Her følger en ny kombinasjon av ord og toner. Kroppen min har vært fylt av et underlig, kreativt kaos de siste månedene! Håper dere bærer over med meg. Jeg bevarer introduksjonen fra sist gang!

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Det blir litt lettere for hver gang!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og iblant finner jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg har lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en torsdagskveld, og jeg ble sittende oppe til sent, for ordene fulgte etter. Denne kombinasjonen er ganske annerledes enn den forrige.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

—-

Mental myr

Om denne dagen var et par sko, ville den vært et nytt par som føltes helt fint å gå med når man gikk hjemmefra, og som ikke begynte å gnage før det var for sent å snu og skifte, og som gjorde at man kom hjem med blødende hæler og en følelse av å ha blitt forrådt.

Dagen hadde startet som alle andre, og så utviklet seg i en mørk retning, og nå satt han på en benk og følte apatien skylle over ham. Det var som om små og store ting hadde samarbeidet for å trekke ham ned i melankoliens myrer, og nå var han midt uti. Han ville ikke bevege seg. Han ville ikke synke.

Var det virkelig slik livet skulle være? Han brukte omtrent all tida på jobb, på å gjøre noe som egentlig ikke interesserte ham noe særlig, og så gikk han hjem og gjorde hvasomhelst til dagen var over, og så begynte det hele på nytt. Var dette alt? Han hadde leilighet, arbeid og Facebook-konto, og da virket folk fornøyde. Det var iblant som om alle visste hva han holdt på med, unntatt han selv.

Den velkjente nihilismen meldte seg. Følelsen var som en gammel venn han ikke hadde sett på en stund. Slapp av, ingenting betyr noe uansett. Det finnes ikke noe poeng. Man kan prøve å fylle dagene med mening, men livet er egentlig meningsløst, og til sist dør man. Det er ikke noen vits i å kjempe imot, for man synker bare lenger ned i myra. Han ville ikke bevege seg.

Han gikk hjem likevel. Med slepende skritt og et blikk som ikke fokuserte på noenting. Med en tung tomhet i magen som aldri ble borte. Han spiste brødskiver med leverpostei til middag, for hvembryrseg, og han så fem episoder av en middelmådig serie, og så var det endelig legitimt å legge seg.

Det beste med disse dagene var at de alltid tok slutt.

—-

Photo: Ulf Bodin

Dere må gjerne gi lyd fra dere! Jeg blir så glad for tilbakemeldinger på slike skumle innlegg, hihi!

– – – – –

In other words: I’m so nervous about these things! My mind has been a creative mess these last month, so please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. Sometimes I take out my recorder, and here is a result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. This combination is quite different from the last one. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

Mental Mire

If this day were a pair of shoes, it would be a new pair which felt fine when you left home, and which didn’t start hurting your feet until it was too late to turn around and change, and which had you return with bleeding blisters and a feeling of betrayal.

This day had started like any other, and then developed in a dark direction, and now he was sitting on a bench feeling the apathy wash over him. It was as if little coincidences and bigger issues has worked together to drag him into the mires of melancholy, and now he was right in the middle. He didn’t want to move. He was afraid of sinking.

Was life really supposed to be like this? He spent almost all his time at work, doing something that honestly didn’t interest him very much, and then he went home and did whatever for the rest of the day, and then it all started over. Was this it? He had a job, an apartment and a Facebook account, and so people around him seemed satisfied. It was as if everyone knew what he was doing, except he himself.

The familiar nihilism came knocking. The feeling was like an old friend he hadn’t seen for a while. Relax, nothing matters anyway. There is no point. You can try to give your days meaning, but life actually has no purpose, and ultimately you die. It’s no use fighting it, as you will just sink deeper into the mire. He didn’t want to move.

He walked home anyway. With dragging feet and a gaze that didn’t focus on anything. With a heavy hole in his stomach which never went away. He ate dry sandwiches for dinner, because who cares, and he watched five episodes of a mediocre TV series until finally he felt like he could go to bed.

