Seeeeeee hva jeg fikk til jul, dere!

Dette er jo kanskje verdens fineste genser? En stor, myk, varm sak med selburoser og snøfnugg på, som jeg kan bruke hele vinteren, med et stort broderi i front. Hei, Hedvig!

Noen husker kanskje denne lista fra oktober i fjor, og nå har jeg altså et Harry Potter-plagg i klesskapet! Det føles veldig bra, og jeg håper jeg kan bruke denne genseren i mange, mange år framover.

Nå har jeg tenkt å gjøre noe jeg muligens vil angre på, hahahuff, nemlig skrive noen ord om min oppfatning av kontroversene rundt J. K. Rowling. Jeg vet at dette opptar mange, og jeg fikk spørsmål om det allerede for flere år siden, før jeg i det hele tatt hadde rukket å sette meg inn i saken. Så gjorde jeg det, og siden har jeg tenkt lite på den, om jeg skal være ærlig. Jeg har snakket med venner om temaet nå og da, men ettersom jeg er så heldig at jeg får omgås over gjennomsnittlig oppegående folk, hoho, handler de samtalene som regel om at vi gleder oss til denne mediestormen stilner.

For å gjøre en lang historie kort, for dem som ikke har tid eller overskudd til dette akkurat nå:
Jeg syntes det låt rart at Rowling skulle være transfob, så jeg sjekket om det stemte, og det gjør det ikke. Slutt.

Hvis du synes saken er vanskelig å forholde seg til, og at det er kjipt om du må slutte å lese, se eller like Harry Potter: Ingen fare. Pust ut. Du kan fint fortsette med det, og likevel være et godt menneske, en oppdatert type og en som støtter transsaken. Du trenger ikke lese denne teksten om dette er noe du allerede vet, eller om disse greiene er noe som ikke interesserer deg, eller kanskje noe du ikke engang var klar over? Heldigvis finnes det deler av tilværelsen som slike stormer ikke kan nå, og de varer heller ikke evig. Om en stund vil vi se tilbake på dette og riste på hodet av det hele, tror jeg.

Det er altså ganske lenge siden jeg selv la fra meg disse greiene, og jeg trodde liksom at vi allerede var forbi vippepunktet, men så var jeg dum nok til å klikke meg inn i et kommentarfelt forleden dag. Det var stappfullt av hån og hets og usannheter, og innimellom beskrivelser som «piece of shit», «monster», «bigot» og «evil» brukt om Rowling, sto det også «genocidal», det sto at hun vil «eradicate trans people from existence», og at «she has called for the eradication of a group of people». Herlighet, det har hun selvfølgelig aldri gjort, det er jo en helt hinsides påstand? Går det faktisk folk rundt i 2024 og tror at Rowling vil utrydde transpersoner? Det er aldeles absurd. Det er så jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Jeg velger et tredje alternativ, og skriver dette innlegget i stedet.

(Ikke at jeg tror at sånne troll leser denne bloggen, altså, eller at det i det hele tatt går an å påvirke dem som har kjørt seg så fast, eller at mine små ord betyr noe i den store sammenhengen… Jeg kjenner bare at jeg må skrive fra meg litt, og få disse tankene ut av hodet, én gang for alle.)

Jeg skal komme tilbake til den aktuelle nettsaken, men la meg begynne med utgangspunktet mitt, samt utgangspunktet for kontroversene. Dette kan bli langt, så hent deg gjerne en kopp te eller kaffe – eller en smørterøl! – og sett deg godt til rette.

Som dere kanskje husker, er jeg utdannet journalist, og det er nok derfor jeg er litt ekstra opptatt av kildekritikk. Når jeg hører eller leser noe som virker rart, så sjekker jeg om det stemmer, helst ved å gå rett til kilden. Det krever litt mer enn å bare kaste seg på og la seg hisse opp og rive med, men det er verdt tida å finne ut om noe faktisk er sant, synes jeg. Da anti-trans-anklagene dukket opp for noen år siden, ville jeg derfor finne ut hva de bunnet i. Rowling har selv skrevet to essays om emnet på nettsiden sin.

