A little simpler

Postet den 9. september 2025 av Synne Cinnamon

Vel overstått valg, folkens! For meg var resultatet en lettelse å våkne til. Det er veldig godt å vite at flertallet i Norge fortsatt ønsker seg et mindre forskjellspreget samfunn og ei mer bærekraftig framtid, selv i usikre og utfordrende tider – og aller best er det at valgdeltagelsen var den høyeste på 36 år! Dette gjør meg varm om hjertet! Vi stemte fra Tyskland, for øvrig, ved Münchens norske konsulat. Det å stemme i utlandet var en ny opplevelse for oss, noe som er kult i seg selv, så alt i alt sier jeg meg godt fornøyd med stortingsvalget 2025, hoho.

Nå har vi bodd her i en måned! Tida har gått både veldig sakte og veldig fort, men vi har brukt den godt, og vi har funnet oss til rette i vår nye bolig. Den er ikke så stor, men den er stor nok, og nå har vi fått skaffet og ordnet det vi behøver i hverdagen. Det er tross alt ikke så mye, når man virkelig kjenner etter? Særlig ikke når man vet at man skal bo et sted i ett år, og er innstilt på en litt enklere, litt mer nøktern tilværelse i den perioden. Altså, Jonasflotte og jeg har et ganske nøkternt forbruk i utgangspunktet, og det bærer både leiligheten vår og garderoben vår i Oslo preg av, men her i München sitter vi liksom igjen med det helt essensielle. Jeg pakket med meg fem langermede gensere, og det er ganske mange færre enn jeg er vant til å veksle på gjennom vinteren. (Stor variasjon i klesveien er ingen menneskerett, haha.) Vi har to ølglass og to tekopper. Vi har fire håndklær og to sett med sengetøy. Dekoren i leiligheten vår består av den generiske veggpynten og de kunstige plantene som var her da vi flyttet inn, pluss noen utvalgte småting vi tok med fra gamlelandet: Bokstavbanneret, som har fulgt meg i mange år, og som noen sikkert drar kjensel på…

…og to perlefigurer som vår lille niese har laget. Det er hyggelig både for henne og for oss at hun liksom er representert, for det var kanskje henne det var tyngst å reise fra. Ett år er ikke så lenge når man er voksen, men det er veldig lenge når man er barn!

Ellers har vi hengt opp et kart, for å få overblikk over de sentrale delene av byen. Det er et sånt gratiskart fra turstkontoret, og det er teipet rett på veggen.

Vi har også brukt noen lure hacks istedenfor å kjøpe enkelte ting. Man behøver ingen spesialdesignet knivblokk, man kan lage en med et tungt, stødig glass som man fyller med ris eller kjerner.

Man trenger ikke å kjøpe en egen dørstopper. Altså, jeg sto med en i hånda da vi var innom en altmuligbutikk, men jeg har ikke tenkt å bruke penger på en splitter ny, ørliten plastknott, og slik bidra til etterspørselen som fører til videre produksjon av flere plastknotter, når jeg kan fikse biffen selv. I stedet har jeg laget en dørstopper av en vinkork som jeg spikket til med en lommekniv.

Ikke har jeg tenkt å kjøpe bordbrikker heller, når de gis bort gratis på enhver kneipe, med fine logoer fra lokale bryggerier på!

Noen vil sikkert anklage meg for å være gjerrig, men dette handler ikke først og fremst om å spare penger, for det hadde jo ikke vært snakk om store utgifter uansett. Det handler mer om at jeg ikke vil bidra til bruk-og-kast-problematikken, for når vi flytter tilbake til Norge neste sommer, kommer vi jo til å måtte kvitte oss med alt vi kjøper nå. Dessuten handler det om at det føles bra å ordne ting selv, at det er gøy å finne lure løsninger og at man føler seg mer hjemme på et sted man har gitt et personlig preg. Vi kunne selvsagt tatt en kjemperunde på IKEA og kjøpt en hel haug med masseproduserte greier. Vi kunne til og med oppsøkt små, eksklusive interiørbutikker og gått for nøye utvalgte ting med stilig design. Det dreier seg ikke alltid om hva man har råd til, men om hva man har lyst til. Dette passer meg myyyye bedre.

Er dere klare for noen flere eksempler?

Man trenger ikke kjøpe ei spesialtilpasset vannmugge til kjøleskapet, man kan smake på en rar «brøddrikk» (den var VOND, aldri igjen, ikke spør) og beholde glassflaska.

Gjenbruk går jo igjen som en rød tråd, kanskje særlig når det gjelder oppbevaring og sånt… Glass og metall bor i to papirposer i gangen.

Papp og papir bor i en stødig pappeske som jeg har kappet til.

Esken fra et skokjøp er også kjekk å beholde. Denne har flyttet inn i TV-benken, der den passer på diverse småtteri for oss.

Nå er vi altså i mål, i hvert fall foreløpig. Vi har jobbet oss gjennom lista med behov og etablert systemer som fungerer. Vi har selvfølgelig også gått til innkjøp av diverse småtteri som vi rent faktisk trenger, men i ganske beskjeden grad. Enkelte tekstiler har vi kjøpt nye, men ellers har vi skaffet alt av innbo i bruktbutikker, og noe har vi plukket opp i god gis-bort-mot-henting-stil. Noe har vi også rett og slett funnet på gata og drasset med oss hjem, ettersom folk her har tradisjon for å sette ut sånt de ikke lenger bruker selv. Studentfølelsen gjør seg gjeldende, hoho!

Måtehold er en dyd, eller? Ikke noe av dette er banebrytende greier, så klart, men jeg tror mange tenker at det tilhører en viss periode i livet, og det er derfor jeg har hatt lyst til å framheve det her på bloggen. Dette trenger ikke bare å være noe man gjør når man er tidlig i tjueårene, fordi man er nødt. Det kan også være noe man gjør når man nærmer seg førti, fordi man har lyst. Det er noe veldig fint – og veldig sunt! – ved å nedskalere på denne måten, ved å tenke litt over hva man egentlig behøver i det daglige, og ved å sløyfe mye av det man strengt tatt ikke behøver i det hele tatt. Det har vi skikkelig godt av, alle sammen.

Når dette året er over og vi flytter tilbake til leiligheten vår i Oslo, så kommer jeg helt sikkert til å sette pris på overskuddet der, det at vi ikke bare har det aller nødvendigste. Inntil videre, derimot, så nyter jeg det faktisk.

– – – – –
In other words: A look at some simplicity and some hacks in our home at the moment. We’re only in Munich for a year, so we have less space and way less stuff, and in our flat we’re going for a moderate and modest approach – and we’re also being a bit clever, haha.
For an English version, please use the translation widget.

Notes from a move

Postet den 13. august 2025 av Synne Cinnamon

Hei fra München, mine venner! Nå sitter jeg ved skrivebordet på soverommet i mitt nye hjem, og jeg hører Jonasflotte pusle med noe ute i stua, og så gikk det nettopp forbi en hest med kjerre forbi utenfor vinduet, så det klapret fint mellom husveggene i gata. Dette er den første dagen jeg har åpnet laptopen siden vi kom hit, og jeg får ikke overført bilder fra kameraet helt ennå, så her kommer et innlegg med bare tekst, en liten stemningsrapport fra flytten.

Vi ender opp med å være våkne gjennom absolutt hele natta før flyet går, fordi enkelte uforutsette hendelser gjør at vi blir liggende mange timer bak tidsskjemaet vårt. Vi tar med oss to store kofferter og en ryggsekk hver, vi får en gratis kaffe på flyplassen akkurat når vi trenger den som mest, vi kjøper med oss akevitt heller enn melkesjokolade som vårt lille stykke Norge, og så forlater vi fedrelandet for denne gang. Jeg feller bare noen få tårer når vi letter, litt fordi det er trist å tenke på dem vi reiser fra, og litt fordi det er fint å tenke på alt vi reiser til, og litt fordi jeg er utslitt, hoho.

