Neues Schloss Schleißheim

Postet den 8. desember 2025 av Synne Cinnamon

Husker dere dette innlegget, om våre relativt spartanske boligforhold her i München? Nå skal vi heeeelt over i den andre enden av spekteret!

Jonasflotte og jeg skulle bare hente noe gratis bestikk. Det var utgangspunktet for denne utflukten. Jeg skulle treffe ei dame og få overlevert en hel pose med kniver, gafler og skjeer. Hun trengte dem ikke, men det gjorde vi; delingsøkonomi i praksis, systemet fungerer. Vi sjekket hvor hun bodde, og det viste seg å være et godt stykke utenfor sentrum, i en forstad som heter Oberschleißheim. Det føltes rart å skulle sitte på banen i førti minutter og så snu på hælen, så vi sjekket på kartet om det lå noe annet i området. «Skulle du ha sett, de har visst et slott! La oss ta en tur innom når vi først er i nærheten.»

Nå håper jeg at dere er klare for en overdose med overdådighet, for dette stedet gir meg Versailles-vibber. Vi skjønte da vi kom ruslende at det var mye større og flottere enn vi hadde forventet, for bare utsiden var fin, men innsiden tok kaka.

Det var en fyr som het Max Emanuel, som regjerte i Bayern sent på 1600- og tidlig på 1700-tallet, som fikk oppført Neues Schloss Schleßheim. Han ville ha omgivelser som gjenspeilet egne bragder, så stormannsgalskapen er ganske tydelig rundt omkring i slottet… Han ville ikke bare ha tak over hodet, han ville ha plass til å invitere folk hjem, han ville ha et sted der den europeiske sosieten kunne samles. Mesteparten av byggingen foregikk mellom 1701 og 1726, og da hovedfløyen sto ferdig, så hadde Max Emanuel og hoffarkitektene hans gitt sørget for at gjestene skulle ha litt å kikke på mens de ruslet rundt og nippet til krystallglassene sine. Jeg tipper at en del hadde vondt i nakken etter innflyttingsfesten, for her trekkes blikket opp mot himlingen så snart man kommer inn.

Man kan jo nesten høre rasling i kjolestoff når man ser slike marmortrapper.

Takmaleriene og kunsten på veggene kjemper om oppmerksomheten.

Det er jaktscener, landskap, mytologiske og religiøse motiv og gode, gammeldagse skryteportrett om hverandre.

Slottet er diiiigert, så det er flere etasjer med rom på rom på rom, fra store forsamlingssaler til små kammers, med utsmykning absolutt overalt. More is more, tydeligvis.

Man har rosett og stukkatur i norske bygårder, og så har man sånt som dette.

Engler går ofte igjen i slik dekor, men jeg foretrekker disse. Er det drager? Jeg vil at det skal være drager!

Oppe i andre etasje får man utsikt over den beskjedne lille hageflekken på baksiden.

Man ser ut gjennom buede vinduer som strekker seg nesten fra gulv til tak, og bare vinduspostene må ha tatt en evighet å dekorere.

Lysekronene tar over jobben når dagslyset forsvinner, og de har gammelt, originalt glass, det ser man på den grålilla fargen.

Denne gallerisalen er ekstra berømt, for her henger det kunsverk fra en masse kjente kunstnere, omgitt av speil og gulldetaljer.

Det er så man blir stående og stirre.

For oss som kommer fra et land hvor det ikke egentlig finnes noe lignende, er det nesten vanskelig å ta alt sammen inn over seg. Jeg veksler mellom å bli imponert og irritert, haha, for jeg er som kjent ikke spesielt opptatt av penger og statussymboler. INGEN burde ha så mye rikdom og makt at de kan lage seg noe sånt som dette, men når den situasjonen først var som den var, er det jo fint at resultatet står her og forbløffer oss den dag i dag, tre hundre år senere.

På soverommene er det ildsteder og himmelsenger, så klart, og interiør i litt ulike stiler, ettersom hva beboerne likte. Kult at de valgte sterke farger, synes jeg!

Bare håndverket i detaljene på ethvert møbel gjør at man blir rent sliten.

Dekoren på skoddene og gulvene også, egentlig.

Kjempesvære veggtepper både varmer opp og pynter opp.

Som om veggene ikke er fine nok i seg selv; bare tapetstoffene må ha kostet en formue i sin tid.

