Jeg gjør det enkelt: Jeg har bursdag i dag! Hihi og hurra! Kake, ballonger og smil, et stort lass gratulasjoner, en og annen superkoselig gave, mange store klemmer. Til meg, liksom. Denne følelsen er kanskje det beste som finnes.

Søstrene Suse er nå på helgetur med familie og venner; vi er i Telemark og spiller golf. Vi nyter det varme været, den gode maten og det enda bedre selskapet. Dette har vært en tradisjon i mange år, og i år sammenfalt det altså med bursdagen min, så jeg feiret med en relativt liten og relativt spontan samling forrige helg. Det var kjempekoselig!

Jeg hadde på meg en stripete kjole jeg kjøpte i Kina, som får meg til å se ut som trofékonen til en tennisspiller på femtitallet, med sløyfe i livet og pulsvanter til. Vi spiste brownies og banankake og hørte på Madness. Noen hadde med seg små presanger som jeg ble veldig glad for, og folk drakk te eller øl eller vin, og da det ble sent, var vi en gjeng som satt igjen med kosedyr og kakerester og sherry, av alle ting.

Slik så det ut:

Håper alle har hatt en fin helg, og at denne søndagen blir alt dere ønsker dere! Jeg har egentlig alt jeg ønsker meg, og så er det MIN dag i tillegg. At det går an. Dette blir bra. Fortsatt god Synne-søndag til alle, hoho!

Forrige helg skulle jeg opp på Majorstuen for å lage radio, og ruslet bort til Nybrua-stoppet for å ta trikken, som vanlig. Det raslet i skinnene, og en trikk kom susende nedover Thorvald Meyers gate, og jeg syntes den så rar ut.

Det var nemlig ingen vanlig trikk som dukket opp! Det var en nydelig, gammel, gul og blå Østbanen-trikk!

Jeg elsker overraskelser, og jeg elsker veterankjøretøy, og jeg ble så satt ut og så glad! Jeg fniste som en fjortenåring da jeg fulgte konduktørens oppfordring om å «ta plass» i den gamle trikken. Flere konduktører i fine uniformer sto rundt omkring på sine små plattformer, og blåste i fløyter og vinket med flagg, og annonserte stoppesteder som ikke lenger er i bruk. Inne var det polert tre, originale skilt og andre sjarmerende detaljer, og alle så seg rundt og smilte. Jeg tok trikken bare et par holdeplasser, men rakk heldigvis å knipse noen bilder både ute og inne før turen var over.

Min nye venn trikk 70 kjørte videre, og jeg var plutselig var tilbake i 2011.

Åh, så fint. Ikke noe er som en hyggelig overraskelse og litt nostalgi på en søndag formiddag.
Jeg sa det da, men sier det igjen: Takk for turen!

(Forresten så skal Søstrene Suse på helgetur, og setter snart kursen til Telemark for å spille golf med familien, og drikker morgenkaffekoppen mens de står med hodet i hver sin lille bag, og ønsker alle som leser en herlig helg.)

…vil jeg få meg en jobb som gjør det mulig for meg å være kreativ, å reise og å gjøre ting på min egen måte.

…skal jeg fortsette å høre på mørk musikk, spille dataspill og gjøre andre ting som gjør meg til meg.

…vil jeg ha tid til å lese skjønnlitteratur året rundt, og sende varme tanker til studenter hver gang det er eksamenstid.

…skal jeg gå til frisøren minst annenhver måned, for å holde på favoritt-lengden og skjemme meg litt bort.

…vil jeg holde fast på gleden og tradisjonene som følger med bursdager, høytider og familiære sammenkomster, og samtidig være åpen for nye måter å gjøre ting på, og alltid glede meg til å treffe mine kjære.

…skal jeg skaffe meg den komplette samlingen Disneyklassikere på DVD og bruke dem flittig.

…vil jeg videreutvikle klesstilen min og fortsette å eksperimentere, men alltid føle meg vel.

…skal jeg lære og leke og le og utfordre meg selv hver dag.

…vil jeg abonnere på Dagens Næringsliv, Morgenbladet, TIME og The Economist. Minimum.