Vi skjønner fort at det ikke blir noe soving på flyet, for vi sitter midt oppi en gjeng karer med like t-skjorter og nordnorsk dialekt, som allerede har fløyet fra Harstad og tatt noen øl, og som fortsetter inntaket i et imponerende tempo. Det viser seg etterhvert at det ikke er en fotballgjeng, slik vi først trodde, men et mannskor! De er på vei til en tysk musikkfestival, og selv om de er bråkete, så er de også veldig blide, og dessuten er de dødsflinke – det hører vi umiddelbart når de går i gang med å synge en serenade til flyvertinnen.

Vi venter på den siste kofferten, den ene min, men den kommer aldri. Til slutt dukker det opp en beskjed på skjermen, og vi må henvende oss på hittegodskontoret og fylle ut et skjema, for halvparten av bagasjen min har forsvunnet på veien.

Vi sitter i drosjen på vei fra flyplassen, og det føles som at bilen beveger seg ganske fort, så jeg kaster et blikk på speedometeret. Der står det 151 km/t. Vi ligger på autobahn, så klart, hvor det er fri fartsgrense, og sjåføren tar alt med knusende ro, helt uten å vite at jeg aldri har kjørt så fort i hele mitt liv. Når vi kommer fram til vår nye adresse, der vi bor i sjette etasje uten heis, er det egentlig helt greit å ha tre kofferter istedenfor fire – det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Vi låses inn i leiligheten vi skal bo i, og det er en lettelse å se at den er like fin som på bildene. (Vi har brukt en internasjonal tjeneste som gir leietagere visse rettigheter hvis ikke alt er som det skal, men det er fortsatt litt skummelt å forplikte seg for et helt år uten å ha vært på visning. Hva om lufta der inne kjennes innestengt og usunn? Hva om man får en ubehagelig følelse, liksom? Hva om det lukter rart der?) Faktisk er rommene større enn vi hadde trodd, og kjøkkenet er enda bedre utstyrt enn forventet – her er det jo vinglass allerede! Det passer ekstra bra, for utleieren har med seg ei flaske vin til oss, og han virker som en ordentlig real fyr. Han viser oss rundt og forklarer hvordan ting fungerer, og jeg merker at følelsen er god, og det lukter bare grønnsåpe.

Vi tar vår første handletur for å fylle opp kjøleskapet og kjøkkenhylla med helt grunnleggende matvarer. Kaffe, frokostblanding, melk, pasta, brød, ost, egg. Jeg må le høyt av tullete tyske navn på enkelte ting, og vi bruker en evighet på å finne en appelsinjuice som ikke er tilsatt sukker. Hun bak kassa hilser oss med et «Gruss Gott», som er veldig typisk for Bayern, og det begynner å gå opp for meg at hverdagslivet vårt nå skal foregå her.

Vi spiser vår første middag på et tradisjonelt sted et steinkast unna leiligheten, og vi bestiller hver vår lokale øl til, og vi har vært våkne i 36 timer i strekk, og vi er like slitne som vi er fornøyde.

Vi bruker de neste dagene på å gjøre oss kjent i vårt nye nabolag, og på å tråle i butikker etter sånne småting som man knapt tenker over før de mangler. Vaskekluter, kleshengere, oppvaskmiddel, post-its, hyssing, fyrstikker. Bydelen føles veldig levende, det skjer ting på alle kanter, og det er mange bakerier, kaféer og spisesteder å velge blant når vi trenger påfyll. Det ligger også tre forskjellige isbarer i området, noe som er helt optimalt, siden det er full sommer med sol og tredve grader hele tida. Det ene stedet har en is med marsipan som er det beste jeg har smakt på lenge.

Vi finner ut at jeg kan låne undertøy av Jonasflotte inntil videre, for alt mitt ligger i kofferten som er borte. Har man miniskjørt på seg, slik jeg gjerne har når det er varmt i været, så er det egentlig bare praktisk med boxershorts under. Skoene er det verre med, og jeg kan ikke traske rundt i det samme paret i lengden, men jeg liker ikke å kjøpe sko i utgangspunktet, og i hvert fall ikke med tidspress og slitne, varme, hovne føtter etter flytur og mange titusener av skritt, så jeg prøver å være flink til å ta pauser og legge beina høyt.

Vi slår hodet i skråtaket, sparker borti stolbein og dørterskler og prøver oss fram med ulike innstillinger på vaskemaskinen (som selvfølgelig er plassert på kjøkkenet). Vi skriver lange handlelister for så å la dem ligge igjen hjemme, glemmer at vi må ta ut kontanter, bærer tunge poser opp trappene og får trevler i hendene. Vi har skrammer over hele kroppen, og vi klarer ikke å få i oss nok vann, men vi koser oss med å stable en ny tilværelse på beina.

Vi er snille med oss selv og med hverandre, og vi kjøper alt sånt som vi gjerne skulle hatt enklere og billigere tilgang på i Norge; tunfiskpålegg, øl på glassflasker, pistasjkrem, sjokolade med yoghurtfyll (hvem andre husker Soho?) og varianter av kremost og pesto vi ikke kjenner fra før.

Vi ser sola gå ned over hustakene, det mørkner tidlig om kvelden, og det er ikke gardiner på soverommet. Ingen har innsyn, og da er denslags unødvendig når natta er bekmørk om sommeren også.

Vi får en leveranse på døra etter tre dager, og det er den siste kofferten min, og alt er i orden med innholdet, og gleden er stor.

Herlighet, nå bor vi her! Det føles fenomenalt!

– – – – –
In other words: A little report from our new home and our move here. We live in Munich now, and it feels phenomenal!
For an English version, please use the translation widget.

Throwback Tuesday

Postet den 17. juni 2025 av Synne Cinnamon

Takk for fine tilbakemeldinger på Instagram og Facebook etter forrige ukes store, gledelige nyheter! Det føles enormt bra å endelig kunne snakke høyt om flytteplanene våre!

Dette blir fjerde gangen jeg bor et år utenlands, og jeg kom til å tenke på den aller første, så jeg har lett litt i arkivene og funnet et 20 (!) år gammelt bilde fra mitt utvekslingsår i Irland. Dette var i 2004/2005, og jeg var 17 da jeg flyttet dit, og rakk akkurat å bli 18 før jeg flyttet tilbake. Jeg hadde med meg et lite digitalkamera, men på minnekortet var det ikke plass til så mange bilder, så jeg husker at jeg tenkte nøye over hva jeg ville forevige. Jeg hadde ingen tilgang til datamaskin der jeg bodde, men jeg fikk delt noen bilder med familien hjemme i Norge ved å reservere tid på datarommet på skolen, slik at jeg kunne sende e-poster hvor jeg viste og fortalte hvordan hverdagen min var.

«Her bor jeg! Her er huset vårt og bilen vår!»

Jeg gikk på videregående, på en ren jenteskole. Den var katolsk, med kors i alle rom og sånne små fonter med holy water ved alle ingangsdører, og i friminuttene kunne man iblant se gamle, strenge nonner holde oppsyn fra vinduet. Dette var skoleuniformen vår, med hvit skjorte, svart genser, rutete skjørt, svarte knestrømper og svarte sko. Jeg husker at genseren irriterte meg skikkelig, for det var mye ull i den, så den klødde, og vi fikk ikke ta den av med mindre det var over 18 grader ute. Likevel har jeg både genseren og skjørtet ennå, og sistnevnte er fortsatt i jevnlig bruk, to tiår etter! Jeg er ganske sikker på at jeg ba ei klassevenninne om å ta dette bildet, så jeg vil gjette på at vi var ferdige på skolen for dagen, og at vi kanskje skulle ut på kafé og gjøre lekser sammen etterpå.