Dette i juni 2020: https://www.jkrowling.com/opinions/j-k-rowling-writes-about-her-reasons-for-speaking-out-on-sex-and-gender-issues/
Fulgt opp av dette i oktober 2022: https://www.jkrowling.com/opinions/my-article-for-the-sunday-times-scotland-on-why-i-oppose-gender-recognition-act-reform/

Absolutt alle som vil uttale seg om Rowling i sammenheng med transsaken, bør lese begge disse før de gjør det, fordi de utgjør sakens kjerne. Det kan også være lurt å lese dem før man leser videre her inne, for resten av denne teksten tar utgangspunkt i det som står der. Problematisk nok er det slik at mesteparten av det som sies og skrives om Rowling, er basert på ting som ikke står der. Mye av det er overdrevet, tatt ut av sammenheng og feiltolket med vilje, og noe er renspikket løgn. Det ligger kanskje i enkelte menneskers natur å bare spre drøye, ubekreftede rykter videre så snart de hører dem, uten å sjekke om de er sanne? Jeg tror at hvis bare en brøkdel av alle dem som i årevis har kastet rundt seg med alskens beskyldninger, faktisk hadde lest disse tekstene, ville ikke denne misforståelsen ha vokst seg så stor.

Da går vi videre, for vi har alle lest det Rowling selv skriver, for eksempel at hun tenker på transkvinner med «solidarity and kinship», at «trans people need and deserve protection», at «of course trans rights are human rights and of course trans lives matter» og at «I stand alongside the brave women and men, gay, straight and trans, who’re standing up for freedom of speech and thought, and for the rights and safety of some of the most vulnerable in our society». Forferdelige greier, gitt! Nei, vent, jeg burde ikke bruke ironi i en slik tekst, for man ser jo hva som skjer med damer som prøver seg på humor når de uttaler seg om alvorlige temaer. Det jeg mener å si, er: Hvordan i all verden kan man tolke dette dithen at Rowling hater transpersoner, og vil at de skal opphøre å eksistere?

Det hun faktisk forteller, er at hun er skeptisk til en retning innen transbevegelsen som hun mener er ekskluderende, ettersom hun frykter at kvinners juridiske status skal svekkes, og til lovgivning som hun mener kan ha negative konsekvenser for andre utsatte grupper, særlig kvinner og barn som er ofre for vold og overgrep. Dette står hun fritt til å mene, uten at det på noen måte er synonymt med å være transfob – og ettersom hun har jobbet for kvinners vilkår og rettigheter i mer enn 20 år, er det viktig for henne å finne en god balanse: «The question for me and all the feminists I know is, how do we make trans people safe without making women and girls less safe?» Rowling bruker iblant Twitter til å rette søkelyset mot ulike sider av dette spørsmålet, for eksempel ved å trekke fram ulike forskere og funn, eller ved å kommentere saker som hun synes er interessante. Slik vanlige folk gjerne gjør, altså. På Twitter er det som kjent begrenset plass til å utbrodere og ta forbehold, og tempoet er høyt, og i tillegg har Rowling gjerne en spøkefull eller sarkastisk tone. Dere kan jo tenke dere hvordan det går. Hun blir skutt ned, vrangtolket, feilsitert, uthengt, trakassert og drapstruet. Igjen og igjen og igjen. Ingen burde måtte gjennomgå det hun utsettes for, og denne svertekampanjen har altså vart i årevis! Det drøyeste er kanskje at mye av hetsen kommer fra folk som ikke engang skjønner at hun egentlig er på deres side. Det er ikke til å begripe.

