Påsketips

Easter, Et dryss kanel

Nå tipper jeg at påskeferien er i gang for mange? Selv skal jeg jobbe mandag, tirsdag og onsdag, men når torsdagen kommer, begynner ferien min! Den blir annerledes og begrenset i år også, men dette er ikke noe vi kan styre, så vi bare tilpasser oss og gjør det beste ut av situasjonen. Det er vi tross alt blitt ekstra flinke til i løpet av det siste året.

I dag vil jeg bare hoppe innom, som en liten påskehare, med noen tips til sånt man kan hygge seg med i påskeferien.

– Muzak for å sette stemningen og late som at alt er bra, haha! Visste dere at muzak ikke bare er et uttrykk, men et merkenavn? Det oppsto visst på 30-tallet, og det er musikk som er laget for å spilles på kjøpesentra og sånt, for å få folk til å trives og være gode forbrukere. Egentlig er det skikkelig utspekulert, men samtidig er det noe ved denne særegne stilen som er ganske sjarmerende, og som vekker nostalgien. (Her er et eksempel fra 70-tallet på Youtube, bare for å vise dere hva jeg mener, men det er bedre å bruke Spotify eller en annen lovlig tjeneste, så klart – bedre samvittighet og bedre lydkvalitet! Hvis man søker på muzak, får man drøssevis av treff.) Om man setter det på i bakgrunnen, får man – i hvert fall jeg!) – assosiasjoner til enklere tider og overfladisk, amerikansk forstadsidyll. Dette er lyden av velstelte plener, pastellfargede hus, grilling i hagen, blanke biler og en tur på stranda på søndagen. Akkurat passe avslappende og lite krevende, akkurat passe uengasjerende og ufarlig, akkurat passe når man vil drømme seg vekk litt.

– Over til noe annet og litt mer alvorlig. Selv er jeg en glad hedning som ikke forbinder påske med noe annet enn fri og sjokolade, men for mange er det jo en viktig høytid, en tid for ettertanke og snakk om død og oppstandelse. Egentlig burde døden være et mer dagligdags samtaletema, synes jeg, og da passer det jo bra at Human-Etisk forbund har laget en egen podcast om nettopp døden. Den ene programlederen (Eivind) kjenner jeg forresten fra Radio Nova, så det er litt ekstra gøy!

– I påsken er det godt med portvin! Jeg har tipset om to gode kjøp på Vin og vegetar!

– Jeg fikk et spørsmål, i forbindelse med St. Patrick’s Day-mimringen tidligere i måneden, om jeg ikke kunne tipse om noen irske filmer. Det kan jeg selvfølgelig gjøre! Jeg har ikke megamange irske filmtips på lager, men jeg har noen, og jeg slenger på noen serier i tillegg!
Once er et slags romantisk drama, så det er egentlig ulikt meg både å se og å anbefale videre, men denne filmen har musikk og melankoli som gjør at den skiller seg ut i mengden. Tror den vant en Oscar for filmmusikken, faktisk. Når vi først snakker om musikk, må jeg også nevne The Commitments, som er en fest av en film! I den andre enden av skalen har vi gode historiske dramafilmer som The Wind that Shakes the Barley, om uavhengighetskrigen på 20-tallet, og In the Name of the Father, om en sann historie fra IRA-opptøyene på 70-tallet. Til slutt vil jeg tipse om en nyyyyyydelig animasjonsfilm, The Secret of Kells! (Den har jeg faktisk anbefalt før, i dette innlegget.) Det har senere kommet to til (Song of the Sea og Wolfwalkers) fra det samme animasjonsstudioet, men de har jeg dessverre ikke sett, så de står på min egen liste.
Når det gjelder serier, må Father Ted nevnes – dette er en klassisk, teatralsk, tullete komedie som man ikke kommer unna. Personlig synes jeg nok at Bridget & Eamon er morsommere. Den handler om et helt vanlig, ulykkelig gift par på åttitallet – så festlig, og så tatt på kornet! Jeg velger å nevne Derry Girls også, selv om det ikke er en irsk serie, det er en nord-irsk serie, og dermed en britisk serie. Jeg trengte for øvrig noen episoder til å venne meg til hovedpersonens overspill, men ellers likte jeg den godt! Dessuten var det gøy med et tilbakeblitt på nittitallet, haha!
Til slutt noen irske serier jeg ikke har sett, men hørt mye bra om, og selv har lyst til å se: Love/Hate (krimdrama), Mrs. Brown’s Boys (komedie), Moone Boy (komedie).
Jeg tar gjerne imot deres tips også, forresten!

– Det passer med sitronkake på denne tida, vel? Denne med rømme så god ut, synes jeg.

– Nå kan man se Poirot på NRK nett-TV igjen! Perfekt timing, hoho.

Da gjenstår det bare å ønske alle en fin, avslappende påskeferie etter forholdene! Kos dere som best dere kan!

– – – – –
In other words: Some recommendations and tips for the Easter holidays! Please use the translation widget for an English version.

Paddy’s Day through the years

I dag har jeg fått varsel om at jeg blir permittert igjen, men det er St. Patrick’s Day, så la oss fokusere på det i stedet! Hurra for mitt kjære Irland, som alltid vil være mitt andre hjem. Jeg er jo så heldig at jeg har bodd i fire land, så jeg har også et tredje og et fjerde hjem, hihi. Det er skikkelig fint å tenke på akkurat nå, når vi ikke kan reise noe sted.

La oss reise i tid i stedet! Håper dere er klare for mimring og uklare bilder! Når man har blogget i mer enn et tiår, slik jeg har gjort, har man mye rart å se tilbake på. Nå tar vi en titt på elleve år med feiring – og dokumentering – av Paddy’s Day!

2010: Påsken må ha kommet veldig tidlig dette året, for det var påskepynt i leiligheten Heimdalsgata som Søstrene Suse delte. På dette tidspunktet tok man bilder med knøttsmå digitalkamera, og man brukte blitz…

17. mars 2010 var det vors hos oss, og deretter gikk vi ut for å spille dart på The Halfway House (finnes ikke mer), og etterpå gikk vi på Paddy’s.

Det føles litt feil å dele ti år gamle bilder av venner på byen, haha, men jeg byr på dette ekstremt flatterende bildet av meg. (Legg merke til toppen, den kjøpte jeg i Walt Disney World året før, og den er en gjenganger.)

Det burde egentlig ikke være lot å ta bilder av folk fra denne vinkelen? Jeg er VELDIG blid, da! Her er jeg 22 år, og håret mitt er altfor langt, haha, og jeg har ei sånn støtteskinne på håndleddet etter å ha overanstrengt meg på en eller annen måte.

2011: Dette året hadde vi også vors hos oss. Jeg hadde bakt scones, og en kompis hadde brygget øl!

Etterpå gikk vi så konsert med irsk trubadur og grønn øl på Chateau Neuf…

…og så fulgte nattsending på Radio Nova!

Synne på lufta med noen øl innabords – da er hun i sitt ess, muaha.

Denne kvelden fikk faktisk sitt eget innlegg her.

2012: Dette året feiret vi 30-årsjubileet til Radio Nova med en ukeslang festival. For oss som satt i ledelsen på det tidspunktet, var dette en utrolig gøyal og samtidig veldig slitsom tid. Selve bursdagen til Nova er 16. mars, altså dagen før St. Patrick’s Day, og vi klinket til med et storstilt feiring i storsalen på Chateau Neuf, med nachspiel ut i de små timer. Jeg tror de fleste våknet 17. mars med «stjålet fra Radio Nova» stemplet på kroppen et eller annet sted.

Det hindret oss ikke i å ta en fest på radioens pauserom den kvelden, så klart!

Tidenes mest uklare bilde, haha, men det får fotografen stå for. Med tanke på et annet bilde fra samme kveld, som viser en nesten urovekkende mengde tomme ølbokser, er det ikke så rart. Studietida, dere!

2013: Dette året bodde jeg i Paris. Jeg stavet «PADDY» på veggen i min ørlille leilighet og inviterte vennene mine hjem på vors…

…og så gikk vi på bar etterpå. Jeg kunne forresten ikke pakke med meg Mikke-toppen da jeg flyttet, så dette året hadde jeg på meg en grønn kjole i stedet. Flagget fikk være med i kofferten, riktignok – det får være grenser!

Denne kvelden fikk også et eget lite innlegg, her.

2014: Tilbake i Oslo! Tidligere dette året hadde jeg kjøpt meg speilreflekskamera, så kvaliteten på bildene er en litt annen. Vi begynte i Glassbaren på Chateau Neuf, og farget ølen grønn med konditorfarge…



…og så gikk vi på Paddy’s etterpå.


2015: Dette året bakte jeg Guinness-brownies og tok dem med ut på byen. (Jeg har funnet ut at man får som regel ta med bakverk på bar, i hvert fall så lenge betjeningen får smake!)

Vi tok noen øl på O’Reilly’s.

Dette er det eneste året der jeg ikke har noe bilde av meg, men det gjør ikke noe.

2016: Vi bodde i London på dette tidspunktet, og jeg hadde en ny, irrgrønn vintagekjole. Instagram-verdig!

