Hei fra München, mine venner! Nå sitter jeg ved skrivebordet på soverommet i mitt nye hjem, og jeg hører Jonasflotte pusle med noe ute i stua, og så gikk det nettopp forbi en hest med kjerre forbi utenfor vinduet, så det klapret fint mellom husveggene i gata. Dette er den første dagen jeg har åpnet laptopen siden vi kom hit, og jeg får ikke overført bilder fra kameraet helt ennå, så her kommer et innlegg med bare tekst, en liten stemningsrapport fra flytten.
Vi ender opp med å være våkne gjennom absolutt hele natta før flyet går, fordi enkelte uforutsette hendelser gjør at vi blir liggende mange timer bak tidsskjemaet vårt. Vi tar med oss to store kofferter og en ryggsekk hver, vi får en gratis kaffe på flyplassen akkurat når vi trenger den som mest, vi kjøper med oss akevitt heller enn melkesjokolade som vårt lille stykke Norge, og så forlater vi fedrelandet for denne gang. Jeg feller bare noen få tårer når vi letter, litt fordi det er trist å tenke på dem vi reiser fra, og litt fordi det er fint å tenke på alt vi reiser til, og litt fordi jeg er utslitt, hoho.
Vi skjønner fort at det ikke blir noe soving på flyet, for vi sitter midt oppi en gjeng karer med like t-skjorter og nordnorsk dialekt, som allerede har fløyet fra Harstad og tatt noen øl, og som fortsetter inntaket i et imponerende tempo. Det viser seg etterhvert at det ikke er en fotballgjeng, slik vi først trodde, men et mannskor! De er på vei til en tysk musikkfestival, og selv om de er bråkete, så er de også veldig blide, og dessuten er de dødsflinke – det hører vi umiddelbart når de går i gang med å synge en serenade til flyvertinnen.
Vi venter på den siste kofferten, den ene min, men den kommer aldri. Til slutt dukker det opp en beskjed på skjermen, og vi må henvende oss på hittegodskontoret og fylle ut et skjema, for halvparten av bagasjen min har forsvunnet på veien.
Vi sitter i drosjen på vei fra flyplassen, og det føles som at bilen beveger seg ganske fort, så jeg kaster et blikk på speedometeret. Der står det 151 km/t. Vi ligger på autobahn, så klart, hvor det er fri fartsgrense, og sjåføren tar alt med knusende ro, helt uten å vite at jeg aldri har kjørt så fort i hele mitt liv. Når vi kommer fram til vår nye adresse, der vi bor i sjette etasje uten heis, er det egentlig helt greit å ha tre kofferter istedenfor fire – det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Vi låses inn i leiligheten vi skal bo i, og det er en lettelse å se at den er like fin som på bildene. (Vi har brukt en internasjonal tjeneste som gir leietagere visse rettigheter hvis ikke alt er som det skal, men det er fortsatt litt skummelt å forplikte seg for et helt år uten å ha vært på visning. Hva om lufta der inne kjennes innestengt og usunn? Hva om man får en ubehagelig følelse, liksom? Hva om det lukter rart der?) Faktisk er rommene større enn vi hadde trodd, og kjøkkenet er enda bedre utstyrt enn forventet – her er det jo vinglass allerede! Det passer ekstra bra, for utleieren har med seg ei flaske vin til oss, og han virker som en ordentlig real fyr. Han viser oss rundt og forklarer hvordan ting fungerer, og jeg merker at følelsen er god, og det lukter bare grønnsåpe.
Vi tar vår første handletur for å fylle opp kjøleskapet og kjøkkenhylla med helt grunnleggende matvarer. Kaffe, frokostblanding, melk, pasta, brød, ost, egg. Jeg må le høyt av tullete tyske navn på enkelte ting, og vi bruker en evighet på å finne en appelsinjuice som ikke er tilsatt sukker. Hun bak kassa hilser oss med et «Gruss Gott», som er veldig typisk for Bayern, og det begynner å gå opp for meg at hverdagslivet vårt nå skal foregå her.
Vi spiser vår første middag på et tradisjonelt sted et steinkast unna leiligheten, og vi bestiller hver vår lokale øl til, og vi har vært våkne i 36 timer i strekk, og vi er like slitne som vi er fornøyde.
Vi bruker de neste dagene på å gjøre oss kjent i vårt nye nabolag, og på å tråle i butikker etter sånne småting som man knapt tenker over før de mangler. Vaskekluter, kleshengere, oppvaskmiddel, post-its, hyssing, fyrstikker. Bydelen føles veldig levende, det skjer ting på alle kanter, og det er mange bakerier, kaféer og spisesteder å velge blant når vi trenger påfyll. Det ligger også tre forskjellige isbarer i området, noe som er helt optimalt, siden det er full sommer med sol og tredve grader hele tida. Det ene stedet har en is med marsipan som er det beste jeg har smakt på lenge.
Vi finner ut at jeg kan låne undertøy av Jonasflotte inntil videre, for alt mitt ligger i kofferten som er borte. Har man miniskjørt på seg, slik jeg gjerne har når det er varmt i været, så er det egentlig bare praktisk med boxershorts under. Skoene er det verre med, og jeg kan ikke traske rundt i det samme paret i lengden, men jeg liker ikke å kjøpe sko i utgangspunktet, og i hvert fall ikke med tidspress og slitne, varme, hovne føtter etter flytur og mange titusener av skritt, så jeg prøver å være flink til å ta pauser og legge beina høyt.
Vi slår hodet i skråtaket, sparker borti stolbein og dørterskler og prøver oss fram med ulike innstillinger på vaskemaskinen (som selvfølgelig er plassert på kjøkkenet). Vi skriver lange handlelister for så å la dem ligge igjen hjemme, glemmer at vi må ta ut kontanter, bærer tunge poser opp trappene og får trevler i hendene. Vi har skrammer over hele kroppen, og vi klarer ikke å få i oss nok vann, men vi koser oss med å stable en ny tilværelse på beina.
Vi er snille med oss selv og med hverandre, og vi kjøper alt sånt som vi gjerne skulle hatt enklere og billigere tilgang på i Norge; tunfiskpålegg, øl på glassflasker, pistasjkrem, sjokolade med yoghurtfyll (hvem andre husker Soho?) og varianter av kremost og pesto vi ikke kjenner fra før.
Vi ser sola gå ned over hustakene, det mørkner tidlig om kvelden, og det er ikke gardiner på soverommet. Ingen har innsyn, og da er denslags unødvendig når natta er bekmørk om sommeren også.
Vi får en leveranse på døra etter tre dager, og det er den siste kofferten min, og alt er i orden med innholdet, og gleden er stor.
Herlighet, nå bor vi her! Det føles fenomenalt!
– – – – –
In other words: A little report from our new home and our move here. We live in Munich now, and it feels phenomenal!
For an English version, please use the translation widget.