Når vi leser det hun skriver, ser vi at Rowling ikke er transfobisk, anti-trans, transhater eller hva man nå måtte ønske å kalle det. Her har vi en over gjennomsnittlig innsiktsfull og inkluderende dame, i både ord og handling, som har havnet mellom barken og veden i en opphetet debatt. Det hun faktisk er imot, er det hun anser som forhastede og lite gjennomtenkte lovendringer, som hun mener potensielt kan være mer til skade enn til hjelp, fordi de kan misbrukes. Ikke av transpersoner, slik noen insisterer på å hevde, men av andre. Alt kan misbrukes, så klart, og hvis det er hull i et gjerde som er bygget i all hast, så må det være lov til å peke dem ut og spørre om de kanskje bør tettes? Det er selvfølgelig mye lettere å bare seile på woke-bølgen og omfavne alt, uten å tenke på mulige konsekvenser, slik en del politikere gjør for å sanke stemmer. Her har altså Rowling tatt til motmæle – hun har engasjert seg i den politiske debatten i sitt eget hjemland, ved å prøve å belyse de mulige baksidene, i et forsvar for sårbare jenter og kvinner (ja, også transjenter og transkvinner). Jeg skjønner ikke at hun orker i lengden, for det er så vederstyggelig mange illsinte folk som overreagerer og gyver løs på henne, men hun har vært ute en vinternatt før, og står i det. Mye av det som sies og skrives om Rowling i denne sammenhengen, er ondsinnet og oppdiktet, og ofte det helt motsatte av det hun prøver å si. Det er oppsiktsvekkende – og ganske paradoksalt – at veldig mange som hevder å være opptatt av andres rettigheter, selv kommer med hatefulle ytringer. Ikke bare er det usympatisk og dobbeltmoralsk, det er ulovlig. (Flere både privatpersoner, medier og organisasjoner har faktisk måttet unnskylde seg for grove, ubegrunnede anklager om Rowling.) Det er til å bli utmattet av, og jeg skulle ønske vi klarte å roe gemyttene.

Man trenger ikke nødvendigvis være enig med henne i alt, for eksempel det hun mener om biologisk og juridisk kjønn. Det er jeg ikke selv heller, men Rowling er et menneske som alle andre, så hun har sine egne erfaringer og oppfatninger. Det er ikke så rart at alle ikke blir helt ens i en slik sak; når de ulike ståstedene er så individuelle og personlige, blir debatten ekstra kompleks. (Rowling kan også være ubetenksom iblant, og noen ganger er hun spydig. Det burde hun kanskje begrense når hun vet at så mange sitter og venter på noe nytt de kan kaste seg over, men igjen: hun er bare et menneske, hun også.) Man kan altså fint være uenig i det Rowling faktisk sier, det er alltid greit. Det som ikke er greit, etter min mening, er at så mange bare videreformidler transfob-sladderet og hauser det opp, uten å sjekke hva som ligger bak. Det er ren sensasjonalisme, og det synes jeg vi bør holde oss for gode for.

For å presisere: Kritiske spørsmål er ikke det samme som kritikk. Dette skillet er også viktig for oss journalister – hele jobben vår går ut på å stille kritiske spørmål. Det kan og bør vi alltid gjøre, for det er bestandig flere sider ved en sak. Det må gå an å si «kanskje det finnes andre og enda bedre måter å gjøre dette på?» uten å bli stemplet og svertet, det må gå an å være uenig uten å bli uthengt, det må gå an å bruke ytringsfriheten sin uten å bli lynsjet. Det er bare så mye enklere for folk å slenge dritt enn å sette seg inn i en mangefasettert sak! Det er bare så mye lettere å forvrenge det andre sier om saken, særlig når den omhandler en minoritet! Vi ser det samme i kommentarfeltene til artikler og innlegg som omhandler det som skjer på Gaza i disse dager, når de som spør seg om Israel kanskje går litt langt, blir kalt antisemittister, og så jødehatere, og så nazister. På lignende vis blir altså Rowling, som stiller kritiske spørsmål rundt juridiske definisjoner og lovgivning, kalt for transfob, transhater og fascist. Denne retorikken er typisk for dem som sliter med å ha mer enn én tanke i hodet om gangen, og som først og fremst ser ting i svart/hvitt. (Det er dessverre fryktelig mange av dem, særlig i kommentarfeltene, men det at en oppfatning er utbredt, betyr naturligvis ikke at den er god eller riktig.) På samme måte som at det ikke er jødehat å være imot Israels krigshandlinger, er det ikke transhat å være uenig i deler av transbevegelsens språkbruk. Selvfølgelig kan man støtte minoriteter, ønske det beste for alle og samtidig påpeke at noe muligens er problematisk. Det vet vi som orker å tenke selv, sjekke sannhetsinnhold og gjøre oss opp vår egen mening.

