Double trouble

Postet den 24. september 2024 av Synne Cinnamon

I dag har vi to års bryllupsdag! For noen høres det nok litt knuslete ut, men for oss er det selvfølgelig stor stas. To hele år som rette ektefolk, det føles veldig bra! (Her er fjorårets innlegg fra den aller første bryllupsdagen vår.) Min mann spurte om dette innlegget skulle hete «double trouble«, og jeg svarte at ja, nå skal det nok det, hoho.

Jeg benytter anledningen til å dele et analogt bilde fra bryllupet, som en gjest må ha knipset med et av kameraene vi la på bordene til fri bruk. (En del av bildene derfra, de som ble tatt utover kvelden og natta, egner seg ikke så godt til å vises fram offentlig, høhø.)

Dette er i hvert fall tatt under bryllupsmiddagen!

Klart gjestene sørget for at vi måtte både opp på stolene og ned under bordet flere ganger… Gleden var enormt stor, og det er den fortsatt.

I dag går Jonasflotte fra jobb klokka tolv, så vi tar oss ettermiddagen fri, og så skal vi pynte oss litt og spise en bedre lunsj, og så har vi ei god flaske bobler liggende klar til i kveld. Dette blir fint!

For dem som vil lese mer om eller se mer fra bryllupet vårt: Her fortalte jeg om planleggingen og en del av valgene vi tok. Her er et innlegg fra bryllupshelga med mine egne bilder og bak kulissene-følelse. Her er de første ordentlige bildene av brudeparet, og her er de tre innleggene med fotografens bilder fra selve dagen: Formiddagen, ettermiddagen og kvelden.

Håper alle får en fin tirsdag, og ei fin siste september-uke!

– – – – –
In other words: Today is our second wedding anniversary, and my husband suggested the name of this post, haha. For an English version, please use the translation widget.

One year as a twosome

Postet den 24. september 2023 av Synne Cinnamon

I dag feirer vi vår aller første bryllupsdag! Tenk at vi har gått rundt med gifteringer i et helt år!

Vi begynte med hotellfrokost i morges, for det er jo den beste mulige starten på dagen – og på Thon Cecil jobber den dyktige kokken som lagde den deilige maten i bryllupet vårt, så det er ekstra hyggelig å spise der!

Vi fikk strålende sol på dagen vår, som strengt tatt føles som en felles bursdag, og etter frokosten tok vi en liten rusletur nede ved sjøen.

På hjemveien kjøpte mannen min blomster til meg. Altså, for en absurd setning?

Vel hjemme åpnet vi ei flaske bobler vi har gledet oss til, for det var denne vi skålte med rett etter vielsen, da foreldrene mine overrasket oss med champagne! Gøy – og godt – å kunne drikke den samme vinen i dag!

Vi har også åpnet hvert vårt kort, fra den ene til den andre, som har ligget og ventet på oss helt siden bryllupet.

Ett år har gått, men følelsen er den samme. Så heldige vi er.

(Hvis noen har gått glipp av blogginnleggene om bryllupet vårt, så ligger det første «bak kulissene»-innlegget her, og så har vi innleggene med fotografens bilder: første del av dagen er her, andre del her og tredje del her. For en feiring det ble!)

– – – – –
In other words: Today is our very first wedding anniversary! We’ve had a hotel breakfast and a walk in the sun, and then we opened a bottle of champagne and a card each that have been waiting for us for a year. I feel so fortunate.
For an English version, please use the translation widget!

Our wedding: The dinner and the evening, and the start of the party

Postet den 11. juni 2023 av Synne Cinnamon

Da er det tid for å se på tredje og siste del av bildene fra bryllupsfotografen vår!

(Hvis du ikke har fått med deg første og andre del, så finnes formiddagen her og ettermiddagen her!)

Alle bildene er tatt av Inese, som vi var storfornøyde med, og de holder en ganske annen kvalitet enn mine egne, hoho. Jeg anbefaler alle å slå seg ned med en kopp eller et glass og lese disse lange innleggene på en større skjerm, slik at fotografiene kommer til sin rett!

Nå er klokka blitt 17.30 på den store dagen, og maten står for tur. Vi er fortsatt i Tøihuset i Gamlebyen i Fredrikstad, en del av selve festningsverket. Middagen skal inntas i den ærverdige Tøihussalen, soldatenes gamle spisesal, fra 1775.

Det er et romslig og luftig lokale med store vinduer, som utgjorde en veldig fin ramme rundt selskapet. Gjestene var fordelt rundt 16 små bord, slik at det var lett å bevege seg rundt. På bordene hadde vi duker, lys, servietter og nelliker – enkelt og greit! Dessuten lå det noen éngangskamera her og der, slik at folk kunne knipse bilder underveis i måltidet.

Vi skulle være 90 stykker til bords, så det ble fullt hus. Fordi det ikke var plass til alle gjestene på ett sted under middagen, delte vi oss i to grupper i forkant. (Dette er vanlig i min familie, ettersom vi har såpass stor slekt.) De såkalte festgjestene fikk tilbud om å spise på en gastropub i sentrum, der vi hadde reservert et eget rom og fått en god pris i baren til gjengen vår. Dessuten strømmet vi talene, slik at de kunne følge med på alt som ble sagt. Etterhvert ble visst stemningen såpass god og volumet såpass høyt hos dem at de ikke fikk med seg alt, haha, men videoene fra talene ble uansett delt med alle gjestene i etterkant! De er fine å kunne kikke på også for dem som ikke hadde anledning til å komme i bryllupet, og de er gode minner for vår egen del.

Plutselig var salen full av folk som fant plassene sine, og brudeparet ønsket velkommen.

På alle bordene sto det fire typer vin, slik at gjestene kunne forsyne seg selv med det de hadde mest lyst på, i sitt eget tempo. Som sommelier var det selvfølgelig viktig for meg å servere god vin som passet til maten, men samtidig hadde vi naturligvis et budsjett å forholde oss til, så vi hadde funnet fire stykker som gir mye for pengene. Jonasflotte og jeg brukte god tid i forkant på utvelgelsen – vi blindsmakte på til sammen 20 viner, fordelt på fire kvelder, for å finne fram til de vi endte opp med. Nå var det gjestenes tur til å smake seg fram! Jeg oppfordret alle til å prøve de fire vinene i tur og orden, for det er jo en liten aktivitet i seg selv. Slik kunne folk ha noe å snakke om fra start, så de ble litt kjent med hverandre rundt bordene, og vi hadde noe å gjøre mens vi ventet på maten.

(Vi hadde også flere gode alkoholfrie alternativer, så klart!)

Etter velkomsten og vin-infoen overlot vi ordet til vår konferansier, Daniel, som har vært en av mine beste venner i 20 år.

Daniel er en sånn fyr man kan stole på, og det var så godt å kunne slappe av og vite at middagsprogrammet var i gode hender! For øvrig hadde han skrevet stikkordene sine på kort som var mørkegrønne, akkurat som kjolen min, og han fikk folks oppmerksomhet ved å spille av denne kjente og kjære dataspill-lyden!

Bryllupsmiddagen besto av en nydelig vegetarbuffet, laget av selveste Fred the Chef.

Brudeparet forsynte seg aller først, muaha. Jeg var blitt ganske sulten, og det var ren luksus å kunne gyve løs på en ti meter lang buffet med alskens spennende smaker, teksturer og farger. Vi kunne spise regnbuen!

Det ble fin flyt og en avslappet stemning, akkurat slik vi hadde håpet. Det å sitte ved det øverste bordet og skue utover lokalet etterhvert som alle fikk seg mat og stillheten senket seg… Det å sitte der sammen med min helt ferske ektemann, med foreldrene våre ved siden av oss, og bare se at gjestene våre spiste, småpratet, smilte og koste seg… Det var enormt fint.

Så var det tid for taler! Vi reverserte den tradisjonelle rekkefølgen, slik at brudeparet fikk begynne, for såpass må man da kunne unne seg i sitt eget bryllup? Denne flotte herremannen var aller først ute, og han sa så mye fint <3

Deretter var det bruras tur! Jeg var ganske nervøs, men det gikk heldigvis ganske bra. Jeg måtte felle noen tårer underveis, og det overrasket vel ingen, og så endte jeg talen min med en skål, for det skulle liksom bare mangle.

