Photo: Elvis Pépin

Enkelte ting er det krevende å sette ord på. Visse tanker er det vanskelig å uttrykke uten å virke fryktelig usympatisk. Jeg prøver likevel, for å forklare en av grunnene til at jeg ofte føler meg litt utenfor. Jeg tar sjansen. Jeg er en individualist.

La oss si at jeg skal på kino. Det er en film jeg har lyst til å se, og hvis jeg spør noen venner om de vil være med og ingen har anledning, går jeg like gjerne alene. Selve filmen er det viktigste for meg; den er like bra eller dårlig uansett, enten det sitter en bekjent ved siden av meg eller ikke. (Jeg er ikke en sånn person som snakker under filmen.) Opplevelsen blir gjerne større om man deler den, men for meg blir den ikke mindre om jeg ikke deler den med noen. Hvis jeg har lyst til å gå på kafé eller kino eller konsert, gjør jeg det uansett om jeg får selskap eller ikke. Jeg gjør alt dette jevnlig, både med og uten andre.

Jeg har alltid vært uavhengig. Helt siden jeg var barn; jeg hadde aldri noe imot å være alene hjemme, og jeg kan nesten ikke huske å ha bedt om leksehjelp noen gang. Jeg vil helst klare ting på egenhånd. Det føles ikke naturlig for meg å spørre om hjelp til noe jeg kan gjøre selv, eller å be om selskap i en kjip situasjon. (Jeg blir imidlertid gjerne med når noen andre spør om jeg kan hjelpe dem, for jeg har full forståelse for at andre opplever sånt annerledes!) Jeg setter stor pris på hjelp og selskap, men jeg trenger det stort sett ikke. Å sette pris på noe er ikke det samme som å behøve det. Jeg er i stand til å be om og ta imot hjelp når jeg faktisk har behov for det, og det er selvfølgelig viktig, men ellers vil jeg helst klare meg selv.

Jeg er ikke redd for «å ende opp alene». Dette virker å være mange menneskers største frykt – å ikke finne seg noen å dele livet med, og å eldes og dø for seg selv. Det har jeg aldri vært redd for. Jeg trives utmerket godt i mitt eget selskap. Jeg synes det er veldig stor forskjell på å være alene og å være ensom – jeg er ofte alene, men praktisk talt aldri ensom. (Dessuten er jeg ganske immun mot kjedsomhet. Jeg finner alltid på noe å gjøre!)

Det er absolutt ikke slik at jeg er usosial. Tvert imot er jeg veldig glad i å være sammen med andre mennesker, men det er ingen nødvendighet. Som individualist er det viktig for meg at min personlige lykke ikke avhenger av noen andre. Om jeg ikke har noen livsledsager som gammel, er det helt greit. Jeg vil fortsatt ha muligheten til å være sosial når jeg ønsker det. Jeg vil fortsatt kunne reise og gjøre hva jeg vil, og den friheten er det aller viktigste for meg. Friheten og uavhengigheten min.

Nå vil noen kanskje hevde at jeg er egoistisk. Tro meg, jeg er vant til den reaksjonen, så jeg tillater meg å avklare noe. Når jeg for eksempel flytter til nye byer og andre land, langt unna de jeg er glad i, betyr det ikke at jeg ikke verdsetter mine kjære. Det betyr ikke at jeg tar dem for gitt – tvert imot. Slike eventyr gjør meg ekstra bevisst på hvor heldig jeg er som har en familie, en vennekrets og en kjæreste jeg kan savne. De holder meg ikke igjen; de støtter meg når jeg blir rastløs, når det er riktig og viktig for meg å gjøre noe nytt. De beriker livet mitt og gjør det ekstra godt å komme hjem igjen. Ikke alle jeg treffer forstår meg, men det er helt greit. Vi mennesker er forskjellige.

Selv ser jeg faktisk ikke på denne individualismen som en svakhet ved min personlighet, men som en styrke. Jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre, enten jeg er alene om det eller ikke. Når jeg hører folk klage sin nød fordi det er noe de vil gjøre som de ikke får gjort, fordi de ikke finner noen som kan holde dem med selskap, mener jeg at det er et valg de tar. Gjør det, da vel! Jeg tror på deg! Bestill den billetten. Søk på det studiet. Gå på den festen. Det å være alene om noe, trenger ikke være et hinder. Det blir et hinder om du tillater det, og det har jeg aldri gjort.

Jeg er intenst glad i katter. Av mange grunner. Én av dem er at de klarer seg på egenhånd, slik som meg. De lufter seg selv og finner sin egen mat om det trengs – man kan reise bort en helg uten at det er noe problem. Jeg misliker følelsen av at noen andre avhenger av meg. (Jeg har aldri likt gruppearbeid på skolen, for å si det slik, haha.) Jeg vil ikke trenge noen andre, og jeg vil heller ikke at noen andre skal trenge meg. Jeg synes selvfølgelig det er hyggelig at andre verdsetter meg, mitt selskap og mine egenskaper, men jeg liker ikke tanken på å være ansvarlig for noen andres ve og vel.