Det var ukens lille minne, hoho. Jeg synes det er morsomt å kunne se tilbake på de ulike kapitlene i livet, fordi tilværelsen min har vært så totalt forskjellig på ulike steder. (Utvekslingsåret i Irland foregikk jo en stund før jeg begynte å blogge, men om noen har lyst på en oppsummering av de siste 15 årene, med to andre utenlandsopphold, så har vi dette innlegget fra bloggbursdagen i februar.)

Etter sommerfeien gleder jeg meg til å ta fatt på vårt neste kapittel, som også blir noe helt nytt og annerledes, og som jeg forhåpentlig en dag vil minnes med like stor glede!

– – – – –
In other words: Now that it’s official that we’re moving abroad again, I came to think about my other years in other countries. I dug up a photo from my first one, 20 (!) years ago, when I was an exchange student i Ireland. This was in 2004/2005, and I was 17 when I moved there and 18 when I moved back. This is a picture I had a friend take of the house I lived in and me in my school uniform.
For an English version, please use the translation widget!

All the feels

Postet den 8. mai 2025 av Synne Cinnamon

Jeg er jo en sånn type som stort sett smiler, men som dere vet, er det ofte ganske mange følelser i spill hos meg…

Jeg føler meg dum når jeg glemmer navnet til noen jeg nettopp har hilst på.

Jeg føler meg lur når jeg skjønner hvordan noe henger sammen før løsningen på mysteriet blir avslørt.

Jeg føler meg heldig når trikken runder hjørnet idet jeg ankommer stoppet.

Jeg føler meg smålig når det er lite igjen i flaska med skikkelig god vin, og jeg i hemmelighet tenker at jeg bør få litt mer enn de andre, fordi sommelieren setter aller mest pris på den.

Jeg føler meg flink når jeg husker å ta med søppelposen, panten eller pappen på vei ut.

Jeg føler meg lat, og som en slubbert, når jeg dypper potetgullet rett i rømmeboksen istedenfor å helle rømmen over i ei skål.

Jeg føler meg fin i kjoler med sjarm og historie – og særlig vintagekjoler, så klart.

Jeg føler meg gammel når jeg ser at folk som er født etter år 2000, nå får kjøre bil og stemme og sånt – hvordan er det mulig, når de alle er fjortiser?

Jeg føler meg skjør når jeg har lest, hørt eller sett for mye nyheter, når jeg har tatt inn så mye av andres virkelighet at jeg må verne om min egen.

Jeg føler meg sterk når jeg kan hjelpe noen som trenger det.

Jeg føler meg alene når jeg tar hensyn og er den eneste, for eksempel når alle andre presser seg fram for å komme inn på t-banen før folk rekker å gå av, og det virker litt som at fellesskapet er i ferd med å forsvinne.

Jeg føler meg betrygget når jeg mister noe på gulvet og fremmede hjelper meg med å ta det opp. (I mars mistet jeg en vante på vei ut av en butikk, og da var det tre forskjellige personer som signaliserte for at den ikke skulle bli liggende igjen, og jeg ble varm om hjertet.)

Jeg føler meg rik når jeg tenker på alle de fine folka jeg har samlet på meg i løpet av livet.

Jeg føler meg liten når jeg ser opp på stjernehimmelen i klarvær.

Jeg føler meg stor når jeg kan svare på noe som min sju år gamle niese spør om, og når hun tar hånda mi før vi skal krysse veien.

Jeg føler meg motløs når jeg tenker på klimakrisen og alle dem som ikke forstår, eller som ikke bryr seg om, at hele kloden går til helvete.

Jeg føler meg oppløftet når jeg så tenker på alt vi har fått til hittil, vi mennesker, og på at vitenskapen og verdenshistorien er full av eksempler på at det kan gå bra mot alle odds.

Jeg føler meg verdsatt når jeg kommer inn i et rom og får smil, klemmer og gode ord fra kjente jeg ikke har sett på en stund.

Jeg føler meg nyttig når jeg har bakt noe som faller i smak hos mange.

Jeg føler meg trist når jeg tenker på dem som fortsatt burde vært her, men som ikke er det lenger.

Jeg føler meg bedre når jeg kjenner at jeg fortsatt har dem med meg.

Jeg føler meg sett når rollefigurer i filmer, serier, spill og bøker sier sånt som jeg kunne sagt selv, men ikke trodde at andre også tenkte.

Jeg føler meg ubrukelig når jeg går for å handle og lar lista ligge igjen på kommoden i gangen.

Jeg føler meg kapabel når jeg finner de rette ordene i jobbsammenheng, når jeg oversetter ting på en treffende måte og skaper flyt i teksten på skjermen, og kjenner at jeg yter originalen rettferdighet.

Jeg føler meg uovervinnelig når jeg har på meg oppvaskhansker eller arbeidshansker. (Jeg har såpass lett for å brenne meg eller få skrammer på hendene, at når jeg først kan håndtere alt mulig uten å tenke, er det som om jeg kan takle hva som helst. Faktisk skal jeg delta på dugnad i blokka nå i kveld, og jeg har hanskene klare!)

Håper dere føler dere bra i dag, mine venner!

– – – – –
In other words: All kinds of feelings I might go through in a day, and what triggers them. For an English version, please use the translation widget.

15 years of blogging

Postet den 25. februar 2025 av Synne Cinnamon

Hurra for meg! I dag har jeg blogget i 15 år! Fra denne dagen i 2010 til denne dagen i 2025. Fy søren, tenk på det!

Dette er jeg faktisk ganske stolt av, men så er det også faktisk ganske imponerende? Hvis jeg hadde vært forfatter, så hadde jeg vært en produktiv en. Jeg har publisert mer enn 2100 innlegg, for jeg har blogget aktivt hele veien. To tusen ett hundre blogginnlegg tilsvarer altså 2,5 innlegg i uka i alle de femten årene i strekk, hvis vi fordeler dem jevnt utover. Jeg har også tatt og lastet opp mer enn 17 000 bilder, noe som er helt avsindig. Smått og stort har funnet veien ut i den såkalte bloggosfæren, og jeg har kost meg med det, og jeg håper og tror at det har vært ganske jevnt høy kvalitet på det jeg har produsert. Oi, dette ble visst plutselig en medarbeidersamtale… Nei, men det er altså en god følelse, for en kreativ og ekspressiv person, å ha skapt såpass mye, og det er noe nesten rørende ved å ha et rikholdig arkiv som viser mye av hva jeg har gjort og vært opptatt av over så lang tid.

