Double trouble

Postet den 24. september 2024 av Synne Cinnamon

I dag har vi to års bryllupsdag! For noen høres det nok litt knuslete ut, men for oss er det selvfølgelig stor stas. To hele år som rette ektefolk, det føles veldig bra! (Her er fjorårets innlegg fra den aller første bryllupsdagen vår.) Min mann spurte om dette innlegget skulle hete «double trouble«, og jeg svarte at ja, nå skal det nok det, hoho.

Jeg benytter anledningen til å dele et analogt bilde fra bryllupet, som en gjest må ha knipset med et av kameraene vi la på bordene til fri bruk. (En del av bildene derfra, de som ble tatt utover kvelden og natta, egner seg ikke så godt til å vises fram offentlig, høhø.)

Dette er i hvert fall tatt under bryllupsmiddagen!

Klart gjestene sørget for at vi måtte både opp på stolene og ned under bordet flere ganger… Gleden var enormt stor, og det er den fortsatt.

I dag går Jonasflotte fra jobb klokka tolv, så vi tar oss ettermiddagen fri, og så skal vi pynte oss litt og spise en bedre lunsj, og så har vi ei god flaske bobler liggende klar til i kveld. Dette blir fint!

For dem som vil lese mer om eller se mer fra bryllupet vårt: Her fortalte jeg om planleggingen og en del av valgene vi tok. Her er et innlegg fra bryllupshelga med mine egne bilder og bak kulissene-følelse. Her er de første ordentlige bildene av brudeparet, og her er de tre innleggene med fotografens bilder fra selve dagen: Formiddagen, ettermiddagen og kvelden.

Håper alle får en fin tirsdag, og ei fin siste september-uke!

– – – – –
In other words: Today is our second wedding anniversary, and my husband suggested the name of this post, haha. For an English version, please use the translation widget.

One year as a twosome

Postet den 24. september 2023 av Synne Cinnamon

I dag feirer vi vår aller første bryllupsdag! Tenk at vi har gått rundt med gifteringer i et helt år!

Vi begynte med hotellfrokost i morges, for det er jo den beste mulige starten på dagen – og på Thon Cecil jobber den dyktige kokken som lagde den deilige maten i bryllupet vårt, så det er ekstra hyggelig å spise der!

Vi fikk strålende sol på dagen vår, som strengt tatt føles som en felles bursdag, og etter frokosten tok vi en liten rusletur nede ved sjøen.

På hjemveien kjøpte mannen min blomster til meg. Altså, for en absurd setning?

Vel hjemme åpnet vi ei flaske bobler vi har gledet oss til, for det var denne vi skålte med rett etter vielsen, da foreldrene mine overrasket oss med champagne! Gøy – og godt – å kunne drikke den samme vinen i dag!

Vi har også åpnet hvert vårt kort, fra den ene til den andre, som har ligget og ventet på oss helt siden bryllupet.

Ett år har gått, men følelsen er den samme. Så heldige vi er.

(Hvis noen har gått glipp av blogginnleggene om bryllupet vårt, så ligger det første «bak kulissene»-innlegget her, og så har vi innleggene med fotografens bilder: første del av dagen er her, andre del her og tredje del her. For en feiring det ble!)

– – – – –
In other words: Today is our very first wedding anniversary! We’ve had a hotel breakfast and a walk in the sun, and then we opened a bottle of champagne and a card each that have been waiting for us for a year. I feel so fortunate.
For an English version, please use the translation widget!

Our wedding: The dinner and the evening, and the start of the party

Postet den 11. juni 2023 av Synne Cinnamon

Da er det tid for å se på tredje og siste del av bildene fra bryllupsfotografen vår!

(Hvis du ikke har fått med deg første og andre del, så finnes formiddagen her og ettermiddagen her!)

Alle bildene er tatt av Inese, som vi var storfornøyde med, og de holder en ganske annen kvalitet enn mine egne, hoho. Jeg anbefaler alle å slå seg ned med en kopp eller et glass og lese disse lange innleggene på en større skjerm, slik at fotografiene kommer til sin rett!

Nå er klokka blitt 17.30 på den store dagen, og maten står for tur. Vi er fortsatt i Tøihuset i Gamlebyen i Fredrikstad, en del av selve festningsverket. Middagen skal inntas i den ærverdige Tøihussalen, soldatenes gamle spisesal, fra 1775.

Det er et romslig og luftig lokale med store vinduer, som utgjorde en veldig fin ramme rundt selskapet. Gjestene var fordelt rundt 16 små bord, slik at det var lett å bevege seg rundt. På bordene hadde vi duker, lys, servietter og nelliker – enkelt og greit! Dessuten lå det noen éngangskamera her og der, slik at folk kunne knipse bilder underveis i måltidet.

Vi skulle være 90 stykker til bords, så det ble fullt hus. Fordi det ikke var plass til alle gjestene på ett sted under middagen, delte vi oss i to grupper i forkant. (Dette er vanlig i min familie, ettersom vi har såpass stor slekt.) De såkalte festgjestene fikk tilbud om å spise på en gastropub i sentrum, der vi hadde reservert et eget rom og fått en god pris i baren til gjengen vår. Dessuten strømmet vi talene, slik at de kunne følge med på alt som ble sagt. Etterhvert ble visst stemningen såpass god og volumet såpass høyt hos dem at de ikke fikk med seg alt, haha, men videoene fra talene ble uansett delt med alle gjestene i etterkant! De er fine å kunne kikke på også for dem som ikke hadde anledning til å komme i bryllupet, og de er gode minner for vår egen del.

Plutselig var salen full av folk som fant plassene sine, og brudeparet ønsket velkommen.

På alle bordene sto det fire typer vin, slik at gjestene kunne forsyne seg selv med det de hadde mest lyst på, i sitt eget tempo. Som sommelier var det selvfølgelig viktig for meg å servere god vin som passet til maten, men samtidig hadde vi naturligvis et budsjett å forholde oss til, så vi hadde funnet fire stykker som gir mye for pengene. Jonasflotte og jeg brukte god tid i forkant på utvelgelsen – vi blindsmakte på til sammen 20 viner, fordelt på fire kvelder, for å finne fram til de vi endte opp med. Nå var det gjestenes tur til å smake seg fram! Jeg oppfordret alle til å prøve de fire vinene i tur og orden, for det er jo en liten aktivitet i seg selv. Slik kunne folk ha noe å snakke om fra start, så de ble litt kjent med hverandre rundt bordene, og vi hadde noe å gjøre mens vi ventet på maten.

(Vi hadde også flere gode alkoholfrie alternativer, så klart!)

Etter velkomsten og vin-infoen overlot vi ordet til vår konferansier, Daniel, som har vært en av mine beste venner i 20 år.

Daniel er en sånn fyr man kan stole på, og det var så godt å kunne slappe av og vite at middagsprogrammet var i gode hender! For øvrig hadde han skrevet stikkordene sine på kort som var mørkegrønne, akkurat som kjolen min, og han fikk folks oppmerksomhet ved å spille av denne kjente og kjære dataspill-lyden!

Bryllupsmiddagen besto av en nydelig vegetarbuffet, laget av selveste Fred the Chef.

Brudeparet forsynte seg aller først, muaha. Jeg var blitt ganske sulten, og det var ren luksus å kunne gyve løs på en ti meter lang buffet med alskens spennende smaker, teksturer og farger. Vi kunne spise regnbuen!

Det ble fin flyt og en avslappet stemning, akkurat slik vi hadde håpet. Det å sitte ved det øverste bordet og skue utover lokalet etterhvert som alle fikk seg mat og stillheten senket seg… Det å sitte der sammen med min helt ferske ektemann, med foreldrene våre ved siden av oss, og bare se at gjestene våre spiste, småpratet, smilte og koste seg… Det var enormt fint.