InstAprilVi benyttet anledningen til å besøke en av byens eller mest anerkjente irske puber, Auld Shillelagh. De hadde sørget for at man fant stedet – det var ballonger utenfor som syntes på hundre meters avstand.


Det var riktignok ingenting mot ballongene som ventet oss inne!

Jeg har aldri opplevd lignende, haha. Trengselen og støyvinået var heeeeelt hinsides, men for en stemning!

Her ble jeg befølt i mengden, forresten. Det er så ekkelt når det bare kommer hender ut av intet, på t-banen eller i køer eller i andre folksomme sammenhenger. Innen man rekker å snu seg eller reagere, er hånda borte, og man aner ikke hvem det var, og kan ikke gjøre noe. Jeg blir så sinna når det skjer! Hold hendene for deg selv, din ekle, anonyme taper.

Vi gjør nå som jeg gjorde da; vi fokuserer på ballongene i stedet! Jeg har aldri sett så mange noe sted! Hele taket i hele lokalet var et hav av ballonger i fargene til det irske flagget.


Ballonger gjør meg tross alt sååååååå glad!

I slutten av 2016 ble jeg brilleslange, så dette er det siste Paddy-bildet av meg uten briller. Nå er jeg blitt så vant til dem at det er uvant å se meg selv uten.

2017: Vi hadde flyttet tilbake til Norge, men var faktisk i London igjen for å feire 30-årsdag til en av vennene våre der, og fikk med oss St. Patrick’s Day i tillegg! Vi tok det rolig, for vi skulle på bursdags-pub-til-pub dagen etter, men jeg var korrekt antrukket…

InstaLondon…og spiste sjokoladekake med Guinness i. Disse bildene er fra Instagram-profilen min, og jeg laget et innlegg med en liten oppsummering av turen her.

InstaLondon2018: Årets antrekk var denne prikkete vintagekjolen, som også ble foreviget på Instagram.

Dette året falt 17. mars på en tirsdag eller noe, men jeg inviterte vennegjengen til å ta et glass etter jobb på Galway Bay.

Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com
Out and about / etdrysskanel.com

Den grønne konditorfargen holder stand, haha!

2019: Jeg var tilbake i Mikke-toppen, så det er visst blitt en annenhverårlig greie. (Vent, er det er ord? Jeg vil at det skal være et ord.)

Vi var en liten gjeng som tok noen øl på Mulligan’s.



Om noen nå lurer på hvor mange irske puber som egentlig finnes i Oslo, så er åpenbart svaret «ganske mange»! Noen kommer til og noen faller fra, men vi prøver å være flinke til å oppsøke dem.

2020: I fjor var planen å gå på gode, gamle Dubliner. Så kom viruset, og så stengte alle serveringsstedene, og først var tanken å flytte treffet hjem til oss, men etterhvert ble det klart at det ikke var forsvarlig å samle folk i det hele tatt. Dette var vel den første feiringen i vennegjengen vår som ble gjort digital som følge av pandemien, faktisk! Jeg hadde grønn vintagekjole på, og jeg hadde fortsatt flagg og Guinness, men jeg satt i sofaen foran skjermen i stedet for ute på pub.

Det var elleve St. Patrick’s Day-markeringer på rekke og rad! Ikke verst, sant?

Det blir skjermskål i år også, selvfølgelig. Jeg har på meg Mikke-toppen og et grønt skjørt, og jeg tror vi blir rundt ti stykker som «samles» i kveld. Gleder meg!

For dem som ikke har fulgt bloggen så lenge, og som kanskje synes det er litt rart at jeg alltid feirer denne dagen: Jeg tilbragte altså et år i Irland som utvekslingsstudent i 2004/2005. Jeg ble tett knyttet til vertsfamilien min der, og har vært tilbake på besøk flere ganger siden. Blant annet tok jeg med meg Jonasflotte for å hilse på dem i 2012, og etter den turen publiserte jeg noen blogginnlegg for å dele noen favoritter og vise litt av hverdagen og kulturen der borte. Innleggene er importert fra den gamle bloggen, og bildekvaliteten er så som så, men om noen vil mimre videre og ha mer av Irland på nasjonaldagen, så finnes de her, her, her, her og her. Når man ser hvor hyggelig det er er, er det jo ikke rart at jeg savner stedet! Nå virker det dessverre usannsynlig at noen i den irske familien min kan komme i bryllupet vårt til høsten, på grunn av pandemien, og det er trist. Heldigvis vet jeg at de alltid vil være der, og jeg har tenkt å ringe og gratulere dem i ettermiddag.

Happy St. Patrick’s Day, mine venner! Sláinte!

– – – – –
In other words: I got news that I will be temporarily laid off again today – but hey, it’s St. Patrick’s Day! Let’s focus on that. In fact, let’s go back in time – here is a look back at this day every year since I started blogging. I’ve lived a year in Ireland, you know, which is why I love this day (and the Emeraldn Isle) so much. Sláinte! Please use the translation widget for an English version!

One year after

Så var det gått et år. Det er nesten ikke til å tro, og jeg skal være ærlig. De siste ukene har vært ekstra tunge. Kanskje fordi underbevisstheten vet nettopp det, at vi nå har mistet et helt år som vi aldri får igjen. Kanskje fordi vi er inne i enda en unntakstilstand med ekstra strenge restriksjoner, som nettopp ble forlenget. Kanskje fordi jeg rett før den nye nedstengningen faktisk valgte å forlate en situasjon der jeg følte at smittevernet ikke var godt nok ivaretatt, og det viste seg i etterkant at en person til stede var bekreftet smittet. Kanskje fordi en hurtigtest var nødvendig før jeg kunne gå på jobb igjen etter å ha fått den beskjeden, slik at jeg i forrige uke måtte ut med tusen kroner for å få en pinne dyttet opp i hjernen, haha. (Testen var heldigvis negativ, men det var en påkjenning likevel.) Kanskje fordi dette vanligvis ville vært en herlig tid på året med mye sosialisering, om vi hadde fått omgås i det hele tatt. Kanskje fordi det nå er mer enn fire måneder siden skjenkestoppen ble innført igjen, og mange serveringssteder ikke har hatt åpent siden da, og dette ikke lenger bare er en krise for bransjen, men en katastofe. Kanskje fordi jeg begynner å bli sår bak ørene av å bruke munnbind på jobb i mange timer i strekk flere ganger i uka. Kanskje fordi vi egentlig skulle feiret bursdagen til min lille niese på søndag – hun fylte tre år, og resten av familien kunne være sammen-på-avstand, mens vi satt her hjemme og vinket gjennom skjermen. Kanskje fordi jeg kjenner folk som har stått uten jobb i tolv måneder. Kanskje bare fordi absolutt alt er så krevende i hverdagen, og fordi det har vart så lenge, slik at det begynner å gå utover hud og hår og marg og bein og tålmodighet og tiltakslyst og det hele. Jeg kjenner at det knaker i sammenføyningene. Hvor mange ganger har jeg tenkt «dette var det siste vi trengte» i senere tid? Veldig mange.

Jeg kommer ikke til å skrive noen stor oppsummering av pandemi-året. Jeg oppsummerte første del av unntakstilstanden her, og det første halvåret her, og hele 2020 her. De som har lest disse innleggene, og som er innom bloggen jevnlig, vet omtrent hvordan året har forløpt. Jeg vil ikke gjenta meg selv for mye. Dessuten har jeg rett og slett ikke lyst. Jeg er så sliten og lei, jeg er trøtt og trist hele tida. Jeg vil ikke bruke timevis på tilbakeblikk, jeg har nok med nuet. Overskudd er noe man hadde i gamledager.

For øyeblikket, ett år etter den første pressekonferansen, er situasjonen i Oslo verre enn noen gang. Høyere smittetall, strammere restriksjoner og mer oppgitthet enn noensinne. Vi har levd med tiltak hele året, og med lockdown i over et halvt år totalt, nå senest i mer enn fire måneder i strekk. Hver gang vi tror det ikke kan bli strengere, blir det nettopp det. Akkurat nå føles det aller mest frustrerende at vi ikke kan gjøre annet enn å holde ut. Hadde dette vært en jobb, ville jeg sagt opp. Hadde dette vært en fritidsaktivitet, ville jeg holdt opp. Hadde dette vært et forhold, ville jeg slått opp. Jeg har det ikke bra, ville jeg sagt. Dette går ikke lenger. Jeg vil ikke mer. Problemet er at den muligheten ikke finnes. Vi har ikke noe valg, vi må holde ut. For hverandre, for dem som trenger oss. Vi står sammen, men vi står liksom ikke like stødig som før, vi begynner å vakle. Jeg vet at det blir bedre etterhvert, jeg vet at vi er på vei i riktig retning, men det føles ikke slik, det tar aldri slutt. Jeg har stunder der jeg nesten mister håpet av syne, og jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid å hente seg inn igjen.

I løpet av de siste 365 dagene har jeg klemt tre personer som ikke er min samboer eller min aller nærmeste familie (når det har vært forsvarlig). Det var sånne spontane klemmer, det bare skjedde, fordi gjensynsgleden var så stor. Jeg vet akkurat hvem, hvor og når. Tre klemmer på et år. Når dette er over, skal jeg teppebombe omgangskretsen min med fysisk kontakt.