Jeg mener at selv om vi mennesker er sosiale vesener, er det opp til hver enkelt av oss å skape det livet vi vil leve. Vi er individer, og vi har ansvar for vår egen trivsel. Jeg har ikke lyst til å overlate det ansvaret til noen andre. Jeg skjønner at det er naturlig for mange, men slik er det ikke for meg.

La meg understreke at jeg er utadvendt av natur, og at de som kjenner meg trolig ville beskrive meg som en sympatisk person. Denne teksten fører kanskje til noen hevede øyenbryn, så still meg gjerne spørsmål om det er noe dere lurer på, eller kom med innspill og egne erfaringer! (Takk til alle som bærer over med meg og faktisk leser hele greia, hoho.) Jeg virker kanskje selvsentrert og avvisende i dette innlegget, men jeg er en åpen person som smiler til fremmede og gir av meg selv. Saken er bare den at selv om jeg er veldig glad i selskap, er det ikke alltid nødvendig for at jeg skal ha det bra. Jeg liker å klare meg selv. Jeg er min egen lykkes smed. Jeg er en individualist.

– – – – –
In other words: Some things are difficult to put down in writing. Certain thoughts are hard to express without coming across like a terrible person. I’m still going to try, to explain why I tend to feel a little different. I’m going to risk it. I’m an individualist.
Let’s say I’m going to the cinema. There is a film I wish to see, and after asking a few friends if they want to join me, it turns out that no one can go. I go anyway, by myself, because the film is the whole point of going to the cinema. It is just as good or bad, regardless of whether or not there is someone I know in the seat next to me. (I’m not one of those people who talk during films.) Good experiences often become even better when you share them, but for me they’ve never become any less good if I don’t share them. If I want to go to the cinema or to a concert or to a café, I do, company or no company. I do these things regularly, with others and on my own.
I’ve always been independent. Ever since I was a child – I never dreaded being left alone, and I can hardly remember ever having asked for help with my homework. I like doing things myself. It’s not natural for me to ask for help with something I can do without help, or to ask someone to assist me in doing something unpleasant. (I don’t mind helping others out when they ask me, of course, because I know many people experience these situations differently.) I appreciate help and company, but I hardly ever need it. Appreciating something and needing it is not the same. I am capable of asking for help if I actually need it, and I think that’s important, but otherwise I like figuring things out by myself.
I’m not afraid to «end up alone». This seems to be many people’s biggest fear – to not find someone they can share their life with, and to grow old and die by themselves. I have never feared this. I am perfectly happy in my own company. I think there is a tremendous difference between being alone and being lonely – I am often alone, but practically never lonely. (What’s more, I seem to be immune to boredom. I always think of something to do!)
It’s not that I’m an anti-social person. On the contrary, I love spending time with other people, but it’s not a necessity. As an individualist it’s important to me that my happiness not depend on anyone else. If I don’t have a life partner when I grow old, that will be just fine. I will still be able to socialise when I want to. I will still be able to travel and do whatever I want, and that freedom is what’s most important to me. My freedom and my independence.
At this point some people might call me selfish. Believe me, I’m used to that reaction, so allow me to clarify something. When I move to a new city or another country, for instance, far away from my loved ones, that does not mean that I do not appreciate them. It does not mean that I take them for granted – on the contrary. My adventures make me even more aware of how lucky I am to have a family, a circle of friends and a boyfriend to miss when I’m away. They don’t hold me back; they support me when I become restless, when it’s right for me to do something new. They enrich my life and make it even better to come home. Some people don’t understand this, but that is all right. We are all different.
I don’t actually see my individualism as a fault in my personality, but as a strength. I do whatever I want to do, whether I’m alone in it or not. When I hear people complain about something they want to do but can’t do because no one wants to do it with them, my opinion is that they’ve made their choice. Just do it! I believe in you! Buy that ticket. Apply to that university. Go to that party. Being alone in something doesn’t have to be a hindrance. It only will be if you let it. I never let it.
I absolutely love cats. For many reasons, one of them being that they can take care of themselves, like me. They take their own walks and hunt their own food if need be – you can go away for a weekend, no problem. I dislike the feeling of somebody being dependent on me. I’ve never liked group assignments in school, if you know what I mean. I don’t want to need anybody, and I don’t want anybody to need me. Naturally I think it’s nice to know that other people appreciate me, my company and my abilities, but I don’t like the thought of being responsible for somebody else’s well being.
It’s my belief that even though humans are social beings, it is up to each and every of of us to make the life we wish to live. We are all individuals, and our happiness is our own responsibility. I do not wish to give that responsibility to anybody else. I realise that for plenty of others it’s a perfectly natural thing to do, but not for me.
I’d like to stress that I’m outgoing, and that those who know me would probably describe me as a good person. I know this text might cause some raised eyebrows, so don’t hesitate to ask questions or give me your opinion! (Thanks to everyone who bore with me and actually read the whole thing, haha.) I might seem egocentric and standoffish in this post, but I really am an open person who smiles to strangers and invite others in. It’s just that even though I love company, it’s not strictly necessary for me to be content. I like to be self-sufficient and independent. I create my own happiness. I am an individualist.