Jeg måtte spørre pent om å få ta et bilde av ham. Enkelte er bare så flotte å se på at man ikke kan dy seg. Noen ville kanskje synes det var ubehagelig å få et slikt spørsmål fra en vilt fremmed på en uteservering (og Jonasflotte ble nok egentlig litt pinlig berørt, hoho), men det viste seg at denne fyren var pensjonert fotograf, så han hadde forståelse for mitt spontane ønske om å forevige ham!

Dermed var samtalen i gang, og vi snakket om løst og fast der i kveldssola, og vi drakk hver vår øl i sommervarmen, og han røkte en sigarett som han tok ut av et lite, forgylt etui.

Den stilen! Så tidløs, så avslappet og likevel så elegant, så herlig dapper og så intenst britisk. Har du sett noe så fint?

Paul, din sjarmør.

– – – – –
In other words: I had to ask if I could take his picture. Now and then you just have to ask. Some people might not like to be approached by a complete stranger down the pub (and my boyfriend was a little embarrassed, haha), but it turned out that this guy actually was a photographer, and so he understood my spontaneous wish to document him! We had a chat, and we drank beer in the mellow afternoon, and he had a cigarette from a little, golden case. That style! So timeless, so effortless and yet so elegant, so dapper and so very British. Isn’t he the finest fellow you’ve seen? Paul, you charmer.