I noen rom er det i stedet mosaikk som gjelder, og her og der gjør lokalpatriotismen seg gjeldende. Heia Bayern!

Andre rom igjen er rene bløtkaker laget av gips.

Selvfølgelig har slottet et eget kapell, forresten, og selvfølgelig er det også fullt av pynt og symbolikk.

I noen av de mindre rommene ser man dørene som tjenerskapet brukte, og de er tilpasset småkårsfolket i størrelsen. Noe annet skulle jo tatt seg ut.

Helt vanlige folk føler seg også ganske små i de største salene, med så stor takhøyde.

Jeg likte disse søylene og takmaleriene spesielt godt, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Det er uansett noe oppløftende og inspirerende ved å være omgitt av så mye pent, gammelt, håndlaget og godt bevart, synes jeg. Etter en rundtur på dette slottet var vi helt tummelumske, og i det hele tatt er dette stedet noe av det drøyeste jeg har sett.

Jeg kan ikke annet enn anbefale et besøk på Neues Schloss Schleißheim hvis man er i München og liker slike omgivelser! Jonasflotte og jeg fikk i hvert fall mye mer enn vi hadde forventet, og etterpå tok vi en rusletur i hagen, blant drøssevis av fontener, statuer og eksotiske planter. (Hageanlegget er for øvrig gratis å utforske, mens inngangsbilletten på slottet koster seks euro. Det var det virkelig verdt.)

Min favorittdel av hagen var nok egentlig slottets egne biergarten, haha! Selvsagt hadde de en sånn en, og selvsagt tok vi en øl der til slutt! Når man først oppdager et helt overveldende sted sånn halvveis på slump, er det fint å kunne skåle for det.

Så hentet vi vårt nye, brukte, helt kostnadsfrie bestikk, og så reiste vi hjem til vår lille, hyggelige, helt tilstrekkelige leilighet. Hverdagen vår er tross alt et eventyr for tida, selv om vi ikke bor i noe eventyrslott. Snipp, snapp og snute.

– – – – –
In other words: A look at one of the most astonishing palaces I’ve ever visited, which made me think of Versailles! We discovered this place almost by accident, and it was absolutely overwhelming.
For an English version, please use the translation widget.

Bahnwärter Thiel

Postet den 14. oktober 2025 av Synne Cinnamon

De som har fulgt bloggen en stund, vet at jeg liker kontraster og variasjon. Det er så mye man kan sette pris på her i livet, og jeg ser ingen grunn til å begrense meg til én del av skalaen, hoho. Når jeg utforsker nye steder, vil jeg gjerne se flere sider av dem, og München er en mangefasettert by. Den byr på en fin blanding av store parker og travle torg, gamle praktbygg og stram etterkrigsarkitektur, brede avenyer og smale smug, tradisjonell utsmykning og moderne design. Samtidig er det slik at Bayern, den sørlige delen av Tyskland der München er regionshovedstad, stort sett har vært en ressurssterk landsdel. Her er historien preget av handel og adel og overskudd, liksom. Nå generaliserer jeg litt, så klart, men sammenlignet med andre deler av Tyskland, som har hatt sitt å stri med helt opp mot årtusenskiftet, så har dette som regel vært dette et velstående og fredelig område. (Det er også slik at resten av landet ser på München som litt snobbete, hoho.) Bayern var for øvrig et eget kongerike helt fram til 1949, så innbyggerne er liksom bayere først og tyskere etterpå, og her holder man fast ved en del dialektord, skikker og lover som ikke finnes ellers i landet. Vi har dermed funnet ut at hvis man skal sammenligne München med en norsk by, så må det bli Bergen.

Når alt dette er sagt, så finnes det selvfølgelig sider av München som bidrar til å utvide inntrykket! Denne byen er tross alt nesten tre ganger større enn Oslo, så her finner man omtrent alt. Nå tenkte jeg å ta dere med på en liten utflukt til et mer alternativt og sjarmrufsete strøk, som iblant kalles «Münchens Berlin». Velkommen til Bahnwärter Thiel!