Så var det tid for taler! Vi reverserte den tradisjonelle rekkefølgen, slik at brudeparet fikk begynne, for såpass må man da kunne unne seg i sitt eget bryllup? Denne flotte herremannen var aller først ute, og han sa så mye fint <3

Deretter var det bruras tur! Jeg var ganske nervøs, men det gikk heldigvis ganske bra. Jeg måtte felle noen tårer underveis, og det overrasket vel ingen, og så endte jeg talen min med en skål, for det skulle liksom bare mangle.

For en glede å ha et helt rom fullt av kjente og kjære som sitter i finstasen og hører på, som vil deg vel, og som ler på de rette stedene. Verdens beste publikum, hoho.

Det tredje innslaget på programmet var en overraskelse for vertskapet! Vi hadde fem venner av familien som bidro bak kulissene gjennom hele lørdagen, en helt herlig gjeng som vi bare kalte De gode hjelperne, som vi aldri hadde klart oss uten. Ikke bare sørget de for at alt gikk på skinner, de framførte også en morsom sang for oss!

Ellers fortsatte vi å hygge oss med vått og tørt. Det var mer enn nok mat til at alle kunne forsyne seg både to og tre ganger hvis de ville, og det var masse skåling underveis i måltidet, både bordskåler og fellesskåler og syngeskåler; det var feststemning!

Vi slapp ikke unna klirring i glassene og tramping i gulvet, nei. Det ble altså både kyss på stolene…

…og kyss under bordet.

For ikke å snakke om kyss på kinnet, store i mengder, når den ene av oss forlot rommet. En gøyal tradisjon, det også!

Noen av disse tingene var helt nye for våre engelske venner, men det var gøy å se dem omfavne de norske tradisjonene. Sju av vennene våre fra England hadde kommet for å være med på bryllupet, og det var gøy å smugkikke bort på dem i løpet av middagen, for det var så tydelig at de hadde det bra – og de ble åpenbart rørt under talene, selv om de ikke forsto noe av det som ble sagt, haha!

Nå var det tid for foreldretaler. Først ut var hans foreldre, og så talte mine foreldre, og det ble både tårer og latter da også.

De to foreldreparene sa mye fint om oss og til oss, med både tilbakeblikk og tips for framtida. Det er noe unikt ved å samle familie, slekt og venner på denne måten, for alle får nye innblikk i det sosiale spindelvevet som utgjør bakgrunnen vår. Det var så fint å se at gjestene moret seg.

Det gjorde vi også!

Så fulgte forlovertalene. Min kjære søster Taran var min forlover. Det var det eneste rette.

Hun sparte ikke på humoren i sin tale…

…og ikke på patosen heller, og hun fikk en diger klem etterpå.

Vær så god, brudens grinetryne. Jeg byr på den.

Det begynte å mørkne ute, men inne var stemningen stigende.

Nå fikk vi mer underholdning, og dette var også noe som vertskapet ikke sto bak. Foreldrene mine hadde hyret inn en vaskeekte barbershop quartet! Disse karene kom fra den lokale gruppa Fredrikstad Barberboys, og de var så flinke!

De hadde valgt passende sanger for anledningen, og den siste de sang var denne! Da måtte jeg faktisk synge med litt, for det var en stemme som ingen av dem dekket, så da gjorde jeg det selv, og dette hadde de visst aldri opplevd før, hoho.

Nå var det tid for forlover nummer to. Han fikk også en diger klem etter talen sin.

Til slutt var det to ekstra talere som hadde meldt seg, og det var én fra hver side, liksom. Min aller eldste venn fra barndommen holdt en nydelig tale…

…og søsteren til brudgommen rundet av måltidet på en veldig fin måte.

Vent nå litt! Noen må jo takke for maten! Denne siste talen føles ofte litt påtatt, og vi hadde derfor en vri på den. Min søster var i et bryllup for sju år siden og ble utsatt for en gøyal greie, som vi nå lot oss inspirere av. Vi komponerte talen selv og skrev den ut i forkant, og teipet den fast til undersiden av en stol i lokalet. Konferansieren introduserte talen, og ba alle sjekke under setene sine, og det ble full forvirring, for ingen visste hvem som skulle tale, ikke engang taleren selv! Vår venn Sindre var den utvalgte, og han tok heldigvis utfordringen på strak arm, slik vi visste at han ville gjøre.

Vi hadde tatt oss noen friheter i teksten han måtte lese opp, høhø, så det ble en morsom avslutning, og en annen variant av en tale som ellers ofte er preget av oppramsing og plikt.

Det var siste punkt på programmet, og etter et langt og godt måltid var det kjekt å kunne trekke litt luft og strekke litt på beina.

På dette tidspunktet kom de såkalte festgjestene tilbake fra sin middag – etter å ha stukket innom en annen bar på veien, tatt over hele stedet, funnet et piano og bedrevet litt spontan allsang, haha! Vi ble glade for å høre at maten og stemningen hadde vært god hos dem også, og så var vi ekstra glade for at alle var gjenforent.

Nå gikk vi tilbake til lokalet der vielsen hadde funnet sted, en annen sal i samme bygg, hvor det var blitt rigget til fest. NOEN var veldig klare.

Her sto også desserten og ventet på oss!

Fem tårn med godbiter i alle farger – for en luksus!

Vi sløyfet altså bryllupskake-tradisjonen, slik jeg forklarte i forrige innlegg, og lot alle plukke seg makroner i stedet. Enkelt og kjempegodt! Vi serverte kaffe og te til, så klart – pluss at det vanket mer vin og øl. Vi fikk hjelp til å bære inn store sinkbøtter med isvann, og alle fortsatte å forsyne seg med det de ville ha.

Bordkortene fra bryllupsmiddagen var også navnelapper, slik at gjestene kunne merke glassene sine. De som ikke hadde fra før, fikk lappene sine nå. Slik ble det lettere å holde styr på 130 vinglass utover kvelden, haha!

Mens vi spiste middag, var det blitt satt opp en lysrigg til dansegulvet, og langs veggene sto det små bord med blomster og lys.

Det ble så fin mingleflyt, og folk var så stilige og glade!

Når alle hadde fått i seg litt sukker og litt koffein, skulle festen starte! De som hadde vunnet quizen tidligere på dagen, fikk nå belønningen sin: en pose Twist på deling (selvfølgelig, obligatorisk premie) og muligheten til å bestemme hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med!

(Brudevalsen hadde vi altså valgt å sløyfe, for vi valser ikke ellers heller.)

Vertskapet hadde satt opp ti valg på forhånd, låter som appellerer til ulike typer og aldersgrupper, og som alle ville fungert godt som start. Vinnerlaget valgte å sparke i gang festen med Ballroom Blitz!

Nå var vi en real gjeng som inntok dansegulvet, og endelig fikk utløp for all energien vår. Gleden og innlevelsen var stor, etterhvert som stadig nye låter fikk folk til å slenge seg med. Med tida ble det hoppedans og allsang…

…og stilig swingdans til gamle klassikere…

…og fjasete bevegelser til åttitalsslagere, haha!

For brura ble det etterhvert så varmt at begge underskjørtene måtte vike. Jeg endte opp med å rulle dem sammen og legge dem i et hjørne, og flere gjester byttet til lettere klær eller mer behagelige sko utover kvelden, for å kunne slå seg ordentlig løs.

De som ikke var så danselystne, eller som trengte ei pause, kunne rusle tilbake til i spisesalen i stedet. Der var det nå ryddet, og der inne spilte vi roligere musikk, slik at det var mer behagelig å sitte og snakke sammen. Resten av dagen kunne alle bevege seg fritt mellom de to salene, og det fungerte veldig bra med litt variasjon. (Det var så flaks at det ikke regnet, slik at man kunne lufte seg i borggården!) Mellom spisesalen og festsalen lå baren, hvor det også var muligheter for å få seg en drink eller en dram, og og så ble det satt fram snacks og snop rundt omkring.

Det var så morsomt å se små grupperinger samle seg her og der – rundt bardisken, ved piknikbord ute, på trappa og inne på kjølerommet (!) foregikk små forgreininger av festen.

Stemningen var likevel aller best på dansegulvet, men det er jo ikke så rart.

Noen av danseløvene hadde splitter nye gifteringer, og kanskje ekstra store smil.