For en glede å ha et helt rom fullt av kjente og kjære som sitter i finstasen og hører på, som vil deg vel, og som ler på de rette stedene. Verdens beste publikum, hoho.

Det tredje innslaget på programmet var en overraskelse for vertskapet! Vi hadde fem venner av familien som bidro bak kulissene gjennom hele lørdagen, en helt herlig gjeng som vi bare kalte De gode hjelperne, som vi aldri hadde klart oss uten. Ikke bare sørget de for at alt gikk på skinner, de framførte også en morsom sang for oss!

Ellers fortsatte vi å hygge oss med vått og tørt. Det var mer enn nok mat til at alle kunne forsyne seg både to og tre ganger hvis de ville, og det var masse skåling underveis i måltidet, både bordskåler og fellesskåler og syngeskåler; det var feststemning!

Vi slapp ikke unna klirring i glassene og tramping i gulvet, nei. Det ble altså både kyss på stolene…

…og kyss under bordet.

For ikke å snakke om kyss på kinnet, store i mengder, når den ene av oss forlot rommet. En gøyal tradisjon, det også!

Noen av disse tingene var helt nye for våre engelske venner, men det var gøy å se dem omfavne de norske tradisjonene. Sju av vennene våre fra England hadde kommet for å være med på bryllupet, og det var gøy å smugkikke bort på dem i løpet av middagen, for det var så tydelig at de hadde det bra – og de ble åpenbart rørt under talene, selv om de ikke forsto noe av det som ble sagt, haha!

Nå var det tid for foreldretaler. Først ut var hans foreldre, og så talte mine foreldre, og det ble både tårer og latter da også.

De to foreldreparene sa mye fint om oss og til oss, med både tilbakeblikk og tips for framtida. Det er noe unikt ved å samle familie, slekt og venner på denne måten, for alle får nye innblikk i det sosiale spindelvevet som utgjør bakgrunnen vår. Det var så fint å se at gjestene moret seg.

Det gjorde vi også!

Så fulgte forlovertalene. Min kjære søster Taran var min forlover. Det var det eneste rette.

Hun sparte ikke på humoren i sin tale…

…og ikke på patosen heller, og hun fikk en diger klem etterpå.

Vær så god, brudens grinetryne. Jeg byr på den.

Det begynte å mørkne ute, men inne var stemningen stigende.

Nå fikk vi mer underholdning, og dette var også noe som vertskapet ikke sto bak. Foreldrene mine hadde hyret inn en vaskeekte barbershop quartet! Disse karene kom fra den lokale gruppa Fredrikstad Barberboys, og de var så flinke!

De hadde valgt passende sanger for anledningen, og den siste de sang var denne! Da måtte jeg faktisk synge med litt, for det var en stemme som ingen av dem dekket, så da gjorde jeg det selv, og dette hadde de visst aldri opplevd før, hoho.

Nå var det tid for forlover nummer to. Han fikk også en diger klem etter talen sin.

Til slutt var det to ekstra talere som hadde meldt seg, og det var én fra hver side, liksom. Min aller eldste venn fra barndommen holdt en nydelig tale…

…og søsteren til brudgommen rundet av måltidet på en veldig fin måte.

Vent nå litt! Noen må jo takke for maten! Denne siste talen føles ofte litt påtatt, og vi hadde derfor en vri på den. Min søster var i et bryllup for sju år siden og ble utsatt for en gøyal greie, som vi nå lot oss inspirere av. Vi komponerte talen selv og skrev den ut i forkant, og teipet den fast til undersiden av en stol i lokalet. Konferansieren introduserte talen, og ba alle sjekke under setene sine, og det ble full forvirring, for ingen visste hvem som skulle tale, ikke engang taleren selv! Vår venn Sindre var den utvalgte, og han tok heldigvis utfordringen på strak arm, slik vi visste at han ville gjøre.

Vi hadde tatt oss noen friheter i teksten han måtte lese opp, høhø, så det ble en morsom avslutning, og en annen variant av en tale som ellers ofte er preget av oppramsing og plikt.

Det var siste punkt på programmet, og etter et langt og godt måltid var det kjekt å kunne trekke litt luft og strekke litt på beina.

På dette tidspunktet kom de såkalte festgjestene tilbake fra sin middag – etter å ha stukket innom en annen bar på veien, tatt over hele stedet, funnet et piano og bedrevet litt spontan allsang, haha! Vi ble glade for å høre at maten og stemningen hadde vært god hos dem også, og så var vi ekstra glade for at alle var gjenforent.

Nå gikk vi tilbake til lokalet der vielsen hadde funnet sted, en annen sal i samme bygg, hvor det var blitt rigget til fest. NOEN var veldig klare.

Her sto også desserten og ventet på oss!

Fem tårn med godbiter i alle farger – for en luksus!

Vi sløyfet altså bryllupskake-tradisjonen, slik jeg forklarte i forrige innlegg, og lot alle plukke seg makroner i stedet. Enkelt og kjempegodt! Vi serverte kaffe og te til, så klart – pluss at det vanket mer vin og øl. Vi fikk hjelp til å bære inn store sinkbøtter med isvann, og alle fortsatte å forsyne seg med det de ville ha.

Bordkortene fra bryllupsmiddagen var også navnelapper, slik at gjestene kunne merke glassene sine. De som ikke hadde fra før, fikk lappene sine nå. Slik ble det lettere å holde styr på 130 vinglass utover kvelden, haha!

Mens vi spiste middag, var det blitt satt opp en lysrigg til dansegulvet, og langs veggene sto det små bord med blomster og lys.

Det ble så fin mingleflyt, og folk var så stilige og glade!

Når alle hadde fått i seg litt sukker og litt koffein, skulle festen starte! De som hadde vunnet quizen tidligere på dagen, fikk nå belønningen sin: en pose Twist på deling (selvfølgelig, obligatorisk premie) og muligheten til å bestemme hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med!

(Brudevalsen hadde vi altså valgt å sløyfe, for vi valser ikke ellers heller.)

Vertskapet hadde satt opp ti valg på forhånd, låter som appellerer til ulike typer og aldersgrupper, og som alle ville fungert godt som start. Vinnerlaget valgte å sparke i gang festen med Ballroom Blitz!

Nå var vi en real gjeng som inntok dansegulvet, og endelig fikk utløp for all energien vår. Gleden og innlevelsen var stor, etterhvert som stadig nye låter fikk folk til å slenge seg med. Med tida ble det hoppedans og allsang…

…og stilig swingdans til gamle klassikere…

…og fjasete bevegelser til åttitalsslagere, haha!

For brura ble det etterhvert så varmt at begge underskjørtene måtte vike. Jeg endte opp med å rulle dem sammen og legge dem i et hjørne, og flere gjester byttet til lettere klær eller mer behagelige sko utover kvelden, for å kunne slå seg ordentlig løs.

De som ikke var så danselystne, eller som trengte ei pause, kunne rusle tilbake til i spisesalen i stedet. Der var det nå ryddet, og der inne spilte vi roligere musikk, slik at det var mer behagelig å sitte og snakke sammen. Resten av dagen kunne alle bevege seg fritt mellom de to salene, og det fungerte veldig bra med litt variasjon. (Det var så flaks at det ikke regnet, slik at man kunne lufte seg i borggården!) Mellom spisesalen og festsalen lå baren, hvor det også var muligheter for å få seg en drink eller en dram, og og så ble det satt fram snacks og snop rundt omkring.

Det var så morsomt å se små grupperinger samle seg her og der – rundt bardisken, ved piknikbord ute, på trappa og inne på kjølerommet (!) foregikk små forgreininger av festen.

Stemningen var likevel aller best på dansegulvet, men det er jo ikke så rart.

Noen av danseløvene hadde splitter nye gifteringer, og kanskje ekstra store smil.