Bloggingen har fulgt meg gjennom livet siden jeg var 22 år gammel, og nå er jeg 37. Jeg ante selvfølgelig ikke at jeg skulle holde på så lenge da jeg begynte, men jeg har alltid vært glad i å uttrykke meg skriftlig, og jeg merket fort at dette mediet passet meg godt. Som journalist var det herlig å ha et sted der jeg slapp å forholde meg til en redaktør. (På min egen blogg er det kun jeg som bestemmer, og jeg har mer enn nok med mine egne strenge krav og kriterier, haha.) Jeg har aldri tjent penger på å blogge, for det har jeg aldri vært interessert i – jeg vil være uavhengig og ha integriteten i behold. Bloggingen har alltid «bare» vært en hobby, men det har vært en givende aktivitet og en slags digital dagbokføring, som har fulgt meg i tykt og tynt. Jeg har delt sorger og gleder, opp- og nedturer, hverdager og høytider, jeg har fortalt om alt fra bryllup til begravelser. Jeg har både ledd og grått ved tastaturet. Jeg har skrevet tekster om store samfunnsbevegelser og små øyeblikk, vist fram bilder av slikt som har fått meg til å smile, fortalt om ting som har skjedd meg og om ting jeg har fått til å skje. En personlig seier her, en real tabbe der, viktige saker og rent fjas i skjønn forening – lange innlegg om for eksempel livsvalg, overgrep, rasisme og selvbilde på den ene siden, og oppskrifter, reisebrev, kulturtips og vintagekjoler på den andre. I årenes løp har jeg dokumentert nye erfaringer, tilfeldige møter, oppfylte drømmer, flytteprosesser, kjæresterier og nerding. Livet mitt, rett og slett, med alt det innebærer, har jeg delt med dem som har hatt lyst på et innblikk. Jeg har også samlet på meg noen herlige folk gjennom bloggingen – faktisk har jeg nå tre gode venninner som jeg ikke hadde hatt om det ikke var for bloggen. Dessuten er jeg blitt kjent med flere andre bloggere, og jeg har også blitt litt kjent med en del av dere som leser, føler jeg, selv om vi kanskje aldri har møttes. Vi har nemlig hatt veldig mange hyggelige utvekslinger i kommentarfeltet opp gjennom årene, vi er liksom blitt en gjeng her inne, ikke sant? Jeg har alltid vært glad i å høre fra dere, for selv om jeg også blogger for min egen del, så er det noe inderlig fint ved det fellesskapet som oppstår når man deler ting med hverandre over tid. Tusen hjertelig takk for følget, alle sammen.

Nå skal det mimres, folkens! Her er det nok greit å advare om at dette er et langt innlegg, som jeg har jobbet med i over en måned, så det er kanskje lurt å sette seg godt til rette med en kopp kaffe eller te? Nå reiser vi nemlig tilbake til begynnelsen, og så kikker vi på hvordan denne bloggerinnen og hennes tilværelse har sett ut for hvert år som har gått, helt fram til i dag!

2010: Postbud-Synne

Se på denne lille frøkna, da! Bare barnet! Hvis noen har vært med heeelt fra starten, husker de kanskje at jeg gikk med posten på lørdager i flere år? Den jobben fikk jeg i 2010. Dette var året jeg fylte 23, og det var mitt første hele år sammen med Jonasflotte, for vi møttes i mai og ble kjærester i juli 2009. Jeg hadde en fersk bachelorgrad fra Journalisthøgskolen som plutselig ikke var verdt noe særlig, grunnet finanskrisen og det påfølgende raset i medielandskapet. (Spesielt for en prinsippfast type som meg, da det var – og fortsatt er – uaktuelt å jobbe for tabloidaviser, clickbait-nettsider eller kommersielle radiokanaler.) Derfor fortsatte jeg å studere, ved å ta enkeltemner i fransk og medievitenskap på universitetet. Her gjorde det ikke noe at man sto uten framtidsutsikter eller penger, hoho, for alle vennene mine var på samme sted i livet. En eller annen hadde alltid vors på fredager og lørdager, og «Jonathan from Spotify» var med på enhver sammenkomst, og skulle man feire noe skikkelig, ble det gjerne temafest. Jeg hadde vært aktiv i studentradioen Radio Nova siden 2008, og i 2010 fikk jeg anledning til å reise til Kina med en gjeng kolleger for å lage radio fra Beijing i ti dager, og det var en stor opplevelse. Jeg ble også stemt fram som Årets Nover, og den tanken gjør meg ydmyk den dag i dag. Jeg sluttet å bruke bukser, og omfavnet dermed livet i skjørt og kjoler for fullt. Jeg kjøpte mine første spill på Steam, altså digitalt istedenfor fysisk. Jeg bodde sammen med min lillesøster Taran, som også studerte i Oslo, og vi startet bloggen Søstrene Suse, først og fremst for å kunne oppdatere venner og familie. Det var den 25. februar 2010, for nøyaktig femten år siden.

2011: Radio Nova-Synne

Her er jeg på lufta som lattermild utsendt reporter, hoho, og påkledningen tyder på at dette var i anledning St. Patrick’s Day. I 2011 fylte jeg 24 år, og jeg fortsatte å studere, men høsten 2011 ble jeg valgt som programredaktør ved Radio Nova. Denne tittelen innebar å være redaktørens høyre hånd og å ha ansvaret for det faglige nivået på alt kanalen produserte, og det var en fulltidsstilling for ett år, så jeg tilbragte omtrent hele døgnet på Chateau Neuf. Jeg trivdes og koste meg så mye at jeg nesten ikke har ord for det! I tillegg hadde jeg blitt bitt av bloggbasillen, hoho. 2011 var året jeg fikk mine første mummikopper og kjøpte mitt første vintageplagg, og det var året jeg fikk intervjue John Cleese over telefonen. I vennegjengen begynte folk å flytte sammen med kjærestene sine, så vi spiste søndagsmiddager hos hverandre og følte oss skikkelig voksne, haha. Terrorangrepet 22. juli rystet hele Norge, og det tok lang tid før hverdagen i Oslo føltes normal igjen. (I månedene som fulgte, ble jeg med i Free Hugs-bevegelsen, og tilbragte mye tid i sentrum og bare klemte på fremmede som trengte det.) Jeg fortsatte å gå med lørdagsposten, og jeg planla mitt neste store eventyr i det stille.

2012: Paris-Synne

I 2012 fylte jeg 25 år, og dette var blant annet året jeg fikk min første smarttelefon! Det var en stor overgang, og jeg startet Instagram-kontoen min kort tid etter. Jeg besøkte Irland med Jonasflotte og introduserte ham for familien min der, for jeg hadde skjønt at fyren var verdt å satse på. Jeg sa opp postbudjobben, startet med teksting og opprettet et enkeltpersonforetak. Jeg begynte å skrive saker for en nettavis og et nettmagasin, og så «flyttet jeg for meg selv» på bloggfronten – jeg startet Et dryss kanel i juli 2012. Dette var også året da jeg ble mer mijøbevisst, og det var året jeg begynte å eksperimentere med leppestift. Det første venneparet vårt giftet seg denne sommeren. Da høsten kom, flyttet jeg til Paris helt alene. Jeg reiste fra familie og venner og kjæreste og satte den store drømmen ut i livet, og det føltes helt fabelaktig. Jeg bodde i en knøttliten, kald og fuktig leilighet, men kunne ikke hatt det bedre. Jeg fikk det akkurat til å gå rundt økonomisk ved hjelp av stipend og deltidsteksting, og jeg studerte fransk ved Sorbonne Nouvelle, og gjennom studiene ble jeg kjent med folk fra hele verden. Jeg utforsket byens gater, parker og bakgårder med stor iver, jeg utvidet vintagegarderoben min, jeg fikk øynene opp for både god vin og ordentlig te, jeg kjempet tappert mot det franske byråkratiet. Året mitt i Paris førte til at jeg vokste veldig mye som person.