Joda, jeg vet selvfølgelig at jeg er skikkelig heldig, tross alt. Det er vi alle, som bor i et land med så mye plass, penger og tillit, når uhellet først er ute. Det kunne vært så mye verre, og mange land og byer og mennesker er langt hardere rammet, men pandemien påvirker faktisk alle aspekter ved tilværelsen her også. Hver bidige dag. Livet har stått på vent siden denne datoen i fjor, og det er lov å kjenne på en viss sorg.

Nå er det heller ikke bare meg selv jeg tenker på, selvfølgelig. Dette handler ikke bare om at det er demotiverende i lengden å ha så begrenset frihet, eller at det er kjedelig å måtte sitte hjemme hele tida, haha – det handler om alle som strever med å betale regningene sine, alle som er blitt permittert eller oppsagt, alle som er ensomme, alle barer og restauranter og hoteller og kulturinstitusjoner og fritidstilbud og kaféer og butikker som ikke får holde åpent, der noen skulle vært og hygget seg og holdt økonomien i gang, og andre skulle vært på jobb. Alt har stoppet opp.

Det er ordentlig nedslående å gå rundt i Oslo for tida. Tigerstaden er en spøkelsesby, med øde gater, strenge skilt, gitter, gråpapir og tomme lokaler overalt. Hvert eneste sted som forsvinner, representerer tapt inntekt og en drøm i knas. Det står folk bak, folk som sliter. Vi sliter alle sammen. Om man ikke selv bor i Oslo sentrum og har gjort det hele veien, tror jeg kanskje ikke det er så lett å forestille seg hvordan hverdagen her er, men det er greit, for jeg unner heller ingen andre å ha det slik. Jeg er glad for at jeg bor her, også nå, men iblant tviler jeg nesten på om byen og innbyggerne kommer til å klare å reise seg igjen, sånn på ordentlig. Det vil ta flere år, tror jeg.

For noen dager siden (før vi fikk mer snø) tok jeg en runde med kameraet. Her kommer en liten stemningsrapport. Slik ser det ut, og slik føles det, i hovedstaden vår akkurat nå.

Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after
Oslo, one year after

Disse bildene er tatt i et begrenset område i løpet av en liten times rusletur, men sånn er det nå overalt og hele tida. Selv ikke sola gjør saken bedre. Byen blør. Det gjør vondt.

Jeg pleier vanligvis å fokusere på det positive, og etter at jeg hadde brukt kameraet aktivt for å dokumentere disse kjipe tingene en stund, sa det faktisk stopp av seg selv. Jeg ble kvalm og skjelven og ustø. Det er for mange tomme lokaler, for mange triste skjebner, for mye å ta inn. Jeg måtte stoppe opp og puste litt for å riste det av meg. Jeg måtte stikke innom et bakeri og gjøre et bildesøk på «cute kittens«. Jeg måtte gi Jonasflotte en ekstra stor klem da jeg kom hjem, og sette meg i sofaen med tekopp og kake. Sånt hjelper alltid, heldigvis.

Ja, for det er jo fortsatt de små tingene som lyser opp i mørket. Hverdagsgledene, hjemmehyggen og påfunnene. Vi gleder oss over stadig lysere morgener og kvelder, vi går turer og spiller kort, vi bruker de digitale mulighetene vi har, vi lager god mat og drikker importøl, vi pynter oss hver eneste lørdagskveld. Nå i helga hadde jeg bedt om fri fra jobb fordi jeg hadde planer, men de ble selvfølgelig utsatt da den nye nedstengningen kom, så nå tar vi et opphold på hotell i stedet. Vi er dødsslitne, vi fortjener et avbrekk. En ørliten staycation oppi det hele. En stor andel av Oslos hoteller er stengt, men vi fant et som er åpent og som ser veldig hyggelig ut. Selv om vi fortsatt ikke kan gå ut og gjøre noe som helst, selv om det egentlig bare er snakk om å bytte ut ett oppholdsrom med et annet, gleder jeg meg til å slafe på hotellrommet og til å skåle i champagne i kveld. Ja, det er faktisk det eneste rette på en slik miserabel merkedag. Det er vel Winston Churchill som er opphavet til følgende sitat: «I could not live without champagne. In victory I deserve it. In defeat I need it.» Dette har jeg hatt som livsfilosofi i årevis allerede, hoho. Denne årsdagen føles definitivt som et nederlag, men vi fortsetter å holde motet oppe og hodet hevet – og vi hever glassene i tillegg. Vi gjør det beste ut av denne krevende og sørgelige situasjonen, fremdeles, for det er det eneste vi kan gjøre. Våren og vaksinene kommer nok til slutt. Dessuten er det faktisk fredag. Skål.

– – – – –
In other words: Today it has been a whole year since the very first restictions hit us here, and that fact – and the state Oslo is in right now – is so depressing. Please use the translation widget for an English version.

My March

March / etdrysskanel.com
March, Et dryss kanel
March / etdrysskanel.com
March / etdrysskanel.com

Velkommen, mars! Du kommer alltid brått på etter en kort februarmåned. Nå går det offisielt mot vår, og det er godt, for det går også mot en ny total nedstengning av Oslo, allerede fra i morgen, og det er tungt. De neste to ukene blir hovedstaden en spøkelsesby igjen, og vi får ikke omgås i det hele tatt, og dette hadde alle håpet å unngå. Heldigvis blir det lysere for hver dag som går, sola står opp mens vi spiser frokost, og fuglene sitter i hekken og synger når jeg går til jobb. (Ja, jeg slipper å bli permittert på nytt, ettersom tebutikken regnes som en spesialforretning for mat og drikke, og derfor får holde åpent. Flaks!) Det finnes tross alt mye å glede seg over, og nå som de mange minusgradene er blitt til noen plussgrader, er det enklere å oppholde seg utendørs. Jeg ser fram til lange rusleturer, kaffe på termos i solveggen og kanskje synet av noen modige krokuser mot slutten av måneden? Vi skal gjøre det beste ut av mars også!

Blant annet har jeg planer om å…

– Rydde unna de varmeste ytterklærne og de tyngste vinterskoene, men ikke bære dem ned i boden riktig ennå, for sjansen er stor for tilbakeslag.

– Fortsette å gjøre litt ekstra ut av måltidene i helgene, og fortsette å finne fem finklærne på lørdagskvelder, for å bryte opp den monotone tilværelsen.

– Delta på en digital vinsmaking i regi av vinkelnerforeningen. Spennende!

– Bestille mat fra spisesteder som nok en gang er nødt til å stenge dørene for gjester, samt bruke små, lokale aktørers nettbutikker for å støtte dem.

– Starte på et nytt puslespill med altfor mange brikker.

– Feire digitalt når min lille niese fyller tre år om ei uke. Egentlig hadde vi håpet å kunne treffe familien og merkere bursdagen sammen med dem, men det går ikke nå, så vi får smile og vinke og gratulere gjennom skjermen.

– Pusse vinduene, nå som lyset gjør det sååå tydelig at det er på tide igjen.

– Markere Pi Day (14. mars) ved å lage pai!

– Jobbe på Palais des Thés i Bogstadveien fra klokka tre og utover på dager med følgende nummer: 4, 6, 10, 11, 18, 19, 25, 27, 29 og 30. Om noen trenger litt god te til hjemmekontoret, er det fritt fram!

– Slokke lyset og delta i Earth Hour mellom 20.30 og 21.30 lørdag den 27. mars. Håper det blir ekstra stor oppslutning i år!

– Utforske den nye Star-katalogen på Disney+, som ble tilgjengelig for ei uke siden. Der ligger mye gammelt og morsomt! Lurer på hvordan det ville være å se Desperate Housewives igjen, for eksempel, mer enn femten år etter at den første sesongen tok oss med storm?

– Feire St. Patrick’s Day hjemme, i år som i fjor, ved å ikle meg grønne klær og drikke mørkt øl.

– Lage spennende oppskriftsmat med ekstra gode ingredienser. Det har åpnet en ny matbutikk med stor ferskvareavdeling i nabolaget, hurra!

– Ringe venner når jeg får lyst til å snakke litt, og ta en skål gjennom mobilen eller datamaskinen i ny og ne. Det er viktig, så man ikke glemmer at omverdenen og andre folk fortsatt finnes. (Jeg krysser fingrene for at det går seg til mot påske, slik at vi kanskje kan være sammen-på-avstand med venner og familie igjen da.)

– Spise vafler på vaffeldagen, den 25. mars.

– Vende ansiktet mot vårsola når jeg er ute i godvær, og nyte overskuddet som vanligvis følger med.

– Oppsummere svarene på leserundersøkelsen! Om noen ikke har svart ennå, men har lyst til det, så er det ikke for sent!

– Klemme på Jonasflotte når jeg føler for det, og spise sjokolade når jeg føler for det. Noe annet ville jo bare være dumt.

Dette blir nok bra, tross alt! Har dere noen fine planer for mars?

– – – – –
In other words: My plans for the month of March! Please use the translation widget for an English version!