Ja, jeg vet det. Det kan være slitsomt å lese seg opp, og krevende å gjennomskue rådende retorikk. Det kan også være ubehagelig å bli konfrontert med sine egne misforståelser, og ikke minst kan det være skummelt å føle at man går mot strømmen. Ikke alle tør det, ikke alle klarer det, og det er i utgangspunktet helt greit, for alle trenger heller ikke å uttale seg om alt. Det kinkige er at de som ser i svart/hvitt, og som tror at de har innsikt i en sak, ofte er de som roper høyest. (Donald Trump-typen, vet dere…) Når man med vilje tolker alt i verste mening og tar sitater helt ut av kontekst, er det såre enkelt å finne såkalte «argumenter». Dessuten er det mye som rett og slett fabrikkeres og plantes, for å fremme én side av en debatt. (Fake news, vet dere.) Det er også mange som ganske enkelt ikke bryr seg om hvorvidt noe er sant, så lenge det passer inn i virkelighetsforståelsen deres. («My thruth«, vet dere.) Det å navigere i dagens mediebilde blir vel egentlig bare vanskeligere for hvert år som går. Når veldig mange sier veldig mye på veldig tynt (eller ikke-eksisterende) grunnlag, og alt hopper opp og biter deg i nesa når du åpner nettleseren, blir det å skille skitt og kanel en stadig tyngre jobb. Hvis vi er på vei dit at man selv er nødt til være journalist for å kunne forholde seg til nyhetsbildet, så er det ganske trist. Inntil videre kommer man heldigvis fortsatt langt med sunn fornuft og sunn skepsis. Man kan ikke tro alt man leser, det er en kjent sak – og sånn har det jo egentlig alltid vært.

Rowling får naturlig nok også støtte fra mange hold, inkludert fra blant annet kvinnesaksgrupper og transpersoner (selv om de da risikerer negative reaksjoner fra sitt eget miljø). Mange gjennomskuer det feilaktige bildet som er blitt bygget opp i mediene. Det er for eksempel slik at en skribent i Huffington Post i november 2022 gikk ut offentlig og beklaget til Rowling, fordi hun skulle skrive en artikkel om hennes påståtte transfobiske utsagn, og lette i månedsvis, uten å finne noen. (Veeeldig typisk at det var tabloidavisa Daily Mail som dukket opp først i søkeresultatene mine, haha, men det er jo nettopp tabloidene som gir denne saken mest oppmerksomhet.) Den opprinnelige Twitter-tråden finnes her, og for dem som ikke har Twitter, har opphavskvinnen E. J. Rosetta også skrevet en forklarende artikkel her. Rosetta sammenlignet hele mediesirkuset rundt Rowling med en heksejakt, og konkluderte for øvrig med at det var feil heks som ble brent. Disse uttalelsene var vel delvis utslagsgivende for podcasten med samme fokus, The Witch Trials of J. K. Rowling. (Den har jeg ikke hørt, for det har jeg ikke noe behov for, så den kan jeg ikke uttale meg om. Det virker imidlertid som at den også har bidratt til at mange har fått seg en vekker.) Stadig flere forhenværende kritikere forteller at de har «peaked», altså at de har nådd toppen av bakken, fått overblikk og bikket over på den andre siden.

Noen vil kanskje mene at Rowling-kontroversen i bunn og grunn er et definisjonsspørsmål, men ord har mye makt. Endelsene -fobi og -hat brukes bare i tilfeller hvor det ligger en reell antipati bak, når noen ser på andre med frykt eller avsky. Ellers mister de betydningen sin. Det blir som når man bruker ordet «angst» om god, gammeldags nervøsitet; det å ha en faktisk angstlidelse er noe ganske annet enn å være nervøs før man skal synge karaoke. Her er det nok en blanding av uvilje og uvitenhet som gjør seg gjeldende, tror jeg, for det kan være vanskelig å vite hvilke ord man bør bruke, og nok en gang er det enklere å bare gjenta noe andre har sagt enn å tenke etter selv. Det kan altså godt hende at mange av dem som kaller Rowling for transfob, ikke egentlig vet hva ordet innebærer. (Desto bedre grunn til å finne et annet, skulle man tro, men det ville kreve mer arbeid, og det er åpenbart noe som mange skyr unna.) Uansett er det slik at hvis vi hele tida bruker ord det ikke finnes dekning for, enten fordi vi ikke vet forskjellen eller fordi vi ikke bryr oss om den, klarer vi til slutt ikke å forstå hverandre.