Her hadde klokka blitt ti om kvelden, og nå er det slutt på bildene fra fotografen. Hun måtte få lov til å trekke seg tilbake etter en lang dag, men det gjorde ikke vi! Vi visste det ikke da, men vi skulle holde på i seks timer til! (Enda godt vi hadde satt opp ei tilstrekkelig lang spilleliste, med en god blanding av låter fra ulike sjangere og tiår. Vi fikk mange hyggelige tilbakemeldinger på den, og hvis noen vil ha linken, er det bare å si ifra!)

Ved midnatt serverte vi nattmat, slik at alle kunne fylle på med energi og fortsette festen. På toalettene hadde vi såkalte nødkurver, med for eksempel gnagsårplaster, hårspray, sikkerhetsnåler, klar neglelakk (til revnede strømpebukser) og andre småting man kan få bruk for i løpet av kvelden og natta. Det var nok av alt av mat og drikke, slik at alle kunne forsyne seg med det de ville hele veien. (Jeg tror det eneste vi gikk tom for var gin, men når man ikke lenger kunne lage seg en gin&tonic, så fortsatte vi med akevitt&tonic, som er en greie!) Mange hadde ikke kunnet feste skikkelig på flere år, så jeg ble rent stolt av gjestene våre – de hadde forstått at det vi ønsket oss var et ordentlig lag, og de omfavnet vårt ganske alternative bryllup på alle måter. Folk trakk seg selvfølgelig tilbake på ulike tidspunkt, men fordi de aller fleste av oss skulle treffes igjen dagen etter, trengte vi nesten ikke å tenke på avskjeder denne kvelden.

Selve ordet «bryllup» stammer forresten fra vikingene, og på deres tid het det faktisk «drekka brúðlaup«, og den arven videreførte vi, muaha. Er det én ting som er verdt å samles og heve glassene for, så er det jo nettopp det at to mennesker har funnet hverandre i vår svære, skrudde verden, og bestemt seg for å tilbringe resten av livet sammen. Følgelig ble det mang en skål for brudeparet!

Kanskje er det egentlig like greit at vi ikke har skarpe fotografbilder fra resten av festen? (Vi har riktignok massevis av analoge bilder, både fra Instax-kameraene og éngangskameraene, som nå sitter i album og forteller historien om de sene nattetimene. Veldig morsomt å ha!) Da klokka nærmet seg fire, var vi fortsatt en standhaftig gjeng på rundt tjue stykker som holdt dansegulvet gående, men nå begynte vi å tenke litt på morgendagen, vi også. Hele bryllupsfølget skulle jo samles til felles søndagsfrokost klokka ti! Det var rett og slett på tide å legge inn årene, og klokka 04.06 låste vi oss ut av festlokalet.

Søndagen, og tida som fulgte, har jeg skrevet litt mer om i dette innlegget fra bak kulissene.

Så var den altså over, denne eventyrlige feiringen, tre dager til ende, som ble alt vi hadde håpet på og mer til. Vi fikk akkurat det bryllupet vi ønsket oss, og vi gjorde det på vår egen måte. Ingen kirke, ingen prest, ingen «størst av alt er kjærligheten». Ingen hvit kjole, ikke noe slør, ikke noe fedrefølge til alters. Ingen treretters middag, ingen mating med kake, ingen bryllupskake i det hele tatt. Ingen Pinterest-pynt, ikke noe bukettkast, ingen brudebukett heller, og ingen brudevals. Det følger mange forventninger med et giftemål, men alle vi ikke hadde noe behov for å innfri uten videre, ble plukket vekk og erstattet med sånt vi liker, sånt vi står for, sånt som føltes riktig for oss. Vi ville ha et stort, feststemt, relativt uformelt, passe nerdete, personlig og litt annerledes bryllup, og slik ble det! Det er jo egentlig bare to personers mening som betyr noe, og det er de to som gifter seg.

Jonasflotte og jeg planla dette kalaset i flere år, vi sparte penger og la planer og tok bevisste valg. (Litt av planleggingen kan man lese mer om her.) Vi måtte utsette og omorganisere to ganger på grunn av pandemien, og jeg var på et tidspunkt usikker på om det hele ville være verdt det, men jeg kjente allerede på fredagen at det var det! Jeg gikk rundt i en lykkerus gjennom hele helga, og jeg ser tilbake på denne opplevelsen med stolthet, takknemlighet og enorm glede. Vi sitter igjen med minner for livet.

Takk til alle som hjalp til på ulike måter, takk til alle som var til stede, takk for alle gode ord i etterkant – og takk for at jeg nå har fått dele hele dagen med dere som leser. Jeg kunne selvfølgelig ikke vise dere alle de åtte hundre bildene vi fikk fra fotografen, men jeg håper at jeg i hvert fall har gitt dere et visst inntrykk av bryllupet vårt. Det har jeg sett fram til, og det føles veldig bra!

… og så levde de lykkelig i alle sine dager.

– – – – –
In other words: The third and last part of our wedding day, the dinner and the party! All photos are taken by our photgrapher, Inese, who stayed with us until ten o’clock in the evening. (Then we danced for another six hours, haha.) For an English version, please use the translation widget!

Our wedding: The ceremony, the surprise and the afternoon

Postet den 12. mars 2023 av Synne Cinnamon

La oss ta en ny titt på bryllupet vårt! Nå er vi kommet til selve vielsen.

Hvis du ikke har lest det første innlegget, så kan det være lurt å begynne med starten på dagen, som finnes her!

Alle bildene er tatt av Inese, den flinke bryllupsfotografen vår – og det er mange av dem i dette innlegget. Derfor anbefaler jeg alle å sette seg godt til rette, kanskje med en tekopp eller en kaffe, og kanskje helst foran noe litt større enn mobilskjermen? (Bildene til Inese har en helt annen kvalitet og størrelse enn de jeg tar selv, så de tar seg best ut på en større skjerm.)

Vi reiser altså tilbake til lørdag 24. september, og til Fredrikstad.
Velkommen til Tøihuset, fra 1775! Dette er en del av selve festningen som utgjør hjertet i Gamlebyen.

Dette var i sin tid landets største bygning (!), og den huset militært materiell. I dag skulle den huse 130 bryllupsgjester!

En liten gjeng bestående av familie og venner hadde jobbet flittig gjennom formiddagen for å få alt i stand.

Det hadde høljeregnet hele dagen før, så hagen der vielsen opprinnelig skulle finne sted, var blitt til en sump. Ikke akkurat optimale forhold for blankpussede dressko, høye hæler og fotside kjoler! For at hele brudefølget skulle slippe å bli våte og kalde, gikk vi for plan B, som var en vel så god plan. (Innlegget om selve bryllupsplanleggingen ligger her.) Seremonien var blitt flyttet inn i Bombardersalen, offiserenes gamle messe, et stemningsfullt lokale med teglstein og trebjelker.

Inne i salen var foreldre og forlovere på plass…

…og glassene med bobler sto klare og ventet.

Da klokka nærmet seg halv to, strømmet det på med finkledde familiemedlemmer og venner!

Helt til sist kom det to stykker snikende, et par som hadde stått og ventet bak muren, et par som skulle gifte seg.

De gjemte seg i trappeoppgangen og ventet, for seremonien skulle starte klokka 13.37. (En nerdereferanse, så klart!)

Her er spenningen ganske stor, hoho!

Vi hadde valgt å bruke vignetten fra Stardew Valley, et strålende dataspill som har betydd mye for oss, som åpningslåt i vielsen. Det er en nydelig melodi, og vi fant en fin versjon der en japansk komponist har arrangert den og spilt den inn med et symfoniorkester. Den ligger på Youtube også, så hvis dere vil ha riktig bakgrunnsmusikk mens dere leser, kan dere trykke her!

Jonas og jeg så klokkeslettet endre seg, og hørte at musikken begynte å spille. Så gikk vi, hånd i hånd, inn i salen.

Det var en helt spesiell følelse å komme inn i et rom fullt av folk vi er glade i, folk som var forvetningsfulle og som hadde pyntet seg, og som strålte av glede på våre vegne.

