Vår andre dag i Den evige stad begynte med dansende støvkorn, for solskinnet ville inn gjennom vinduet på hotellrommet. Lovende!
Jonasflotte og jeg gikk rett ut i finværet, uten frokost, fordi vi skulle møte vår venn Daniel.
Vi krysset elva Tiber igjen, og jeg måtte ta nok et bilde. Det er noe med lyset langs elver, altså.
Etter en fin rusletur kom vi hit, til et sted med sjarmerende innredning og kjempefint navn, Coromandel!
Klokka var elleve, og vi skulle spise brunch. Det var jo lørdag! Bordet var dekket av spillkort, og menyen var full av fristelser. Vi bestilte hver vår digre mimosa, pluss store krus med kaffe og herlig helgemat som omelett og pannekaker.
Dette var akkurat det vi trengte før en lang dag i byen!
Nå bar det ut i gatene igjen, som noen steder var ekstra smale og svingete, og ofte fulle av biler. Det må være et mareritt å sitte bak rattet i en by som Roma, hvor alt er gammelt og fredet, slik at man ikke kan tilrettelegge for biltrafikk noe sted…
Da er det kanskje ikke så rart at byen er mest kjent for et alternativt transportmiddel?
Jeg ble så glad da jeg fant en som sto alene og var fin i fargen og pen i lakken, for disse er jo så klassiske!
Om vi ikke akkurat hadde spist, ville vi nok raskt blitt sultne igjen, for spiserier i Roma stiller gjerne ut råvarer og matretter på gata for å lokke til seg kunder. Morsomt!
Daniel hadde en plan, og vi kom etterhvert til Piazza di Navona, et av de mest kjente torgene i Roma. Der var det masse folk, men de var omkranset av flotte bygninger og badet i fint lys, og dessuten hang det ballonger på himmelen, så det var verdt trengselen.
Så ruslet vi videre, og helgnene himlet med øynene når vi gikk forbi.
Nå var det blitt tid for noe kaldt og søtt!
Jeg valgte ingefær- og kanelsmak, og angret ikke på det.
Vi tok med oss isen rundt hjørnet, for Daniel hadde et nytt stopp på planen!
Vi slo oss ned på torget og spiste opp isen, og rakk akkurat å smake på hverandres før alt forsvant. Sola varmet, og byggene rundt oss kunne ikke vært stort finere.
Det var riktignok ett bygg som var ekstra spennende, så vi gikk inn i tempelet!
Pantheon var et sånt sted som føltes større inne enn ute, og som hadde sin helt egne atmosfære. Det var ENORMT og eldgammelt og hadde hull i taket!
Dette tempelet sto ferdig i år 126, sies det. Tenk at noe som ble bygget for nesten 2000 år siden kan stå slik fortsatt!
Sollyset strømmet inn gjennom åpningen i det hvelvede taket, men det regner altså rett inn her på gråværsdager…
…så det er hull i marmorgulvet der vannet renner ut. Enkelt og greit.
Etter å ha beundret Pantheon en stund, gikk vi ut i lyset og varmen igjen.
Neste stopp på vår nøye planlagte «dette må førstegangsbesøkende se i Roma»-runde var Trevifontenen!
Det myldret av mennesker rundt den, men den var veldig flott – og det er jo liksom et helt hus, ikke bare et tilfeldig springvann!
Vi gikk videre til en del av byen som ga meg Riviera-vibber…
…og der lå selveste Spansketrappen!
Der var det også massevis av folk, men vi knipset noen bilder, så på hverandre og sa «vin». Velfortjent etter alle folkemengdene!
Vin og ost og brød, nærmere bestemt. Mer trenger man jo egentlig ikke.
Vinbaren vi satt på hadde fine buer i taket og gamle malerier på veggene.
Til slutt tok vi en liten kaffe, for å gi oss selv litt ekstra energi, og så var vi klare for neste etappe.
Nå sto sola lavere på himmelen, og både lufta og lyset begynte å bli kjøligere.
I ei smal sidegate hørte vi pianotriller, og da vi tittet inn ei dør, satt det en mann og spilte for seg selv. Jeg kunne ikke annet enn knipse ett bilde!
Da han så opp og fikk øye på meg, ga jeg ham et stort smil og pekte på kameraet mitt. Han smilte tilbake, nikket og fortsatte å spille. Alt i orden!
Jeg fant det for godt å posere litt i samme gate. Hei!
Så fikk vi øye på en annen posør, i form av byens styggeste statue.
Jeg vet ikke hva som er greia her, men denne fyren kunne de spart seg for.
Nå var vi kommet til nok et flott torg, med trapper i den ene enden, og vi ville opp i høyden for sola forsvant helt.
Oppe på toppen fikk vi fin utsikt over byen, som nå var dekket av et blekrosa lys.
Det tidligere kritthvite kirkebygget i toppen av Spansketrappen ble også rosa i solnedgangen.
Det var så fint og stemningsfullt at det eneste som føltes riktig var å ta et glass på ei uteservering, og der ble vi sittende til sola ble helt borte og stjernene tok over.
Så var det blitt middagstid! Vi gikk i retning stedet hvor Daniel hadde resevert bord, og på veien gikk vi forbi nok ei åpen dør, denne gangen med et mini-kapell innenfor!
Vi gikk hit, og her fikk vi gleden av å møte venner av Daniel, som skulle spise sammen med oss. Vi var åtte stykker, ganske perfekt antall for en middag på en lørdagskveld.
Stedet var stilig innredet i tre og metall, og glass og bestikk lå i skuffer ved bardisken. Vinmenyen sto rundt omkring på små lapper, og man hentet vinen sin selv fra et kjøleskap i det ene hjørnet. Morsomt!