Et annet poeng når det gjelder dette med språk, er at den amerikaniserte tendensen til grove generaliseringer begynner å bre om seg. Det er forskjell på fordommer, diskriminering og rasisme, for eksempel. Selvfølgelig bør alt unngås, haha, men i USA er det jo blitt slik at samtlige pensjonister omtales som rasister, liksom? Når en nittiåring som har levd et skjermet, nøkternt liv på den Blendahvite landsbygda, sier at det lukter rart inne på en importbutikk, så er ikke det noen rasistisk uttalelse. Om noen kommer med en lite gjennomtenkt slengbemerkning, betyr ikke det automatisk at hele personligheten deres er oppspist av forakt. Hvis du faktisk er rasist, hvis du faktisk mener at noen mennesker er mindre verdt enn andre bare fordi de har en annen hudfarge, så er det snakk om en gjennomgripende ideologi. Det å kalle noen rasist, er derfor en svært alvorlig anklage. Egentlig, altså. Slik er det også med andre, lignende ismer, og vi bør være forsiktige med å tillegge folk slike ekstreme holdninger. Da bør vi, nok en gang, sikte mot en mer nyansert språkbruk, og finne mer dekkende uttrykk. Det stiller litt større krav til oss, men det gjør samtalene våre og hele samfunnet vårt bedre. Hvis vi hogger hånda av alle som ordlegger seg keitete, hvis vi avskriver folk fullstendig uten å gi dem mulighet til hverken å forklare seg eller forbedre seg, så fjerner vi alt rom for personlig vekst og utvikling. Hvem som helst kan være uvøren og uhøflig uten å mene det, uten at det ligger uvilje bak, uten å være en -ist av noe slag. Kort sagt: Vi kan si noe dumt uten at det definerer oss. Heldigvis, for alle sier dumme ting iblant.

Det går også an å ha ulike prioriteringer, selv om man har de samme verdiene. Man kan synes at mye er viktig, men at noe er viktigst. Det at noen prioriterer annerledes enn deg, gjør dem ikke onde, hatefulle eller fobiske. Rowling er naturligvis feminist, hun er opptatt av alle kvinners forutsetninger og rettigheter, hun drar i samme retning som oss andre. Samtidig virker hun mer opptatt av voldsutsatte kvinner enn av transkvinner, noe hun har rett til å være, noe som er helt i orden, særlig med tanke på at hun selv har tilhørt den første kategorien. Hvis man blankt avviser alle som ikke tenker og prioriterer nøyaktig som en selv, gjør man fiender av dem som egentlig er ens allierte. Man kan for eksempel være sosialist, og dermed generelt opptatt av velferd, og så få valget mellom barnehager og eldreomsorg. Når man da prioriterer noe høyest, betyr jo ikke det at man vil utrydde hverken barn eller eldre? Dette er egentlig helt åpenbart, om man løfter blikket litt, men enda en gang kommer svart/hvitt-tankegangen og ødelegger. Det finnes liksom ikke rom for graderinger, det må absolutt være enten eller, det er «100 % enig med oss eller 100 % mot oss», og denne typen offensiv forenkling fordummer enhver debatt.

Når det gjelder den tidligere nevnte nettsaken, så handler den om Hogwarts Legacy, et av fjorårets mest solgte dataspill, som foregår i Harry Potter-universet. Hele artikkelen er preget av journalistens subjektive motvilje, noe som er problematisk i seg selv, og i kommentarene myldrer det av stygge ord, drøye beskyldninger og sjikane. Ethvert annet kommentarfelt ville blitt moderert, men Rowling er fritt vilt, både fordi redaksjonen tydeligvis er på anklagernes side, og fordi de trolig også ville blitt beskyldt for transhat hvis de begynte å sensurere eller fjerne kommentarer. Dette gjelder veldig mange både privatpersoner og medier i en slik situasjon; mange tar bare avstand fra Rowling for å være på den sikre siden, uten å sette seg inn i saken, fordi de ser det voldsomme raseriet hun blir møtt med. I frykt for selv å bli angrepet, lar de andres angrep stå uimotsagt. Det er en ond sirkel, en tap-tap-situasjon, som gjør mediebildet vårt skjevt og ødelegger debattklimaet vårt.

Jeg synes for øvrig, når det først er snakk om Hogwarts Legacy, at også norsk omtale har vært litt overraskende, selv hos de store aktørene. Her kommer et utdrag fra NRKs anmeldelse: «Og her må jeg ta et nødvendig side­skjær: Harry Potter-forfatteren J.K. Rowling har de siste årene vært en aktiv trans­kritiker, noe som har ført til et anstrengt forhold til universet hun har skapt hos mange, inkludert meg selv. Men det gjelder også utvikleren av spillet. Det er selvsagt ikke tilfeldig at «Hogwarts Legacy» er et av tidenes mest trans­inkluderende spill.»