Her hadde klokka blitt ti om kvelden, og nå er det slutt på bildene fra fotografen. Hun måtte få lov til å trekke seg tilbake etter en lang dag, men det gjorde ikke vi! Vi visste det ikke da, men vi skulle holde på i seks timer til! (Enda godt vi hadde satt opp ei tilstrekkelig lang spilleliste, med en god blanding av låter fra ulike sjangere og tiår. Vi fikk mange hyggelige tilbakemeldinger på den, og hvis noen vil ha linken, er det bare å si ifra!)

Ved midnatt serverte vi nattmat, slik at alle kunne fylle på med energi og fortsette festen. På toalettene hadde vi såkalte nødkurver, med for eksempel gnagsårplaster, hårspray, sikkerhetsnåler, klar neglelakk (til revnede strømpebukser) og andre småting man kan få bruk for i løpet av kvelden og natta. Det var nok av alt av mat og drikke, slik at alle kunne forsyne seg med det de ville hele veien. (Jeg tror det eneste vi gikk tom for var gin, men når man ikke lenger kunne lage seg en gin&tonic, så fortsatte vi med akevitt&tonic, som er en greie!) Mange hadde ikke kunnet feste skikkelig på flere år, så jeg ble rent stolt av gjestene våre – de hadde forstått at det vi ønsket oss var et ordentlig lag, og de omfavnet vårt ganske alternative bryllup på alle måter. Folk trakk seg selvfølgelig tilbake på ulike tidspunkt, men fordi de aller fleste av oss skulle treffes igjen dagen etter, trengte vi nesten ikke å tenke på avskjeder denne kvelden.

Selve ordet «bryllup» stammer forresten fra vikingene, og på deres tid het det faktisk «drekka brúðlaup«, og den arven videreførte vi, muaha. Er det én ting som er verdt å samles og heve glassene for, så er det jo nettopp det at to mennesker har funnet hverandre i vår svære, skrudde verden, og bestemt seg for å tilbringe resten av livet sammen. Følgelig ble det mang en skål for brudeparet!

Kanskje er det egentlig like greit at vi ikke har skarpe fotografbilder fra resten av festen? (Vi har riktignok massevis av analoge bilder, både fra Instax-kameraene og éngangskameraene, som nå sitter i album og forteller historien om de sene nattetimene. Veldig morsomt å ha!) Da klokka nærmet seg fire, var vi fortsatt en standhaftig gjeng på rundt tjue stykker som holdt dansegulvet gående, men nå begynte vi å tenke litt på morgendagen, vi også. Hele bryllupsfølget skulle jo samles til felles søndagsfrokost klokka ti! Det var rett og slett på tide å legge inn årene, og klokka 04.06 låste vi oss ut av festlokalet.

Søndagen, og tida som fulgte, har jeg skrevet litt mer om i dette innlegget fra bak kulissene.

Så var den altså over, denne eventyrlige feiringen, tre dager til ende, som ble alt vi hadde håpet på og mer til. Vi fikk akkurat det bryllupet vi ønsket oss, og vi gjorde det på vår egen måte. Ingen kirke, ingen prest, ingen «størst av alt er kjærligheten». Ingen hvit kjole, ikke noe slør, ikke noe fedrefølge til alters. Ingen treretters middag, ingen mating med kake, ingen bryllupskake i det hele tatt. Ingen Pinterest-pynt, ikke noe bukettkast, ingen brudebukett heller, og ingen brudevals. Det følger mange forventninger med et giftemål, men alle vi ikke hadde noe behov for å innfri uten videre, ble plukket vekk og erstattet med sånt vi liker, sånt vi står for, sånt som føltes riktig for oss. Vi ville ha et stort, feststemt, relativt uformelt, passe nerdete, personlig og litt annerledes bryllup, og slik ble det! Det er jo egentlig bare to personers mening som betyr noe, og det er de to som gifter seg.

Jonasflotte og jeg planla dette kalaset i flere år, vi sparte penger og la planer og tok bevisste valg. (Litt av planleggingen kan man lese mer om her.) Vi måtte utsette og omorganisere to ganger på grunn av pandemien, og jeg var på et tidspunkt usikker på om det hele ville være verdt det, men jeg kjente allerede på fredagen at det var det! Jeg gikk rundt i en lykkerus gjennom hele helga, og jeg ser tilbake på denne opplevelsen med stolthet, takknemlighet og enorm glede. Vi sitter igjen med minner for livet.

Takk til alle som hjalp til på ulike måter, takk til alle som var til stede, takk for alle gode ord i etterkant – og takk for at jeg nå har fått dele hele dagen med dere som leser. Jeg kunne selvfølgelig ikke vise dere alle de åtte hundre bildene vi fikk fra fotografen, men jeg håper at jeg i hvert fall har gitt dere et visst inntrykk av bryllupet vårt. Det har jeg sett fram til, og det føles veldig bra!

… og så levde de lykkelig i alle sine dager.

– – – – –
In other words: The third and last part of our wedding day, the dinner and the party! All photos are taken by our photgrapher, Inese, who stayed with us until ten o’clock in the evening. (Then we danced for another six hours, haha.) For an English version, please use the translation widget!

Our wedding: Photos from my own camera and my phone, and some very busy days before and after

Postet den 7. oktober 2022 av Synne Cinnamon

Mens vi venter på bildene fra fotografen, tenkte jeg at vi kunne ta en titt på de få bildene jeg selv tok i løpet av bryllupshelga. Jeg hadde kameraet mitt med meg, men jeg brukte det lite, og det gjelder mobilen også. Her kommer likevel en liten kikk på kamerarullen min, og et innblikk i en del av arbeidet bak bryllupet.

Jeg har skrevet et ganske utførlig innlegg om hvordan vi ville legge opp helga og hvordan planleggingsprosessen var, så om du ikke har lest det allerede, er det lurt å gjøre det først.

Nå spoler vi to uker tilbake i tid! Jonasflotte og jeg hadde begge jobbfri onsdag og torsdag for å kunne fokusere fullt og helt på forberedelser, og fredag morgen sto alskens greier pakket klart i gangen. Mine foreldre og min søster og svoger hadde allerede fylt opp to biler og en henger, så dette er bare en brøkdel av alt som skulle fraktes til Fredrikstad. Vi hadde tross alt leid et tomt lokale, så alt som ikke var møbler og dekketøy, måtte vi ta med selv. Som sagt, så gjort!

Vi hentet leiebilen vår og dyttet inn kofferten og eskene, pluss dressposer med antrekkene våre i. Så hadde vi flere stopp rundt omkring i byen, for å hente sånt vi hadde bestilt, og så skulle vi kjøre sørover. Det høljeregnet, noe som ikke gjorde ting enklere, men vi klarte å holde det meste relativt tørt. Da vi troppet opp på vår lokale dagligvarebutikk for å hente ølen til festen, så hadde bestillingen vår «forsvunnet». Jeg hadde jo bare snakket med butikksjefen tre ganger på telefonen, senest uka før, og fått bekreftet at alt skulle stå klart og vente på oss, men det gjorde det ikke, for han hadde reist på ferie, uten å skaffe det vi skulle ha, og uten å nevne noe til kollegene sine. Å, så gøy! Vi måtte i all hast finne en annen butikk som tilfeldigvis hadde riktig øltype og riktig mengde inne, så det ble litt hektisk telefonering, men det løste seg heldigvis relativt raskt. Enda godt vi bor midt i Oslo sentrum! Tidsplanen sprakk, og vi klarte ikke å hente inn igjen forsinkelsen, men sånn er livet. Våre neste ærend gikk som de skulle, og så satte vi endelig kursen mot Fredrikstad.