My February

February / etdrysskanel.com
February
February / etdrysskanel.com
February / etdrysskanel.com

Februar! Som regel feirer jeg flere bursdager denne måneden, og jeg pleier å både bidra og delta under Oslo Vinfestival, og ting våkner liksom så smått til liv igjen etter en lang og stille januar. I år, derimot, blir det nødvendigvis en veldig rolig måned. Det er forsåvidt greit nok, for det er egentlig først i det siste at jeg har kjent meg mer som meg selv igjen, at jeg har begynt å gå såvidt i pluss i stedet for i minus på energibarometeret. Det føles veldig bra! Jeg fortsetter å ta det med ro framover, både for min egen del og som følge av pandemien, og håper at det er en hyggelig måned som ligger foran oss. Jeg skal i hvert fall gjøre det jeg kan for å gjøre den fin!

Blant annet har jeg planer om å…

– La stjernene i vinduene henge litt lenger, fram til det begynner å lysne utenfor vinduet mens vi spiser frokost.

– Nyte vinteren. Det er så lyst og friskt og pent ute! Vi pakker oss godt inn og går lange turer, og det ser ut som at det forblir kaldt og klart her i minst ei uke til.

– Glede meg over at måneden begynner på en mandag. Så ryddig! (Siden det bare er 28 dager i februar, vil forresten det samme skje i mars. Bonus!)

– Spise fastelavnsboller! Kanskje jeg skal bake dem selv i år?

– Skåle med fine folk i inn- og utland via diverse skjermer. Kanskje skal jeg til og med driste meg til å være sammen-på-avstand med et par venner igjen, for første gang siden før jul, ettersom den sosiale nedstengningen mykes opp ørlite grann senere denne uka.

– Sy et putetrekk av et stilig stoff jeg har hatt liggende i årevis.

– Se på de nye episodene av WandaVision etterhvert som de kommer på Disney+, og prøve å forstå hva som egentlig foregår der, samt se Steinar Sagens nye serie Maxitaxi Driver på NRKs nett-tv. Håper den er morsom!

– Spise middag ute når det blir mulig igjen (med alle gjeldende regler tatt til følge, så klart), og bruke noen kroner på et sted som sikkert vil sette pris på det.

– Jobbe i tebutikken i Bogstadveien fra klokka tre og utover på dager med følgende nummer: 1, 3, 9, 10, 13, 15, 16, 25 og 27! (Har fått høre fra venner og kjente om at det er kjekt å vite, så jeg kommer til å fortsette med denne oversikten. Det er så hyggelig med «besøk» på jobb!)

– Feire toårsdag som forlovet! (For lesere som har kommet til siden den gang, ligger historien om ringen her, hihi.) Det var hele tiden planen å vente i et par år med selve bryllupet, vi siktet på 2021 fra start, og det var jo flaks med tanke på hvordan fjoråret ble. Samtidig er alt fortsatt veldig usikkert, og det er ikke lett å planlegge bryllup når man ikke aner hvordan situasjonen vil være eller hvilke restiksjoner som vil gjelde… Vi ligger lavt foreløpig, og venter med utgifter og invitasjoner til vi vet mer.

– Lage skikkelig varm sjokolade fra bunnen av.

– Vurdere å arrangere en digital versjon av Galentine’s Day. Dette ble en av de siste vanlige sammenkomstene i fjor, og det var så hyggelig!

– Ikke legge noen særlig vekt på Valentine’s Day, men kanskje skrive et lite kort til min kjære?

– Rydde litt i klesskapet. Jeg prøver å være ganske streng, men likevel har jeg en del plagg som ikke brukes noe særlig, og som derfor bør få nye eiere gjennom Tise eller en sånn container for donasjoner. Jeg solgte forresten en vintagekjole i januar, og når jeg skulle pakke den inn for å sende den med posten, hadde jeg bare en plastpose fra polet og en pappkartong som hadde inneholdt frossenpizza, haha. Classy!

– Tekste en svensk film fra 1945. Man vet aldri hvilke oppdrag som dukker opp, hoho.

– Være tålmodig, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen, og så videre… Dette kan vi!

Ikke verst, tross alt! Jeg håper og tror at dette blir bra.

Hva er dine planer for februar?

– – – – –
In other words: Hey, February! Hey, friends! I have to get ready for work, so I don’t have time to translate this post for you. I’m sorry, but I hope the translation tool on the right can help a little. I wish you a great month!

More gold

Iblant må det bli verre før det kan bli bedre. Denne helga hadde vi egentlig planer om å reise til Elverum for å være sammen-på-avstand med foreldrene mine og feire min fars bursdag, men i midten av forrige uke ble det klart at det ikke var så lurt, ettersom smitten i Oslo fortsatt var høy. Vi avlyste besøket allerede før nyheten om mutantviruset kom, men så, på fredag, ble det plutselig helt åpenbart at vi må fortsette å holde oss i ro en stund til. Lørdag morgen lå vi i senga og så på pressekonferansen klokka ni, og fikk vite at alt skulle stenge. I går kom det en ny SMS til alle oss som bor i Tigerstaden.

Gold nuggetsGreit, da får vi grave gull igjen, som forrige gang det ble strammet inn. (Øøøøørlite grann demotiverende at unntakstilstanden vi gikk inn i da, har vart helt til nå, og at det nå faktisk går feil vei, men sånn er livet – i hvert fall pandemilivet!) Her kommer ti ting jeg har gledet meg over den siste tida!

-Det henger et fem etasjer høyt lyshjerte på et bygg som renoveres i nabolaget vårt. Jeg ser det fra vinduet på hjemmekontoret, og måtte ta en nærmere titt da jeg var ute og gikk forleden. Jeg blir altså så glad av tanken på at noen byggearbeidere har brukt tid på å henge opp dette, fordelt seg i stillaset og ropt opp til hverandre og fått det rett, bare for at vi rundt skal få noe hyggelig å se på. Sånt varmer!

Gold nuggets-Nå ser jeg Disney-klassikere på Disney+ i lunsjen på hjemmekontoret. Jeg pleier å fordele dem utover tre dager, en halvtime av gangen. Nå holder jeg på med The Black Cauldron fra 1985! Så mørk og dramatisk, hoho.

-Jeg var tilfeldigvis innom biblioteket i slutten av forrige uke, uten å vite at det ville måtte stenge igjen to dager senere. Sånn flaks! Her er fangsten:

Gold nuggetsLitt Hemingway og litt norsk og amerikansk science fiction. Godsaker.

Den fine, gamle messinglysestaken i bakgrunnen ble kjøpt på Tidstypisk i desember, forresten. Nå kan de jo ikke holde åpent framover, men jeg anbefaler den butikken, og de selger via Instagram også!

-Jeg har kjøpt en vintagekjole på nett for første gang! Når vi først er inne på bruktfunn og det å støtte små butikker, altså… Jeg fant den i nettbutikken til UFF Second Hand, som nå også har måttet stenge. Jeg er vanligvis veldig opptatt av å prøve plagg før jeg kjøper dem, men målene på kjolen så lovende ut. Hvis den ikke passer meg, kan jeg legge den ut på Tise, slik at noen andre får glede av den. Uansett føltes det bra å legge igjen noen kroner i kassa.

-Det er kanskje ikke så lett å se hva dette er, men det er hjemmelaget, rørt tyttebærsyltetøy. Også kjent som det beste som finnes. Da det ble klart at vi hadde ei ekstra tung uke foran oss, tok jeg ut en slik boks fra fryseren. Nå gleeeder jeg meg til frokost når jeg står opp.

Gold nuggetsStardew Valley. Jeg har tibragt litt tid der igjen i det siste, og jeg vil på det varmeste anbefale det spillet til alle, også folk som ikke spiller dataspill til vanlig. Det er så stemningsfullt og så underfundig og så fint å se på, det har så god musikk og så mye humor, det krever lite og gir veldig mye tilbake. Jeg vet at jeg har nevnt det før, men dette spillet er rene terapien.

-På torsdag fikk jeg min siste dose med HPV-vaksine, noe som er topp i seg selv, og se hva de hadde på apoteket! Etter over et halvt år er Mentholatum på tube tilbake, hurra!

Gold nuggets-Vi smaker på mulige bryllupsviner her hjemme for tida. Blindsmaking er alltid morsomt!

-Det kom et nytt melisdryss i helga, og det blir liggende, ettersom det er spådd fine vintertemperaturer her i tida framover.

Gold nuggetsDette betyr lysere og penere omgivelser, frisk og klar luft, knirking under skoene, lukta av snø og vedfyring, roser i kinnene etter en rusletur i nabolaget… Noe så herlig.

-Temperaturer ned mot ti minus (det er Oslo-kaldt) betyr antrekk som er mykest og varmest mulig. Kos og komfort i fokus. Unntatt på lørdagskvelder, for da pynter vi oss. Bare fordi.

-Vi hadde noen litt triste klementiner liggende, så vi lagde GT med klementinsaft! Jeg synes det er veldig godt – og det passer ekstra bra til ei Agatha Christie-bok fra 1925.

January / etdrysskanel.com-I helga kjørte vi skikkelig filmkveld med en DVD, dempet belysning, salt snacks og pledd i sofaen. I våre dager strømmes det jo over en lav sko, men jeg synes faktisk det føles annerledes å sette på noe man har fysisk i bokhylla! Vi plukket fram kultklassikeren Fight Club, og selv om den er over tjue år gammel nå, står den seg godt!