Ja, måtte du egentlig ta det sideskjæret? Var det relevant, når Rowling ikke var involvert i spillutviklingen, og var det nødvendig å videreformidle beskyldningene mot henne, og slik bidra til å opprettholde fokuset de får? Personlig mener jeg at selv «aktiv transkritiker» er å ta for hardt i – og det virker altså som at noen tenker at spillet er inkluderende til tross for Rowlings holdninger, men saken er jo at spillet er inkluderende nettopp fordi hun ikke har de holdningene hun anklages for å ha. Hvis hun faktisk hadde hatet transpersoner, ville sannsynligvis ikke utvikleren ønsket å lage spillet i det hele tatt. Forlaget hennes hadde heller ikke villet gi ut bøkene hennes lenger. Det samme gjelder for den nye Harry Potter-serien som kommer; tror folk virkelig at Warner Bros. og HBO, to av verdens største produksjonsselskap, hadde villet bruke så mye tid, penger og ressurser på dette prosjektet om Rowling faktisk, beviselig, var transfob?

(Nå tar vi en pustepause, dere. Det er som sagt mange som bare gjennomskuer disse greiene med én gang, og som ikke bryr seg med kontroversene i det hele tatt, samme hva folk måtte si. Mange har hele tida visst at Rowling er et utpreget godt menneske som brenner for de svake i samfunnet, for det merker man jo når man leser Harry Potter-bøkene. Hun har skapt en hel verden hvor vi kan søke tilflukt og finne tilhørighet, full av humor og varme og figurer man blir glad i. Hun skriver med en åpenbar kjærlighet til dem som er annerledes og faller utenfor, og hun var forut for sin tid på mange måter hva angår inkludering og representasjon.)

Heldigvis er norske medier stort sett mer balanserte i framstillingene sine enn mediene i mange andre land. Vi har Pressens faglige utvalg som passer på, vi har Vær varsom-plakaten som journalister forholder seg til, og vi har flinke folk som klarer å se det store bildet. NRK P2 hadde en god samtale om saken på radio; Inger Merete Hobbelstad gir i dette klippet en ganske god oppsummering på ti minutter, og hun er heller ikke enig i at Rowling er transfob. (Hobbelstad har også skrevet en kommentar i Dagbladet, om den massive hetsen hun utsettes for.) Lena Lindgren står bak en analyse i Morgenbladet, der hun også konkluderer med at Rowling ikke er transfob. De som setter seg inn i tingene, vil forstå dem, og skjønne hva som har skjedd, og hva som fortsatt skjer.