Bahnwärter Thiel ligger ved en nedlagt togstasjon og er oppkalt etter en kortroman fra 1888, skrevet av en fyr som het Gerhart Hauptmann. Tittelen betyr noe sånt som «sporvokter Thiel», for teksten handler om en mann som jobber langs jernbaneskinnene. Området oppleves i dag nesten som en liten landsby, en blanding av bofellesskap, kunstinstallasjon og kulturarena, med både scene, butikker og serveringssteder. (Jeg vet ikke hvor «offisielle» brakkeboligene er, men folk har postkasser, i hvert fall!) Her råder en bruk-det-du-har-innstilling og en kom-som-du-er-stemning som jeg liker veldig godt. Sånne steder gjør meg skikkelig nostalgisk, for de får meg til å savne Radio Nova, studentradioen der jeg var fast inventar i mange år!

Litt bortgjemt, litt overgrodd, litt uoversiktlig. Et resultat av gjenbruk, nytenkning, humor og trass, bygget opp av containere, paller, skrapmetall og gamle jernbanevogner. Her er det gøy å utforske kriker og kroker, om så bare for å knipse noen bilder… Her finnes det et eget surdeigsbakeri, og der sitter det barnefamilier og spiser lunsj. Her har de mørkerom, uteserveringer, bikuber, sykkelverksted og smie. I helgene arrangeres det loppermarked på dagtid og raves på kveldstid. Her er det plass til alle.

Skranglesjarm til tusen, spør du meg! Takk for at dere ville være med på besøk!

– – – – –
In other words: I like variation, and I think it’s fun to explore the different sides and subcultures that make up a city. Bahnwärter Thiel is a part of Munich that reminds me of my old student hangout, and I love the alternative, unpolished charm of places like this!
For an English version, please use the translation widget.

Hackerbrücke

Postet den 16. september 2025 av Synne Cinnamon

Sensommer, dere! Det er et herlig konsept, men det er absolutt ikke noe vi nordmenn tar for gitt. Her i München er forholdene noe annerledes enn vi er vant til; august bød jo på flere uker med tropevarme, og i går (15. september) ble det så varmt da jeg satt og leste at jeg måtte flytte meg ut av sola, og førstkommende helg er det spådd 26 grader i skyggen.

Grunnen til at jeg nevner det, er at bildene i dette innlegget er tatt i august, men de kunne altså like gjerne vært tatt for noen dager siden. Det har skjedd så mye den siste måneden at jeg ikke klarer å holde tritt, så det får bli noen hopp i tid her på bloggen. (Noen har kanskje allerede sett noen bilder på Instagram også? Der går ting raskere, og jeg deler mye småtteri i stories, så jeg vet jo at det er en del som følger med der. Veldig hyggelig!) Uansett er det følgende altså ganske representativt for sensommerforholdene i denne byen.

En kveld hintet mannen min om at han hadde lagt en plan for oss, og han sa at jeg ikke trengte å vite hva den gikk ut på, men at jeg skulle være klar til å gå ut på et visst tidspunkt. Da tok han to kalde øl fra kjøleskapet og la dem i et nett, og så ruslet vi i omtrent tjue minutter. Plutselig sto vi på Hackerbrücke, ei diger og fin stålbru som spenner over alle jernbanesporene som går til og fra sentralbanestasjonen. Jonasflotte hadde lest i lokalavisa ( <3 ) at dette var byens beste sted for å se på solnedgangen! Jeg er glad i både små utflukter, tog, bruer og fin utsikt, så jeg ble overrasket og glad!

Vi var langt fra alene. Tvert imot viste det seg at mange lokale har det som sommertradisjon å samles på brua når sola er på vei ned, for de klatrer opp på tverrbjelkene og sitter der med øl, vin eller mat. Det skulle altså vi også gjøre! Vi var heldige som rakk å skaffe oss en god plass, og så kunne vi dingle med beina, ganske høyt over bakken, i tredve varmegrader, blant en masse andre, mens alt og alle ble gullfarget av solnedgangen.

Det er noe eget ved lys som speiler seg i jernbaneskinner og liksom flyter inn i horisonten, synes jeg.

(Dette bildet kunne vært en sånn bakgrunn som dukker opp når man starter Windows, sant?)

I tillegg til å nyte utsikten, kunne vi nyte våre medbragte øl.

Forresten var det litt gøy å klatre opp, og det var faktisk ikke bare enkelt. Jeg har fortsatt et digert blåmerke på leggen, haha! Hundre prosent verdt det, så klart, for å kunne sitte her og slappe av og skue utover i en times tid.