-Jeg pusset vinduene på lørdag. Rene vinduer er en helt egen glede når man har utsikt, skulle det vise seg, men når man bor så værhardt som vi gjør, må man uansett fram med kluten langt oftere. Har pusset vinduer flere ganger siden vi flyttet inn her enn resten av livet til sammen, tror jeg!

January / etdrysskanel.comSE PÅ DET KVELDSLYSET, DA. Noen ganger blir det så rødt at det nesten ikke er til å tro!

-Det ligger manchego-ost på lur i kjøleskapet. Sjansen er stor for at jeg kommer til å maule den.

-Jeg er foreløpig ikke blitt permittert igjen! Spesialforretninger for mat og drikke regnes som matbutikker, og vi kan holde åpent. Om det kommer kunder, gjenstår å se… Vi har i hvert fall en varelevering og en del bestillinger fra nettbutikken å ta oss av, så jeg har litt å fylle vaktene mine med uansett. Vi får krysse fingre og tær for at denne totale nedstengingen ikke blir så langvarig.

Det var femten gleder på rappen! Del gjerne deres egne! Håper dere har det bra etter forholdene, folkens!

– – – – – –
In other words: Right, sometimes things have to get worse before they can get better. Because of the mutant virus, we are now at the strictest level of lockdown ever here in Oslo and the surrounding area – all shops must stay closed for the rest of the month, except gas stations, pharmacies and grocery stores. However, since specialty food and drink shops count as grocery stores, the tea shop where I work can stay open, at least for now. This means that I have not been temporarily laid off again, for the time being. We’ll see how long this lasts and if there will be any costumers at all, but we have deliveries to receive and web ordres to pack and send, so hopefully we’ll be okay. So, apart from this, there are other good things to focus on, more gold nuggets to dig up, just like the last time things became stricter. Here we go: – There is a huge heart on a building under renovation in our neighbourhood. Thinking of the builders spreading out over five floors and working together to put it up, just so we would have something nice to look at, makes me so happy. – I got some home made lingonberry jam out of the freezer, and now I look forward to breakfast every day. – I’m watching Disney classics on Disney+ when I have my home office lunch. I’m half way in The Black Cauldron right now. So dark and dramatic! – I happened to go to the library on Thursday, when they were the only cultural institution still open, not knowing that they would have to close again two days later. Good timing! I got some Hemingway and some science fiction! – Stardew Valley. I recommend it highly to anyone, even people who have never played a computer game in their life. I know I’ve said this before, but that game is like therapy. – I’ve bought a vintage dress online from a shop that now has had to close. I usually always try things on, but in this case I want to support them, and the measurements look promising. Exciting! – Menthulatum is back in stock here, after having been gone for half a year. – We’re tasting possible wedding wines these days. Blind tasting is so much fun! – Lower temperatures means the little snow we have will stay on the ground and on the roofs for at least a week to come, and I love that. – Wintery wetaher also means the softest and warmest outfits. Except on Saturday nights, when we always get dressed up, just because. – GT with clementine juice. Try it! – This weekend we had a proper movie night with a DVD, the lights turned down and salty snacks. We stream stuff all the time these days, and I think there is something special about watching something we have an actual physical copy if! This time we chose a cult classic. Fight Club is now more than twenty years old, can you believe it? – I cleaned the windows the other day, and was rewarded with an amazing sunset. I mean, LOOK AT THAT LIGHT, it’s so red that it almost looks fake! – There is manchego in our fridge, just waiting to be devoured.
There we go, there is always little things to be happy about! What are yours? I hope you’re doing well under the circumstances!

2020 in retrospect

Da er det klart for oppsummering av fjoråret her på bloggen! Jeg kjenner faktisk en viss motvilje mot å gå gjennom det hele igjen, haha, men det er på tide å få det overstått! Nå er det bare å sette seg ned med en kaffekopp eller en tekopp, for dette blir et langt innlegg.

2020 har nok vært et av mitt livs tyngste år. Det er jeg ikke alene om, men det er likevel litt trist å innrømme det. I starten av pandemien var det en viss sånn «dette kommer vi til å huske lenge, det er nesten litt kult å få oppleve det»-stemning, men den forsvant ganske fort. Husker dere helt i begynnelsen, da vi nesten ikke kunne tro at restriksjonene skulle vare helt til påske? Det er rart å se tilbake på nå. Tenk at ti av tolv av årets måneder ble farget av pandemien.

(Typisk 2020! Takk til Daniel for denne, hoho.)

Jeg begynner med en real gjennomgang av året. Denne bloggen er jo liksom en slags dagbok, og nå har jeg tenkt å skrive ned alt som dukker opp. Kanskje vil deler av dette innlegget framstå som klaging, men her følger altså min personlige opplevelse av 2020, og den forbeholder jeg meg retten til å legge fram på en ærlig måte, hihi.

Januar og februar, før det braket løs, var helt middels. Midt i januar sto det følgende å lese her inne: «Året mitt begynte med forkjølelse, kink i nakken, mobil på reparasjon og et digert blåmerke (fra nyttårsaften, høhø) som gjorde at jeg ikke kunne ligge som jeg pleier. Jeg har sovet sååå dååårlig siden nyttår. Det kunne bare gå oppover, med andre ord!» Herlighet, dette virker jo som filleting når man vet hva som skulle komme, så i etterpåklokskapens lys er det jo nesten morsomt. Begge var dårlige vintermåneder uten snø, noe som alltid påvirker meg negativt, og jeg hadde for mye å gjøre, så starten på året var hektisk og preget av lite energi. Da mars måned begynte, kunne jeg endelig slappe av litt, og da skulle året begynne for alvor! Jeg skulle bare visst, haha.

I mars ble jeg permittert fra jobben. Første lockdown var plutselig et faktum, og her har jeg en rapport fra den perioden. Jeg søkte om dagpenger og krysset fingrene for at jeg snart ville være tibake på jobb, men permitteringen skulle vise seg å vare i fire måneder.

I april var jeg på Rikshospitalet for første gang, for jeg hadde fått påvist et forstadium til kreft i livmorhalsen, og styggedommen skulle opereres vekk. Inngrepet gikk fint, og jeg har skrevet mer om det her. I måneden etter operasjonen var jeg ganske fysisk nedsatt, men etter omtrent fire uker var alt som normalt igjen. I etterkant har jeg vært til oppfølging, og det virker som at de fikk med seg alt! Jeg har også vaksinert meg for HPV, slik at det ikke skal skje igjen. Nå er det godt å slippe å tenke på det mer.

I mai ble det ikke noe tog den første, og ikke noen folkefest den søttende, men vi feiret nasjonaldagen med familien, utendørs, med god avstand. Jeg har vel i det hele tatt aldri vært så mye utendørs som i år? Juni og juli var håpløse værmåneder her i Oslo, med rekordmye regn og uvanlig lave temperaturer, men vi var ute hele tida likevel, for det var jo bare slik man kunne omgås så smått. Jeg har sittet med underlag og pledd (og god avstand) på alle benker og trappetrinn i hele byen, føles det som!

Rett før sommerferien sa jeg opp jobben, og den avgjørelsen forklarte jeg i dette innlegget. Jeg ville ikke nevne det her da, men en annen grunn til at jeg valgte å si opp, var at jeg skjønte hvor det bar. To måneder senere hadde jeg blitt stående uten jobb uansett, for da slukket nemlig restauranten lysene for godt. Det synes jeg er ordentlig trist, og samtidig er jeg glad for at jeg forlot det synkende skipet i tide.

I juli fikk vi beskjed om at bryllupslokalet vårt måtte legge ned som følge av korona. Det førte til at vi måtte bytte både sted og dato, og medførte seks ukers manisk omorganisering. Det fortalte jeg om her, da støvet hadde lagt seg!

I august, etter fem måneders venting, kom endelig dagpengene. Det var ikke snakk om så mye, men den støtten kom veldig godt med. Så heldige vi er, som bor i et land med et velfungerende – om enn sendrektig – velferdssystem!

I august, september og oktober var jeg på utkikk etter en ny deltidsjobb, midt i pandemien, og det var naturligvis skummelt. Jeg tekstet så mye jeg kunne for å veie opp for inntektstapet, men alle bransjer er blitt påvirket, også tekstebransjen. Produksjonen av nye serier stoppet opp, så det ble lite jobb, og rift om de få oppdragene som kom. Jeg har heller ikke kunnet holde vismakinger som vanlig, og i det hele tatt var dette et år med stor økonomisk usikkerhet. I årets skrinneste måned tjente jeg 3320 kroner. Før skatt. Det sier seg selv at det ikke går rundt da… Enda godt at jeg hadde sparepenger jeg kunne tære på! Heldigvis fikk jeg meg en ny jobb mot slutten av året (hurra!), så jeg tjente litt penger i november og desember, men totalt sett mistet jeg en tredjedel av inntekten min, sammenlignet med året før. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt en trygg bosituasjon gjennom denne prosessen (for en luksus å eie en leilighet, sånn i det hele tatt!), og at jeg har levd nøkternt i mange år, slik at jeg har klart å få endene til å møtes likevel. Jeg har sluppet å låne penger, for eksempel, men det var på håret, haha.

Jeg oppdaterte etter seks måneder med korona i dette innlegget.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folketomme gater, men lange køer utenfor polet.