Resten av fredagen var skikkelig hektisk, og om jeg skal være ærlig, ikke særlig morsom for min del. Vi hadde håpet på en oversiktlig dag med relativt god tid, men ettersom vi ble liggende etter fra start, ankom vi lokalet i Gamlebyen senere enn planlagt. De andre var allerede på plass, og hadde fått utlevert nøkkelen på våre vegne, og naturlig nok satt i gang uten oss. (Hva skulle vi gjort uten min kjære familie?) Jeg hadde sett for meg en hyggelig felles runde i lokalene og en ryddig fordeling av oppgaver, men jeg fikk aldri oversikt, alt føltes kaotisk, og selv om noen ting var fort gjort, tok andre ting fire ganger så lang tid som vi hadde sett for oss, og det ga meg dårlig samvittghet. Man kan selvfølgelig legge så detaljerte planer man bare vil, men enkelte ting kan man ikke forutse. Det gjelder været også, i aller høyeste grad. Det regnet stadig, og det var dessuten spådd regn hele lørdagen, og hagen der vielsen var ment å foregå, var blitt så våt og vassen at den ikke kunne brukes. Dermed besluttet vi underveis å iversette Plan B og ha vielsen inne. (Vi hadde skaffet en ekstra sal nettopp med dette i tankene, for vi bor tross alt i Norge.) Etter en videosamtale med vigsleren, gjorde vi den ene salen klar til seremoni, og den andre klar til bryllupsmiddag.

Vi var en hel gjeng som løftet og bar, duket opp og dekket på, lette og fant, skjulte og satte fram, sjauet og sto i hele dagen. Vi holdt på i sju timer, og vi kom i mål med alt, men litt på overtid, hehe. Jonasflotte og jeg var de siste som forlot lokalet den kvelden, en time senere enn vi hadde sett for oss, og da var jeg både veldig sliten og ganske sikker på at vi hadde glemt noe, at noe ville gå galt, at det ikke var bra nok… Samtidig var jeg storfornøyd med alles innsats, og veldig takknemlig for all hjelp, og jeg visste at vi hadde gjort alt vi kunne – og dessuten visste jeg at jeg nå bare hadde én jobb, nemlig å slappe av og kose meg etter beste evne.

Da passet det helt perfekt å bare kunne tømme hodet og ta en øl, for nå startet selve bryllupsprogrammet! Vi ville jo feire i tre dager, som i eventyrene, så alle gjestene var invitert til fredagsvors. Vi hadde reservert Majorens kro og stue fra klokka sju, og da vi ankom klokka ni, var stedet fullt av folk – folk som hadde kommer fra inn- og utland for å ta del i bryllupet vårt. Idet Jonas og jeg åpnet døra, slo det en tsunami av jubel over oss! Alle gliste og klappet og hoiet, og den enorme kjærligheten og velviljen var som en vegg, jeg kjente det fysisk i hele kroppen, og jeg ble så satt ut og så glad at jeg brast i gråt. Dette øyeblikket glemmer jeg aldri.

Vi gikk fra bord til bord og klemte på alle, og vi skaffet oss litt mat og et par Fredrikstas-pils, og folk minglet og hygget seg, og stemningen var forventningsfull, men tilbakelent. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg slappet av herfra og ut. Resten av helga kunne ikke bli annet enn bra, for vi var omgitt av alle vi var glade i.

(Det skulle også vise seg at det vi fikk av uflaks, det gjorde vi oss ferdige med på fredag. Vi visste ikke det på dette tidspunktet, men alt skulle gå så bra, og det er veldig fint å vite sånn i ettertid!)

Etter noen intenst trivelige timer på Majoren trakk vi oss tilbake til hotellet. Brudeparet og min nærmeste familie bodde på Gamlebyen hotell, og mine foreldre hadde skaffet et stort rom der vi alle kunne samles, og min far bød på en helt spesiell dram denne fredagskvelden.

Han hadde spart på en sjelden akevitt, en spesiell variant med bestanddeler som er over hundre år gamle, til nettopp denne anledningen. Så stas! Vi smakte med iver og ærbødighet, og det var en så fin stund. Det å sitte sammen rundt et bord og være slitne, men tilfredse, samt ha noe stort og gledelig foran seg, gir en helt egen atmosfære.

Vi satt slik til klokka slo tolv, og det offisielt var bryllupsdagen vår! Da tok vi en siste skål, og så var det vordende brudeparet de første som la inn årene. Vi ville være mest mulig uthvilte dagen etter, så vi gikk til vårt eget rom, der håndklærne var pyntet med gullhjerter, og la oss til å sove før den store dagen.

Dagen etter var det lørdag, og vi skulle søren meg gifte oss!

Jeg har naturlig nok ingen kamerabilder fra lørdagen, for det tok fotografen seg av, men jeg hadde mobilen i veska, og knipset noen små bilder underveis her og der. Blant annet da jeg var ferdig pyntet – en liten brudeselfie, det må være lov.

Dere har jo allerede sett antrekkene våre i dette innlegget med brudebilder, som jeg la ut noen dager etter bryllupet! Tenk at vi var et vaskeekte brudepar!

Jonasflotte og jeg hadde valgt en såkalt First Look, noe som vil si at vi møttes før vielsen og tok de mer formelle bildene i forkant. Vi ville gå sammen fram til vigsleren i begynnelsen av seremonien, og vi ville tilbringe mest mulig tid med gjestene våre etterpå, så vi hadde ikke lyst til å forlate selskapet for å bli fotografert. Altså skulle vi treffes, se hverandre i finstasen og bli foreviget denne morgenen, før det hele startet. Jeg ankom bestemmelsesstedet først, mellom festningsmuren og vollgraven, og så gjemte jeg meg i ei lita hule i vollen fram til min kommende ektemann dukket opp, hoho.

På dette tidspunktet var det fortsatt vått overalt, men det regnet ikke, og sola tittet faktisk såvidt fram iblant. Jeg hadde med meg en paraply, men det ble ikke behov for den, for vi fikk oppholdsvær hele dagen! For en bonus! Vi er fortsatt glade for at vi flyttet vielsen inn, for det ville blitt altfor fuktig og kaldt å stå ute i hagen, og inne i seremonisalen var det tørt og varmt.

Selve vielsen, som samtlige gjester var invitert til, var både høytidelig og personlig. Vi ønsket en borgerlig seremoni, og en fin fyr i omgangskretsen vår er tilfeldigvis vigsler i Human-Etisk Forbund, så det var ekstra kjekt å kunne vies av noen vi kjenner. Jeg både lo og gråt, så mye at det dugget på brilleglassene mine, haha. Vi var over 130 personer til stede, men det føltes likevel intimt.

Etterpå ble det servert bobler til alle, og Jonasflotte og jeg kunne skåle i champagne for første gang som mann og kone!

Deretter fulgte noen timer med mingling, med enormt mange tårevåte klemmer, store smil og glade lykkeønskninger, kubbspill ute og kortspill inne, fellesfotografering med alle gjester og quiz om brudeparet, og med boller og kaffe i tillegg til boblene. Her ble det så fin flyt, ettersom det ikke regnet, og folk kunne gå ut og inn som de ville, og det var så avslappet og hjertelig stemning.

Klokka 17.30 var det tid for bryllupsmiddag! Vi var drøyt 90 stykker til bords. De siste 40, de såkalte festgjestene, hadde vi reservert et eget rom til på Havnelageret, slik at de kunne spise parallelt med oss – og dessuten strømmet vi talene, slik at de ikke behøvde å gå glipp av det som ble sagt.

Jeg måtte klype meg i armen, for plutselig satt vi der, med foreldre på hver vår side, og skuet utover en svær sal full av venner og familie, og med enda en diger gjeng på et annet sted, og alle spiste og skålte og sang og skrålte og koste seg! Konferansieren gjorde en kjempejobb, slik at vi bare kunne lene oss tilbake. Jeg gråt en masse her også, så klart, for det ble sagt så mye fint, og det var nok av alt, både vått og tørt, og det ble i det hele tatt et herlig måltid.

Etter middag kom festgjestene tilbake, og etter kaffe og dessert var det tid for fest! Lysene og anlegget var rigget opp, spillelista lå klar, baren ble åpnet og vinnerne av quizen ble utropt – og vinnerlaget fikk velge hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med! De valgte «Ballroom Blitz«, så det var livlig fra start, og så kom «Jump Around» ikke så lenge etterpå, og da var det gjort, hoho.