Det ble helt fullt i front, og etterhvert satt det folk på den bakre rekka også, under de stilige stålbjelkene og den lyse himmelen.

Togene gikk i begge retninger på alle sporene, og en del av lokførerne vinket og tutet da de så den store, blide gjengen oppe på brua! Vi vinket tilbake, så klart, og jeg koste meg.

Skål for sensommer! Årets utgave er skikkelig lang og varm og solrik og fin, og jeg er så takknemlig!

– – – – –
In other words: My husband surprised me with a little outing to see the sunset from Hackerbrücke, a bridge which spans all the railroad tracks going into and out of Munich central station. It was so cool!
For an Enlish version, please use the translation widget.

Notes from a move

Postet den 13. august 2025 av Synne Cinnamon

Hei fra München, mine venner! Nå sitter jeg ved skrivebordet på soverommet i mitt nye hjem, og jeg hører Jonasflotte pusle med noe ute i stua, og så gikk det nettopp forbi en hest med kjerre forbi utenfor vinduet, så det klapret fint mellom husveggene i gata. Dette er den første dagen jeg har åpnet laptopen siden vi kom hit, og jeg får ikke overført bilder fra kameraet helt ennå, så her kommer et innlegg med bare tekst, en liten stemningsrapport fra flytten.

Vi ender opp med å være våkne gjennom absolutt hele natta før flyet går, fordi enkelte uforutsette hendelser gjør at vi blir liggende mange timer bak tidsskjemaet vårt. Vi tar med oss to store kofferter og en ryggsekk hver, vi får en gratis kaffe på flyplassen akkurat når vi trenger den som mest, vi kjøper med oss akevitt heller enn melkesjokolade som vårt lille stykke Norge, og så forlater vi fedrelandet for denne gang. Jeg feller bare noen få tårer når vi letter, litt fordi det er trist å tenke på dem vi reiser fra, og litt fordi det er fint å tenke på alt vi reiser til, og litt fordi jeg er utslitt, hoho.

Vi skjønner fort at det ikke blir noe soving på flyet, for vi sitter midt oppi en gjeng karer med like t-skjorter og nordnorsk dialekt, som allerede har fløyet fra Harstad og tatt noen øl, og som fortsetter inntaket i et imponerende tempo. Det viser seg etterhvert at det ikke er en fotballgjeng, slik vi først trodde, men et mannskor! De er på vei til en tysk musikkfestival, og selv om de er bråkete, så er de også veldig blide, og dessuten er de dødsflinke – det hører vi umiddelbart når de går i gang med å synge en serenade til flyvertinnen.

Vi venter på den siste kofferten, den ene min, men den kommer aldri. Til slutt dukker det opp en beskjed på skjermen, og vi må henvende oss på hittegodskontoret og fylle ut et skjema, for halvparten av bagasjen min har forsvunnet på veien.

Vi sitter i drosjen på vei fra flyplassen, og det føles som at bilen beveger seg ganske fort, så jeg kaster et blikk på speedometeret. Der står det 151 km/t. Vi ligger på autobahn, så klart, hvor det er fri fartsgrense, og sjåføren tar alt med knusende ro, helt uten å vite at jeg aldri har kjørt så fort i hele mitt liv. Når vi kommer fram til vår nye adresse, der vi bor i sjette etasje uten heis, er det egentlig helt greit å ha tre kofferter istedenfor fire – det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Vi låses inn i leiligheten vi skal bo i, og det er en lettelse å se at den er like fin som på bildene. (Vi har brukt en internasjonal tjeneste som gir leietagere visse rettigheter hvis ikke alt er som det skal, men det er fortsatt litt skummelt å forplikte seg for et helt år uten å ha vært på visning. Hva om lufta der inne kjennes innestengt og usunn? Hva om man får en ubehagelig følelse, liksom? Hva om det lukter rart der?) Faktisk er rommene større enn vi hadde trodd, og kjøkkenet er enda bedre utstyrt enn forventet – her er det jo vinglass allerede! Det passer ekstra bra, for utleieren har med seg ei flaske vin til oss, og han virker som en ordentlig real fyr. Han viser oss rundt og forklarer hvordan ting fungerer, og jeg merker at følelsen er god, og det lukter bare grønnsåpe.