I midten av november begynte jeg ordentlig i den nye jobben! Det er alltid krevende å sette i gang med noe nytt, det tar tid å sette seg inn i ting. Spennende, men slitsomt. Vi gikk også inn i en ny lockdown, og på dette tidspunktet begynte jeg å kjenne på en skikkelig restriction fatigue. Det begynte virkelig å tære på kreftene at vi ikke kan gjøre noen av de tingene vi vanligvis gjør for å kose oss, som å spise middag ute, ta en kaffe med en venn, stikke ut for en øl eller gå på kino. Usikkerheten var blitt en del av hverdagen; vi lever fra pressekonferanse til pressekonferanse, vi vet aldri hvordan situasjonen ser ut mer enn et par uker fram i tid, eller hvilke lokaler som blir de neste med gråpapir i vinduene. Dessuten er det fryktelig strevsomt i lengden at ethvert ærend krever ekstra tid og forberedelse. Man kan ikke gå noe sted uten å gå gjennom følgende sjekkliste i hodet: «Har jeg rene munnbind? Har jeg nok håndsprit? Er det mye folk ute nå? Mange gamle? Bør jeg vente? Kan jeg unngå kollektivtransport? Hvor mye tid vil det ta å gå i stedet for å ta trikken? Bør jeg ta en omvei for å unngå eventuelle folkemengder? Vil det være lang kø? Holder det om jeg beregner et kvarter ekstra?» En evig runddans, for hver eneste gang man har et ærend, hver eneste gang man bare skal innom butikken, apoteket, polet eller postkontoret. Man blir så lei. Jeg må også bruke munnbind på jobb, i opptil åtte timer om dagen. Vi har sånne medisinske engangsmunnbind som vi skifter ut jevnlig. Huden i ansiktet blir tørr og irritert, det blir vanskeligere å kommunisere, man blir tungpustet over tid, man får ikke i seg nok drikke, det dugger på brillene, all spritingen går hardt utover hendene… Ikke noen optimal situasjon, men man gjør det man må, så klart.

Selv om jeg er lei av å bruke munnbind hele tida, er jeg enda mer lei av folk som ikke bruker det. Lei av egoister som ikke følger råd og restriksjoner. (En liten digresjon her: Hvorfor er det alltid hvite folk på 60+ som nekter å ta hensyn? Det er nesten alltid denne gruppa som ikke vil bruke munnbind, for eksempel. Er det fordi de har mistet foreldrene sine og føler at de ikke har noe å tape? Er det fordi de føler at de har gjort seg fortjent til særbehandling etter småbarnsliv og arbeidsliv? Tenker de liksom at de er ferdige med å yte, og at de nå bare skal nyte? Det er ofte den samme gruppa som utgjør miljøverstingene også, pluss de mest krevende gjestene i serveringsbransjen. De oppfører seg som om de mener at omverdenen skylder dem noe. Det er fryktelig irriterende. Dette er selvfølgelig en grov generalisering, men den gjengen må skjerpe seg.) Jeg skulle ønske folk forsto at når de motsetter seg restriksjonene, så fører det bare til at vi må leve med dem lenger. Det virker mot sin hensikt. Dessuten er det frustrerende at folk bare tenker på seg selv når vi andre er opptatt av å tenke på andre. Det er jo ikke som om jeg er redd for å få COVID-19. Jeg er ung og frisk og sterk, og ville kanskje ikke merke noe i det hele tatt. Det er ikke for min egen del at jeg følger regler og restriksjoner og begrenser meg og har det kjipt i månedsvis, det er for risikogruppenes skyld. Vi gjør dette for dem som trenger oss, for hverandre. Kom igjen, folkens. Vi er i samme båt, enten dere vil eller ikke.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Folk som klarer å bruke munnbind, men som ikke klarer å bruke søppelkassa.

Mot slutten av året var all energien oppbrukt, alt overskuddet borte, all lyst forsvunnet. Alt ble et ork. Når jeg ikke var på jobb, ville jeg helst bare slippe å gjøre noe som helst. En uvant og ubehagelig standardinnstilling for meg.

Desember er vanligvis årets koseligste måned, men i fjor var det faktisk en av årets verste. Det regnet hver. Bidige. Dag. Ikke noe dagslys, ingen farger, alt var mørkt og vissent og vått til enhver tid. Jonasflotte jobbet overtid kontinuerlig. Jeg var utslitt og nedstemt. Hadde vi ikke hatt julekosen som lyspunkt, ville jeg nok grått enda mer enn jeg gjorde. Midtveis i måneden fikk vi nemlig også beskjeden om alvorlig sykdom i nær familie. Det ble flere uker med intensivbehandling på sykehus, tvers gjennom julefeiringen. Sånt er alltid ille, og det blir ikke noe bedre når diverse restriksjoner gjør at man ikke kan dra på besøk. Uvisshet og bekymring tar på – alt føles jo meningsløst når man ikke engang vet om de vil klare seg! Denne perioden var fæl. Jeg er veldig glad for at Jonasflotte og jeg til slutt kunne feire jul på samme sted i år, for det var lenge usikkert, og det var godt for oss å være sammen. Rett før nyttår var endelig den akutte faren over, så sykehusbehandling kunne byttes ut med etterbehandling hjemme, og nå går det sakte, men sikkert bedre. Vedkommende slapp å starte det nye året i en sykehusseng, og vi slapp å gå inn i det nye året med den samme graden av engstelse. Det var godt for oss alle.

Årets siste to måneder var altså noe vi kjempet oss gjennom. Det handlet liksom bare om å håpe og holde ut fram til juleferien kom, og da var jeg fullstendig utmattet.

Jeg kjenner jo en del folk i ulike deler av landet, og det virker som at for mange som bor i landlige strøk, har ikke pandemien virket inn på hverdagen i særlig stor grad. I små byer og bygder med liten eller ingen smitte, har folk kunnet handle uten munnbind, bestille øl til maten og gå på kulturarrangement, gjennom hele året. Da forstår jeg at pandemien kan føles fjern, at det oppfattes som noe som angår andre, men ikke en selv. Sånn er det ikke her i Oslo. Pandemien er absolutt noe som har skjedd meg, liksom. Det er noe som påvirker meg hver eneste dag, og som har ført til små og store endringer i livet mitt. Jeg føler meg definitivt rammet – og da har jeg tross alt vært heldig! Jeg har venner, familie og bekjente som har fått enda hardere medfart enn meg, og det er også tungt. Jeg blir så trist ved tanken på dem som har vært permittert i ti måneder i strekk, dem som har mistet jobbene sine helt, folk som ikke har kunne betale husleia, folk som har gått konkurs og måttet stenge dører og oppgi livsverket sitt, folk som ikke har fått den hjelpen de trenger, gamle og syke som ikke har kunnet forlate huset i det hele tatt, unge som har måttet avbryte studiene sine, barn som har sittet altfor mye hjemme i dysfunksjonelle og destruktive familiesituasjoner… Lista er så lang. Ettervirkningene blir enorme.

Det er lov å være skuffet. Selv for oss som ikke har vært redde, for oss som ikke er blitt syke, som har klart oss greit, som bor i land som fungerer godt. Det vil alltid være noen som er blitt hardere rammet enn oss, men det er likevel lov å synes at 2020 var noe dritt, fordi ingenting ble som vi hadde tenkt. Det føles litt som at livet har stått på pause siden mars. Alle håp og planer og ønsker og drømmer er blitt satt på vent. Vi har måttet ofre mye. Det er litt som om vi er blitt frarøvet et helt år, og det er ikke så rart at det gjør vondt.

Jeg gleder meg sånn til å kunne klemme folk igjen. Til å omgås folk jeg ikke fikk sett på hele året. Til å gå på kino og konsert. Til å feire bursdager. Til å kunne bruke leppestift til hverdags igjen. Til å legge planer mer enn noen dager fram i tid. Til å kunne ta en øl etter jobb. Til å kunne hoppe på en trikk uten å måtte tenke. Til helt dagligdagse ting, til sånt vi tildligere tok for gitt.

Jeg gleder meg til å ikke hele tida måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Det er jo noe man gjør når situasjonen ikke er optimal, og noe man som regel slipper å gjøre over lang tid. Det er noe man sier til seg selv når man har glemt solkrem, liksom. 2020 var et helt år preget av å stå på, holde motet oppe, fokusere på det positive. Det er jeg flink til, men jeg håper etterhvert at det positive vil bli større enn det negative, og sånn har det ikke vært på lenge. Jeg kan faktisk ikke komme på én eneste positiv ting som skjedde uten videre i 2020, som ikke var et resultat av at noe negativt – og som oftest korona-relatert – hadde skjedd først. (Eksempel: Jeg fikk meg en ny og spennende jobb, men det var jo fordi jeg ikke kunne fortsette i min opprinnelige jobb, og det var på grunn av pandemien.) Jeg ser fram til den dagen når det mørke bakteppet forsvinner, når vi kan glede oss helhjertet over ting, når utgangspunktet ikke lenger er negativt, når det ikke lenger «går bra etter forholdene», når det faktisk bare går bra. For en befrielse det blir.

