Jeg tasser rundt i myke tøfler og nyter synet og lukta av juletreet. Jeg spiser marsipan og ser tre episoder på rappen. Jeg har truffet storfamilien via Zoom og vært ute i snøen som endelig kom, om så bare for en dag. Jeg leser julehefter og taper i brettspill. Jeg passer på en hoven og vond pekefinger, ettersom jeg presterte å starte min siste jobbvakt på lille julaften med å kutte meg i fingeren, blø masse og besvime på bakrommet, hahahuff. Jeg slapper av etter beste evne, etter en måned som har føltes som en kamp. Jeg sover ti timer hver natt, og kjenner at det tar tid å hente seg inn igjen, men er glad fordi det går i riktig retning. Midt i desember ble tre nøkkelpersoner syke, og to måtte legges inn på sykehus, og den ene kunne endelig flytte hjem i går, mens den andre trolig blir værende til over nyttår. Det følger mye bekymring og hjelpeløshet med en slik situasjon, for alle involverte og alle rundt. Nå går det heldigvis bedre, de er i det minste stabile, og det er en stor lettelse for oss alle. Jeg kjenner at hver oppdatering hjelper, og at det passer godt med noen ekstra dagers juleferie i år. Vi trenger og fortjener det. Jeg håper det går bra – eller i det minste bedre – med dere der ute, og ønsker alle ei fortsatt fin romjul.

– – – – –
In other words: I shuffle about in soft socks and enjoy the sight and the smell of our Christmas tree. I eat marzipan and watch three episodes in a row. I’ve seen my extended family on Zoom and hung out in the snow that finally came, if only for a day. I read holiday comics and lose at board games. I take good care of a swollen and painful finger, since I stared my very last work shift, the day before Christmas, by cutting myself, bleeding loads and fainting in the back room. Good times. I do my best to relax after a month that has felt like a battle. I sleep ten hours a night, I can tell that it takes time to get back on track, but I’m so relieved we’re headed in the right direction. In mid December three key people feel ill, and two had to be hospitalised, and one could finally move home yesterday, while the other probably has to stay until over New Year’s. A situation like this means a lot of worry and a lot of hopelessness, for everyone involved and everyone around them. Now, luckily, things are looking up, they are out of immediate danger, and it’s such a relief for all of us. I can feel every update helping, and I’m so glad that our vacation happens to last a few days longer this year. We need and deserve it. I hope everyone reading this is doing well – or at least doing better. Enjoy your holidays, friends.