Jeg tror at denne saken kommer til å omtales i lærebøker i framtida. Vi står midt oppi et ganske ekstremt tilfelle av storm i vannglass, for det første, og av gruppetenkning og scapegoating, for det andre. Vanvittig mange lar seg bare rive med, og Rowling er blitt den store syndebukken, selv om det er både irrasjonelt og urettferdig. Når støvet har lagt seg og folk ser klarere, tror jeg mange kommer til å angre på ting de har sagt og skrevet, og at Rowling vil få en slags oppreisning i offentligheten. Det er i hvert fall det som burde skje. Om det faktisk skjer, er en annen sak, for det er enda et aspekt ved alt dette som er lett gjenkjennelig for noen av oss. I tillegg til å studere journalistikk, har jeg studert medievitenskap. De som følger mediebildet med et metablikk, vet at det mediene liker aller best, er å bygge kvinner opp, for så å rive dem ned igjen. Det skjer kontinuerlig. Ei jente eller dame får stjernestatus og plasseres på pidestallen, og så finner mediene et eller annet de kan plukke på, og så blir hun revet i fillebiter. Kvinner legges under lupen og granskes fra topp til tå. Hud, hår, tenner, negler, sminke, klær, sko, holdning – mediene henger seg opp i de minste ting, og fokuserer mer på dem enn på hva kvinnene faktisk sier og gjør. (En mann kan derimot troppe opp udusjet i en striesekk, og folk er fortsatt først og fremst interessert i å lytte når han snakker.) Dette er et velkjent narrativ, dessverre, og når man først lærer seg å kjenne igjen mønsteret, så ser man det overalt. Det snakkes om saken på Instagram, det skrives bøker om emnet, og det får spalteplass i de aller største motemagasinene. Likevel fortsetter det å skje. I noen tilfeller får disse kvinnene en slags renessanse, ofte flere år eller tiår etterpå, men som oftest blir de bare borte fra rampelyset. Mediene finner en ny kvinne de kan utsette for det samme, og viderefører en lang og ordentlig nedrig tradisjon. I dag er det dessuten ikke bare massemediene som gjør det, for sosiale medier og kommentarfelt har jo gjort det mulig for alle å publisere ting på internett. Ting som skrives i affekt, som ikke engang trenger å ha rot i virkeligheten, og som kanskje til og med er illustrert med falske bilder. Løgner er ikke lenger forbeholdt sladderpressen, de kan spres av hvem som helst, og de brukes aktivt til å ødelegge for kvinner i rampelyset. Det begrenser seg ikke til hakking på kvinnelige kulturaktører og artister, det pågår for eksempel bevisst sverting av kvinnelige journalister og kvinnelige politikere – egentlig alle kvinner som hevder seg på en eller annen måte. Det kalles «gendered disinformation», og USA anser det som en trussel mot nasjonal sikkerhet, og det er blitt trukket fram av FN som et globalt problem. Netthets mot kvinner er altså skuffende godt etablert, og det foregår her hjemme også. Se bare på det som skjedde med Martha Leivestad i fjor – hun var på stigende kurs og opptrådte på samme linje med mannlige komikere, og så ble hun utsatt for så enormt mye sjikane at kommentarfelt måtte stenges og hun ble sykemeldt i etterkant. Dette føyer seg inn i en uendelig lang rekke med lignende saker, over hele verden. (Akkurat damer med humor er veldig vanskelig for en del gutter og menn, virker det som, enten damene skriver bøker og syrlige tweets eller lager radio og TV. Rare greier.) Uansett: Deler av den ekstreme hetsen som nå rammer Rowling, kommer rett og slett fordi hun er kvinne. Hadde hun vært en mann, så ville denne saken aldri vokst seg like stor, og den hadde etter all sannsynlighet vært glemt for lenge siden.

Forresten, en annen greie vi kan sneie innom mot slutten, er at om det så hadde vært sant at Rowling var transfob, så kan man velge å skille mellom verk og opphavsperson. Det gjør vi hele tida, særlig når verket er såpass stort at det står støtt på egne bein. Nå er som kjent cancel culture en sentral – og tidvis ganske slitsom – del av tidsånden for øyeblikket, men likevel… Det Rowling skapte som forfatter for 25 år siden, og noe hun uttalte som privatperson på Twitter i fjor, har liksom ingen åpenbar sammenheng for meg? Heeelt uten sammenligning for øvrig: Det blir litt som med filmene til Woody Allen – de er gode, selv om han er blitt anklaget for fryktelige ting. Bøkene til Roald Dahl er herlige, trass i holdningene han viste seg å ha. Ofte er det også slik at folk slutter å bry seg når det har gått litt tid, samme hvor grove overtramp det måtte være snakk om; Will Smith og Johnny Depp får store roller igjen, og låtene til Michael Jackson blir fortsatt spilt overalt hele tida. Oi, se her, alle disse eksemplene er menn – lurer på om det kan henge sammen med det vi var innom om tidligere? Ja, for selvfølgelig har mediene og folket mye lettere for å tilgi menn enn kvinner!

Det er mange ergerlige sider ved denne enorme verkebyllen av en sak, men to utmerker seg som de verste i mine øyne. Den ene er at folk som faktisk er transfobe – og de finnes jo, dessverre – også ser det vrengebildet som males av Rowling, og nå tror at hun er en av dem. De bruker fotografier av henne og omtaler henne som en meningsfelle. Det er svært uheldig, og ordentlig frustrerende å være vitne til. Den andre, og den aller, aller tristeste, er at hele dette mediesirkuset skader selve saken; nå er det mange som ikke engang tør å uttrykke sin støtte for transbevegelsen i det hele tatt, fordi de er redde for å trå feil, slik at de også risikerer å bli stemplet som TERFs, trakassert og kansellert. Det gagner jo ingen! Jeg ser det skje på Instagram stadig vekk, at flinke folk ønsker å bruke plattformen sin på en positiv måte, og så blir de oversvømt av sinte kommentarer, selv om utgangspunktet var støttende og velment. Tenk om folk som nå bruker energien sin på å spenne bein på egne lagkamerater, heller kunne rette den mot det andre laget! Der sitter de faktiske transfobene og gnir seg i hendene, for de tjener på at andre sprer de usaklighetene som de ellers hadde måttet bidra med selv. (Da hadde vi sjekket avsenderen og kalt det propaganda, forresten.) I denne saken er egentlig de fleste som bryr seg på samme side, slik jeg ser det, og så har det oppstått veldig steile fronter innad på grunn av misforståelser og feilinformasjon, og det er fryktelig synd.