Vi tar vår første handletur for å fylle opp kjøleskapet og kjøkkenhylla med helt grunnleggende matvarer. Kaffe, frokostblanding, melk, pasta, brød, ost, egg. Jeg må le høyt av tullete tyske navn på enkelte ting, og vi bruker en evighet på å finne en appelsinjuice som ikke er tilsatt sukker. Hun bak kassa hilser oss med et «Gruss Gott», som er veldig typisk for Bayern, og det begynner å gå opp for meg at hverdagslivet vårt nå skal foregå her.

Vi spiser vår første middag på et tradisjonelt sted et steinkast unna leiligheten, og vi bestiller hver vår lokale øl til, og vi har vært våkne i 36 timer i strekk, og vi er like slitne som vi er fornøyde.

Vi bruker de neste dagene på å gjøre oss kjent i vårt nye nabolag, og på å tråle i butikker etter sånne småting som man knapt tenker over før de mangler. Vaskekluter, kleshengere, oppvaskmiddel, post-its, hyssing, fyrstikker. Bydelen føles veldig levende, det skjer ting på alle kanter, og det er mange bakerier, kaféer og spisesteder å velge blant når vi trenger påfyll. Det ligger også tre forskjellige isbarer i området, noe som er helt optimalt, siden det er full sommer med sol og tredve grader hele tida. Det ene stedet har en is med marsipan som er det beste jeg har smakt på lenge.

Vi finner ut at jeg kan låne undertøy av Jonasflotte inntil videre, for alt mitt ligger i kofferten som er borte. Har man miniskjørt på seg, slik jeg gjerne har når det er varmt i været, så er det egentlig bare praktisk med boxershorts under. Skoene er det verre med, og jeg kan ikke traske rundt i det samme paret i lengden, men jeg liker ikke å kjøpe sko i utgangspunktet, og i hvert fall ikke med tidspress og slitne, varme, hovne føtter etter flytur og mange titusener av skritt, så jeg prøver å være flink til å ta pauser og legge beina høyt.

Vi slår hodet i skråtaket, sparker borti stolbein og dørterskler og prøver oss fram med ulike innstillinger på vaskemaskinen (som selvfølgelig er plassert på kjøkkenet). Vi skriver lange handlelister for så å la dem ligge igjen hjemme, glemmer at vi må ta ut kontanter, bærer tunge poser opp trappene og får trevler i hendene. Vi har skrammer over hele kroppen, og vi klarer ikke å få i oss nok vann, men vi koser oss med å stable en ny tilværelse på beina.

Vi er snille med oss selv og med hverandre, og vi kjøper alt sånt som vi gjerne skulle hatt enklere og billigere tilgang på i Norge; tunfiskpålegg, øl på glassflasker, pistasjkrem, sjokolade med yoghurtfyll (hvem andre husker Soho?) og varianter av kremost og pesto vi ikke kjenner fra før.

Vi ser sola gå ned over hustakene, det mørkner tidlig om kvelden, og det er ikke gardiner på soverommet. Ingen har innsyn, og da er denslags unødvendig når natta er bekmørk om sommeren også.

Vi får en leveranse på døra etter tre dager, og det er den siste kofferten min, og alt er i orden med innholdet, og gleden er stor.

Herlighet, nå bor vi her! Det føles fenomenalt!

– – – – –
In other words: A little report from our new home and our move here. We live in Munich now, and it feels phenomenal!
For an English version, please use the translation widget.

Mystery tourism

Postet den 23. april 2025 av Synne Cinnamon

Sååå glad kan man bli av å utforske en ukjent by på min nye favorittmåte!

Jonasflotte og jeg er tilbake fra påskeferie i England, der vi var turister, bryllupsgjester og hjemvendte utflyttere om hverandre. Vi tilbragte to netter i Birmingham, to netter på bryllupshotellet i Aldridge og én natt i London. Noen dager før avreise fikk vi en merkelig pakke i posten, som viste seg å komme fra selveste brudgommen. Han visste at vi ville benytte anledningen til å besøke Birmingham i forkant av feiringen, og at ingen av oss hadde vært der før. Derfor hadde han sendt oss en enormt kul greie, nemlig en Mystery Adventure Guide! Takk, Paul!

Dette er altså en så god idé. Man går på oppdagelsesferd på et sted, og så løser man et mysterium samtidig, takket være lure oppgaver som krever at man finner diverse detaljer i bybildet. Alt man trenger er den lille boka og en penn, pluss noen timer til rådighet. Vi tok utfordringen, selvfølgelig, og gikk løs på mysteriet med iver og eventyrlyst!