Da 2020 gikk mot slutten, følte jeg meg mørbanket. Jeg er glad for å kunne legge dette året bak meg. Restriksjonene fortsetter jo, ingen vet når denne unntakstilstanden tar slutt og vi kan la munnbindene ligge, men jeg fikk i det minste et avbrekk i juleferien. Det var helt nødvendig for meg personlig, for da hadde jeg gått på felgen en godt stund. Hittil i januar har jeg tatt det rolig, og det har jeg tenkt å fortsette med så lenge jeg kjenner et behov for det.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Tøymunnbind og munnbindposer til tørk i dusjen.

Året var altså tungt og tøft, sosialt og økonomisk, for meg og for hele samfunnet. Det var også, rent objektivt sett, et svært dårlig vær-år. Det verste på skummelt lenge, faktisk. Ingen ordentlig vinter hverken i starten eller i slutten. Ingen stabil sommer. Altfor varmt og vått. Det har vært flom i Akerselva hele høsten, og i november begynte det å dukke opp knopper på buskene, fordi de trodde det var vår, og i desember kom det ingen snø, bare regn hver eneste dag. Det er helt feil. Tenk på dem som fikk skredet i Gjerdrum som en siste smell før årsskiftet… Noe så forferdelig. Dette lover ikke godt. Om vi klarer å løfte blikket fra korona-krisen, håper jeg at flere kanskje får øynene opp for klimakrisen. Vi har en jobb å gjøre på den fronten også. Enda godt at vi nordmenn er verdensmestere i dugnad!

Om noen selv ser tilbake på 2020 og føler at de ikke egentlig gjorde noen stor innsats, at de kanskje kunne vært strengere og flinkere, så har man sjansen nå. 2021 ligger foran oss, og nå skal vi ta rotta på dette vederstyggelige viruset, og vi skal gjøre det sammen. Dette er ikke morsomt for noen, men vi som har sluppet relativt billig unna pandemien, kan i det minste sørge for at vi gjør det vi kan for folk rundt oss, med tanke på dem som virkelig sliter. Jo flere som bidrar, jo fortere går det.

Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har klart meg så bra, tross alt, og at jeg er svært privilegert i utgangspunktet. Jeg vet at mange har hatt et dårligere år enn meg, men jeg håper likevel at mange har hatt et bedre år enn meg! Uansett tror jeg de fleste kan enes om at det er godt å vinke farvel til 2020.

– – – –

Da er det på tide å ta fatt på den årlige spørsmålslista til Clara!

Gjorde du något 2020 som du aldrig gjort förut? Ganske mye, faktisk, men det meste hadde med pandemien å gjøre.

Genomdrev du någon stor förändring? Det vil jeg si. Hverdagen min ser annerledes ut nå enn den gjorde for et år siden.

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år? Ja, og det virker som at de er blant de få som faktisk har hatt et godt år! De har helt sikkert hatt sine utfordringer, men som nybakte foreldre er man vel uansett mye hjemme, man har nok med seg og sitt og får uansett permisjon fra jobben, så det må ha vært litt fint å sitte inne i den såkalte babybobla og se ut på pandemien og pandemoniet.

Vilket datum från år 2020 kommer du alltid att minnas? Det blir vel 12. mars, da unntakstilstanden tok til. Det var helt surrealistisk å høre statsministeren lansere de inngripende tiltakene. Jeg kommer også til å huske årets 17. mai, fordi den var så annerledes, men likevel så fin. 23. desember ble en litt ekstra dramatisk dag fordi jeg skadet meg og besvimte mens jeg var alene på jobb. (Nå begynner kuttet å gro ordentlig, og hevelsen i fingeren å gå ned!) Det var liksom den siste dråpen, haha, og jeg har vel aldri trengt ferie i større grad enn jeg gjorde da det skiftet var over.

Dog någon som stod dig nära? Nei, heldigvis ikke, men det var nære på. For øvrig valgte en tidligere kollega å avslutte livet sitt, og det var fryktelig trist. Jeg hadde ikke sett henne på mange år, jeg ante ikke hvordan hun hadde det, jeg så bare Facebook-bildene der hun poserte med barna og smilte stort. Det hele er aldeles uvirkelig, og det blir så tydelig at psykisk helse er noe vi må snakke mer om. Det angår liv og død.

Vilka länder besökte du? Ingen, selvfølgelig. Dette er kanskje det eneste året jeg kan huske, foruten år jeg har bodd i utlandet, der jeg ikke har krysset noen landegrenser i det hele tatt. Vi hadde uansett ikke tenkt å ta noen store turer i år, grunnet sparing til byllup, men jeg hadde tenkt å reise hjem til London og Paris i løpet av året. Det ble ikke noe av, så klart. Etter at pandemien ble et faktum, har jeg naturligvis holdt meg i Norge. Det ble noen fine hytteturer i sommer, og vi var i Fredrikstad en tur i juli, men bortsett fra sommerens små utflukter har jeg vel stort sett vært i Oslo hele tida.

Gjorde någonting dig riktigt glad? Familien. Digitale sammenkomster. Vår lyse, luftige, romslige leilighet, med balkong og flott utsikt – skal man først «sitte fast» et sted, er det en luksus å bo bra. Det å treffe kjentfolk tilfeldig, for det føles som å lure systemet! Jonasflotte, som alltid. Vi hadde begge tunge perioder i løpet av året, men som regel ikke samtidig, og da er det fint at den ene kan støtte den andre.

Saknade du något under år 2020 som du vill ha år 2021? Veldig mye, takk som spør.

Vad önskar du att du gjort mer? Foruten alt pandemien har hindret oss i å gjøre, altså? Ringt og sendt meldinger til vennene mine, slik jeg pleier. Jeg har følt meg som en dårlig venn i store deler av dette året, fordi jeg liksom har hatt nok med meg selv. Gleder meg til overskuddet vender tilbake.

Vad önskar du att du gjort mindre? Irritert meg over egoister. (De burde bodd i sitt eget lille, isolerte land, slik at deres selvsentrerte adferd bare gikk utover andre som dem.) Spritet hendene. (De går jo nærmest i oppløsning, haha.)

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Lekre, sunne, fornøyde hender.

Favoritserier från året som gått? Jeg likte The Queen’s Gambit, og har også moret meg med Russian Doll og Living With Yourself, samt de nye sesongene av Dead to Me og The Good Place. Vi har dessuten begynt å se på Schitt’s Creek i år. Her inkluderer jeg film også! Favorittene var Parasitt, Tenet, Onward og Et glass til (Druk). Fire heeelt forskjellige filmer.

Bästa boken du läst i år? Jeg leste 15 romaner i 2020 – deriblant Anna Karenina, som jeg brukte tre måneder på, haha. Jeg leste også andre album i denne tegneserien, som var dødsbra! Ellers var det Philip Pullman-bøkene La Belle Sauvage og The Secret Commonwealth som var aller best. Pullman er en evig yndling.

Största musikaliska upptäckten? Denne låta, haha! (Jeg liker den bedre enn resten av låtene Kvelertak la fram i 2020 – det nye albumet var ingen høydare for min del.) Ellers har det ikke vært noe stort musikkår, egentlig. Jeg rakk å gå på én konsert i februar.

Beste spill? Dette punktet legger jeg til selv, hoho! Årets beste spill var nok Half Life: Alyx. En utrolig heftig VR-opplevelse! (Jeg styrte ikke engang selv, jeg var så heldig å få strømme-spille sammen med broren min. Vi har moret oss med The Room-spillene også.) Jeg syntes det var gøy å returnere til Thimbleweed Park i Delores, og dessuten spilte jeg Gray Matter, som kom for mange år siden, men som jeg likte veldig godt.

Vad var din största framgång på jobbet 2020? At jeg klarte å skaffe meg en ny en, midt oppi det hele! Jeg har byttet beite, og det er spennende! Jeg trives veldig godt i tebutikken, og jeg gleder meg til å lære mer om te og se hvordan jobben utvikler seg videre. (Jeg har fått vite at julehjelp-stillingen min forlenges og blir til en fast deltidsstilling framover, og det er veldig stas.)

Största framgång på det privata planet? Dette var vel ikke akkurat året for framgang, ettersom alt stoppet opp; det har handlet mer om å ta vare på seg selv. På hjemmefronten har jeg prøvd flere nye oppskrifter enn noen gang, så det har vært gøy og godt. Jeg har fortsatt med Duolingo og tatt opp igjen kveldsgymnastikken. Jeg har også begynt å ta trappene i stedet for å ta heisen, selv om vi bor i sjette etasje. (Det er jo greit å unngå å stå tett sammen med folk, og dessuten kjente jeg behov for å forbrenne litt ekstra energi i permitteringsperioden, og så har jeg bare fortsatt siden.) Slike gode vaner kjennes bra. Jonasflotte og jeg har kjøpt oss stormkjøkken, og det føltes veldig voksent, haha. Ellers har vi planlagt bryllup, der går det jo framover!

Största misstaget? Jeg tror jeg har klart å unngå de verste tabbene i år. Jeg har forholdt meg rolig og tenkt nøye gjennom saker og ting, og da slipper man som regel å gjøre ting man angrer på. Jeg har riktignok hatt en del dårlig samvittighet, blant annet fordi jeg ikke har fått oppdatert Vin og vegetar hver uke, og det vil jeg prøve å bli flinkere til å riste av meg. Når omtrent alle vinsmakinger blir avlyst og overskuddsenergien forsvinner helt, da er det jo helt naturlig at det blir vanskeligere å skrive vinblogg. Jeg glemmer iblant at ingen har rett til å forvente noe av meg i det hele tatt. Jeg behøver ikke stille så store krav til meg selv, men det har jeg liksom alltid gjort, så det er litt vanskelig å slå over den bryteren, hehe.