2013: NRK-Synne

Jeg husker at det var så stort å få jobbe for Krinken! I 2013 flyttet jeg hjem fra Frankrike, og den høsten fikk jeg en deltidsjobb i NRK P2, nærmere bestemt Kulturnytt. Jeg hadde tidligere hatt en praksisperiode og to sommervikariat ved NRK Østafjells i Telemark, men nå var det altså selveste Marienlyst som gjaldt. Hvis jeg hadde morgenvakt, sto jeg opp lenge før sola for å være på plass der klokka fem. Ardeidsmengden var uforutsigbar, så jeg fortsatte å tekste ved siden av. Etter hjemkomsten savnet jeg Paris, men jeg ble samtidig nyforelsket i Tigerstaden, og jeg brukte mest mulig tid sammen med familie og venner. Her flyttet jeg sammen med kjæresten min, og jeg fylte 26 år. Jeg begynte å gå på vinmesser i Oslo, for jeg innså at vinsavnet ikke kom til å avta med det første. Jeg ble aktiv på Radio Nova igjen, og vi feiret 200-årsjubileet til Det norske studentersamfund. Jonasflotte og jeg reiste til Thailand og tilbragte halve desember der med ryggsekk og øyhopping, noe som føles veldig «midt i tjueåra», haha. Ellers var dette året jeg begynte å bruke Netflix, og her føler jeg kanskje at hverdagsbloggingen var på høyden, for øvrig? Her kunne man liksom få ti kommentarer på hvert minste lille livstegn, fra andre som også blogget, og de såkalte rosabloggenes stigma hadde sluppet taket, så halve vennekretsen min hadde sine egne blogger. Det var trivelige tider på det store internettet, liksom.

2014: Samboer-Synne

2014 var et ganske rolig år, og det første hele året Jonasflotte og jeg bodde sammen. (Jeg sitter fortsatt helst slik når jeg leser, forresten, med beina over stollenet.) Dette var året jeg kjøpte meg speilreflekskamera, og det var året jeg fikk reportasjer på trykk på papir for første gang, noe som var skikkelig stas. Jeg ble tilkallingsvikar i Dagsnytt 18 på NRK P2, og jeg møtte Tony Hawk tilfeldig på et kjøpesenter i Malaysia (!) da vi var der på familieferie. I 2014 var det ti år siden jeg sluttet å spise rødt og hvitt kjøtt, for jeg hadde blitt pescetarianer i 2004. Jeg fylte 27 år, og jeg oppdaget en ny favorittsjokolade og en ny favorittleppestift. Den første i vennegjengen vår inviterte til 30-årslag, og det ble begynnelsen på noen år med store feiringer, noe som passet meg aldeles ypperlig. Jeg fortsatte å gå på vinsmakinger, og jeg dro til Brussel og koste meg med å snakke fransk der. I desember var jeg også på førjulstur til Kraków med min mor og min søster, så det ble en del reising dette året, for Jonasflotte og jeg markerte vår femårsdag som kjærester ved å reise til Skottland sammen. Vi begynte også å tenke på og jobbe for et nytt, felles eventyr i utlandet.

2015: London-Synne

Dette var året jeg fylte 28 år, året jeg kjøpte meg ei dinosaur-tann og året foreldrene mine flyttet fra barndomshjemmet mitt. Jeg deltok på mitt første Tom Waits-løp, noe som siden har vært en tradisjon hver vår. Jeg sluttet å jobbe i NRK, og etter å ha vært skikkelig oppdatert i noen år, var det faktisk en stor lettelse å slippe å følge med på nyhetsbildet til enhver tid. Jeg sluttet også med å skrive nettsaker, men fikk napp hos et dubbebyrå og spilte noen små roller i et par animasjonsserier, noe jeg alltid hadde drømt om å gjøre. Da høsten kom, flyttet vi til London! Det var den største drømmen som ble oppfylt dette året! Der bodde vi i en liten, uisolert leilighet med teppegulv overalt, men det gjorde ikke så mye, for vi tilbragte mest mulig tid ute på oppdagelsesferd. Vi gikk tur på Hampstead Heath, drakk cocktails i Shoreditch og besøkte vår første kattekafé. Vi deltok på pub crawls og oppsøkte så mange klassiske puber vi kunne. Jeg begynte å studere vin, og det føltes veldig riktig. Vi markerte Back To The Future Day, noe vi hadde sett fram til i årevis, og vi ble kjent med herlige engelskmenn og stiftet vennskap for livet. Jeg feiret jul helt alene – helt frivillig – for første gang, og det skulle ikke bli den siste. Her hadde stemningen endret seg i kommentarfeltet på diverse blogger, forresten; en del folk var kravstore og kranglete i større grad enn tidligere, og det var en litt rar periode, haha.

2016: Sommelier-Synne
I 2016 begynte jeg med havremelk i kaffen, og vi feiret skuddårsdagen ordentlig for første gang, noe vi har fortsatt med siden. Jeg kjøpte noen skikkelige petticoats og hevet volumnivået på en del av kjolene og skjørtene mine. Jonasflotte og jeg reiste litt rundt i England; vi besøkte York, Bath, Brighton, Oxford og Dover. Vi våknet en dag til at britene hadde valgt å forlate EU, og det var rart å bo der akkurat da, for venner ble uvenner og folk gråt på puben. Jeg fylte 29 år, og jeg skrev en engelsk tekst som ble brukt i et amerikansk dataspill. Jeg besto flere krevende eksamener og fikk tittelen sommelier. For en ære! Vi flyttet tilbake til Norge, men istedenfor å returnere til leiligheten vår i Oslo, flyttet vi inn i et hus i Lillestrøm som vi skulle hjelpe til med å pusse opp. Jeg hjalp også en venn med å flytte til Canada, og reiste dit på fem dagers varsel, og fikk litt tid til å utforske Toronto og besøke Niagara Falls mens han var på universitetet. Jeg rundet DuoLingo på fransk og startet bloggen Vin og vegetar. Jonasflotte og jeg var i bryllup på et slott i Frankrike, og vi besøkte Roma. Jeg fortsatte å dubbe, og jeg begynte med briller, og da følte jeg meg umiddelbart finere med enn uten, hoho. Trump vant valget i USA, og vi kunne ikke tro det – og kombinert med Brexit og alle de kjente og kjære folka som døde for tidlig dette året, fikk det mange av oss til å tenke at 2016 var et skikkelig dårlig år. Vi skulle bare visst hva som ventet en stund fram i tid, hahahuff!

2017: Lillestrøm-Synne
Tida vår i Lillestrøm var ikke noe høydepunkt, for vi trivdes ikke der vi bodde, men alt går for ett år. Jeg fikk feiret 30-årsdagen min med en stor hagefest, og det var det beste ved hele oppholdet! (Vi var seksti stykker, og feiringen foregikk i ti timer. Når man jubilerer, så kan man dra på litt!) Vi reiste tilbake til London tre ganger for å være med på bursdagsfeiringer og denslags, og jeg følte meg fortsatt mer hjemme der. Nå begynte jeg å kjøpe klimakvoter for hver flytur jeg tok, for å bøte litt på den dårlige miljøsamvittigheten. På dette tidspunktet tok jeg et nytt sommelierstudium, denne gangen på norsk, slik at jeg lærte terminologien på begge språk. Jeg fikk innpass i Norsk vinkelnerforening etter bestått sommeliereksamen nummer to. Jeg var også på min første rene vintur, i Frankrike, på pilegrimsferd til Chablis og Champagne, hoho. Jeg publiserte et blogginnlegg om barnfrihet som ble plukket opp og delt av flere større nettsider. Jeg fikk dubbe mer, og vi fikk sju venner fra London på besøk, og jeg fikk verdens fineste sykkel. Om høsten flyttet vi endelig inn til hovedstaden igjen, men vi hadde begynt å gå på visninger for å kunne kjøpe en leilighet sammen, så vi bodde i pappesker i Oslo enn så lenge. Jeg fikk min første jobb som sommelier på vinbaren Champagneria, og det føltes helt fenomenalt å kunne formidle vinglede og gode smaksopplevelser på den måten. Jeg holdt også mine første vinkurs. #MeToo-bevegelsen oppsto dette året, så det kokte i sosiale medier, men nå hadde veldig mange bloggere falt av lasset, og jeg begynte å føle meg litt ensom her inne. Jeg hadde blogget annenhver dag i sju år i strekk (!), og nå gikk jeg over til en litt lavere frekvens.