Vi hadde roligere musikk i den andre salen, samt gjestebøker og Instax-kamera som gjestene kunne aktivisere seg med, så folk gikk til og fra og omfavnet de ulike konseptene.

Ved midnatt serverte vi nattmat, og så fortsatte festen! De aller mest ihuga holdt det gående nesten fram til klokka fire. Dette er mitt siste bilde fra dansegulvet, tatt klokka 03.36, og da var det fortsatt et tjuetalls gjester igjen, og fremdeles god kok.

Vi og vår nærmeste familie var de aller siste som gikk, og vi låste døra klokka 04.06.

Jeg var så sliten og så glad som jeg nesten aldri har vært før, og jeg hadde så vondt i føttene, og vi støttet oss til hverandre (av ulike grunner for ulike folks del, haha) på veien tilbake til hotellet, og så snublet vi i seng.

Jonasflotte og jeg la oss halv fem. Vi sov i tre og en halv time den natta, for vi hadde jo invitert alle gjestene våre til felles søndagsfrokost klokka ti, og før den tid måtte vi pakke sammen og sjekke ut fra hotellet. Vi gikk på rent adrenalin, så det var ikke noe problem! Dessuten var det sol og høstfarger som vi kunne nyte på rusleturen bort til Quality Hotel Fredrikstad.

Vi fikk vår egen avdeling i frokostsalen og vår egen buffet, og kjøkkenet stekte en ekstra runde med pannekaker for vår del, og det lå noe mykt og mildt i lufta, slik det gjør når man treffes igjen etter en hyggelig (og delvis fuktig) sammenkomst. Folk var blide og litt skjøre og veldig fornøyde, og vi fikk så mange lange klemmer og gode ord, og det var så fint å kunne treffe alle sammen før folk dro hvert til sitt igjen. Vi ble sittende i to timer, og dette var den perfekte avslutningen på bryllupsprogrammet!

Da vi hadde tatt farvel med gjestene våre, gikk vi tilbake til Gamlebyen, som var ekstra fin i den disige søndagssola. (Her hadde jeg hentet fram kameraet, hoho.)

Nå skulle vi ordne opp i lokalet, så kjernen av vår nærmeste familie stilte opp igjen, som de superfolka de er. Vi disponerte lokalet hele dagen, så vi kunne bruke god tid og ta mange pauser, og kose oss med alskens godsaker som var igjen fra dagen før. Vi spiste potetgull og boller, og vi mimret og lo og felte noen tårer, og jeg var latterlig hes etter å ha sunget med på dansegulvet til langt på natt. Vi fordelte vinflasker og blomsterbuketter før vi pakket sammen utpå ettermiddagen, og jeg hulkegråt da jeg klemte foreldrene mine før de reiste.

Jonasflotte og jeg dro fra lokalet nærmere halv ni den kvelden, og så var vi hjemme i Oslo litt over ti, og da var det egentlig bare å spise og legge seg. Bryllupshelga vår var ved veis ende, og for ei helg det hadde vært. For en suksess, for en uvirkelig opplevelse, for en drøm!

Vi hadde begge tatt oss fri på mandag og tirsdag, og de to kommende dagene gikk også fullt og helt med til å pakke opp, sortere, vaske, pakke ned, levere tilbake, registrere og ordne alt annet som hører med etter en stor begivenhet. Vi jobbet jevnt og trutt, med hver vår gryende forkjølelse og hver vår giftering!

Om kveldene kunne vi kose oss med rester i form av portvin og makroner, og lese kortene folk hadde skrevet til oss <3

Vi hadde også boller til overs, så vi gikk og banket på dører i blokka og delte med naboene, hihi.

Stuebordet vårt var (og er fortsatt) fullt av kort og gaver, og det står blomster i alle vasene vi eier, og jeg skriver ned fine ting jeg ikke vil glemme etterhvert som jeg kommer på dem, og vi har limt inn alle ekstra Instax-bilder i gjesteboka.

Nevnte jeg at vi har GIFTERINGER?Surrealistisk!

På den ene siden er alt som før, og på den andre er alt annerledes. Nå er vi gift, han og jeg. Det var tross alt hele poenget med dette heisalaget, hele grunnen til at vi samlet så mange folk til en så svær feiring, og det føles inderlig fint og helt riktig. Litt som da vi skaffet ringen og forlovet oss, føles det liksom ganske selvfølgelig, samtidig som det er stort. Dessuten var dette bryllupet, selv om det krevde ei hel uke med hardt arbeid på heltid, månedvis med planlegging, flere år med sparing og to utsettelser og omorganiseringer, helt og holdent verdt det. Bryllupet vårt ble alt jeg hadde ønsket meg og turt å håpe på, og mer til.

Jeg gleder meg til å vise dere fotografens bilder, men det kjennes også bra å dele disse bildene, og tenke litt høyt rundt forberedelser og innsats. Det er jo greit å vite når man ser de mer glamorøse bildene, at det ligger mye arbeid bak. Hele denne opplevelsen har vært utrolig lærerik, og jeg er så glad for at det store, ambisiøse arrangementet vårt var vellykket. Det var det mange som bidro til, og vi føler oss så intenst heldige. Bryllupshelga vår var helt vidunderlig.

– – – – –
In other words: Photos I took with my camera and phone during our wedding weekend, and some thoughts on the days before and after. It was a lot of work, but it was so worth it! For an English version, please use the translation widget!

Enterrement de vie de jeune fille

Postet den 15. september 2022 av Synne Cinnamon

…eller utdrikningslag, som vi sier på norsk! Svenskene sier möhippa, engelskmennene hen do og amerikanerne bachelorette party, men det beste uttrykket er det franske, som utgjør tittelen her. Direkte oversatt betyr det «begravelse for livet som ung jente»! Et gravøl for ungpikelivet og singeltilværelsen, rett og slett. Nå er ritualet gjennomgått, så nå jeg klar til å bli dame og hustru, haha!

Jeg var lenge i tvil om utdrikningslag var noe jeg hadde lyst på, for jeg synes ofte at det blir så altfor mye fokus på pinligheter, men det slapp jeg helt unna. (Her i Oslo er det jo noen som drikkes ut hver eneste helg, og man ser så mangt. For eksempel vordende bruder i tyllskjørt og tiara som står og synger midt i Storgata, med en stor gjeng venninner som ivrige tilskuere, alle ikledd nye, knallrosa t-skjorter hvor det står ting som #samepenisforever – og sånt er liksom ikke min stil.) Forloveren min kjenner meg bedre enn de fleste, for det er jo min kjære søster Taran det er snakk om, så hun hadde lagt opp en dag som var helt i min ånd.

Taran overnattet her, og vi startet lørdagen med mimosa til frokost. Det er sååå godt, og skaper feststemning fra start! Jeg hadde fått beskjed om at jeg kunne kle meg som jeg ville, så da ble det vintagekjole og katteører, og så måtte jeg ha passende yttertøy og gode sko. (Heldigvis ble det oppholdsvær og behagelig temperatur hele dagen, så jakka kunne stort sett ligge i veska, og jeg fikk ikke bruk for paraplyen i det hele tatt!) Jeg visste også at vi skulle overnatte på hotell, så jeg hadde med meg klær til dagen etter.

Først gikk turen ned til t-banen og opp til Nydalen. Der dukket det opp venner i fleng, mange kledd i kjoler, som hadde satt av dagen for min del, og noen kom langveisfra. Jeg ble rørt allerede her, og jeg skulle komme til å gråte flere ganger før kvelden kom, haha.

Vi startet på The Cube, der man skal jobbe sammen for å løse oppgaver på tid. Jeg hadde hørt om sånne steder, men aldri vært med på det selv! Det var skikkelig utfordrende og intenst gøy. Jeg lo masse og levde meg skikkelig inn i det, slik jeg gjerne gjør… Denne aktiviteten ga meg følelsen av å være en figur i et dataspill – og den følelsen er noe av det beste jeg vet! Vi holdt på i halvannen time, og jeg storkoste meg.

Deretter spiste vi lunsj i form av wraps, og plutselig fikk jeg høre at noen ville snakke med meg, og så sto jeg med ett midt i en videosamtale med venner i England! Jeg ble så overrasket og glad at jeg ble helt satt ut! (Flere tårer, om noen lurte.)