Vi skulle avsløre en svindler som hadde stukket av med en stor sum penger, og dessuten finne ut hvor pengene hadde tatt veien. Vi fulgte kartene, så oss grundig om, tenkte etter og tok notater, og begynte etterhvert å skjønne hvordan ting kunne henge sammen.

Vi tok ei pause med en øl omtrent midtveis, for det skulle virkelig bare mangle. Her ser dere en typisk oppgave!

Sånt er jo helt vilt kult! Tenk å få løse gåter og lete etter spor på et nytt sted! Jeg følte meg som en figur i et dataspill, og det er noe av det beste jeg vet her i livet, faktisk. Vi lærte også litt om byens historie underveis, og vi ruslet rundt i sentrale strøk og kikket på mye imponerende og interessant. Alt fra gamle bygg og flotte monument…

… til kanaler og mer kuriøse severdigheter, som brua og benken som gjør stas på Black Sabbath!

(Akkurat dette minnesmerket hadde vi faktisk tatt en titt på allerede. Den ene delen av reisefølget, den delen som ikke hvinte høyt av glede på gata etterhvert som ledetrådene åpenbarte seg, sørget for det. Birmingham kan tross alt kalles arnestedet til heavy metal, og vi er mange som er takknemlige for den retningen innen musikken.)

Selve avsløringen førte oss passende nok til en annen fin pub, og der fikk man avslag på mat og drikke når man viste fram boka. (Vi hadde andre middagsplaner, men sånt er jo en kjekk bonus!)

Vi klarte altså å finne løsningen, og vi koste oss skikkelig med prosessen. (Det var jo til og med påske, og da har vi som kjent tradisjon for krim og mysterier her i Norge!) Dette konseptet var midt i blinken for oss, og anbefales herved på det sterkeste. Det finnes mer enn 25 forskjellige slike mysterier som hører til ulike byer i både England, Skottland and Wales, og jeg skal definitivt ha det i mente neste gang jeg setter kursen mot Storbritannia!

Denne lille detektiven ville bare dele gleden, hoho!

– – – – –
In other words: We’re back from England, and in Birmingham we did the coolest thing, thanks to our friend Paul! This Mystery Adventure Guide concept was right up our alley, and is hereby strongly recommended.
For an English version of the whole post, please use the translation widget.

Bits of Brussels

Postet den 20. mars 2025 av Synne Cinnamon

Her kommer en real stemningsrapport fra turen vår til Brussel i februar! Det var kjekt å være tilbake der, et tiår etter min forrige visitt, og ekstra kjekt å kunne besøke våre venner som bor der for tida.

Brussel er kanskje ingen åpenbar helgetur-destinasjon for oss nordmenn, sånn som for eksempel London, Paris, Berlin, Roma og Barcelona, men denne byen har mye å by på! Blant annet er Belgias hovedstad kjent for gatekunst…

…og for fine fasader i art nouveau-stil.

Siden vi har vært i Brussels før, brukte vi ikke tid på å oppsøke turiststeder denne gangen, men da vi en kveld krysset Grand-Place på vei til et annet sted, ble det liksom for dumt å ikke ta et bilde av de overdådige, opplyste byggene som står på rekke og rad langs torget.

Vi fant for øvrig ut at innsiden kunne være enda finere enn utsiden, for eksempel i den gamle børsbygningen, som var helt overveldende fin inni!

Brussels / etdrysskanel.com

Dessuten oser hele byen av den kontinentale stemningen som jeg er så glad i og svak for. Det summer på fransk i gatene, menyer står skrevet på tavler med kritt, mange tilfeldige lokaler har gamle og godt bevarte detaljer i interiøret, man får speculoos-kjeks til kaffen, det er godt utvalg av importvarer overalt, folk tar seg et glass på en uteservering midt på dagen med den største selvfølge, lunsjmaten er av ypperste klasse, og leter du litt utenfor den typiske turistløypa, så finner du små nabolagsbarer med masse rufsesjarm der halvliteren koster to euro.

Hurra for billig børst på lokale buler, hoho!

Denne frøkna – eller frua, strengt tatt – var veldig glad for å være på kontinentet og kunne snakke fransk i noen dager!