2018: Ekstremsommer-Synne
Etter et halvt år på leting fant vi endelig vår nye leilighet, som var alt vi hadde drømt om og ventet på. Altså skaffet jeg meg boliglån, noe som føltes ganske skummelt for en person som aldri hadde (og fortsatt ikke har) hatt noen fast fulltidsjobb med normal lønn! Dette var året jeg fylte 31 år. Jeg kjøpte meg symaskin og begynte å eksperimentere med den. Vi arrangerte vårt første pub-til-pub for vennegjengen i Oslo. Vår lille niese ble født, og det var overraskende stas å bli tante og onkel, og jeg ble tvunget til å opprette en Snapchat-konto for å kunne motta bilder, hoho. (Her var vi for alvor på vei inn i det-finnes-en-app-for-alt-samfunnet.) Jeg fortsatte å jobbe som vinkelner og hovmester, med teksting ved siden av, og jeg fikk reise på vintur til Italia. På dette tidspunktet var det blitt slik at flertallet i vennekretsen vår hadde formert seg, og i mange tilfeller også flyttet til forstedene eller ut av Oslo. Vi fortsatte å omgås dem, men litt sjeldnere, så omtrent her ble det nok mer naturlig for oss å tilbringe mest tid sammen med andre som heller ikke ønsket seg barn. Vi flyttet inn i vår nye leilighet rett før sommeren, og for en sommer det ble! Det var sol og varme i tre måneder, og Jonasflotte og jeg kunne feire niårsdagen vår ved å reise «i blinde», fordi det var like fint vær overalt – vi pakket en koffert, dro ned til bussterminalen og satte oss på den første bussen som gikk, og da endte vi opp i Karlstad i Sverige. Vi begynte også med alfabet-dating, og om høsten dro vi på nerdetur til Tyskland. Da jula kom, kunne vi ha ordentlig juletre for første gang.

2019: Bo-seg-til-i-ny-leilighet-Synne
Dette var vårt første hele år i leiligheten vi kjøpte sammen, og jeg koste meg sånn med å gjøre den til et personlig hjem. (Det er rart å se denne møbleringen, for slik har vi ikke hatt det på lenge.) Det var også veldig godt å ikke flytte noe sted, for første gang på fire år! En viss smaragdring kom endelig fram til et par som hadde vært kjærester i snart ti år, og vi forlovet oss i februar. Jeg fylte 32, og i 2019 streiket jeg for første gang, og jeg knuste min første mobilskjerm. Jeg blogget fast en gang i uka, men kommentarene hadde nesten forsvunnet helt, og jeg begynte å bli usikker på hvor lenge jeg skulle fortsette. På den annen side var dette et ekstra godt år på vinfronten, for vinbaren «min» ble nominert da Norges beste vinkart skulle kåres, og jeg ble intervjuet i Dagbladet i forbindelse med Vin og vegetar, og jeg vant en blindsmakingskonkurranse på et bransjetreff. Jeg både tekstet og dubbet også jevnt ved siden av vinjobbingen. Vi var i England og i Tyskland med venner og familie, og så markerte Jonasflotte og jeg tiårsjubileet vårt med en to ukers rundreise i California. Den turen var helt fenomenal, om vi ser bort fra den ene kommentaren fra han fyren som fikk det skjøre selvbildet mitt til å rase sammen. Jeg hadde det tungt psykisk i flere måneder etterpå, og selv om jeg etterhvert klarte å riste det av meg og finne tilbake til den indre tryggheten min, og så fikk jeg små «tilbakefall» gjennom hele året. Ellers sydde jeg mitt første plagg fra bunnen, og jeg skaffet meg et kompaktkamera, etter en femårsperiode med den store, tunge speilrefleksen i veska til hverdags. Om høsten ble jeg tilbudt jobb som sommelier og hovmester på et annet sted, og det passet bra, for jeg var klar for nye utfordringer etter to år på Champagneria. Dermed begynte jeg på restauranten Sorgenfri. De forlovede satte en dato for bryllupet og tok fatt på planleggingen.

2020: Selvbilde-Synne
2020 ble preget av at jeg stakk hull på verkebyllen og fortalte om hvordan jeg hadde hatt det i 2019, pluss av koronaviruset, selvfølgelig, som gjorde sitt inntog i mars. Jeg ble permittert og ventet på dagpenger i fem måneder. I mellomtida fikk jeg påvist celleforandringer i livmorhalsen og opererte bort en liten del av den. Vi levde med lockdown og restriksjoner som best vi kunne, og var ekstremt glade for at vi hadde en romslig, luftig leilighet med balkong! Jeg sa opp den nye sommelierjobben etter omtrent et halv år, fordi jeg skjønte hvor det bar, og to måneder senere gikk stedet konkurs. Lokalet vi hadde booket til bryllupet vårt, måtte også legge ned driften, og vi var nødt til å bytte sted og dato og omorganisere det hele. Jeg tekstet så mye jeg kunne, men alle nye TV-produksjoner ble satt på pause, noe som i tillegg påvirket dubbingen, og jeg tjente så lite dette året at den kabalen bare såvidt gikk opp. Jeg begynte å tenke på hvilke jobber jeg kunne ha som hadde med smak å gjøre, men som ikke inngikk i restaurant- og utelivsbransjen. Svaret fant jeg i tekoppen min! Etter sommeren begynte jeg å jobbe på den franske tebutikken Palais des Thés, men så ble jeg permittert fra den jobben også. Jeg fylte 33 år. Noen begynte å blogge igjen fordi de kjedet seg hjemme, hoho, og lesertallene og kommentarene her inne fikk også et lite oppsving, men jeg hadde en så monoton tilværelse at jeg følte jeg ikke hadde noe å dele lenger, og jeg var så sliten at jeg for første gang vurderte å slutte å blogge. Koronaen gjorde 2020 veldig tungt for veldig mange, særlig i sentrale strøk, deriblant Jonasflotte og meg. Mot slutten av året ble flere av våre nærmeste smittet, og et par ble så syke at de var døden nær. De to siste månedene hadde vi nok med å bare holde ut.

2021: Pandemi-Synne
Vi trodde at dette året skulle bli lettere enn det forrige, men det ble det ikke. Første halvdel førte med seg muterte virus, og da fulgte enda en periode med permittering, og de aller strengeste restriksjonene så langt, og hele Oslo var i krise, og tilværelsen vår var ikke til å kjenne igjen, og jeg følte på et tidspunkt at jeg ikke lenger visste helt hvem jeg var, på en måte? Vi måtte også utsette og omorganisere bryllupet vårt enda en gang. 2021 var året jeg fylte 34. Jeg gjennomførte en slags undersøkelse her på bloggen, og svarene jeg fikk, førte til at jeg sluttet å oversette innleggene til engelsk, og at jeg tillot meg å senke de strenge kravene mine litt. (Det er lov å fylle ut ei liste iblant, eller ta et tilbakeblikk, eller la det gå åtte dager mellom to innlegg, eller bruke mobilbilder!) Jonasflotte og jeg kjøpte vår stasjonære datamaskin, en stor milepæl for oss, og jeg fortsatte med teksting og tejobbing. I juni kom endelig lettelsene, sakte, men sikkert, og da fikk vi vår første vaksinedose. I sommerferien traff vi så mange venner og familiemedlemmer som mulig, ofte for første gang på over et år. Da vi besøkte en klatrepark, et nytt konsept for oss, fant jeg ut at jeg trolig var et ekorn i et tidligere liv. I september fikk vi andre vaksinedose, og lettelsene fortsatte, og så hadde vi et par måneder med en tilnærmet normal hverdag – før det kom nye restriksjoner i november, og ny delvis nedstenging i desember. I slutten av året meldte ikke mediene om annet enn smittetall og strømpriser, og vi var tilbake der vi startet.