Etter lunsjen tok vi bussen ned mot sentrum. Vi skulle overnatte på Scandic Vulkan, viste det seg, så noen av oss stakk innom der for å legge fra oss tingene våre og ta en rask espresso.

Resten av gjengen gikk i forveien til …ja, jeg visste jo ikke hva som var neste stopp, jeg bare hang med så godt jeg kunne. Det viste seg å være vinbaren Radegast! Der var det fire stykker til som sluttet seg til selskapet, og vi drakk vin og spiste litt fingermat.

Så bar det videre, og nå tok vi beina fatt nedover langs elva. Vi gikk over Eventyrbrua og bortover mot torgene, og så svingte vi inn på Torggata botaniske for å drikke cocktails! Her satt en venn av familien (som dessverre ikke kan komme i bryllupet) og holdt av bord til oss, og det var en veldig hyggelig overraskelse. Nå tror jeg vi var 17 stykker eller noe sånt? En hel bøling med bra folk, jo! Jeg ble påspandert en lekker rabarbra-drink, og den var dødsgod.

Nå var det på tide med øl, og neste stopp var CrowBar! Da vi kom dit, satt en av landets fremste øl-eksperter (Espen Smith, som også er en venn av familien) klar til å slutte seg til gjengen. Så kult! Det ble bestilt flere runder med brygg av ulike slag, fra diverse gode mikrobryggerier – og jeg tok imot alt jeg ble tilbudt, haha, for det var jo liksom jobben min denne dagen.

Middagstid! Vi ruslet videre til et sted jeg ikke hadde vært før, og ikke engang visste om, for man må gjennom et annet sted for å komme dit. Min kløktige forlover hadde reservert bord til oss på Girotondo, som ligger opp trappa innenfor Håndslag ved Youngstorget!

Her var jeg forresten blitt såpass brisen og såpass emosjonell at jeg brast i gråt ved bordet, fordi jeg følte meg så heldig. Haha! Det er sånt som skjer, vet dere… Her var alle i slag, og vi fikk servert supergod pizza!

Vi drakk en kruttsterk kaffe etter maten, før vi gikk videre, med det vi trengte av energi for resten av kvelden.

Etter middagen var det en del som trakk seg tilbake, for det hadde tross alt vært en lang dag. (Etterhvert som folk falt fra i løpet av runden, var det så fint å kunne si: «Tusen takk for nå, vi sees i bryllupet!») Den siste halvparten av selskapet tok en ørliten pit stop på Internasjonalen før neste reservasjon, og vi var en liten gjeng som tok en shot i baren, noe som selvfølgelig var totalt unødvendig på dette tidspunktet, haha.

Jeg visste jo fortsatt ikke hva planen var, men karaokestedet Syng ligger rett rundt hjørnet, og der var det reservert et eget rom til oss! Så gøy! Da var det bare å bestille noen flasker cava og finne noe allsangvennlig i katalogen. Jeg mistet stemmen midt i første låt, haha, sikkert fordi det hadde blitt en del hvining i løpet av dagen, så jeg låt helt forferdelig, men det er vel litt av sjarmen når man først synger karaoke med vennene sine… Vi var ni stykker som hoppedanset og gaulesang til gamle slagere fram til midnatt. Stor stas!

Har lånt et mobilbilde av Taran som viser omtrent hvor vi var på skalaen… Såpass må jeg kunne by på, vel.

Når jeg ser gjennom bildene fra denne lørdagen, så har jeg et tilsvarende glis på de aller fleste. Jeg koste meg sånn, fra morgen til kveld. Vi holdt det gående i fjorten timer, men til slutt gikk turen tilbake til hotellet. Jeg var ganske snurrig da jeg la meg, høhø, og det må vel kunne sies å ha vært litt av poenget.

Dagen etter var jeg naturlig nok litt matt i lakken, men jeg var egentlig i ganske god form. Søndagen besto av hotellfrokost, gode samtaler før de siste venninnene dro hjemover, hyggelig besøk av svoger og niese her hjemme, og så en rolig kveld på sofaen. Jeg hadde fått en liten pokal dagen før, som jeg følte at jeg hadde fortjent, og jeg var veldig glad og rørt etter utdrikningslaget, og følte meg så inderlig privilegert.

Denne følelsen tar jeg med meg inn i bryllupshelga også, når den tid kommer. Tenk å ha så mange fine folk som har lyst til å gjøre stas på en, og som vil være med på feiringen når man gifter seg. Heldigere kan man ikke bli, faktisk!

– – – – –
In other words: My hen do! Such a great day! I spent it with a lot of friends drinking my way around town, haha. For an English version, please use the translation widget.

A wedding planning update

Postet den 23. august 2022 av Synne Cinnamon

Hei, det er hun som skal gifte seg om en måned. Ja, jeg vet, det er helt sykt. Jo, det går bra etter forholdene, takk.

Siden det er flere som har hintet om at de synes det ville være spennende å høre om, byr jeg på en liten oppdatering fra bryllupsplanleggingsland!

Det er naturlig nok mye bryllup i monitor i vår husholdning for tida, nå som det begynner å nærme seg. Her kommer en oversikt over ulike ting vi har tatt stilling til underveis i prosessen, og litt om våre tanker rundt hvert av punktene.

Tidspunkt
Vi har, som faste lesere vet, måttet utsette og omorganisere bryllupet vårt to ganger på grunn av pandemien. Selv om vi opprinnelig hadde håpet på et sommerbryllup i august, blir det nå et høstbryllup – eller kanskje, om vi er heldige med været, et slags sensommerbryllup? – mot slutten av september. Jeg krysser fingrene for behagelig temperatur og oppholdsvær, men vet at om vi ender opp med høljeregn og storm i kastene, så blir det bra likevel! (Jeg har tross alt kjøpt meg en bonnet, haha.) Vi får bare se hva som skjer.
For øvrig blir det feiring tre dager til ende, som i eventyrene! Vi inviterer til fredagsvors kvelden før bryllupet, og til felles søndagsfrokost dagen etter, slik at vi får tilbragt mest mulig tid sammen med gjestene våre.

Sted
Jeg har sagt helt fra start at jeg ikke har lyst til å gifte meg i Oslo. Det er det flere grunner til: Det vanskelig er å finne lokaler her som tillater både egen mat og egen drikke, og det er litt kjedelig om alle Oslo-borgerne (som utgjør en viss andel av gjestene) bare tar siste buss hjem og forsvinner altfor tidlig. Jeg merker selv når jeg er i bryllup i Tigerstaden at det liksom bryter med bryllupsfølelsen å ta kollektivtrafikk hjem etterpå, som om man har vært på en vanlig fest? Dessuten vil jeg slippe å forholde meg til skjenkereglene her inne – det er alltid kjipt å måtte avslutte festen klokka halv to, fordi alle må være ute klokka to. Hovedgrunnen er riktignok at jeg er sååå glad i den stemningen som råder når folk er på tur sammen! Mane avtaler å ta samme tog, møter andre på veien som man ikke har sett på lenge, overnatter kanskje i nærheten av hverandre, inviterer på nachspiel på hotellrommet, spiser frokost sammen… Det oppstår et eget fellesskap, man blir en gjeng på tur, og de bryllupene jeg husker aller best, er de bryllupene jeg har reist til. Det trenger ikke være langt unna – vi har selv vært tilreisende gjester i Røros og på Gjøvik, for eksempel. Vi vil jo heller ikke at det skal være altfor strevsomt for folk å komme seg til og fra bryllupet. Derfor hadde vi lyst til å finne en by som lå et lite stykke unna Oslo, slik at folk får følelsen av å være på tur, men ikke så langt unna at det blir for omfattende å reise dit, selv ikke for de som flyr inn til Oslo først, fra andre landsdeler eller fra utlandet. Videre måtte det være en by som var stor nok til at det fantes gode muligheter for overnatting, mat og drikke der. Aller helst ønsket vi oss en by med et visst særpreg, og selvfølgelig måtte den ha egnede lokaler. Vi fant et sted som oppfyller alle kriteriene! Vi skal gifte oss i Fredrikstad!
Det tar bare en time og ti minutter å ta toget dit fra Oslo, uten bytter, og togene går i ett sett. Det er enkelt å ta seg rundt i byen til fots, og for øvrig går det gratis passasjerferjer rundt omkring! Det er godt med hoteller og spisesteder å velge blant, og dessuten er Gamlebyen helt unik og utrolig sjarmerende. Hvorfor hadde jeg ikke vært i Fredrikstad før? Hverken Jonasflotte eller jeg hadde besøkt byen før vi tilfeldigvis fant et passende lokale der, og da vi dro på visningstur, falt vi for hele stedet. Nå gleder jeg meg til å gi andre en grunn til å reise dit, hoho!