Vi hadde bedt gjestene om å la mobilen ligge i lomma under vielsen, nettopp fordi vi visste at fotografen vår ville dokumentere begivenhetene, slik at alle bare kunne være til stede i øyeblikket sammen med oss.

Vi gikk i en halvsirkel gjennom lokalet, så sakte vi kunne, og prøvde å få øyekontakt med de fleste på veien fram til vigsleren. Jeg måtte felle noen tårer og rette på brillene, så klart.

Helt fremst sto foreldrene våre, og mine var tydelig preget av den spesielle stemningen.

Musikken stilnet, alle satte seg ned, og vigsleren tok ordet.

Selve seremonien føltes høytidelig, men samtidig intim og personlig. Vi ble viet på borgerlig vis, gjennom Human-Etisk Forbund. En av vigslerne deres er tilfeldigvis en særdeles hyggelig og flink fyr, som uansett ville vært invitert i bryllupet vårt! For en luksus å bli viet av noen man kjenner!

Denne stilige karen holdt en inderlig fin vigselstale til oss, full av innsikt og godord.

Rundt i lokalet sto og satt våre venner og familiemedlemmer som tente lys.

Folk gråt litt av de rørende delene av talen…

…og lo av de humoristiske delene.

For de to hovedpersonene var det godt å kunne holde hender.

Så skulle vi til pers!

Først svarte vi begge JA, høyt og tydelig, og så utvekslet vi gifteringene, i stor konsentrasjon…

…og så signerte vi (og forloverne våre) vigselsprotokollen…

…og så var vi rette ektefolk! Endelig, hoho!

Deretter fulgte et kyss, noe jeg skal spare dere for, og så var vi herr og fru!

Nå skulle det feires! Vi ville markere slutten av seremonien med en passende låt; noe livlig og festlig, noe som føltes litt som en fanfare, men som passet i tematikk – og helst noe nerdete, naturligvis. Det ble The Power of Love fra Back to the Future, en gledesfylt og fengende sak fra en film vi har et spesielt forhold til. Hvis dere vil sette stemningen, kan dere klikke her!

Alle jublet og klappet i takt med musikken, og vi begynte å gå nedover «midtgangen» igjen.

«Blidere ektepar har jeg aldri sett», sa min tante etter vielsen. Når jeg kikker på disse bildene, så skjønner jeg hva hun mener.

Det var på tide med bobler og boller!

Vi hadde forberedt gjestene våre på at det ikke ble noen bryllupskake, og at vi ville servere kaffe og boller etter vielsen, ikke etter middagen. Vi har selv vært gjester i et bryllup der rekkefølgen var byttet om, og vi fikk kake midt på dagen, og det var så lurt! (Det er jo ikke klokka ti om kvelden, når man allerede er stappmett og litt på en snurr, at man setter pris på en kostbar og forseggjort festkake. Det er heller ikke da man har mest behov for litt sukker og energi – det er etter en følelsesladd seremoni!) Altså visste vi fra start at vi ville servere noe søtt før middag (i tillegg til etter), men vi fant også ut at den tradisjonelle bryllupskaken ikke var riktig valg for oss. For det første ville det kostet en betydelig sum å skaffe kake til 130 personer. For det andre krever det asjetter og bestikk, så det blir mye oppvask, og folk bør kunne sitte og spise for ikke å søle på finklærne sine, og vi ønsket oss en mer uformell atmosfære etter vielsen. Sist, men ikke minst: Vi hadde ikke lyst til å mate hverandre med kake, for det er en underlig skikk vi ikke kjenner oss igjen i, hoho. Dermed bestemte vi oss for å servere hveteboller i stedet! Jeg er så intenst glad i det, jeg har hatt kallenavnet Synnebollen siden barneskolen, så selvfølgelig skulle jeg by på boller i bryllupet mitt! De kan spises med hendene, helt uten søl, så det er mye mer praktisk. Dessuten er faktisk gjærbakst og god musserende vin en fin paring, takket være det såkalte autolysepreget som vinen får gjennom lagring på bunnfall. Desto bedre! Vi kjøpte 400 boller fra Espa, fordelt på vanlige hveteboller, rosinboller og sjokoladeboller. Alle gjestene kunne ta tre stykker hver, og bollene sto framme resten av dagen og kvelden, slik at folk kunne forsyne seg med litt påfyll akkurat når de måtte ønske. Dette har vi fått sååå mange positive tilbakemeldinger på, og man får mye igjen for å tenke litt utenfor boksen.

Nå skulle altså vi, og alle gjestene, feire med et glass bobler og en bolle. Godsakene sto klare helt bakerst i lokalet, og dit var vi på vei!

Før vi kom så langt, idet vi rundet hjørnet, fikk vi oss imidlertid en overraskelse.

Der sto ingen ringere enn Liora Levi og Annika Groven, som både er venner av familien og bautaer i den norske vinbransjen, med hver sin champagneflaske og hver sin sabel!

Disse to luringene hadde sneket seg inn bakdøra mens vielsen foregikk, og nå sablerte de flaskene foran en imponert forsamling. Foreldrene mine hadde planlagt dette i all hemmelighet, og spanderte første runde med bobler på hele hurven! For en utrolig sjenerøs og omtenksom presang! Jonasflotte og jeg hadde naturlig nok vært inne på tanken om champagne, men av budsjettgrunner hadde vi slått det fra oss, og i stedet valgt lillebroren crémant – fransk musserende vin som lages på samme måte, men i andre deler av landet. Nå fikk vi altså de edleste dråper likevel, med en stor dose forfjamselse på kjøpet, til vår første skål som ektepar!

De hadde skaffet en bråte med magnumflasker i tillegg, slik at samtlige gjester kunne få et glass Louis Roederer. For en luksus!

Blir det bedre? En helt fersk frue, med et glass champagne i den ene hånda og en bolle i den andre!

Nå ventet en stor runde med tidvis tårevåte klemmer, hoho.

Det var tid for mingling! Alle gjestene hentet seg et glass sprudlevin og en bolle, og alle virket å hygge seg.

Ettersom bryllupshelga hadde begynt med et fredagsvors kvelden før, var det mange som allerede kjente hverandre, og praten gikk lett.

De nygifte skålte seg rundt i folkemengden…

…og viste fram de splitter nye gifteringene sine til alle som ville se.

Vi kunne nok nesten holdt på slik resten av dagen, men fotografen tok affære, for nå skulle det knipses fellesbilder! Vi hadde sagt at vi gjerne ville ha noen bilder der samtlige gjester var med, og bedt folk bli igjen etter vielsen til hele hurven var blitt foreviget. (Ikke alle hadde fått det med seg, så noen stakk av for å komme sterkere tilbake til middagen, haha, men de aller fleste er representert på fellesbildene våre.) Akkurat slike bilder utgjør fine minner, for det var helt spesielt å ha begge sider av familien og hele vennekretsen samlet på ett sted, og jeg gleder meg til å kunne se på dem om mange år!

Etter fellesfotograferingen var det fortsatt klem-o-rama, for vi hadde ikke rukket innom alle inne i salen.

Vi tok også noen portrettbilder, for det hører liksom med. Med og uten den andre, med forlovere, med foreldre, med søsken, med vennegjengen, og så videre. Det er tross alt ikke hver dag så mange er samlet og har kledd seg opp!

Mor, lillesøster (og forlover), brud, storebror, far.

(Når jeg ser bilder som dette, blir det så tydelig hvor like vi er, og jeg blir rent stolt av vår fine kjernefamilie <3 )

Da fotograferingen var unnagjort, var det fri lek fram til middag.

Denne delen av dagen hadde jeg gledet meg til, for nå hadde vi tid til å småprate med gjestene våre, og siden det mest formelle var ovestått, kunne vi senke skuldrene. Nå skulle vi bare slappe av og hygge oss, alle sammen!

Vi hadde laget en egen bryllupsquiz, som min bror presenterte.