…skal jeg fortsette å bake så ofte jeg kan, og alltid ha alskens ingredienser tilgjengelig.

…vil jeg ha vinskap med riktig temperatur og minst fem flasker liggende til enhver tid. Gave, besøk, spontan feiring – vin er fint å ha i båkhånd, og veldig godt i tillegg.

…skal jeg spare, slik at jeg kan unne meg noe stort og spesielt innimellom.

…vil jeg ta opp igjen støtten til blant annet Amnesty og Røde kors, ettersom jeg ikke har penger til det nå.

…vil jeg ha katter, så klart.

…skal jeg holde kontakten med omtrent alle jeg kjenner, i tillegg til nye bekjentskaper, og stadig sende mye brevpost.

…vil jeg ha dobbelt så mye skapplass som jeg har nå (ikke nødvendigvis dobbelt så mye klær, altså!), og gjerne et slags walk-in-closet, slik jeg er vant til hjemmefra, og skoskap, veskehengere, belteknagger og stoort smykkeskrin.

…skal jeg fortsette å gå på kino rundt en gang i uken, og ikke måtte trappe ned på grunn av strømregningen.

…vil jeg bo på mange steder og kanskje ha flere hjem samtidig, slik at jeg kan reise når rastløsheten tar meg, og slik at hverdagen min kan være stabil, men uforutsigbar.

…skal jeg være lykkelig. Da som nå. Hvorfor ikke, liksom? Jeg føler det på meg, er ikke et øyeblikk i tvil.

Jeg gleder meg.

Jeg er hjemme alene for tiden. Taran har tatt en svipptur til Spania sammen med en barndomsvenninne, og koser seg masse – vel fortjent etter en intensiv eksamensperiode! Om snaue to uker er det min tur til å ta ferie!

Jeg er glad i å være alene. Det har jeg alltid vært. Når jeg er alene, så kan jeg høre på den musikken jeg vil, jeg kan synge mye og høyt, jeg kan ha fransk TV på i bakgrunnen hele dagen og jeg kan dusje så lenge jeg orker (varmtvannet er inkludert i husleien vår – hverdagsluksus!). Vi er veldig fornøyde med bosituasjonen vår på alle måter, og da er det selvfølgelig ekstra fint å være hjemme alene, og kunne lese til eksamen i hyggelige omgivelser!

Søstrene Suse var på leilighetsjakt for to somre siden, og fant et nytt hjem i et sånn bygård som de alltid hadde likt tanken på. Et murhus, en nyoppusset hjørnegård, med pene detaljer, takterrasse, bakgård og sentral beliggenhet.

De flyttet inn i hjørneleiligheten i øverste etasje. Da de var på visning, måtte de bare se på hverandre og smile, for det kjentes helt riktig, og Taran sa at hun kunne lukte nybakte boller allerede. Søstrene stortrives sammen.

I bakgården er bygget helt hvitt…

…med fine buer over vinduene…

…og en bakdør i et hjørne hvor vinduene kaster lysskygger på solskinnsdager.

Fra takterrassen ser man gull og grønne skoger. I hvert fall ser man Akerselva og Oslo sentrum. Gull for oss.

Det er så viktig å trives der man bor! Å glede seg til å komme hjem, å være komfortabel, å føle at man hører til.

Søstrene Suse fant altså hus-lykken i Heimdalsgata, og her blir vi boende i ett år til, og det føles veldig riktig.

Til slutt, selv om jeg trives alene, til Taran: Jeg håper du gleder deg til du kommer hjem, for det gjør jeg!

Solen har kommet tilbake etter en regnvåt helg, og i ettermiddag får jeg besøk av resten av Sorgenfri-redaksjonen, og vi skal lage smoothie og spille inn en såkalt dogmesending. Det blir bra, og denne mandagen har jeg olakjole på.

Både kjolen og beltet var blant morsomhetene vi fant i Mors klesskap i påsken, og som fikk bli med meg inn til Oslo, og som gjør meg superglad. Det er så gøy å bruke noe som jeg vet at min mor svingte seg i for mer enn tredve år siden! Kjolen ble kjøpt i Fredrikstad i 1979, og min mor fikk den av sin mor, og da var min mor 21 år gammel. Fint!