The best thing about days like these was that they always came to an end.

Nå er jeg nervøs, hihi. Nå føler jeg meg ordentlig utsatt, selv om jeg er langt borte og planla dette innlegget før jeg dro. Nå håper jeg dere bærer over med meg.

Jeg har små melodier i hodet hele tida. Slik har det alltid vært. I stua står det noen tangenter, og selv om jeg ikke kan spille, klarer jeg noen ganger å slippe melodiene ut.

Jeg må lete meg frem til hver og én av tonene, så det tar lang tid. Jeg kan hverken skrive eller lese noter, så jeg sammenligner lyden fra instrumentet med lyden i hodet mitt til de stemmer overens. (Som dere skjønner har jeg ikke kommet så langt med nyttårsforsettet mitt, å lære meg noter, men alle monner drar!) Jeg vet heller ikke hvordan man bør plassere hendene eller bruke fingrene, så jeg klosser og knoter inntil bevegelsene sitter som noenlunde.

Det er fint å kunne uttrykke seg slik, selv om det går sakte og er vanskelig. Jeg fjaser og feiler og smiler til jeg er tålelig fornøyd, og forleden dag fant jeg frem opptakeren min.

Min nølende, klønete klimpring er sikkert fryktelig å høre på for dem som kjenner sin noteteori, for dem som faktisk kan spille piano, for dem som har en metronom, for dem som har studert musikkteori… Det beklager jeg.

Jeg fikk lyst til å dele noen toner med dere likevel, fordi de hadde meg seg bilder, og bildene ble en kort tekst som dermed hører til. Denne lille melodien dukket opp en tirsdag, og ordene fulgte etter.

Om spilleren ikke synes, prøv å oppdatere nettsida.

—

Togstasjonen

Kanskje han ikke husker hvordan hun ser ut. Hun har tross alt begynt i femte klasse siden de så hverandre sist. Hun har kryssord i sekken, slik at hun skal ha noe å gjøre mens hun venter. Hvis han ikke kjenner henne igjen, eller hvis han ikke kommer.

Toget ankom endestasjonen litt før det skulle, og hun var ikke redd i det hele tatt. Hun har snakket om turen i deletimen på skolen, og alle syntes hun var modig som skulle reise alene. Hun sa at hun ikke gledet seg, fordi hun synes pappa er teit. Det er bare mamma som vet at hun har talt ned dagene ved å krysse i kalenderen i en måned.

Hun setter seg på en benk i den store hallen. En mann mister en koffert sånn at håndtaket faller av. En annen mann spør om han trenger hjelp, og han takker høflig nei. Hun løser et kryssord nesten uten å kikke på fasiten. Han kommer ikke.

Hun vet at hun ikke har ventet lenge, selv om det føles slik. Hun vet at toget kom frem litt tidlig. Hun sier til seg selv at han vil dukke opp, at han vil huske hvordan hun ser ut. Hun flytter seg litt bortover på benken, etter stripen av sollys som har forskjøvet seg noen centimeter, og begynner på et nytt kryssord.

Han ser henne fra den andre enden av ankomsthallen. Han er andpusten og usikker og kommer rett fra jobb. Hun har vokst siden sist, og håret hennes er blitt lengre – det skinner i sola, og støvkornene danser rundt henne, som i en film. Han håper hun ikke har ventet lenge.

Han går mot henne. Han vet ikke hva han skal si når han kommer frem – kan han fortsatt omtale henne som jenta si, eller vil hun synes det er flaut? Er det greit med forsiktig klemming i all offentlighet?

Hele veien gjennom det store rommet ønsker han at hun skal se opp og oppdage ham, slik at han slipper å gjøre henne oppmerksom på at han er der. Hun ser aldri opp.

Han stopper en meter fra henne. Han finner ingen imponerende ord.

«Hei, du.»

Hun løfter hodet og møter blikket hans, men vet ikke hva hun skal svare. Kan hun kalle ham pappa?