Quizen var utformet slik at gjestene ville få utbytte av å finne sammen med folk de ikke kjente fra før, for vi hadde spørsmål fra barndommen, ungdomsårene, studietida og voksenlivet. Noen skulle tanter og søskenbarn kunne svare på, noen skulle gjengen fra videregående kunne svare på, og noen skulle vennene man møtte gjennom jobben kunne svare på. Slik oppfordret vi folk til å fortsette minglingen og få nye bekjentskaper underveis.

Det var gøy å se at gjestene våre dannet lag som besto av helt merkelige sammensetninger, haha, og folk sto og diskuterte spørsmålene i grupper både inne og ute. (Enkelte forsøkte selvfølgelig å snike til seg noen svar ved å lure oss til å røpe dem, men vi gjennomskuet de fleste.)

Ett av spørsmålene tok utgangspunkt i bordnavnene. På denne måten sørget vi for at alle tok en titt på bordplasseringen før middag, og dessuten fikk vi testet gjestenes nerdekunnskaper, ettersom alle bordene var oppkalt etter figurer fra bøker, filmer, tegneserier og dataspill!

Vi hadde også ei gjestebok inne i foajéen, og det var flere Instax-kamera i omløp, slik at alle kunne lime inn bilder av seg i tillegg til å skrive en hilsen.

Det er noe magisk ved at motivet plutselig åpenbarer seg!

Ellers hadde vi lagt fram kubbspill ute og kortstokker inne. Vi hadde kjølere fulle av øl og vin, så folk kunne forsyne seg selv, og det bugnet fortsatt av boller, og det ble satt fram kaffe og te. Takket være det fine været, kunne vi bevege oss fram og tilbake mellom ute og inne. (Vi hadde lånt en haug med paraplyer som sto klare til bruk ved dørene, men vi fikk aldri behov for dem.) Alle kom og gikk som de ville, og folk knipset bilder av hverandre, eller prøvde å psyke ut andre quiz- og kubblag, og latteren satt løst overalt. Det ble så fin flyt!

Slik forløp de to timene fram til bryllupsmiddagen. Jeg har fått vite i ettertid at noen gjester trodde de ville kjede seg i dette tidsrommet, men så følte de at tida gikk kjempefort, nettopp fordi det var mange man kunne snakke med og mye man kunne ta seg til. Denne delen av dagen ble så avslappet og trivelig, og fungerte akkurat slik vi hadde håpet.

Da sola begynte å synke og det bare var et kvarter til vi skulle sette oss til bords, spurte fotografen om vi tre kunne ta noen minutter sammen i det fine kveldslyset, så vi snek oss unna for en ørliten rusletur.

Tenk at vi var nygifte, og at alt hadde gått bra så langt, og at alle gjestene koste seg, og at vi fortsatt hadde en hel middag, kveld og fest i vente! Jeg husker at jeg følte meg lett som en fjær, samtidig som jeg var sånn myk og varm i kroppen, sånn man blir når man er glad og takknemlig med hele seg.

Dette var en veldig fin stund, og vi hørte etterpå at noen hadde stått i vinduene og smugkikket på oss, hoho, mens vi spankulerte litt rundt blant digre trær, tykke festningsmurer, gult høstløv og gamle kanoner.

For noen omgivelser, og for en følelse.

Nå var det tid for bryllupsmiddag, og den siste delen av dagen tar vi i neste innlegg.

(Hvis du har lyst til å tyvkikke på resten av helga allerede nå, så har vi jo et slags bak kulissene-innlegg her.)

Takk for følget hittil! Det er veldig fint å kunne dele gleden med dere!

– – – – –
In other words: The second part of our wedding day, as seen through the camera of our talented photographer, Inese. The actual ceremony felt very intimate and personal, and then we served bubbly and classic Norwegian boller (a type of sweet bun), and my parents surprised us with champagne sabrage! Later there was lots of mingling, with some games and some photos and a quiz, and then we snuck away for a few minutes to take a few last portraits in the setting sun, before dinner.

Our wedding: The morning and the first look

Postet den 26. januar 2023 av Synne Cinnamon

Nå er det på tide, dere. Nå tar vi en titt på 24. september 2022, dagen jeg giftet meg med den flotteste jeg vet om.

Dette blir det første av flere innlegg fra selve bryllupsdagen. Vi fikk over 800 bilder fra fotografen vår, og jeg skal selvfølgelig ikke dele alle, men de må uansett fordeles utover, hoho. Samtlige bilder er tatt av Inese, som vi var kjempefornøyde med gjennom hele prosessen!

Forresten: For dem som ikke allerede har gjort det, kan det være lurt å lese dette innlegget om bryllupsplanleggingen først. Der forklarer jeg en del om hva slags arrangement vi ønsket oss og hvilke valg vi tok i forkant, og det er ganske mye informasjon der som jeg ikke kommer til å gjenta her, for det føles litt rart å skrive det samme flere ganger.

Dessuten: Dette innlegget inneholder mer enn førti bilder, i en helt annen kvalitet enn vanlig. Hvis du er ute på farten og sitter med mobilen i hånda, så tillater jeg meg å foreslå at du venter til du er framme, lager deg en kopp te eller kaffe og rigger deg til foran en litt større skjerm. Disse bildene fortjener å komme til sin rett!

Vi begynner om morgenen, på Gamlebyen hotell i Fredrikstad. Der hadde foreldrene mine skaffet oss suiten som en overraskelse, slik at vi hadde god plass til å samles fredag kveld, og god plass til å pynte oss lørdag formiddag. Hele familien spiste frokost sammen, og så gikk vi hvert til vårt. Brudgommen hadde et eget rom der han kunne gjøre seg klar, og forloveren hans holdt ham med selskap. (Jonas og jeg hadde sett hverandres antrekk på bilder i forkant, så det var ikke egentlig noe hemmelighetskremmeri rundt det, men det blir alltid litt ekstra stas når man er adskilt mens man ordner seg!) I suiten var vi fire damer – jeg hadde spurt min mor, min søster og min svigerinne om de ville hjelpe meg med forberedelsene, og det ville de!

Min søster Taran, som også var forloveren min, var klar for en emosjonell dag!

Jeg hadde tenkt på det samme selv, for vi er en lettrørt gjeng, så jeg hadde med vintage lommetørklær til alle fire.

(Som dere ser, hadde jeg på dette tidspunktet ikke fått på meg kjolen ennå. Såpass tåler dere, sant?)

Taran tok fatt på sine greier…

…og jeg tok fatt på mine!

Selvfølgelig måtte vi ha bobler i glasset underveis!

Det skulle faktisk bare mangle, når en sommelier skulle gifte seg, å starte på sprudlende vis.

Jeg helte opp, og vi skålte for at dagen endelig hadde kommet, og at vi var i gang. Stemningen var glad, spent og rørt, hihi.

Smykkene mine lå klare på bordet, og mens jeg forklarte min svigerinne hva som var arvet av hvem, stakk fotografen ut for å sjekke hvordan det sto til med broren.

På et annet hotellrom foregikk det jo også forberedelser, og der var det også orden i sysakene.

Tenk at disse ringene skulle utveksles bare noen timer senere!

Brudgommen fikk hjelp av sin forlover med kravatslipset…

…og med mansjettknappene.

Blankpussede sko og en iskald øl fra glassflaske, det var på sin plass.

Silketørkleet i lommen, i samme farge som brudens kjole, var siste hånd på verket. Maken til stilig fyr!

Fotografen returnerte nå til suiten, og fortalte at min tilkommende virket ganske nervøs, hihi. Jeg kjente selvfølgelig sommerfuglene i magen selv også, så det var nesten litt godt å høre!

Tilbake hos damene gikk det nå i kaffe…

…og i hår!

Jeg hadde lett en stund etter second hand-hårpynt som kunne passe, og funnet noen fine nåler med gull og perler som jeg hadde en plan for. Først var de andre litt skeptiske, tror jeg, men da jeg hektet dem sammen og lagde et slags hårbånd av dem, utbrøt de tre andre kor: «Åååå, som en tiaraaaaaa!»

