Den irske kulturen er rik og mangfoldig og full av tradisjon. Den irske hverdagen er full av små ting som vi i Norge opplever som annerledes og veldig sjarmerende. Man skjønner fort når man er i Irland at veldig mye av det man tror er typisk irsk, virkelig er det!
Jeg tilbragte altså et år i Irland som utvekslingsstudent. Jeg var nysgjerrig på den irske kulturen da jeg flyttet dit, og forelsket i den da jeg flyttet hjem. Man lærer mye om seg selv i løpet av et opphold i utlandet, samtidig som man lærer en ny kultur og et nytt samfunn å kjenne. En uvurderlig erfaring!
La oss begynne med noe av det mest generelle: I Irland regner det mye, og øya er grønn hele året.
Den er også såpass liten at man kan krysse den i buss på fire timer, noe vi gjorde. Vi fikk til og med litt sol!
Landskapet er frodig og flatt, og fullt av steingjerder, sauer og ruiner. På dette bildet tror jeg alt er representert!
Irene vil gjerne beholde den relativt rene naturen sin, og i stedet for utrivelige advarseler om bøter og sånt, setter de opp poetiske skilt som appellerer til medmennesket i oss.
Fine ord er tross alt er viktig del av den irske kulturen. Bare tenk på hvor mange store forfattere som kommer fra denne lille øya! James Joyce, William Yeats, Oscar Wilde, Jonathan Swift… For ikke å snakke om livlige toner! Irsk musikk er populær verden over, elsket for sine kompliserte, springende melodier. Nasjonalinstrumentet er harpen.
Irene har dessuten sitt eget språk, irsk eller gaelic, som skrives først på alle skilt og lever i beste velgående. Det finnes hel-irske radiokanaler og TV-kanaler, og alle barn lærer irsk på skolen. Det irske språket brukes fortsatt som førstespråk til daglig i den delen av landet som kalles Gaeltacht, som jeg bodde i, og jeg kan skrive under på at man ikke forstår et eneste ord! Her står det «tradisjonell musikk», og akkurat det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne.
Den irske musikken holdes ikke bare i hevd ved hjelp av CD-spillerne i folks hjem, men på gaten og på pub’en. I små og store byer ser man masser av gatemusikanter, og ingen kveld ute er komplett uten en live-opptreden eller to. Barene er gjerne innredet akkurat som man forventer, med speil og snirkler…
…og kanskje med keltiske dekor-detaljer som drager og skip og skjold…
…og her har vi gjengen i hjørnet, ja, som får folk til å trampe takten og smile…
…og mange barer har eksistert i hundrevis av år, ofte drevet av den samme familien på den samme måten. Det merkes på atmosfæren (og noen ganger på lysforholdene, slik at bildene blir uklare, hihi)!
Man skåler selvfølgelig helst i Guinness.
Dessuten kan man besøke barene på dagtid også – for å spise barmat, så klart. På steder med sjakkruter på gulvet, så klart. Fish & chips, please.
Folk maler gjerne husene og butikkfasadene sine med sterke farger…
…og de kjører på feil side av veien i trange gater.
Mange bygninger og vanlige by-elementer får flott utsmykning. Irene er estetikere!
Irene er dessuten et stolt folk. De har sin egen republikk med sine egne regler og sin egen religiøse praksis, og den har de måttet kjempe for. Det synes at de offentlige institusjonene ble opprettet og blir opprettholdt som en feiring av friheten og uavhengigheten deres. For eksempel kan banken se slik ut…
…og postkontoret se slik ut.
Irene har dessuten en variert og levende tradisjon for folkeeventyr, full av spennende sagn og magiske myter. Det overnaturlige møter underverdenen i historier som ofte rommer dramatikk og død, men som også sprer glede og trygghet. Man får fort kjennskap til de sentrale skikkelsene og hendelsene i de mest grunnleggende fortellingene, for familienavn og stedsnavn gjemmer gjerne på referanser. Vi besøkte
The National Leprechaun Museum, hvor man blant annet kan se et kart over øya, fullt av markeringer som viser hvordan tradisjonene lever videre. Jeg kjøpte dessuten et kart med meg hjem, som dere får se senere.
Irene tror selvfølgelig ikke bare på småfolk og denslags. Den katolske kristendommen ligger som et teppe under hele samfunnet, og det finnes kirker og katedraler over alt. Over alt! Jonas og jeg holdt tellingen på bussen, og vi så trettifire kirker i løpet av to timers kjøring. De er flotte og brukes flittig av stort sett hele befolkningen.
Irer oppfattes gjerne som joviale og åpne. Det er de også, stort sett! I de små byene er det fortsatt slik at fremmede hilser på hverandre, noe som er kjempekoselig. Jeg ble glad da jeg kom tilbake til min tidligere hjemby, lille Tuam langt vest, og folk hilste i vei på gaten. Jeg hilste tilbake, så klart, med min irske aksent, og var hjemme.
Det kommer mer fra Irland etterhvert! Nå skal jeg på konsert med fete
Kvelertak. God fredag til alle!
