Ny uke, nye muligheter, ny tid! Det er alltid oppløftende å stille klokkene mot sommeren og få enda lysere kvelder!

En søndag for noen uker siden, da det fortsatt var småkaldt ute, ruslet Jonasflotte og jeg opp til det relativt nyåpnede Popsenteret på Schous plass. De åpnet dørene i slutten av november, og endelig fant vi tid til å stikke innom.

Moderne musikkhistorie ble formidlet på en vellykket måte. Jeg var litt redd for at utstillingene bare skulle handle om popmusikk, som jeg ikke egentlig liker eller hører på, men pop-delen av navnet henviser til at senteret presenterer populærkultur generelt. Det var jo slik popsjangeren fikk navnet sitt, ved at den ble populær, men alt kan bli populært! Jeg ble glad for å se at en del alternativ musikk også var representert, og at min kjære metal ikke ble forbigått.

Det hele begynte med et tilbakeblikk. Med koselige kuriositeter bak glass…

…gamle utgivelser med i dag utenkelige titler…

…og stjerner i taket.

I andre områder var selve musikkinstrimentene i fokus, ofte dramatisk lyssatt i mørke hjørner.

På interaktive skjermer kunne man trykke seg frem og se og høre på en masse artister fra ulike epoker. Jonasflotte tipset meg om at TNT pleide å ha en litt underlig estetikk – jeg vet ikke om håret eller omslaget er verst, hoho!

Mange møbler hadde fått kreativ overhaling. For eksempel så vi en djevelsk og en ararkistisk lenestol…

…og i et annet rom besto belysningen av en oppgradert gitar.

Senteret fyller fire etasjer med lys og lyd og bilder og aktiviteter og ting og tang. I toppen kunne vi slå oss ned i dype sofaer og bla i praktbøker fulle av backstage-bilder, plateomslag og konsertplakater.

Det fantes forresten studioer der man kunne spille inn sin egen versjon av kjente låter, men det slo jeg fra meg etterhvert. Jeg er såpass bevisst på min egen stemme – etter å ha sunget hele livet og jobbet med radio i mange år – at jeg syntes det var frustrerende når det dukket opp ekstremt ekko og masse koring på opptakene uten at jeg kunne endre det. Skal jeg først bruke tid og energi på å spille inn noe, vil jeg gjøre det på min måte! Det var morsomt at de besøkende fikk tilbud om å spille inn sanger, men her kom visst divaen i meg frem, haha.

Om jeg skulle være misfornøyd med noe annet, måtte det være billettprisen. Det er kanskje bare det at jeg ikke helt har vendt meg til å måtte betale full pris, ettersom jeg ikke studerer for øyeblikket, men jeg tror nok at besøkstallet hadde gått opp (det er visst forløpig ganske lavt) om de justerne ned inngangsavgiften.

Når dette er sagt: Posenteret i Oslo er interessant, fargerikt, forseggjort og fullt av geniun musikkglede.
En utflukt som anbefales!

Da Mor var i Frankrike for en stund siden, kjøpte hun med seg kjempefransk pasta hjem til meg.

 

For litt siden spiste Søstrene Suse pastamiddag med små Eiffeltårn på tallerkenen.

De mistet litt formen da de ble kokt, men de var fulle av smak, og vi drømte oss vekk til en fransk fortauskafé. Akkurat nå befinner vi oss forresten på et helnorsk høyfjellshotell, og det er omtrent like fint. Familiekos!

I forrige uke fikk jeg enda mer eventyrlig pasta i posten, som jeg skal vise frem snart. Mat kan være morsomt!

Fortsatt god helg, alle fine!

Puh! De siste ukene har vært fulle av avtaler og inntrykk, og jeg har ikke sovet nok på leeenge. Det er torsdag, men jeg har mistet tidsfølelsen helt, haha! Livet er kontrastfylt for tiden; jobb-jubileum, festival og fint vær på den ene siden og stress, sorg og begravelse på den andre. Gratulasjoner og kondolanser går hånd i hånd, og jeg bestiller dobbel espresso og har lange lister med gjøremål på. I morgen har jeg fredagsfri fra jobb, og det kunne ikke passet bedre.

Disse bildene er fra forrige lørdag, for jeg har blitt liggende litt etter. Nå er nok vårtegnene enda flere! Det er egentlig ekstra koselig å være postbud om våren, for det blir lettere å rulle rundt med tung tralle når snøen smelter, og folk man treffer er blidere når de slipper å pakke seg inn,og lyset gjør det enda finere å tilbringe noen timer utendørs.