Haha, nettopp. Det fungerte som jeg hadde håpet!

I mellomtida hadde jeg fått på meg leppestiften, forresten. Det var den eneste sminken jeg hadde på meg denne dagen, som alle andre dager. Jeg ville føle meg vel og som meg selv, og det gjorde jeg. Dessuten følte jeg meg fin.

Nå manglet bare smykkene. Jeg tok på meg perlearmbånd jeg hadde fått låne, og øredobber i gull etter min mormor.

Så skulle selve kjolen på! Den smaragdgrønne, skreddersydde vintage-silkekjolen jeg skulle gifte meg i! Den har tilhørende cape og ble laget i New York på 60-tallet, og den har sikkert opplevd mange festlige lag, men jeg tviler på at den hadde vært brudekjole noen gang. Nå var det dags!

Påkledningen var et samarbeidsprosjekt, haha. «Forsiktig med håret hennes!»

Da kjolen endelig var på, og antrekket var komplett, ble det hele plutselig så virkelig? Vi måtte felle noen tårer, alle sammen.

Jeg hadde gledet meg til å starte dagen sammen med disse tre damene, og det var så inderlig fint å dele denne opplevelsen med dem.

Nå var det bare det siste perlekjedet som manglet! Det var etter oldemor, og den gamle låsen gikk i vranglås, men vi klarte å få det på til slutt.

Med ett var vi ferdige, både bruden og brudgommen, og klare til å ta fatt på bryllupet sammen!

Jonasflotte og jeg hadde valgt en såkalt first look, altså å treffes i forkant av vielsen, og det var det flere grunner til:
1) Vi ville gå sammen inn i seremonilokalet og fram til vigsleren. Dette med at bruden blir fulgt inn av en far eller farsfigur er tross alt en ganske utdatert greie, synes jeg. Det stammer jo fra den tida da unge jenter ble giftet bort av foreldrene sine, med medgift og det hele, og et bryllup var mer som en transaksjon. (På engelsk sier man jo faktisk fortsatt at bruden blir «given away«.) Nei, takk. Jeg er ingen eiendel, og ville ikke overleveres fra en mann til en annen. Jeg er fullt klar over at dette er en lang og for mange kjær tradisjon, men jeg ønsket ikke å ta del i den. Det føltes riktig for meg, og for oss, å skulle gå sammen, hånd i hånd, inn i lokalet og inn i vårt nye liv som ektefolk.
2) Vi hadde lyst til å tilbringe mest mulig tid med bryllupsgjestene våre. Vanligvis er det slik at brudeparet drar av sted med fotografen for å ta portrettbilder etter vielsen, og at gjestene dermed blir overlatt til seg selv. Jeg har alltid ment at det er litt rart, og jeg har hørt flere bruder fortelle at det kjennes rart, så vi fikk unna de formelle bildene før seremonien, og slapp å forlate selskapet etterpå.
3) Jeg visste at jeg ville gråte under vielsen, hoho, og da er det greit å ha tatt noen bilder i forveien, uten røde øyne!

I tillegg var det en fin tanke å kunne møtes og få en liten stund for oss selv, før det braket løs.

Det var en frisk og fin septemberlørdag, med klar luft, fjorten grader og flotte høstfarger. Det var vått på bakken, for det hadde høljet ned hele fredagen, og egentlig var det spådd regn. Ikke bare fikk vi oppholdsvær, vi fikk glimt av sol! I disse forholdene bega brudgommen seg ut i de brusteinsbelagte gatene i Gamlebyen.

Han og forloveren gikk ned mot vollene og vannet, gjennom en av buegangene i den tykke festningsmuren…

…bort til vindebrua, til bestemmelsesstedet.

Der stilte brudgommen seg opp og ventet på bruden, som hadde gjemt seg, haha.

Der har vi henne!

Gleden var stor.

Jeg var helt skjelven. Her tror jeg det slo oss, begge to, at dette faktisk var bryllupsdagen vår.

I de flotteste omgivelser og de flotteste antrekk sto vi der og tok inn synet av hverandre. «Så FIN du er!»

Vi oppdaterte hverandre, og det var godt å vite at vi skulle være sammen resten av dagen.

Så var det tid for en liten rusletur!

Det var behagelig temperatur og fint lys, og det var stille og stemningsfullt.

I Fredrikstad har de faktisk et eget uttrykk for det å ta en spasertur i dette området: «jangle på vollane»!

Akkurat det gjorde vi, hånd i hånd i høstsola.

Vi gikk også inn i Gamlebyens gater, blant de mange fine murbyggene…

…og langs overgrodde fasader…

…og inn og ut gjennom smug og porter.

Her har NOEN akkurat kysset litt inni den bua, hoho, og jeg synes dette bildet er så festlig. «Nothing to see here«, liksom.

(Altså, har dere vært i dette området? Det er et helt unikt sted, og vi falt for byen umiddelbart da vi kikket på lokaler. En rusletur her tar deg flere hundre år tilbake i tid, og det tripper høner og geiter (!) rundt i gatene. Faktisk er Gamlebyen den best bevarte festningsbyen i Nord-Europa, og de eldste delene er fra sent 1600-tall. Det var en stor luksus å kunne vandre rundt i så estetiske og inspirerende omgivelser, mens fotografen vår foreviget oss i finstasen. Selv om jeg var kledd i grønt og ikke i hvitt, var det flere fremmede som gratulerte oss med bryllupet da vi passerte dem på gata – altså var giftegleden tydelig på avstand, hihi.)

Det er også en del gamle trehus i denne delen av byen, med fine detaljer, farger og slyngplanter.

Dessuten kjører det et lite tog omkring, som besøkende kan sitte på med!

Det ble ingen togtur på oss denne dagen, men vi tok oss en liten snurr ved en staselig portal.

Til slutt gikk vi opp på selve festningsmuren, og sto der oppe blant de eldgamle asketrærne, og prøvde å ta det hele innover oss.

Jeg er så glad for at vi la opp begynnelsen av dagen på denne måten, for alt ble så bra, og vi kjente oss så heldige!

Da klokka begynte å nærme seg seremoni, så fant vi en benk og fikk i oss noen slurker vann, noen salte kjeks og en ostebit hver, hoho. (Forloveren til brudgommen var behjelpelig hele veien, og passet på veska mi og capen min i perioder, og bar på posen med proviant.) Vi tenkte at vi kunne trenge litt energi, fordi dagen ville bli lang og følelsesadd!

Så gikk vi, hånd i hånd, mot lokalet der vielsen skulle finne sted, der bryllupsgjestene våre ventet på oss.

Selve seremonien tar vi neste gang!

(Hvis du ikke helt klarer å vente på fortsettelsen, så har jeg jo skrevet litt om hele bryllupshelga, «bak kulissene», i dette innlegget.)

Vi var storfornøyde med starten på den store dagen, og det føles veldig fint å kunne dele den med dere!

– – – – –
In other words: Finally! The first part of our wedding day, seen though the lens of our amazing photographer, Inese. The bride and groom got ready at separate hotel rooms in the Old Town in Fredrikstad, and then we met for a first look, and went for a walk in the beautiful surroundings.

Our wedding: Photos from my own camera and my phone, and some very busy days before and after

Postet den 7. oktober 2022 av Synne Cinnamon

Mens vi venter på bildene fra fotografen, tenkte jeg at vi kunne ta en titt på de få bildene jeg selv tok i løpet av bryllupshelga. Jeg hadde kameraet mitt med meg, men jeg brukte det lite, og det gjelder mobilen også. Her kommer likevel en liten kikk på kamerarullen min, og et innblikk i en del av arbeidet bak bryllupet.

Jeg har skrevet et ganske utførlig innlegg om hvordan vi ville legge opp helga og hvordan planleggingsprosessen var, så om du ikke har lest det allerede, er det lurt å gjøre det først.

