I did it in English so I wouldn’t have to translate everything afterwards – and that makes it a lot more international, too! You are free to copy it to your own blog and fill it in with your own secrets, memories and favourites. Do link back here, so we can follow the trail! This is going to be fun!

Now and then

Postet den av

Noen ganger føler jeg meg som prototypen på en frilanser. Jeg kan sitte oppe midt på natta og drikke kaffe og skrive, fordi jeg tilbragte fire timer i parken med en venn da jeg egentlig burde jobbe, eller fordi inspirasjonen kom da jeg minst ventet det.

Noen ganger tenker jeg at en mer stereotypisk student, det finnes ikke. Jeg kan vente på lønning, være tom for knekkebrød og likevel bruke de siste kontantene mine på øl.

Noen ganger føles det franske byråratiet som en eneste stor parodi på seg selv, og et monster som gjør sitt ytterste for at man ikke skal finne seg til rette. Jeg hytter med never og utfylte skjemaer og jager det vekk, igjen og igjen.

Noen ganger spiser jeg frokostblanding til middag, fordi det er hva jeg har mest lyst på.

Noen ganger stopper jeg opp og smiler stort, bare fordi jeg er i Paris.

Noen ganger blir jeg trist av å tenke på alt jeg går glipp av hjemme i løpet av året, som fester og fødselsdager og ferieturer og familieforøkelser og forfremmelser. Samt andre hendelser som ikke begynner på F, men som også ender med at jeg sender noen ord og minner folk på at jeg gjerne skulle vært der sammen med dem, og at jeg gleder meg til å sees i sommer.

Noen ganger ler jeg høyt på metroen fordi jeg kommer på noe morsomt noen sa for fire år siden.

Noen ganger koker jeg masse pasta, slenger oppi en raspet gulrot og en skje pesto og spiser rett fra kasserollen, fordi jeg ikke har tid eller lyst til å vaske opp mer enn nødvendig.

Noen ganger savner jeg kjæresten min så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

CIMG4651

Noen ganger snakker jeg om fiktive figurer (i spill, serier, bøker, filmer…) som om de var ordentlige mennesker, og som om jeg kjente dem personlig.

Noen ganger synger jeg høyt for meg selv, uten å bry meg om at naboene trolig hører meg.

Noen ganger tror jeg at jeg ser en norsk venn eller en venninne på gata, sånn i et lite sekund, og så bobler gleden opp i meg, og jeg skal til å rope hei, før jeg husker at de fortsatt er et stykke unna.

Noen ganger er det så mye jeg vil gjøre og se at jeg blir nesten apatisk. Tenk på alle mulighetene!

Noen ganger er det bare én ting som føles riktig, og det er å spise sjokolade. Da gjør jeg det.

Noen ganger ser jeg så mye ulykke og elendighet på veien hjem fra universitetet at bare såvidt klarer å stoppe tårene fra å begynne å renne før jeg kommer hjem. Storbylivet i et finanskriserammet land kan være hardt i lengden, særlig for dem som ikke er så flinke til å distansere seg fra andres nød.

Noen ganger starter jeg samtaler med fremmede som ser ut som at de trenger noen å snakke med.

Noen ganger setter jeg sammen de mest fargerike antrekk på de aller gråeste regnværsdagene, for at stemningen og humøret inne ikke skal lide under forholdene ute, og så får jeg nikk og smil på bussen.

Noen ganger spiser jeg kake som torsdagsdessert eller drikker to glass vin på en tirsdag, selv om jeg ikke har noe annet å feire enn meg selv og mine egne meritter, snodigheter, planer og drømmer.

Ikke verst, det heller. Alt er lov.

– – – – –

In other words:  Now and then I feel like a stereotypical freelancer. I sometimes stay up writing and drinking coffee in the middle of the night, because I spent four hours in the park with a friend when I ought to have been working, or because inspiration strikes at odd hours. Now and then I act like a classic student – I might be waiting for my paycheck and have run out of bread, and then buy beer with what’s left of my cash. Now and then the French bureaucracy feels like a giant monster, trying to make my stay difficult and to keep me from feeling at home. I wave my perfectly filled-out forms at it and scare it off, again and again. Now and then I have cereal for dinner, if that’s what I really want.  Now and then I have to stop and smile to myself, just because I live in Paris. Now and then I am saddened by the thought of all the things I’m missing out on back home, like birthdays and parties and promotions and pregnancies. I often end up sending someone a few words reminding them that I would have loved to be there to share the joy, and that I’m looking forward to seeing them this summer. Now and then I laugh out loud on the metro because I suddenly remember something amusing that someone said four years ago. Now and then I cook some pasta, grate a carrot, add a spoonful of pesto and just eat straight out of the casserole, because I don’t have the time or the energy to do any more dishes than necessary. Now and then I miss my boyfriend so much I don’t know what to do (and that’s where the photo comes from, haha). Now and then I talk about fictional characters (from games, films, books…) as is they were real people, and as if I knew them personally. Now and then I sing to myself, out load, not caring that the neighbours can hear. Now and then I think I see a Norwegian friend on the street, and for a second the joy bubbles inside me and I get ready to shout hi, and then I remember that they are still in another country. Now and then I become overwhelmed by all the things I want to do and see. Image all the possibilities! Now and then there is only one things that feels right: To eat chocolate. Then I do. Now and then I see so much misery and misfortune on the way from a lecture that I’m barely able to hold the tears back until I get home. The big city life in a country in crisis can be tough over time, especially for those of us who aren’t very good at keeping our emotional distance from other people’s despair. Now and then I start conversations with strangers who look like they need someone to talk to. Now and then I assemble really colourful outfits when the sky is gray and the weather is wet, in an attempt to create some balance, and people smile and nod at me on the bus. Now and then I have cake for dessert on a Thursday or have two glasses of wine on a Tuesday, although I have nothing to celebrate except myself and my merits, my quirks, my plans and my dreams. Those things aren’t half bad. We can do whatever.

HURRA! from Paris

Postet den av

Så var den store dagen her! Å feire 17. mai i utlandet er alltid en spesiell følelse. Jeg har spist frokost med importert brunost, og jeg har hørt på NRK sin «gratulerer med dagen»-sending, og jeg har mottatt koselige meldinger fra kjente og kjære. Nasjonaldag er nasjonaldag, samme hvor man er!

Man tar hva man har, som ballonger og servietter og papirbokstaver, for å skape riktig stemning.

CIMG7003

For noen dager siden fikk jeg sløyfe og sjokolade i posten fra verdens flotteste kjæreste.

CIMG6959

I går skaffet jeg noen knuslete bjørkekvister (bjørk vokser ikke vilt her, så jeg måtte finne en park, og det krevdes to metro-bytter for å komme seg dit, og det regnet, og det var en del folk, og de så rart på meg da jeg begynte å «låne» fra trærne, men hva gjør man vel ikke for fedrelandet?)…

CIMG6999

…og i dag er jeg rød, hvit og blå i vintagekjole og arveperler.

CIMG6995

I dag skal jeg spise is og svinse og skåle og synge og savne. Hele dagen er satt av til feiring, som seg hør og bør. Det er rart å være langt unna Norge på en dag som denne, men det gjør det enda hyggeligere å treffe andre nordmenn og å markere anledningen skikkelig, og jeg håper alle koser seg.

Gratulerer med dagen, alle sammen!

– – – – –

In other words: Today is Norway’s Constitutition Day! It’s a really big deal, quite possibly the very best day of the year, and I’ve made some preparations. Now I’m ready for a day-long, far-away, teary-eyed celebration. Hurra!