Ja, for vi ville selvfølgelig begynne med ei flaske vin, mens vi ventet på maten. Vi satte oss ved bardisken og hentet ei flaske sprudlevin. Den var ufiltrert, så den så ut som eplemost!
Vi så rett inn på kjøkkenet, så vi kunne følge med på kokken mens han forberedte maten. Alltid gøy å se på!
(Kokken var forresten ikke den eneste vi så i aksjon her. Jonasflotte og jeg ble ordentlig opprømte da vi fikk øye på en rørlegger som fikset en vask i et hjørne! Vi dro til Italia og støtte på Mario, haha!)
Menyen var skikkelig spennende. Vi spiste blant annet svart gnocchi med bokhvete, posjert egg med ost og spinat og en slags dekonstruert pære- og sjokoladekake med rosmarin.
Så mye morsomt og godt!
Etter middagen var alle i humør for mer å drikke, så hele gjengen tok turen ut i de hyggelige gatene.
Noen kjente til en god vinbar i nærheten, men det var fullt der da vi kom, så vi ble stående utenfor og vente på bord. Vi kikket på antikviteter i nabobutikken så lenge.
Vi fikk oss en overraskelse etter bare noen minutter: De ansatte trengte litt tid på å skaffe et bord til alle åtte, men i mellomtida fikk vi ei flaske prosecco på huset, som vi kunne drikke fra plastglass på gata!
(Én vante! Synne med det dårlige blodomløpet fryser på hendene i ti plussgrader, hoho.)
Vi ble selvfølgelig storfornøyde, og etter en stund kom vi inn i det koselige lokalet. Det var julepyntet, for dette var jo i desember!
Vi slo oss ned ved et langbord med telysholdere laget av vinkorker. For en god idé!
Tre nye venner kom til, så nå var vi elleve stykker. Alle var i kjempehumør, og de ansatte var så oppmerksomme og hyggelige, og det toppet seg da hun ene hadde gått det samme sommelier-studiet som meg i London, bare noen år tidligere! Da det ble kjent, fikk vi selvfølgelig ekstra god oppfølging hele kvelden. Hun anbefalte oss en masse interessant, og prisene var en tredjedel av hva de ville vært i Norge, så vi bestilte alt vi hadde lyst på.
Innen kvelden var omme, hadde vi satt til livs ti flasker vin, og det var bare store smil å spore. Da gikk alle hvert til sitt, og vi ruslet tilbake til hotellet, storfornøyde med lørdagen i Roma!
– – – – –
In other words: Our Saturday in Rome! It started with dancing dust in the sunlight – very promising. It was indeed a beautiful day, and we went straight out to meet with our friend Daniel and have brunch. The place was cute, the coffees and mimosas were huge and the pancakes were delicious! After the meal, and after having admired a red Vespa, we were ready for some serious sightseeing. Daniel had a route prepared! We went to Piazza Navona, which was packed with people, but also featured pretty buildings, great light and runaway balloons. Then we popped in for a scoop of gelato and walked to the Pantheon. It is enormous, and the atmosphere inside is completely unique. This temple was built around 126 AD, which means it is almost 2000 years old, and that’s quite incredible. Especially because it’s exposed to the elements – there is a big circular opening in the roof, which is never covered, and so there are holes in the floor for the rainwater to escape through. very fascinating! After admiring Pantheon for a while we walked on to see the Trevi fountain (huge and ornate and crowded) and the Spanish Steps (mainly crowded). At this point we looked at eachother and said «wine». It was nice to escape the hordes of people bu slipping into a wine bar and ordering wine and cheese to share! After this light lunch plus a coffee we were all set for more walking, and it was getting late in the afternoon. We heard piano music in the street, and through an open door we saw a man playing. I had to photograph him, and when he looked up I smiled and pointed at my camera, and he smiled back and kept on playing. Such a nice moment! A little futher down the street I posed in a doorway and we spotted a really ugly statue. We saw another pretty piazza and then mounted the steps to get a beautiful view of the city, just as the sun was about to disappear. The church that used to be white was now pink, and we grabbed a table at an al fresco bar to enjoy the rest of the sunset, plus a few pre-dinner drinks. We stayed until the first stars came out, then went past another open door (with a mini-chapel inside it) to the restaurant where Daniel has made us a reservation for us and some lovely friends of his. The place was modern and fun – you set the table yourself and could help yourself to wine from the fridge! Also, they had an open kitchen, so we could watch as our dishes were prepared. (The chef wasn’t the only person we saw in action, by the way. My boyfriend and I were thrilled when a plumber fixed a sink in a corner – we went to Italy and saw Mario!) The menu was really interesting, and all the food was delicious. After the meal we all felt like more wine, and there was a cute wine bar nearby, so off we went. Unfortunately they couldn’t seat all eight of us right away, so we waited outside for a table, passing the time by looking at antiquities in the shop next door. Then we got a lovely surprise, a bottle of prosecco on the house, that we drank from plastic glasses on the street! It was such a fun moment! (Note my gloves in the photo, haha. «Lousy Blood Circulation, Constantly Cold Hands» could be my middle name(s).) When our table was ready we moved indoors, and three more friends joined, so now there were eleven of us around the biggest table in the joint. The people who worked there were very attentive and nice, and when it turned out that our waitress had studied wine in London, just like me, were were given extra service and attention. We got to taste lots of exciting stuff, and since the prices were a third of what we’re used to from Norway, we ordered everything we wanted. By the end of the evening we had had ten bottles of wine, and we were all smiles. Then we went our separate ways, and we went back to the hotel and fell asleep instantly, super content with our Saturday in the Eternal City!
