Foreldrene mine skal flytte fra barndomshjemmet mitt. Det har ligget i kortene lenge, og det siste halve året har hele familien gått gjennom en stor prosess. Jeg har vokst opp i en villa. Et gammelt, hvitmalt tømmerhus med mange rom og veldig mye personlighet. I en stor hage, med god plass til å boltre seg og gjemme seg og utfolde seg. Barndomshjemmet mitt har mye sjarm og særpreg og historie. Jeg kommer til å savne alt sammen.
Jeg kommer til å savne luktene og lydene som gjør at det føles så riktig å være der. Alle de små tingene som kjennetegner huset og hagen. Jeg vet hvilke planker som knirker i gulvet i penstua, jeg vet hvordan merkene i taket på soverommet mitt ble til, jeg vet akkurat hvordan det lukter i gangen, jeg vet hvor klistremerkene på innsiden av skapdørene kommer fra. Jeg har skrubbet opp knærne på teppet i loftstua, jeg har gjemt parfymerte kjærlighetsbrev på kottet, jeg har har fått fliser i føttene ute på plattingen, jeg har gravd ned hemmeligheter i hagen. Jeg har hatt en vidunderlig barndom, og huset og hagen har vært rammen rundt den.
Nå skal foreldrene mine flytte til en flott leilighet i en liten by i nærheten, og dermed skal jeg faktisk aldri «hjem til Løten» mer. Heldigvis skal jeg fortsatt hjem til foreldrene mine – det viktigste er jo hvem man reiser hjem til, ikke hvor de oppholder seg! Mange møbler og andre gjenstander fra huset vårt får selvfølgelig være med til den nye leiligheten, og etterhvert vil jeg sikkert føle meg hjemme der. (Sist jeg var på besøk for å hjelpe til med innflyttingen, tråkket Mor på en planke i stuegulvet og sa «Hør, Synne, det knirker her også!» <3) Det er likevel en forskjell, for den nye leiligheten blir aldri mitt hjem. Den blir hjemmet til foreldrene mine, og jeg kommer fortsatt til å reise hjem på besøk til dem, men jeg kommer ikke til å bo der. Huset på Løten har alltid vært hjemmet mitt, og nå skal det ikke lenger være det, og jeg får ingen erstatning. Det er helt naturlig, så klart, men jeg synes det er sørgelig likevel.
Jeg skal ikke late som at jeg ikke har grått litt i løpet av flytteprosessen, men mengden smil og latter har vært mye større enn antallet tårer. Det er fordi at hele familien har hygget seg med å rydde og mimre, fordi vi har gått gradvis og sakte frem, fordi vi har tatt oss tid til å more oss underveis.
Vi har tatt en siste titt i den overgrodde lekestua. Den får stå som den er, alltid klar for teselskap og Turtles-lek.
Vi har rotet i hauger med gamle kosedyr, som har mistet ører og øyne og blitt tygget på og gjenglemt og funnet igjen.
Vi har gått gjennom alskens samlinger. (Som liten samlet jeg på ALT. Glansbilder, viskelær, såper, servietter, steiner og skjell, blyanter, klistremerker…)
(Flink til å skrive, sant? Jeg fikk has på det etterhvert, da. I en periode holdt jeg på med kalligrafi!)
Vi har montert trampolina, og selvfølgelig hoppet en hel del på den, for å sikre at den fortsatt er i orden. Det er den, så den får bli igjen i hagen når vi drar, og jeg skulle gjerne sett ansiktsuttrykkene til barna som flytter inn når de oppdager den.
Vi har båret ting opp og ned trappene, fylt søppelsekker med skrot og med klær som kan doneres, tatt bilder ned fra sine vante plasser og sett hvor mye veggen bak har blitt bleket av sola. Vi har jobbet og hjulpet hverandre og hatt det hyggelig. Vi har tatt kaffepauser, og Mor har bakt boller. Hun lager tilfeldigvis de beste på planeten.
Jeg har bladd i minnebøker fra barneskolen, med mer og mindre fullstendige hilsener.
Vi har gravd frem grelle treningsklær fra åttitallet, og trukket på oss gamle skidresser og arvestykker, og funnet lapper i lommene.