Nå spoler vi to uker tilbake i tid! Jonasflotte og jeg hadde begge jobbfri onsdag og torsdag for å kunne fokusere fullt og helt på forberedelser, og fredag morgen sto alskens greier pakket klart i gangen. Mine foreldre og min søster og svoger hadde allerede fylt opp to biler og en henger, så dette er bare en brøkdel av alt som skulle fraktes til Fredrikstad. Vi hadde tross alt leid et tomt lokale, så alt som ikke var møbler og dekketøy, måtte vi ta med selv. Som sagt, så gjort!

Vi hentet leiebilen vår og dyttet inn kofferten og eskene, pluss dressposer med antrekkene våre i. Så hadde vi flere stopp rundt omkring i byen, for å hente sånt vi hadde bestilt, og så skulle vi kjøre sørover. Det høljeregnet, noe som ikke gjorde ting enklere, men vi klarte å holde det meste relativt tørt. Da vi troppet opp på vår lokale dagligvarebutikk for å hente ølen til festen, så hadde bestillingen vår «forsvunnet». Jeg hadde jo bare snakket med butikksjefen tre ganger på telefonen, senest uka før, og fått bekreftet at alt skulle stå klart og vente på oss, men det gjorde det ikke, for han hadde reist på ferie, uten å skaffe det vi skulle ha, og uten å nevne noe til kollegene sine. Å, så gøy! Vi måtte i all hast finne en annen butikk som tilfeldigvis hadde riktig øltype og riktig mengde inne, så det ble litt hektisk telefonering, men det løste seg heldigvis relativt raskt. Enda godt vi bor midt i Oslo sentrum! Tidsplanen sprakk, og vi klarte ikke å hente inn igjen forsinkelsen, men sånn er livet. Våre neste ærend gikk som de skulle, og så satte vi endelig kursen mot Fredrikstad.

Resten av fredagen var skikkelig hektisk, og om jeg skal være ærlig, ikke særlig morsom for min del. Vi hadde håpet på en oversiktlig dag med relativt god tid, men ettersom vi ble liggende etter fra start, ankom vi lokalet i Gamlebyen senere enn planlagt. De andre var allerede på plass, og hadde fått utlevert nøkkelen på våre vegne, og naturlig nok satt i gang uten oss. (Hva skulle vi gjort uten min kjære familie?) Jeg hadde sett for meg en hyggelig felles runde i lokalene og en ryddig fordeling av oppgaver, men jeg fikk aldri oversikt, alt føltes kaotisk, og selv om noen ting var fort gjort, tok andre ting fire ganger så lang tid som vi hadde sett for oss, og det ga meg dårlig samvittghet. Man kan selvfølgelig legge så detaljerte planer man bare vil, men enkelte ting kan man ikke forutse. Det gjelder været også, i aller høyeste grad. Det regnet stadig, og det var dessuten spådd regn hele lørdagen, og hagen der vielsen var ment å foregå, var blitt så våt og vassen at den ikke kunne brukes. Dermed besluttet vi underveis å iversette Plan B og ha vielsen inne. (Vi hadde skaffet en ekstra sal nettopp med dette i tankene, for vi bor tross alt i Norge.) Etter en videosamtale med vigsleren, gjorde vi den ene salen klar til seremoni, og den andre klar til bryllupsmiddag.

Vi var en hel gjeng som løftet og bar, duket opp og dekket på, lette og fant, skjulte og satte fram, sjauet og sto i hele dagen. Vi holdt på i sju timer, og vi kom i mål med alt, men litt på overtid, hehe. Jonasflotte og jeg var de siste som forlot lokalet den kvelden, en time senere enn vi hadde sett for oss, og da var jeg både veldig sliten og ganske sikker på at vi hadde glemt noe, at noe ville gå galt, at det ikke var bra nok… Samtidig var jeg storfornøyd med alles innsats, og veldig takknemlig for all hjelp, og jeg visste at vi hadde gjort alt vi kunne – og dessuten visste jeg at jeg nå bare hadde én jobb, nemlig å slappe av og kose meg etter beste evne.

Da passet det helt perfekt å bare kunne tømme hodet og ta en øl, for nå startet selve bryllupsprogrammet! Vi ville jo feire i tre dager, som i eventyrene, så alle gjestene var invitert til fredagsvors. Vi hadde reservert Majorens kro og stue fra klokka sju, og da vi ankom klokka ni, var stedet fullt av folk – folk som hadde kommer fra inn- og utland for å ta del i bryllupet vårt. Idet Jonas og jeg åpnet døra, slo det en tsunami av jubel over oss! Alle gliste og klappet og hoiet, og den enorme kjærligheten og velviljen var som en vegg, jeg kjente det fysisk i hele kroppen, og jeg ble så satt ut og så glad at jeg brast i gråt. Dette øyeblikket glemmer jeg aldri.

Vi gikk fra bord til bord og klemte på alle, og vi skaffet oss litt mat og et par Fredrikstas-pils, og folk minglet og hygget seg, og stemningen var forventningsfull, men tilbakelent. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg slappet av herfra og ut. Resten av helga kunne ikke bli annet enn bra, for vi var omgitt av alle vi var glade i.

(Det skulle også vise seg at det vi fikk av uflaks, det gjorde vi oss ferdige med på fredag. Vi visste ikke det på dette tidspunktet, men alt skulle gå så bra, og det er veldig fint å vite sånn i ettertid!)

Etter noen intenst trivelige timer på Majoren trakk vi oss tilbake til hotellet. Brudeparet og min nærmeste familie bodde på Gamlebyen hotell, og mine foreldre hadde skaffet et stort rom der vi alle kunne samles, og min far bød på en helt spesiell dram denne fredagskvelden.

Han hadde spart på en sjelden akevitt, en spesiell variant med bestanddeler som er over hundre år gamle, til nettopp denne anledningen. Så stas! Vi smakte med iver og ærbødighet, og det var en så fin stund. Det å sitte sammen rundt et bord og være slitne, men tilfredse, samt ha noe stort og gledelig foran seg, gir en helt egen atmosfære.

Vi satt slik til klokka slo tolv, og det offisielt var bryllupsdagen vår! Da tok vi en siste skål, og så var det vordende brudeparet de første som la inn årene. Vi ville være mest mulig uthvilte dagen etter, så vi gikk til vårt eget rom, der håndklærne var pyntet med gullhjerter, og la oss til å sove før den store dagen.

Dagen etter var det lørdag, og vi skulle søren meg gifte oss!

Jeg har naturlig nok ingen kamerabilder fra lørdagen, for det tok fotografen seg av, men jeg hadde mobilen i veska, og knipset noen små bilder underveis her og der. Blant annet da jeg var ferdig pyntet – en liten brudeselfie, det må være lov.

Dere har jo allerede sett antrekkene våre i dette innlegget med brudebilder, som jeg la ut noen dager etter bryllupet! Tenk at vi var et vaskeekte brudepar!

Jonasflotte og jeg hadde valgt en såkalt First Look, noe som vil si at vi møttes før vielsen og tok de mer formelle bildene i forkant. Vi ville gå sammen fram til vigsleren i begynnelsen av seremonien, og vi ville tilbringe mest mulig tid med gjestene våre etterpå, så vi hadde ikke lyst til å forlate selskapet for å bli fotografert. Altså skulle vi treffes, se hverandre i finstasen og bli foreviget denne morgenen, før det hele startet. Jeg ankom bestemmelsesstedet først, mellom festningsmuren og vollgraven, og så gjemte jeg meg i ei lita hule i vollen fram til min kommende ektemann dukket opp, hoho.

På dette tidspunktet var det fortsatt vått overalt, men det regnet ikke, og sola tittet faktisk såvidt fram iblant. Jeg hadde med meg en paraply, men det ble ikke behov for den, for vi fikk oppholdsvær hele dagen! For en bonus! Vi er fortsatt glade for at vi flyttet vielsen inn, for det ville blitt altfor fuktig og kaldt å stå ute i hagen, og inne i seremonisalen var det tørt og varmt.