Mye av det som står i dette innlegget, burde egentlig være fullstendig unødvendig å skrive. Tenk at man leser et kommentarfelt og får behov for å minne om noe så grunnleggende: Det at noen er uenige med deg, betyr ikke at de hater deg. Det betyr heller ikke at du trenger å hate dem, og det gir deg absolutt ingen rett til å prøve å kneble dem, spre løgner om dem, trakassere dem eller true dem på livet. Dette sier seg naturligvis selv hvis man tenker etter, og det burde jo ikke være for mye å be om, men jeg blir helt matt av den uviljen som regjerer. Jeg gleder meg til den dagen vinden snur i denne saken. Jeg håper at det kommer til å skje, samme hvor fastlåst situasjonen kan føles. Jeg har tro på at medmenneskelighet og felles verdier skinner såpass sterkt at de til slutt vil bryte gjennom skylaget av mistenkeliggjøring og misoppfatninger.

Det var det jeg hadde på hjertet, tror jeg. Dette ble en lang tekst, men når jeg først skulle ta for meg temaet, så ville jeg bruke litt tid. Jeg har tross alt hittil unnlatt å uttale meg, fordi jeg har sett på dette som en ikke-sak, men nå vet dere i hvert fall hva mitt og mange andres syn bygger på, hvis dere har lurt på det! Jeg er fullt klar over at det hadde vært mye enklere å bare jatte med når folk sier at de avskyr Rowling, haha, men jeg er altså mer opptatt av hva hun sier enn hva de sier, og av hva som er fakta. For en journalist veier det objektive mye tyngre enn det subjektive, og slik kunne det med fordel vært for flere. Man trenger ikke engang enes om ting, det er fint at folk har egne oppfatninger, så lenge man utviser respekt for hverandre når man legger dem fram.

Greit, da gir jeg meg her. Dere som leser kan være uenige med meg, så klart, og kommentarfeltet er åpent. (Det morsomme er jo at de fleste kjipe kommentarer trolig bare vil understreke poengene mine, haha.) Dere kan også være uenige med Rowling, i det hun faktisk sier og skriver, det står vi alle fritt til. Samtidig går det fortsatt an å være glad i Harry Potter – og ikke minst kan man likevel synes at det opphavskvinnen er blitt utsatt for de siste årene, er helt horribelt. Min mening er at ingen bør slenge rundt seg med ord som «transhater» og «transfob» når de snakker om Rowling, for det er hun ikke. Når mange velger å gjøre det likevel, sier det langt mer om dem enn om henne.

– – – – – –
In other words: Look what I got for Christmas, and can use all winter! It’s my new favourite jumper!
When it comes to J. K. Rowling, I haven’t viewed it as necessary to comment on the whole thing, because I don’t really consider it a thing at all. It’s a giant misunderstanding, the way I see it, and nobody should feel like they can’t like Harry Potter anymore because of the controversy. I hadn’t even thought about this for a long time, to be honest, until I was stupid enough to read a comments section the other day, and apparently some people still walk around thinking Rowling hates trans people? As a journalist, it’s frustrating to me when people don’t check their sources before spreading malicious rumours. It seems that very few people have read what she has actually written on the subject in her two essays on her website – if more people did, this wouldn’t be an issue. Also, everyone is free to disagree with her (and with me), but not free to slander, harass and threaten. My own views sometimes differ from hers, but the amount of misinformation and abuse in this case is staggering. Even if you disagree with someone, that doesn’t mean they hate you, or that you should hate them. To make a very long story very short: I thought it sounded strange that Rowling should be a transphobe, so I checked if that’s true, and it’s not.