Ny uke, nye muligheter! Håper alle er glade!

Visste du at det finnes noe som heter Postcrossing? Det er et globalt nettverk av folk som liker post, som gjør det mulig for alle interesserte å sende og motta postkort til og fra fremmede venner over hele verden. Så herlig anti-elektronisk og koselig! Jeg vurderer å melde meg inn, selv om jeg jo er flink til å bruke posten fra før.

Jeg pleier å sende bursdagskort hele året gjennom, i snitt ett i uken, tipper jeg. Som både lørdagspostbud og bursdagstilhenger er det veldig naturlig for meg å sende noen slike hilsener med posten! Jeg sender vanlige kort og brev i tillegg, så klart, sånne som ikke behøver noen anledning, og reisekort når jeg er på ferie, og julekort. Ekstra hyggelig er det å lage kortene selv, om man har tid! Dessverre er det stadig færre som holder på disse tradisjonene. Sist jul sendte jeg for eksempel rundt femti julekort, men jeg mottok bare fire. En uheldig utvikling som ikke kan få fortsette til brevposten forsvinner! Jeg slår et slag for for penn og papir, for porto, for poststempler, for følelsen av å åpne postkassen og se et brev, et kort eller en pakke, for forventningen og gleden som disse tingene fører med seg. Jeg oppfordrer alle som leser til å ta opp igjen eller opprettholde postvekslingen sin! La oss holde fast ved sjarmen!

Den 5. juni har jeg fødselsdag. (Jeg forhåndsfeiret på fredag, og bilder får dere se senere!) Det er altså bare en uke til selve dagen. Jeg gleder meg sånn! Den barnlige bursdagsentusiasmen har aldri forlatt meg, så jeg er enormt glad å markere andres bursdager, og min egen bursdag pleier å være en eneste stor sky av glede. Spør du meg, så er det nettopp tre bursdager som utgjør de tre beste dagene i året. I tilfeldig rekkefølge: Min bursdag, 17. mai (bursdagen til grunnloven) og julaften (bursdagen til Jesus). Jeg mener det, liksom.

Såh, vil du skrive noe på et kort og sende det til noen, men er ikke helt sikker på hvem? Jeg vet råd, så klart. Jeg har sett flere bloggerinner gi leserne sine muligheten til å skrive til dem (for eksempel Veronica og Kjersti – titt innom dem også!), og jeg har benyttet meg av den, og dessuten blitt inpirert til å gjøre det samme. Søstrene Suse er veldig glade i all slags post, og nå finner dere postadressen vår i kolonnen til venstre. Den er dere velkomne til å bruke når dere vil, for eksempel i forbindelse med bursdagen min. Om dere skriver returadresse, kan jeg svare!

Post, altså. En av de største blant de mange små hverdagsgledene, spør du meg.

Jeg har hatt fri i dag. Jeg sov til jeg vanligvis ville begynt på jobb, og så på film til frokosten, og så spiste jeg kakerester til dessert. Stort bedre kan man ikke få det på en lørdagsmorgen! Så tok jeg en tur ut, for jeg skulle møte en venn, poste et brev og se på tegneserier. Først ruslet jeg litt på Grønland, kanskje Oslos mest fargerike bydel.

Jeg kjøpte en samosa, for det gjør jeg nesten alltid når jeg er på Grønland. Ikke det peneste, men åh, så godt!

På Schous plass på Grünerløkka var det tegneseriefestival, Oslo Comics Expo, for femte år på rad. Herlig! Jeg traff mange kjente, snakket med nerdete amerikanere og bevitnet en morsom tegneduell. Dessuten beundret jeg det store utvalget på markedet, med stripeserier og grafiske romaner og masse annet fint som jeg ikke har råd til, men så fant jeg noen gi-bort-hefter, og så ble jeg om mulig enda gladere.

Nå har Taran og jeg spist middag med selskap av Gilmore Girls, og snart skal jeg på konsert, og dette er i ferd med å bli en virkelig, virkelig super lørdag. Håper alle kan kose seg masse! Vi fortjener det!

Fortsatt god helg til alle!