Et øyeblikks altomfattende uvisshet.

Han setter knærne i bakken, først det ene og så det andre. Gulvet skitner til den dyre dressbuksa. Hun ser forskrekket på ham, til han slår ut med armene og gir henne et enormt smil.

Hun spretter opp fra benken og kaster seg om halsen på ham, og de feller en tåre begge to.

—

Photo: Non Paratus

Såh. Jeg vil gjerne høre fra dere, mine venner! Dette er ganske skummelt, selv om jeg er i Malaysia for øyeblikket (det er kanskje nettopp derfor jeg tør å publisere dette innlegget, haha).

Jeg har andre melodier som også har kommet trillende fra tangentene, og andre ord som hører til dem… Hvis dere synes dette fungerer på noe vis, kan jeg jo dele flere toner og tekster etterhvert!

– – – – – –

In other words: I’m so nervous about this, even though I’m far away and planned this post before I left. Please bear with me. Here’s the thing: I have melodies popping up in my head all the time. It has always been like that. They just materialise. There happens to be some keys in the living room, and sometimes I can let the melodies out. I don’t play the piano. At all. I just try every key until what I hear in my head matches the sound the instrument makes. I don’t know the first thing about chords, I can’t write or read musical notes, I have no idea how I’m supposed to position my hands or move my fingers… I just fiddle and fail and smile until it sounds about right. The other day I took out my recorder, and here is the result. I bet listening to this if you actually play the keys, or if you know anything about notes, or if you’re in possession of a metronome, or if you have studied musical theory, is torture. I’m sorry. I still choose to share this little tune, because a scene came with it, and the images turned into words. Here we go. If the audio player is missing, try reloading the page.

—

The Train Station

Maybe he won’t remember what she looks like. After all, she has started fifth grade since they last saw each other. She has crossword puzzles in her rucksack, so she’ll have something to do while waiting. If he doesn’t recognise her, or if he doesn’t show up. The train arrived at the final station a bit ahead of schedule, and she wasn’t afraid at all. She told her classmates about the trip during show and tell, and they all thought she was brave to go by herself. She said she wasn’t excited because she thinks dad is dull. Only mum knows that she has been counting down the days by making crosses in the calendar for a month.

She sits down on a bench in the arrivals hall. A man drops a suitcase and the handle falls off. Another man asks him if he needs help, and he politely says no. She solves a crossword puzzle almost without looking at the solution. He’s not coming. She knows she hasn’t waited long, although it feels like she has. She knows the train arrived early. She tells herself that he is going to show up, and that he is going to remember what she looks like. She scoots over on the bench to follow the sun, which has moved a couple of centimetres, and starts a new crossword.

He spots her from the other end of the great room. He’s out of breath and unsure of himself and comes straight from work. She has grown since last time, and her hair is longer – it glows in the sunshine, and the dust particles dance around her, like they do in films. He hopes she hasn’t waited long. He walks towards her. He doesn’t know what to say when he gets there – could he still call her his little girl, or would she find that embarrassing? Would a discrete hug in public be okay? Walking all the way from one end of the hall to the other, he hopes that she will look up and see him, so that he won’t have to make her aware of his presence. She never looks up. He stops a meter from her. He can’t find any impressive opening words.

«Hey, you.» She lifts her head, and their eyes meet, but she doesn’t know how to answer. Could she call him daddy? A moment of absolute insecurity. He puts his knees to the ground, first one and then the other. The dirty floor smudges his expensive suit trousers. She stares at him, stupefied, until he holds out his arms and gives her an enormous smile. She jumps from the bench and throws herself into his embrace, and they both shed a tear.

—

Now, my friends, I would love to hear from ye! I’m in Malaysia, but this is really quite frightening; I can’t believe I’m publishing this, haha… I do have other melodies that rolled off the keys, and words to go with them. If this is in any way interesting, I hope to share more little creations in due time!