Her kommer en real stemningsrapport fra turen vår til Brussel i februar! Det var kjekt å være tilbake der, et tiår etter min forrige visitt, og ekstra kjekt å kunne besøke våre venner som bor der for tida.
Brussel er kanskje ingen åpenbar helgetur-destinasjon for oss nordmenn, sånn som for eksempel London, Paris, Berlin, Roma og Barcelona, men denne byen har mye å by på! Blant annet er Belgias hovedstad kjent for gatekunst…
…og for fine fasader i art nouveau-stil.
Siden vi har vært i Brussels før, brukte vi ikke tid på å oppsøke turiststeder denne gangen, men da vi en kveld krysset Grand-Place på vei til et annet sted, ble det liksom for dumt å ikke ta et bilde av de overdådige, opplyste byggene som står på rekke og rad langs torget.
Vi fant for øvrig ut at innsiden kunne være enda finere enn utsiden, for eksempel i den gamle børsbygningen, som var helt overveldende fin inni!
Dessuten oser hele byen av den kontinentale stemningen som jeg er så glad i og svak for. Det summer på fransk i gatene, menyer står skrevet på tavler med kritt, mange tilfeldige lokaler har gamle og godt bevarte detaljer i interiøret, man får speculoos-kjeks til kaffen, det er godt utvalg av importvarer overalt, folk tar seg et glass på en uteservering midt på dagen med den største selvfølge, lunsjmaten er av ypperste klasse, og leter du litt utenfor den typiske turistløypa, så finner du små nabolagsbarer med masse rufsesjarm der halvliteren koster to euro.
Hurra for billig børst på lokale buler, hoho!
Denne frøkna – eller frua, strengt tatt – var veldig glad for å være på kontinentet og kunne snakke fransk i noen dager!
Det var lavsesong og lite folk rundt omkring, og det er vel kanskje mer vanlig å besøke byen når det er blader på trærne og blomster i bedene, men jeg syntes det var fint i parkene likevel!
Vi snublet forresten over en alternativ versjon av byens mest kjente turistattraksjon, statuen Manneken Pis, nemlig Janneken Pis! Denne husker jeg at jeg fikk et tips om forrige gang jeg skulle til byen, og da forsvant det dessverre i mylderet av ting som skulle skvises inn på få dager, men denne gangen ordnet det seg av seg selv!
Fra pis til pus (#sorrynotsorry): Vi var både på en bar og på en restaurant med katt i lokalet. Huskatter eller andre dyr som bor på serveringssteder er vel ikke lov her til lands, men i utlandet treffer man på dem titt og ofte, og det gjør meg alltid så glad!
Noe annet som gjør meg glad når jeg reiser, er lokale spesialiteter. Den belgiske vaffelen, for eksempel. Den lar seg ikke overse, for i Brussel står det en gul vaffelbil omtrent for hvert kvartal, slik at lukta ofte ligger i lufta. Vi lot oss selvfølgelig lede ut i fristelse, som seg hør og bør.
For øvrig var det en annen dessert som tok kaka (høhø). Den ene kvelden hadde vi lyst på skikkelig klassisk mat, så vi fant et skikkelig klassisk sted. Et sånt sted der kelnerne er kledd i hvit skjorte og svart vest, et sånt sted der både lokalet og spisekartet har vært likt i hundre år, et sånt sted der tida tilsynelatende står stille.
Her hadde de altså Poire belle Hélène, bedre kjent i Norge som pære belle Helene!
Dette er en dessert som visstnok stammer fra 1860-tallet, og som sikkert har hatt sine oppsving siden da, men som jeg ikke har sett på norske menyer siden barndommen. Av nostalgiske årsaker ble vi altså helt nødt til å bestille den, og da vi fikk den servert, begynte det gråhårede paret ved nabobordet å humre, slik at vi endte opp med å komme i snakk. Gøy!
Det rareste lokalet på turen var forresten et bortgjemt, gammelt sted som var kombinert sjenkestue og dokketeater. Vi ante ikke noe om det, men det viser seg at Brussel pleide å være kjent for dokketeater med marionetter, og at dette er det eldste som fortsatt er i drift. Théâtre Royal de Toone har fortsatt flere forestillinger hver uke, og de har vært aktive i snart 200 år, og de holder til i et bygg som er enda eldre, fra 1696. Her snakker vi historie og personlighet!
Toone ble vi tipset om av vår venn Vegard, som nå bor i Brussel, sammen med kona Oda. Det var dette venneparet og familien deres vi dro for å besøke! Vi tilbragte en hel dag sammen med dem, og det virker som at både voksne og barn har funnet seg godt til rette. De bor i et skikkelig sjarmerende hus i et rolig område litt utenfor sentrum, og når man tar metroen dit, så går man av på en stasjon med Tintin-tema! For en bonus!
Vi møttes om morgenen på det lokale grønnsaksmarkedet, for å kjøpe noen ingredienser til dagens måltider.
Selvfølgelig var en stor del av markedsplassen viet til bord der folk sto og spiste østers og blåskjell og drakk vin! Vi nordmenn har noe å lære av denne typen livsnyteri, synes jeg…
Etter litt handling og en rusletur kom vi hjem til dem, og de hadde fått det så fint!
Det ble matlaging i fellesskap, snakk om alt mellom himmel og jord, overrekkelse av melkesjokolade fra Norge, høytlesning i godstolen og fotball i hagen. Til kvelds ble det snop og kortspill, og det var Tintin-figurer på kortstokken også, så da var ringen sluttet!
Etter åtte timer i selskap med tre barn var vi faktisk litt slitne, haha, for Jonasflotte og jeg har tross alt ikke så mye trening på den fronten. Vi tok oss en velfortjent øl da vi kom tilbake til sentrum rundt klokka ti den kvelden – og det må jo nevnes at vi gjennom hele oppholdet, når vi ikke hang med kidsa, benyttet anledningen til å drikke mye godt belgisk brygg. Dette landet lager tross alt øl i verdensklasse, og vi sørget for å smake oss gjennom en del av de kjente og kjære typene, for prisen var en brøkdel av hjemme.
Så mye godt! Jeg merket meg også en litt morsom inskripsjon på en vegg i nærheten av hotellet vårt:
Dette kan oversettes til noe sånt som «i ølets land er det fri flyt av kjærlighet». Ganske så fint, spør du meg!
Helt på tampen kan jeg nevne at jeg har oppdatert min reiseguide til Brussel, som finnes her.
Tusen takk for oss, Belgia! Vi håper å kunne reise tilbake og besøke vennene våre (og deg) igjen!
– – – – –
In other words: A little report from our trip to Brussels i February, where we had a great time. For an English version, please use the translation widget.
Et dryss kanel 