Selve vielsen, som samtlige gjester var invitert til, var både høytidelig og personlig. Vi ønsket en borgerlig seremoni, og en fin fyr i omgangskretsen vår er tilfeldigvis vigsler i Human-Etisk Forbund, så det var ekstra kjekt å kunne vies av noen vi kjenner. Jeg både lo og gråt, så mye at det dugget på brilleglassene mine, haha. Vi var over 130 personer til stede, men det føltes likevel intimt.

Etterpå ble det servert bobler til alle, og Jonasflotte og jeg kunne skåle i champagne for første gang som mann og kone!

Deretter fulgte noen timer med mingling, med enormt mange tårevåte klemmer, store smil og glade lykkeønskninger, kubbspill ute og kortspill inne, fellesfotografering med alle gjester og quiz om brudeparet, og med boller og kaffe i tillegg til boblene. Her ble det så fin flyt, ettersom det ikke regnet, og folk kunne gå ut og inn som de ville, og det var så avslappet og hjertelig stemning.

Klokka 17.30 var det tid for bryllupsmiddag! Vi var drøyt 90 stykker til bords. De siste 40, de såkalte festgjestene, hadde vi reservert et eget rom til på Havnelageret, slik at de kunne spise parallelt med oss – og dessuten strømmet vi talene, slik at de ikke behøvde å gå glipp av det som ble sagt.

Jeg måtte klype meg i armen, for plutselig satt vi der, med foreldre på hver vår side, og skuet utover en svær sal full av venner og familie, og med enda en diger gjeng på et annet sted, og alle spiste og skålte og sang og skrålte og koste seg! Konferansieren gjorde en kjempejobb, slik at vi bare kunne lene oss tilbake. Jeg gråt en masse her også, så klart, for det ble sagt så mye fint, og det var nok av alt, både vått og tørt, og det ble i det hele tatt et herlig måltid.

Etter middag kom festgjestene tilbake, og etter kaffe og dessert var det tid for fest! Lysene og anlegget var rigget opp, spillelista lå klar, baren ble åpnet og vinnerne av quizen ble utropt – og vinnerlaget fikk velge hvilken låt vi skulle åpne dansegulvet med! De valgte «Ballroom Blitz«, så det var livlig fra start, og så kom «Jump Around» ikke så lenge etterpå, og da var det gjort, hoho.

Vi hadde roligere musikk i den andre salen, samt gjestebøker og Instax-kamera som gjestene kunne aktivisere seg med, så folk gikk til og fra og omfavnet de ulike konseptene.

Ved midnatt serverte vi nattmat, og så fortsatte festen! De aller mest ihuga holdt det gående nesten fram til klokka fire. Dette er mitt siste bilde fra dansegulvet, tatt klokka 03.36, og da var det fortsatt et tjuetalls gjester igjen, og fremdeles god kok.

Vi og vår nærmeste familie var de aller siste som gikk, og vi låste døra klokka 04.06.

Jeg var så sliten og så glad som jeg nesten aldri har vært før, og jeg hadde så vondt i føttene, og vi støttet oss til hverandre (av ulike grunner for ulike folks del, haha) på veien tilbake til hotellet, og så snublet vi i seng.

Jonasflotte og jeg la oss halv fem. Vi sov i tre og en halv time den natta, for vi hadde jo invitert alle gjestene våre til felles søndagsfrokost klokka ti, og før den tid måtte vi pakke sammen og sjekke ut fra hotellet. Vi gikk på rent adrenalin, så det var ikke noe problem! Dessuten var det sol og høstfarger som vi kunne nyte på rusleturen bort til Quality Hotel Fredrikstad.

Vi fikk vår egen avdeling i frokostsalen og vår egen buffet, og kjøkkenet stekte en ekstra runde med pannekaker for vår del, og det lå noe mykt og mildt i lufta, slik det gjør når man treffes igjen etter en hyggelig (og delvis fuktig) sammenkomst. Folk var blide og litt skjøre og veldig fornøyde, og vi fikk så mange lange klemmer og gode ord, og det var så fint å kunne treffe alle sammen før folk dro hvert til sitt igjen. Vi ble sittende i to timer, og dette var den perfekte avslutningen på bryllupsprogrammet!

Da vi hadde tatt farvel med gjestene våre, gikk vi tilbake til Gamlebyen, som var ekstra fin i den disige søndagssola. (Her hadde jeg hentet fram kameraet, hoho.)

Nå skulle vi ordne opp i lokalet, så kjernen av vår nærmeste familie stilte opp igjen, som de superfolka de er. Vi disponerte lokalet hele dagen, så vi kunne bruke god tid og ta mange pauser, og kose oss med alskens godsaker som var igjen fra dagen før. Vi spiste potetgull og boller, og vi mimret og lo og felte noen tårer, og jeg var latterlig hes etter å ha sunget med på dansegulvet til langt på natt. Vi fordelte vinflasker og blomsterbuketter før vi pakket sammen utpå ettermiddagen, og jeg hulkegråt da jeg klemte foreldrene mine før de reiste.

Jonasflotte og jeg dro fra lokalet nærmere halv ni den kvelden, og så var vi hjemme i Oslo litt over ti, og da var det egentlig bare å spise og legge seg. Bryllupshelga vår var ved veis ende, og for ei helg det hadde vært. For en suksess, for en uvirkelig opplevelse, for en drøm!

Vi hadde begge tatt oss fri på mandag og tirsdag, og de to kommende dagene gikk også fullt og helt med til å pakke opp, sortere, vaske, pakke ned, levere tilbake, registrere og ordne alt annet som hører med etter en stor begivenhet. Vi jobbet jevnt og trutt, med hver vår gryende forkjølelse og hver vår giftering!

Om kveldene kunne vi kose oss med rester i form av portvin og makroner, og lese kortene folk hadde skrevet til oss <3

Vi hadde også boller til overs, så vi gikk og banket på dører i blokka og delte med naboene, hihi.

Stuebordet vårt var (og er fortsatt) fullt av kort og gaver, og det står blomster i alle vasene vi eier, og jeg skriver ned fine ting jeg ikke vil glemme etterhvert som jeg kommer på dem, og vi har limt inn alle ekstra Instax-bilder i gjesteboka.

Nevnte jeg at vi har GIFTERINGER?Surrealistisk!

På den ene siden er alt som før, og på den andre er alt annerledes. Nå er vi gift, han og jeg. Det var tross alt hele poenget med dette heisalaget, hele grunnen til at vi samlet så mange folk til en så svær feiring, og det føles inderlig fint og helt riktig. Litt som da vi skaffet ringen og forlovet oss, føles det liksom ganske selvfølgelig, samtidig som det er stort. Dessuten var dette bryllupet, selv om det krevde ei hel uke med hardt arbeid på heltid, månedvis med planlegging, flere år med sparing og to utsettelser og omorganiseringer, helt og holdent verdt det. Bryllupet vårt ble alt jeg hadde ønsket meg og turt å håpe på, og mer til.

Jeg gleder meg til å vise dere fotografens bilder, men det kjennes også bra å dele disse bildene, og tenke litt høyt rundt forberedelser og innsats. Det er jo greit å vite når man ser de mer glamorøse bildene, at det ligger mye arbeid bak. Hele denne opplevelsen har vært utrolig lærerik, og jeg er så glad for at det store, ambisiøse arrangementet vårt var vellykket. Det var det mange som bidro til, og vi føler oss så intenst heldige. Bryllupshelga vår var helt vidunderlig.

– – – – –
In other words: Photos I took with my camera and phone during our wedding weekend, and some thoughts on the days before and after. It was a lot of work, but it was so worth it! For an English version, please use the translation widget!

The Newlyweds

Postet den 27. september 2022 av Synne Cinnamon

Nå er vi mann og kone. Jeg er så sliten og så forkjølet og så inderlig glad, hihi.

Disse bildene er tatt av bryllupsfotografen vår, Inese Photo!
Det er mer der det kommer fra, så klart, men nå trenger jeg noen flere dager på å hente meg inn etter TIDENES BRYLLUPSHELG.

– – – – –
In other words: We are husband and wife! These are from our wedding photographer, Inese Photo! There is more where this came from, but now I need a few more days to recover from the best weekend ever.