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år? I perioder har jeg hatt det veldig bra, tross alt, men i perioder har jeg hatt det alt annet enn bra, og 2020 var jo jevnt over et realt uår.

Vad spenderade du mest pengar på? Jeg har brukt minst mulig penger, så her har jeg ikke så mye spennende å melde. Har klart å holde hodet over vannet, pluss spare til bryllupet, så jeg er egentlig godt fornøyd. Forresten så har jeg brukt noen tusenlapper på HPV-vaksinering, men det ser jeg på som en investering for resten av livet.

Bästa köpet? De nye brillene mine og Griffing-skjerfet mitt!

Något du önskade dig och fick? Noen bøker og noen gode vinflasker, blant annet. Mer trenger jeg nesten ikke.

Något du önskade dig och inte fick? Det var vel egentlig ingen som fikk det de ønsket ut av dette året.

Vad gjorde du på din födelsedag 2020? Jeg hadde det faktisk veldig fint, for i juni var smitten lav og optimismen høy, haha. Det ble ingen stor feiring, så klart, men dagen inneholdt blant annet kake, ballonger og bobler, og forløp slik!

Vad fick dig att må bra? Lys og luft – vi har gått mer enn noensinne. Jonasflotte. Familien. Jevnlig kontakt med andre gjennom diverse skjermer. Avveksling og avkobling gjennom analoge aktiviteter.

2020 / etdrysskanel.comTypisk 2020: Puslespill!

Vem saknade du? ALLE.

De bästa nya människorna du träffade? Jeg har fått nye kolleger, en veldig hyggelig og kunnskapsrik gjeng. Ellers er bryllupsfotografen vår et morsomt nytt bekjentskap, men jeg har ikke truffet henne fysisk, og ellers har jeg vel ikke blitt kjent med noen nye folk i det hele tatt?

Mest stolt över? Dette innlegget om et kronisk dårlig selvbilde, en kjip fyr og en annen tung periode. (Det krevde mye av meg, men jeg er veldig glad for at jeg orket å skrive og publisere det, og jeg fikk sååå mange fine tilbakemeldinger.) Den nye jobben. Sparingen til bryllupet, oppi det hele. Hvordan jeg taklet diverse utfordringer gjennom året, forholdene tatt i betraktning.

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre? Haha, definitivt. Jeg krysser fingrene for at 2021 blir et år som er langt mindre preget av et visst virus, for oss alle sammen. For min egen del håper jeg også på et år uten celleforandringer, tilbakeslag, stor økonomisk usikkerhet og nøkkelpersoner på sykehus. Det hadde vært fint å slippe, liksom.

Högsta önskan just nu? At vi tar lærdom av 2020, slik at pandemien faktisk får noen positive følger også. At vaksinene kommer for fullt og får en reell effekt. At samfunnet kan gå tilbake til normalen, om så en ny normal, i løpet av årets første halvdel. At vi kan gifte oss til høsten, slik vi har planlagt.

Vad tänker du göra annorlunda nästa år? Her er det vel bare å fortsette i samme spor og ta ting som de kommer… Jeg er klar for det året måtte bringe. Tror jeg. Vi tar med oss våre dyrekjøpte erfaringer og våre dypere bekymringsrynker (er det bare meg?) inn i 2021.

– – – – –

Hva med selve bloggen, da? Den har vært kjekk å ha gjennom det hele, og samtidig har jeg faktisk kjent på en liten tvil innimellom, for nå virker det som at alle har scrollet og klikket så mye at vi kanskje har nådd et metningspunkt. Er bloggenes tid på hell? Vil folk ha nytt innhold hele tida, raskere oppdateringer, mindre ord, flere bilder, mer lettfordøyelig underholdning? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at de fleste andre har sluttet å blogge, og at jeg føler meg litt ensom her inne iblant. Jeg skriver jo først og fremst for min egen del, men noe er annerledes. Vi får se. Jeg har innsett at jeg kanskje ikke kommer til å blogge til jeg blir gammel, haha, noe jeg liksom har sett for meg tidligere, men jeg fortsetter så lenge jeg har lyst!

I 2020 var innlegget om selvbilde det mest leste, og det er nok ikke så rart. Dette innlegget om Black Lives Matter-tematikk ble også mye lest. Innleggene jeg skrev etter inngrepet og da jeg sa opp jobben likeså. Det er altså ganske alvorlige ting som ligger i toppen av lista, men det er også to oppskrifter fra tidligere år som har vært populære: denne på rabarbrapai og denne på tyttebærkake. Ellers ble innlegget med julegavetips godt likt, samt denne lille stemningsrapporten. Hverdagsgledene har stått sterkt i år, tross alt.

Som en avslutning, her kommer de ni mest populære bildene jeg delte på min Instagram-konto i 2020:

Vintage, vin, bakst, syprosjekter, utsikt og eventyr. Sånt gjør meg glad, uansett årstall og omstendigheter!

Sånn. Da lukker vi boka som det står 2020 på, én gang for alle. Like greit, hoho.

– – – –
In other words: 2020, you were a kick in the face. I don’t have the time or the energy to translate this entire recap word by word, but basically the first two months were bad weather-months (no proper winter, only rain) and very busy work months, and I had trouble sleeping and a broken phone. I was so ready for things to look up in March, haha, and then the pandemic and the restriction hit us. First lockdown. I was temporarily laid off, since the restaurant closed, and that lasted for four months. Then I saw which way the wind was blowing, so I quit my job, and two months later, the doors closed permanently. I did not want to mention that part of my motivation here on the blog, but I knew that soon I would have been out of a job anyway, so I did the right thing. I’ve tried to take on as much freelance work as possible, but the film and TV business has also been affected, so there has been fewer jobs and more competition. Luckily I got a new part-time job after a few months of searching (yay, in the tea shop!), but I lost one third of my income this year, compared to the year before. (In my poorest month I earned less than 300 pounds. Before taxes. Good thing I had some savings I could dip into!) Luckily, I’ve been able to cut back and stay afloat through the year, and also put money aside for our wedding, so I’m quite proud of that. Another thing I’m quite proud of is publishing this post, which had been in the works for a loooong time, and which was my most read this year. It was scary to share, but it was worth it. So, to continue: This spring I underwent a small surgery because it turned out I had a pre-stage to cancer in my cervix. It took four weeks to fully recover, but my last check-up showed that they got it all, and now I’m vaccinated for HPV as well, so it won’t happen again. I’m glad! When summer came, we lost our wedding venue because of the pandemic, so we had to change the place and the date and spend six weeks manically rearranging things, but then things got back on track. This summer and this autumn we’ve had some of the worst weather (meaning unnaturally warm or cold and very wet) ever recorded in this country, but we still spent as much time outdoors as possible. When the second lockdown hit this fall and the restrictions became even more severe, I was really starting to feel the restriction fatigue. I think the difference between living in the country and the city at this point is quite significant. I have friends and family living in small, rural areas with little or no covid, and they have been able to live their lives almost as usual most of the year. In Oslo, however, our life is affected every single day, and it is exhausting over time to always have to wear a mask, not be able to use public transport, avoid crowded spaces and certain hours of the day, always be prepared for long lines and long waits, keep your distance, wash and dry the masks, get more hand sanitiser, and so on and so forth, seemingly forever. We are very lucky to live in a country where everything is as good as it is here, but it’s still allowed to be sick and tired of it all. By the end of the year I was completely exhausted from the new job and the constant rain (no snow! no daylight!) and wearing a mask at work as well for up to eight hours a day (hello, dry and irritated skin, foggy glasses and heavy breathing). December is usually one of the best months of the year, but in 2020 it was one of the worst. Especially because mid-way we were also affected by severe illness in the immediate family, and they had to spend several weeks in the hospital, right through Christmas, and we couldn’t even visit. It was awful, as it always is, and everything feels so meaningless when you don’t even know if they are going to make it. Luckily they were able to be excharged right before New Year’s, and then get after-treatment from home, and now they are slowly getting better. We can breathe a little easier, knowing that they will be okay. I really needed the break when my holidays finally came around, and of course I managed to hurt myself and faint while I was alone at work on the very last day before Christmas, haha. That was the last thing I needed! All in all, I felt like I’d been beaten up when 2020 drew to a close. I’m glad to put this year behind me, and I don’t know that I can think of a single positive thing that happened which wasn’t born from a negative thing, if you know what I mean. (For instance, I got the new job which I’m really excited about, but I wouldn’t have had to go look for a new job if the old one hadn’t disappeared because of the pandemic.) I’m very happy about the positive things that did happen, though, and I’m glad I got out of this year as well as I did, under the circumstances. I’m very privileged, I’m aware. I know there are loads of people who had a much worse year than me, but I do also hope that many people had a better one. Now we have to keep it up a while longer, just stay strong and hang in there, all of us, and we will make it through this pandemic together. Let’s take with us what we’ve learned and make 2021 a much better year!