Lokaler
Vi trengte et sted av en viss størrelse, der vi kunne stå for både mat og drikke selv, som ikke kostet skjorta å leie, og som ikke hadde for strenge leiekrav (jeg har ikke lyst til å stå opp klokka sju dagen derpå for å vaske og rydde, liksom). Vi har funnet et sted som vi synes passer veldig bra! Det ligger inne i selve Gamlebyen, og har mye sjel og historie. Da slipper vi også å pynte noe særlig, fordi rammen rundt er fin i seg selv. Vi leier flere saler, slik at vi får god plass å boltre oss på, og lokalene har store kjølerom og godt utstyrte anretningskjøkken. Beliggenheten er også praktisk – det er gangavstand til alt, slik at ingen trenger å fraktes hit og dit mellom vielsen og middagen, og gjestene våre bare kan rusle hjem til de ulike hotellene etter festen. Det var en utfordring å finne et sted som fungerte for oss, det skal jeg innrømme, men vi er så fornøyde!

Mat
Vi har hanket inn den kokken vi aller helst ville ha!
Det blir buffet, for det liker vi begge bedre enn bordservering. Det er mer uformelt, og alle kan spise det de har mest lyst på, i den mengden og hastigheten som passer dem. Det er også enklere med tanke på allergier. Dessuten er kuvertprisen lavere enn når man serverer en bestemt meny, pluss at man sparer penger på serveringspersonale – og disse pengene vil jeg heller bruke på mer vin, muaha.

Drikke
Her gikk vi grundig til verks, så klart! Jonasflotte og jeg har blindsmakt på 15 forskjellige viner, og så har vi valgt ut fire stykker – en musserende vin, en hvitvin, en rosa vin og en rødvin. Nå har vi bestilt et tullete antall av hver type, som mine foreldre henter med varebil i dag! Det blir også øl, og noen muligheter for å ta seg en liten dram, og selvfølgelig flere alkoholfrie alternativ. Vi sløyfer avec til kaffen, forresten, fordi ingen av oss er noe glade i det. Sånt er lov, for det er vi som bestemmer, hoho. Ellers blir det fri bar, og vi håper folk benytter anledningen til å smake seg fram og kose seg.

Vielse
Det blir en borgerlig affære, det er helt selvsagt for oss. Vi har tilfeldigvis en kompis som jobber i Human-etisk forbund, som uansett ville blitt invitert i bryllupet, og han har sagt ja til å være vigsleren vår. Det blir ekstra hyggelig å bli viet av noen vi kjenner! Vielsen skal foregå utendørs, i en gammel frukthage. (Hvis været tillater det, så klart. Blir det regn, flytter vi inn i festlokalet, for der er det god plass.)

Kjole
Som nevnt her på bloggen tidligere, hadde jeg to krav for kjolen jeg skal gifte meg i: Den måtte være vintage, og den måtte være grønn! Jeg vil ikke stå hvit brud, det er jo det alle andre gjør? (Ikke vil jeg ha slør heller, forresten.) Grønn er min favorittfarge, så grønt blir det, og jakten begynte tidlig. Det er jo alltid en utfordring å finne et skikkelig gammelt plagg i god nok stand og i riktig størrelse, men denne gangen var det også viktig at kjolen var et bryllup verdig, den måtte liksom være skikkelig fin. Jeg bruker tross alt kjoler hele tida, så den måtte føles litt mer formell, kanskje? Jeg ville også ha noe tidløst og stilrent, for jeg er ikke spesielt glad i hverken blonder, perler, paljetter eller strass. Jeg vil pynte meg, så klart, men jeg vil føle meg som meg selv likevel… Etter å ha vært på skattejakt en stund, etter å ha lett på Finn og spurt kontakter i vintagemiljøet og trålet byens beste butikker, fant jeg kjolen jeg ville gifte meg i. Den er enkel og klassisk, og den har en tilhørende cape! Kjolen er fra sekstitallet, og den ble i sin tid skreddersydd til en person som var litt kortere og litt bredere enn meg. (Story of my life, som det heter.) Jeg kunne nok kaaanskje ha tilpasset den selv, men jeg ville ikke ta noen sjanser med minst femti år gammelt silkestoff! Derfor gikk jeg til en skredder og fikk kjolen lagt litt ned i lengden (det var stoff til overs, for de var så lure før i tida) og litt inn i livet, så nå sitter den som den skal. Jeg føler meg fin i den! Det er absolutt ingen typisk brudekjole, ingen ballkjole, ingen såkalt bløtkake, ingen hvit kreasjon med masse lag og masse pynt, men det blir en brudekjole når jeg gifter meg i den, må vite. Da jeg forklarte min tilkommende at jeg ikke ville gå til noen brudesalong og kjøpe noe nytt, at jeg heller ville finne noe gammelt og grønt, sa han: «Det høres helt riktig ut, og alle kjoler drømmer om å bli brudekjoler.» Den fyren forstår meg, dere.

Stil og stemning
Det blir et voksenbryllup, ikke et barnebryllup. Vi har jo ikke selv barn, og vi kommer ikke til å få barn, så det er ikke naturlig for oss å legge opp til et bryllup med barn til stede. Mange i omgangskretsen vår er småbarnsforeldre, og det er fint å gi dem muligheten til å tenke mest på seg selv denne helga. Det unner jeg dem alle! Dette er i hvert fall noe jeg ofte har hørt foreldre si i andre bryllup, at det kan gjøre godt å få et lite avbrekk, pynte seg og liksom bare være kjærester, så det føles fint å kunne legge til rette for det.

Fotograf
Det har vært viktig for meg å skaffe en bryllupsfotograf som kan ta bilder gjennom hele dagen, ettersom jeg selv er vant til å dokumentere begivenhetene. Jeg er tross alt journalist, pluss at jeg har blogget i evigheter, så for at jeg skal kunne slappe av, må jeg føle meg trygg på at noen andre tar de bildene som jeg selv ellers ville tatt. Det blir ren luksus å ha en profesjonell aktør i sving! Jeg valgte fotograf allerede i mars 2020, for over to år siden, og vi har hatt jevnlig kontakt siden, så jeg vil nesten si at vi er blitt nettvenner, hihi. Vi har hatt mange fine utvekslinger om personlig stil, fotostil, forventninger og forberedelser. Jeg har forsøkt å formidle hva slags bilder jeg ønsker meg, at jeg er glad i lyse, naturtro, tidløse bilder uten mye redigering, samtidig som jeg har stor respekt for fotografers uttrykk og egenart. Dessuten har jeg selvfølgelig gjort vedkommende oppmerksom på at jeg ikke er noen A4-brud; kjolen min er så mørkegrønn at den nesten er det motsatte av hvit, hoho, så det kommer til å utgjøre en ganske stor forskjell, og dessuten har jeg ikke tenkt å ha på meg noen annen sminke enn leppestift, for det har jeg ikke ellers heller. Jeg vet at det er uvanlig, men jeg vil se ut som meg selv, og jeg er tross alt vant til å se min egen helt naturlige hud på bilder, og det er de som kjenner meg også. Jeg forbeholder meg retten til å bli blank i fjeset i mitt eget bryllup, faktisk.