Det var lavsesong og lite folk rundt omkring, og det er vel kanskje mer vanlig å besøke byen når det er blader på trærne og blomster i bedene, men jeg syntes det var fint i parkene likevel!

Vi snublet forresten over en alternativ versjon av byens mest kjente turistattraksjon, statuen Manneken Pis, nemlig Janneken Pis! Denne husker jeg at jeg fikk et tips om forrige gang jeg skulle til byen, og da forsvant det dessverre i mylderet av ting som skulle skvises inn på få dager, men denne gangen ordnet det seg av seg selv!

Fra pis til pus (#sorrynotsorry): Vi var både på en bar og på en restaurant med katt i lokalet. Huskatter eller andre dyr som bor på serveringssteder er vel ikke lov her til lands, men i utlandet treffer man på dem titt og ofte, og det gjør meg alltid så glad!

Noe annet som gjør meg glad når jeg reiser, er lokale spesialiteter. Den belgiske vaffelen, for eksempel. Den lar seg ikke overse, for i Brussel står det en gul vaffelbil omtrent for hvert kvartal, slik at lukta ofte ligger i lufta. Vi lot oss selvfølgelig lede ut i fristelse, som seg hør og bør.

For øvrig var det en annen dessert som tok kaka (høhø). Den ene kvelden hadde vi lyst på skikkelig klassisk mat, så vi fant et skikkelig klassisk sted. Et sånt sted der kelnerne er kledd i hvit skjorte og svart vest, et sånt sted der både lokalet og spisekartet har vært likt i hundre år, et sånt sted der tida tilsynelatende står stille.

Her hadde de altså Poire belle Hélène, bedre kjent i Norge som pære belle Helene!

Dette er en dessert som visstnok stammer fra 1860-tallet, og som sikkert har hatt sine oppsving siden da, men som jeg ikke har sett på norske menyer siden barndommen. Av nostalgiske årsaker ble vi altså helt nødt til å bestille den, og da vi fikk den servert, begynte det gråhårede paret ved nabobordet å humre, slik at vi endte opp med å komme i snakk. Gøy!

Det rareste lokalet på turen var forresten et bortgjemt, gammelt sted som var kombinert sjenkestue og dokketeater. Vi ante ikke noe om det, men det viser seg at Brussel pleide å være kjent for dokketeater med marionetter, og at dette er det eldste som fortsatt er i drift. Théâtre Royal de Toone har fortsatt flere forestillinger hver uke, og de har vært aktive i snart 200 år, og de holder til i et bygg som er enda eldre, fra 1696. Her snakker vi historie og personlighet!

Toone ble vi tipset om av vår venn Vegard, som nå bor i Brussel, sammen med kona Oda. Det var dette venneparet og familien deres vi dro for å besøke! Vi tilbragte en hel dag sammen med dem, og det virker som at både voksne og barn har funnet seg godt til rette. De bor i et skikkelig sjarmerende hus i et rolig område litt utenfor sentrum, og når man tar metroen dit, så går man av på en stasjon med Tintin-tema! For en bonus!

Vi møttes om morgenen på det lokale grønnsaksmarkedet, for å kjøpe noen ingredienser til dagens måltider.

Selvfølgelig var en stor del av markedsplassen viet til bord der folk sto og spiste østers og blåskjell og drakk vin! Vi nordmenn har noe å lære av denne typen livsnyteri, synes jeg…

Etter litt handling og en rusletur kom vi hjem til dem, og de hadde fått det så fint!

Det ble matlaging i fellesskap, snakk om alt mellom himmel og jord, overrekkelse av melkesjokolade fra Norge, høytlesning i godstolen og fotball i hagen. Til kvelds ble det snop og kortspill, og det var Tintin-figurer på kortstokken også, så da var ringen sluttet!

Etter åtte timer i selskap med tre barn var vi faktisk litt slitne, haha, for Jonasflotte og jeg har tross alt ikke så mye trening på den fronten. Vi tok oss en velfortjent øl da vi kom tilbake til sentrum rundt klokka ti den kvelden – og det må jo nevnes at vi gjennom hele oppholdet, når vi ikke hang med kidsa, benyttet anledningen til å drikke mye godt belgisk brygg. Dette landet lager tross alt øl i verdensklasse, og vi sørget for å smake oss gjennom en del av de kjente og kjære typene, for prisen var en brøkdel av hjemme.