Da jeg sto opp tidlig og gikk ut med posten, var himmelen allerede knallblå. Det lover alltid godt, og man får ekstra energi i fint vær, selv om det er tidlig! Solen hadde ganske nylig stått opp, og var bare å finne i toppen av trærne…

…men etterhvert fant solen frem også på bakken, og viste stolt frem spirene hun hadde manet frem.

Solen var med også inne i oppgangene – hun lyste inn gjennom skitne ruter og gjorde det lettere å lese på brevene.

Jeg hadde støvler på, for jeg regnet med at snøsmeltingen kunne føre til mange våte bakgårder. Det fikk jeg rett i, og jeg kunne trampe fornøyd rundt i sånt som dette, og tok en liten omvei her og der – åååh, jeg elsker følelsen, lyden og den barnlige gleden som følger med å knuse is under skoene om våren!

I tillegg til støvler hadde jeg en rød postveske. Jeg bruker den i områder med trange passasjer, bratte bakker eller andre ting som gjør at trallen får problemer. Her er den stappfull og ordentlig tung, så her var jeg nok litt irritert på den, men egentlig synes jeg at disse veskene er nostalgiske og sjarmerende!

Jeg er glad i frimerker, og det finnes motiver for enhver smak. Posten lanserer nye temaer og serier med jevne mellomrom, og i fjor ble mange norske artister hedret med porto-portretter. Ikke mine favoritter, egentlig, men jeg synes det er hyggelig, og for en ære det må være! Her er omtrent alle «syngedamene» på én konvolutt, og det passet ekstra bra fordi at Anita Skorgan nylig har flyttet inn på ruten min!

Kanskje blir det nettopp en gammel film før jeg tar kvelden, eller til frokosten i morgen? Langhelgen min skal i hvert fall fylles med smil og sol og mye søvn. Søstrene Suse skal på en liten utflukt med storebror og foreldre og kjærester, og vi har gledet oss lenge. Jeg tar fredagen litt på forskudd og ønsker alle som leser en god helg!

På lørdag var det St. Patrick’s Day, nasjonaldagen til mitt elskede Irland. Jeg savner alltid Den grønne øya litt ekstra på denne dagen, men feirer med å kle meg i grønt, vifte med flagg og drikke Guinness.

Nå passer det kanskje bra å ta en liten titt på hvor jeg bodde! Her kommer seks bilder fra en grå dag (for de fleste dager er jo grå i Irland, samme hva slags humør man er i!). Jeg tilbragte altså et år langt vest, på et sjarmerende sted som i irsk sammenheng er en by, selv om der bare er omtrent seks tusen innbyggere. Velkommen til Tuam.

Tuam har en lang og spennende historie,  som man kan lese om på slike skilt. Irsk først og engelsk etterpå, så klart.

Rett ved denne infotavlen ligger rådhuset, som har et spir med fire urskiver og værhane på.

Ikke langt unna krysset og torget ved rådhuset, ligger en eldgammel mølle ved en liten elv, og møllehjulet er en gammel venn. Her kan man sitte på en benk og og høre på vannet, spise sjokolade og savne Norge, hvis det trengs.

Det var ikke snakk om at Jonasflotte og jeg skulle bo på hotell eller bed and breakfast da vi var på besøk – vi fikk eget rom, og dessuten fikk vi god mat og klemmer og tekopper og oppdatering på alle fronter, og det føltes fortsatt riktig.

Dette stedet og huset ligger et stykke borte, men det er hjemme likevel. Jeg gleder meg allerede til neste tur!

Søstrene Suse pleide å ha en bestemor som leste Pippi-historier høyt for oss da vi var små, og som bodde i en leilighet med mange bilder på veggene og en lampe med dusker i et hjørne, og som likte å drive med slektsforskning og drikke te og bake tebrød, og som gjerne pyntet seg med en lang, kongeblå kjole i familieselskaper. Da vi våknet i dag morges, hadde vi ikke det lenger. Det blir kanskje litt stille her inne for en stund.

Våren er på vei. Man kjenner det på vinden. Dessuten er det slik at solen er oppe fra jeg går på jobb til jeg går hjem, den stikker i øynene og varmer i ryggen, så selv om vi får et ekstra snøfall innimellom (senest på torsdag!), er det ingen tvil. Jeg har byttet ut gråmelert vinterjakke med lyserosa trenchcoat, men beholder skjerf og vanter inntil videre.

Når våren kommer på ordentlig, er det ikke så lenge til sommeren er her. Når sommeren er her, vil jeg slange meg ved vannet i badetøy som dette.

Dessuten vil jeg gjerne kjøre veteranbil til stranden, og sitte i fluktstol i tre og stoff, og utelukkende bli foreviget på kornete svart/hvitt-bilder. Ganske flatterende greier, nemlig! Denne sommeren blir fin, jeg føler det på meg.

Først skal jeg nyte våren! Hurra for at den er her!