Jeg har prøvd gamle kjoler for moro skyld. Denne brukte jeg da jeg var kanskje åtte år!
Vi har funnet igjen gamle dagbøker. Her var jeg sju år gammel og kortfattet, men entusiastisk.
Ja, det var det. Nå er hele barndommen min lagt i esker og satt på lager. Det som får være med videre, altså – man kan jo ikke ta med seg absolutt alt! Det morsomste og mest spesielle, det jeg likte best og husker best, det vil jeg ta vare på. Det står og venter tålmodig på meg.
Om noen uker flytter en ny familie inn i hjemmet vårt. Da blir det hjemmet deres. Da skal de fylle rommene med sine egne ting, og etterhvert med sine egne minner, og det føles faktisk ganske fint. Jeg liker tanken på at tre nye barn skal løpe opp og ned trappene og klatre i trærne i Løten, akkurat slik mine to søsken og jeg har gjort. Huset vårt er nemlig over 150 år gammelt, og eldre vil det bli, så min egen tid der er bare en liten del av det store bildet. En liten brikke i puslespillet som utgjør husets historie. Nå skal noen andre få glede seg over alt det fine ved huset og hagen, og jeg gleder meg på deres vegne.
Nå tar vi altså farvel med barndomshjemmet mitt. Det er vemodig, men jeg vet at det er riktig. Dessuten har jeg hatt en så fabelaktig oppvekst og ungdomstid, og jeg unner alle det samme. Nå er det på tide at noen andre får vokse opp og bli glade i det store, gamle, herlige huset. Jeg håper den nye familien blir like lykkelig der som hva vår familie har vært.
– – – – –
In other words: My parents are moving house – they are leaving my childhood home, and over the past six months our family have gone through the process of emptying it. I’ve grown up in an old, huge, white villa. It has such a lot of history and charm and personality, and I’m going to miss everything. I know which floorboards creak, I know where the stickers inside the cupcoards come from, I know every scent and quirk in the house, and I’ve skinned my knees and buried secrets in the garden. I’ve had a wonderfully happy childhood, and the house and the garden have framed it all.
Now my parents are moving from the village I grew up in to an apartment in a nearby town. That means that I’m never going «home to Løten» again. It’s so strange – that little place has been «home» all my life. I know that the important thing is not where you’re going home to, but whom. As long as my parents are there, it will feel right. Also, they are obviously taking lots of furniture and things from our house with them, so I’m sure I’ll feel at home in their apartment in time. There is a difference, though – the apartment will never be my home. It will be my parents’ home, but I will never live there, and so… The big house has always been my home, and now it won’t be any longer, and I’m not getting a replacement. I know it’s perfectly natural, but still it makes me melancholy.
I’m not going to pretend I haven’t cried during this moving process, but our whole family have had a good time digging through old things and old memories, and we’ve taken our time, and I’ve ended up laughing much more than I’ve cried. We have taken one last look inside the overgrown playhouse, we’ve gone through piles of ugly clothes from the eighties and found crumpled notes in pockets, we’ve hugged old, worn-out stuffed animals with missing ears and good stories behind them, I’ve reread old diaries full of spelling mistakes, we’ve assembled and jumped around on the the trampoline, I’ve thrown out all kinds of collections (I collected EVERYTHING as a child) of stamps and stickers and rocks and erasers and napkins and whatnot… My mother has baked her famous sticky buns, and the whole family has spent lots of time together, slowly sorting through everything in the house, and it has been quite lovely. Now I have gathered and kept all the things that mean the most to me. My childhood has been packed up in boxes and put in storage.
Another family is moving into our house in two weeks. Our home is becoming their home. It feel good about it, actually. It is nice to know that there will be three children running up and down the stairs and climbing the trees in the garden, just like my two siblings and I have done. The house is more than 150 years old, and that means that my time there is only a little part of the story. A small piece of the puzzle that is the history of the house. Now it is time for someone else to grow up in and grow fond of the house. I’m sad to be leaving it, but I’m glad we’re leaving it in good hands, and I hope the new family will be as happy there as we have been.