Så mye godt! Jeg merket meg også en litt morsom inskripsjon på en vegg i nærheten av hotellet vårt:

Dette kan oversettes til noe sånt som «i ølets land er det fri flyt av kjærlighet». Ganske så fint, spør du meg!

Helt på tampen kan jeg nevne at jeg har oppdatert min reiseguide til Brussel, som finnes her.

Tusen takk for oss, Belgia! Vi håper å kunne reise tilbake og besøke vennene våre (og deg) igjen!

– – – – –
In other words: A little report from our trip to Brussels i February, where we had a great time. For an English version, please use the translation widget.

In Bruges

Postet den 27. januar 2025 av Synne Cinnamon

«It’s like a fucking fairy tale or something»!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg oppdaget filmen før jeg oppdaget stedet, så jeg kan jo begynne med å anbefale den. Filmen In Bruges er helt rå.

Såh, til saken: Jonasflotte og jeg skal snart til Brussel for å besøke venner, og i den forbindelse kom jeg til å tenke på forrige gang jeg var der, i september for ti år siden. (Her finner dere dag én, dag to og dag tre fra den turen.) Det var en skikkelig vellykket affære, og i tillegg til tre dager i Brussel, tilbragte Jonasflotte og jeg en dag i den lille byen Bruges/Brugge! Denne delen av reisen fikk jeg aldri somlet meg til å dele med dere, men det er som kjent aldri for sent – i hvert fall ikke når man har en drøss med bilder å vise fram, fra et sted der tida nesten står stille!

Håper dere er klare for mye fint man kan drømme seg vekk i. Det bør passe bra på en grå mandag i januar.

Vi tok toget en morgen, og følte oss klare for oppdagelsesferd i en eventyrby.

Da vi kom fram, kjøpte vi først hver vår vaffel fra ei vogn ved stasjonen, for å få energi til mange timers vandring.

Vi satte kursen mot sentrum av byen, og begynte med en titt på torget Grote Markt, for det hadde vi fått tips om som et godt utgangspunkt for videre utforskning. Det var fint allerede der, med uteserveringer, markedsboder, fargerike hus og flotte spir rundt omkring.

Så fortsatte ferden inn i byens virvar av svingete gater og smale kanaler, hvor den kontinentale sjarmen hang i lufta som ei tykk tåke, og hvor det var fine detaljer absolutt overalt.

Et pent syn på hver en kant!

Det skyet over litt etterhvert, men det gjorde ingenting, for det var behagelig sensommertemperatur.

Jeg hadde på meg denne gøyale godbiten, som jeg kaller Ponderosa-kjolen, hoho!

Tenk å kunne snike seg rundt i slike smug med den man liker aller best, da?

For noen heldiggriser, og for et sted! Oppdagelsesferden fortsatte!

Vi fant Dronning Astrid-parken (de som har sett filmen vet at det finnes nooks and crannies der, hoho), og den var grønn og frodig og fin, og utgjorde en kjekk kontrast til alle murveggene og brosteinsgatene.

Vi stoppet også underveis på spaserturen for å drikke øl på et sted vi var blitt anbefalt, som lå litt bortgjemt inni en bakgård. Lokalet var lite og ganske mørkt, men ølmenyen var diger, og vi fikk servert ostebiter ved siden av, slik man gjerne får i Belgia.

Fint navn og fin logo! Da smaker det ekstra godt, så klart.

Etter litt påfyll var vi klare for mer rusling i de helt overveldende fine omgivelsene!

Den tilfredse turisten, hihi.

Vi vandret rundt i mange timer, og til slutt ble vi helt mettet på inntrykk og estetikk, vi følte oss rent tummelumske, som om vi hadde gått oss ville på et kunstmuseum. Det eneste riktige var å skaffe oss litt mat, pluss en en øl til, før vi tok toget tilbake til Brussel.

Bruges er offisielt et av de vakreste stedene jeg noensinne har besøkt. Får du sjansen til å reise dit, så gjør det!

– – – – – –
In other words: We’re headed to Belgium soon to visit some friends in Brussels, and I suddenly remembered that I forgot to share my photos from the town of Bruges/Brugge after I went to Belgium last, ten years ago. Better late than never, especially when the place in question is as beautiful as this! As they say in the film In Bruges, which is excellent, «it’s like a fucking fairy tale or something»!
For an English version, please use the translation widget.