Invitasjoner og informasjon
Vi tok kontakt med venner og familie god tid i forveien, for å be dem holde av datoen. (Vi oppdaterte dem naturligvis også om utsettelsene underveis, noe som skapte litt forvirring, men det har stort sett gått greit. Vi håper og tror at det faktisk blir noe av denne gangen, den tredje gangen vi prøver… Alle gode ting er tre!) De fleste hadde allerede bryllupet i kalenderen da selve invitasjonene ble sendt ut, rundt et halvt år i forkant. De var for øvrig digitale, for det er så mye mer miljøvennlig, og så slipper man å bekymre seg for at de blir borte i posten! Jeg har laget ei bryllupsnettside der vi har samlet all informasjon om transport og overnatting og sånt. Vi bruker The Knot, etter tips fra ei venninne, og jeg synes det fungerer veldig bra. Nettsiden har også en RSVP-funksjon. Slik kunne folk fortelle oss om de kommer eller ikke, og melde seg på de ulike delene av bryllupshelga. Noen blir med på fredag og lørdag, noen på lørdag og søndag, noen bare på lørdag og noen på hele helga. Det er kjekt med oversikt, både for dem og for oss.

Gjester
Det blir en del folk. Jeg har stor familie, og jeg har innsett at vi har ganske stor omgangskrets ellers også. Man kan samle på seg en del venner i løpet av livet, og det er så mange vi har lyst til å ha med på feiringen! Selvfølgelig har vi måttet sette ei grense et sted, og den går sånn omtrent ved folk vi omgås (eller har omgått) relativt jevnlig, og dessuten har prisøkningen de siste årene gjort at vi har måttet stramme inn litt. Vi kunne lett invitert 200 stykker, men vi endte til slutt på rundt 170. Av disse er det omtrent 40 som ikke har mulighet, og det er altså drøyt 130 personer som kommer! Fy søren, som jeg gleder meg til å samle nesten alle jeg er glad i på ett sted!
Vi deler opp gjestene i middagsgjester og festgjester, og det er jo ganske vanlig, særlig i større bryllup. Jeg synes riktignok det er kjedelig å gå glipp av seremonien når jeg selv blir invitert som festgjest, så vi inkluderer samtlige gjester i vielsen. På bryllupsnettsiden har vi skrevet følgende:
«Vi har et (luksus)problem. Vi kjenner for mange fine folk! Ettersom vennekretsen vår er større enn lommeboka og lokalet, har vi dessverre ikke anledning til å spandere middag på alle… Derfor deler vi oss i to grupper når klokka nærmer seg halv seks, og møtes igjen til fest når kvelden kommer.»
Bryllupet består av fem arrangement fordelt på tre dager, og festgjestene er med hele veien, vi bare skiller lag når vi skal spise på lørdagskvelden. Mens bryllupsmiddagen pågår, med 90 stykker til bords, kan festgjestene velge å samles og spise på en gastropub i nærheten, der vi har reservert et eget rom til dem. Rundt 30 stykker har meldt seg på, så det blir nok god stemning her også! Vi kommer dessuten til å strømme talene, slik at de som ønsker det, kan få med seg den delen. Jeg vil at alle gjestene skal føle seg godt ivaretatt.

Pynt
Dette punktet er ikke så viktig for oss. Vi har ikke noe tema eller noen bestemte farger som går igjen, for eksempel. Vi gifter oss i en by vi ikke bor i, og lokalet er fint nok i seg selv, så vi kommer ikke til å frakte en masse dekor til Fredrikstad. Om jeg skal være ærlig, så frister det lite å bruke mye tid, tankevirksomhet og penger på pynt – og fra et miljøståsted er det jo helt håpløst å kjøpe eller lage store mengder greier som bare kastes dagen etter. Det er heller ikke dette man husker som gjest, mener jeg. Jeg har selv vært i 16 bryllup, og jeg har til gode å tenke «dette var hyggelig, men jeg skulle ønske det var mer pynt her», liksom. Det blir lys og blomster på bordene, men ikke så veldig mye mer.

Gaver
Vi ønsker oss ingenting, bortsett fra tid sammen med gjestene våre. Vi har alt vi trenger og mer til, så vi har ikke registrert noen ønskeliste noe sted. Vi ser på det som mer enn nok at folk setter av helga og tar turen! Det er den fineste gaven vi kan få.

Nei-lista
På nettsiden har jeg listet opp sånt som er vanlig når folk gifter seg, men som vi velger å ikke inkludere i vårt bryllup. Jeg vil helst ikke at folk skal bli skuffet når vi sløyfer en tradisjon de liker eller hopper over noe de forventer. (Dere vet jo allerede at det ikke blir noen hvit kjole, og det blir heller ingen brudebukett, ingen bryllupskake og ingen brudevals, for eksempel.) Vi har gjort noen utradisjonelle valg, så vi tenker at det er lurt å spille med åpne kort!

Ellers foregår planleggingen i det små og jevne, og har gjort det lenge. Vi har spart penger i mer enn to år, og vi sender eposter og tar telefoner i alle retninger. Vi har laget spillelister til ulike deler av helga, skrevet bordkort og startet med bordplasseringen. (Det finnes sikkert digitale tjenester for sånt, men vi gjør det på gamlemåten. Koselig!) Vi har gifteringer, med en nerdete inngravering, som ligger klare. Vi har begynt å sette opp en tidplan og en drøss med huskelister. Vi er i gang med å skaffe duker, lys, servietter og blomster. Vi har foreldre og forlovere som forbereder seg og gleder seg, og en konferansier som skal lede oss gjennom middagen, og vi planlegger en liten quiz. Vi har kjøpt gjestebøker så folk kan legge igjen en hilsen til oss, og spesielle såkalte arkivpenner som de kan bruke når de skriver, slik at blekket aldri blekner. Vi oppbevarer allerede en del sprudlevin i kjelleren, samt håndsprit og kaffe til samtlige gjester, så boden vår ser ut som en kolonial med veldig snodig utvalg, hoho.

Jonasflotte og jeg har visst hele veien at vi ønsker oss et stort bryllup og en skikkelig fest. Vi har vært i 15 bryllup sammen i årenes løp, og da gjør man seg noen tanker om hva man synes fungerer, og hva man klarer seg uten. Vi gjør dette på vår egen måte, og den store helheten betyr mer for oss enn de små detaljene. Så lenge vi faktisk blir gift, og folk får mat og drikke, tror vi at det blir ei hyggelig helg! Når det er så mange kvalitetsfolk på ett sted, kan det ikke bli annet enn bra. Det kommer barndomsvenner og Oslo-venner, folk vi ble kjent med i Paris og i London, søskenbarn og studiekamerater, tanter og onkler og tidligere kollegaer, det kommer folk fra Kristiansand i sør og Lofoten i nord, og fra England. Det er en overveldende tanke. Herlighet, vi blir 130 stykker! Jeg prøver å tenke at selv når noe går galt, noe som helt sikkert kommer til å skje, så vil vi være omgitt av folk som vil oss vel. Det gjør meg spent og rørt og glad, og jeg føler meg veldig heldig.

For dem som følger meg på Instagram, så har jeg en egen story som heter Wedding, hvor jeg deler en del små oppdateringer underveis. Det er kjekt å kunne legge ut noen bilder nå og da, uten å måtte sette seg ned og skrive et helt blogginnlegg. Samtidig kjennes det fint å ha gjort det også, for jeg er jo veldig glad i å dele tankene mine med dere, og dette blir tross alt en ganske stor begivenhet.

Da vet dere litt mer om hva planen er, og hvordan vi ligger an! Hvis det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre!

Fy søren, som jeg gleder meg.

– – – – – – –
In other words: An update from the world of wedding planning! One month left, I can’t believe it! I’m excited and feel very fortunate. I have a story on Instagram called Wedding where I’ve posted some updates along the way, but it’s nice to sit down and write things out as well. For an English version, please use the translation widget. If you have any questions, ask away!

Et langt og rotete innlegg med sånt jeg vil dele akkurat nå

Postet den 25. april 2021 av Synne Cinnamon

Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

– Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

– Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

– Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

– Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

– Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

– Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

– I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

– Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.