2020 og 2021 var mine tyngste år hittil i livet, men da kunne det jo bare gå én vei etterpå…

2022: Brude-Synne

(Bryllypsbildene våre ble tatt av Inese Photo.)

Det ble bedre! På alle måter! I februar 2022 begynte den store gjenåpningen, den som skulle vise seg å vare, for nå hadde omtrent alle fått både én og to doser med vaksine – og så skulle liksom alle bli syke den våren, så det ble vi, hele hurven, og så gikk vi lysere tider i møte for alvor. (Jeg fikk riktignok mild, men kronisk elveblest i etterkant. Full fest, haha.) Vi dristet oss til å sende ut bryllupsinvitasjonene våre, i tro på at det faktisk kunne bli noe av på tredje forsøk. Jeg begynte med Wordle. Russland invaderte Ukraina, og ingen skjønte noe som helst, men ellers startet alt opp igjen, litt etter litt. De som hadde gjenopptatt bloggingen som følge av pandemien, la den stort sett tilbake på hylla, og kommentarene her inne forsvant igjen, for det meste. (Jeg har innsett at tida med engasjement i kommentarfeltet nok er forbi, men sånn er det bare. Ting endrer seg, og vi forholder oss til sosiale medier på en annen måte enn før. Sånn er det på Instagram også.) Selv fikk jeg egentlig et oppsving i motivasjon, for endelig var det mer å fortelle om, fordi livet plutselig inneholdt så mye mer. Jeg fortsatte å dele det jeg hadde lyst til, slik det passet meg. Jeg fikk også innpass i teksterstallen til NRK, noe som var – og er – stas. Ellers var året fylt av «den første alt-vi-hadde-savnet siden før pandemien», og vi kunne markere bursdager, samles til høytider, arrangere pub-til-pub og reise utenlands for å besøke venner igjen. I august ble jeg drukket ut, og i september ble jeg faktisk godt gift! Bryllupet vårt ble alt jeg hadde håpet på og mer til, og det var verdt å vente for å få den store feiringen vi ønsket oss, med tre dagers program og 130 gjester. Gleden var enorm, og etterpå tok det en stund å hente seg inn igjen… De nygifte dro på en liten «minimoon» til Paris i oktober, og i november pådro jeg meg et brudd og en brist i ankelen. Jeg fylte 35 år, og med den alderen kom altså mitt første beinbrudd og min første sykemelding.

2023: Kone-Synne

Jeg klarte å finne et bilde av meg hvor gifteringen er godt synlig, gitt! Her var jeg ute og tok en kaffe med min mann. 2023 var mitt første hele år som kona til Jonasflotte, og det var også det første året som ikke var preget av pandemi siden 2019. Denne våren sluttet jeg i tebutikken etter to og et halvt år der, og gikk over til en ren frilanstilværelse for å få større frihet. (På dette tidspunktet hadde jeg jobbet kveld eller helg – eller begge deler – siden jeg var 18, altså halve livet. Nå var det på tide å sende den stafettpinnen videre.) Jeg fylte 36 år, og begynte med fondssparing, som den voksne jeg var i ferd med å bli? På den annen side var jeg med på mitt første Escape Room, og det var så gøy at jeg var helt på gråten, haha. Jeg fikk bidra med lyd til et dataspill, og så var jeg med på tre typer quiz som jeg faktisk likte, og jeg deltok på rock- og metalfestival og følte meg veldig hjemme. Det nybakte ekteparet begynte å planlegge bryllupsreisen sin. Jeg dro på vintur i Spania og på familietur til Portugal. Jeg hadde min mest innbringende frilansmåned noensinne, og nøt å bestemme over min egen tidsbruk og fritid, og var glad for at jeg hadde tatt sjansen og satset på meg selv. Samtidig trappet jeg ned på vinsmakinger og vinblogging, men fortsatte å holde kurs. Vi hadde bryllupsdag for første gang. Jeg begynte med daglige rusleturer, for å få litt variasjon i hjemmekontor-hverdagen, og så startet jeg Lunsj med Synne. Jeg ble tildelt et reisestipend av teksterforeningen, og i november gjennomførte jeg den såkalte stipendturen min, og var i både Irland, England og Wales for å besøke venner og familie. Da jula kom, valgte jeg å feire alene igjen.

2024: Bryllupsreise-Synne

Nå er vi altså framme ved fjoråret, og det siste hele året vi kan se tilbake på. I februar fikk jeg helvetesild i ansiktet og påfølgende betennelse på regnbuehinnen, og slo dermed alle personlige rekorder for legebesøk og reseptbelagte medisiner, og endte opp med tre nye arr over det ene øyet. Bra det er kult å se ut som en sjørøver! Denne våren dro Jonasflotte og jeg endelig på bryllupsreise, et skikkelig eventyr. Vi tilbragte tre uker i Sør-Amerika, vi var litt her og der både i Chile, i Peru og på Påskeøya, og jeg vil nesten kalle det mitt livs heftigste tur. Ellers tok vi noen små utflukter og holdt oss innenlands, noe som bare var godt, og jeg var ikke i begravelse på hele året, for første gang på lenge. Vi fikk en gjeng på ti venner fra England på besøk i forbindelse med 17. mai, og det ble en heidrundrende feiring. Jeg fant en DeLorean i Oslo og hang opp ei discokule på kjøkkenet, og så tok jeg opp igjen hjemmetreningen, etter en pause på halvannet år som følge av bruddet i ankelen. I 2024 feiret Jonasflotte og jeg 15 år som kjærester, så han leder på bloggingen med ett år, haha. Vi var på staycation i en annen leilighet mens vannrørene i hele blokka ble byttet ut, og vi arrangerte vår tiende runde med pub-til-pub for vennene våre. Dette var året jeg fylte 37, og det var mitt første hele år som frilanser på fulltid. For en luksus å kunne legge opp løpet selv, fra januar til desember!

2025: Nåtids-Synne

Hei og hå! Sånn så jeg ut tidligere i februar, for nå er vi à jour! Hittil i år har Jonasflotte og jeg blant annet vært på hyttetur, besøkt venner i Brussel, hatt tre sosiale samlinger hjemme hos oss og feiret forlovelsesdagen vår (en dato vi fortsatt markerer, for hvorfor ikke?) med ostekake og champagne. Selv har jeg for eksempel løst dagens Wordle for tusende gang og blitt intervjuet om vin på en drikkepodcast. I disse dager tekster jeg for Netflix og NRK, og jeg føler meg heldig som får det til å gå rundt som frilanser, og som har det så bra på alle måter. Vi har begynt å planlegge vårens pub-til-pub, og vi skal i to bryllup i England i år, ett i april og ett i november. I ettermiddag skal vi ta en skål, og alle er invitert, som nevnt her.

Dæven døtte, det er litt overveldende å oppsummere en hel digital tilstedeværelse på denne måten, når man har bydd på seg selv over så lang tid. Det er virkelig mye å ta inn, og det føles faktisk ganske betydningsfullt for min del. Tenk at jeg har blogget i 15 år i dag.

Gratulasjoner mottas med takk, muaha! Skal du legge igjen én kommentar på denne bloggen i 2025, så gjør det gjerne her, og fortell meg hvor lenge du har hengt med, eller hvordan du snublet over meg i første omgang, eller kanskje om det er noe du husker spesielt godt fra arkivet? Uansett: Takk for at du leser! Jeg setter så stor pris på dere alle! Hurra igjen – ikke bare for meg, men for oss!

– – – – –
In other words: I’ve been blogging for 15 years today! Pretty huge, actually! This is a look back at that entire time. If you have followed this blog for a while, maybe you’d like to let me know when you joined our little gang? Thanks for being here, and for contributing to making all these years of sharing feel meaningful to me.

A look at 2024

Postet den 16. januar 2025 av Synne Cinnamon

Nytt år, ny oppsummering av det gamle! Jeg tar utgangspunkt ei klassisk liste som jeg nå faktisk fyller ut for tiende år på rad! (Down the rabbit hole? Her er 2023, 2022, 2021, 2020, 2019, 2018, 2017, 2016 og 2015!) Med et par spørsmål fra og til pleier det å være rundt 20 punkter. Jeg illustrerer innlegget med årets ni mest populære bilder på Instagram, for det har også fungert bra de siste årene, kanskje med noen ekstra bilder her og der. Da stuper vi uti!

Gjorde du något 2024 som du aldrig gjort förut?
Ja, både smått og stort. Jeg fikk helvetesild og regnbuehinnebetennelse og overskred frikortgrensa for helseutgifter (veldig ukult), dro på bryllupsreise til Sør-Amerika (ekstremt kult), hadde fullt festivalpass for første gang, startet en slags ny spalte på Instagram, hentet min niese i barnehagen og senere på SFO, hjalp til med å slå ned en peis med slegge, spilte inn stemme til en app for barn, spiste senegalesisk mat, var playtester for et dataspill og besøkte Tønsberg og Sandnes, for å nevne noe!

Genomdrev du någon stor förändring?
Sammelignet med de to foregående årene, der jeg for eksempel giftet meg eller ble frilanser på fulltid igjen, har dette vært år uten store endringer. Den stabiliteten har faktisk vært en glede i seg selv!

Blev någon/några av dina vänner föräldrar i år?
Ikke for første gang, tror jeg, men flere kjente utvidet familien sin med barn nummer to eller tre. Deres tilværelse er en helt annen enn min, så det er stadig fascinerende.

Vad fick dig att må dårligt?
Helvetesilden var ganske forferdelig, faktisk. (Situasjonen ble verre etter denne lille oppdateringen, der jeg tross alt var ved godt mot.) Det gjorde så vondt at jeg ikke sov og ikke hadde appetitt på ukesvis, og iblant fikk jeg sånne smerterier som gjorde at jeg bare brast i gråt, selv om jeg gikk på smertestillende. Så spredde infeksjonen seg til øyet, og da ble det piller, krem og dråper i tillegg, og jeg måtte ta øyedråper hver eneste time (!) i ei hel uke i strekk, noe som var helt idiotisk ubeleilig. Jeg fortsatte med både dråpene, kremen og pillene gjennom hele bryllupsreisen også, selv om den aller mest intense perioden heldigvis var rett før vi dro. På det meste gikk jeg på seks reseptbelagte medisiner samtidig, og jeg hadde vel ni legetimer på to uker, så kostbart ble det også. Jeg håper virkelig at jeg slipper å gjennomgå det der igjen.

Instagram-versjonen, hvor jeg kjørte et stort, fårete smil og en sarkastisk, humoristisk tone:

Her hadde det ikke blitt ordentlig ille ennå, og bak kulissene var det naturlig nok en litt annen stemning, både her og etterhvert som det utviklet seg til det verre. Jeg kan i det minste skryte av å ha fått tre nye arr i ansiktet, som en annen sjørøver! Lapp over øyet er ikke nødvendig, for den infeksjonen ble heldigvis oppdaget tidlig, og ga ingen varige men. Dessuten er alt dette selvfølgelig småplukk sammenlignet med de virkelig alvorlige tingene folk sliter med.

En annen infeksjon tok jeg med meg tilbake fra Sør-Amerika, haha, og det var kanskje ikke annet å vente, for man er jo utsatt når man beveger seg rundt på et nytt kontinent i tre uker. Jeg ble ikke spesielt hardt rammet, men jeg fikk et kløende, irriterende utslett på overkroppen som varte i mer enn to måneder. Er det ikke det ene, så er det som kjent det andre!

Ellers var det naturlig nok visse store, internasjonale bevegelser/utviklinger/saker som gjorde meg nedfor. Situasjonen i Ukraina, Gaza og Sudan, for å nevne noe, og valgresultatet i USA, og miljøproblematikken.

Dog någon som stod dig nära?
Jeg var faktisk ikke i begravelse i 2024, som det første året på en god stund, så der var jeg heldig.

Bästa köpet?
Dette skjørtet, som fikk sitt eget innlegg! Ellers skaffet jeg meg nye joggesko, og vi kjøpte oss et pent brukt telt. Mye kjedeligere, men desto nyttigere.

Vilken dag från år 2024 kommer du alltid att minnas?
Nasjonaldagen, da vi hadde en gjeng på ti venner på besøk fra England. Vi sørget for, sammen med mange av vennene våre her i Oslo, at de fikk en autentisk og begivenhetsrik opplevelse, og vi feiret fra morgen til kveld. 17. mai 2024 fikk sitt eget innlegg her, og var minneverdig for alle involverte, tror jeg.
Ellers var skuddsårsdagen veldig fin, for Jonasflotte og jeg tok oss fri fra jobb og feriet den nesten som en felles bursdag. Sånn har jeg tenkt å fortsette! Tenk at vi får en ekstra hel dag i gave hvert fjerde år!

Finns det någonting som skulle gjort ditt år ännu bättre?
Det hadde vært kjekt om vi slapp å skifte ut alle vannrørene i blokka vår, for det var et prosjekt som pågikk i fire måneder og gjorde hele bygget til en støvete, bråkete byggeplass. Da turen kom til vår leilighet, måtte vi tømme tre rom fullstendig og flytte ut i tok uker, men vi fikk oss i det minste en hyggelig staycation! (Dessuten er det selvfølgelig godt å være ferdig med det, for det ble gjort fordi det var nødvendig.) Ellers skulle jeg på generelt grunnlag ønske at folk tenkte mer på andre og mindre på seg selv, særlig i politikken og på miljøfronten, men det gjelder alle år.

Vad önskar du att du gjort mer?
Badet, kanskje. Det ble lite bading i 2024.

Vad önskar du att du gjort mindre?
Kranglet med helsa mi og slitt med støy fra vannrørsprosjektet. (Når det bråker så mye i hele bygget at man kjenner tennene riste, er det litt upraktisk å ha hjemmekontor.)

Gjorde någonting dig riktigt glad?
En hel masse greier! Last Word, min nye yndlingscocktail. Lyset fra denne – det å få hengt opp ei discokule på kjøkkenet var det lureste jeg gjorde på hele året! Bryllupsreisen var også en real fryd. Ellers har jeg ei liste med gleder fra 2024 som består av hundrevis av ting, for eksempel: Ostekake. Utepils. Tid med familien. Gode oppskrifter (vi testet flere «Instagram-retter» i år, det var gøy). To runder pub-til-pub med vennegjengen. Perfekt moden mango. Den fine, tørre, solrike høsten. To bryllup. Lange rusleturer hånd i hånd. En DeLorean her i Oslo. Den gangen vi bestilte indisk mat og ba om to naan ved siden av, men fikk fire. Er det rart man smiler?

Vilka länder besökte du?
Peru, Chile og Rapa Nui (Påskeøya), som administrativt tilhører Chile, men som er en egen nasjon og et helt unikt sted. Denne turen var en livslang drøm som gikk i oppfyllelse, og jeg føler meg som den heldigste på planeten.

Favoritserier från året som gått?
DuckTales 2017, Hacks, Letterkenny, Good Omens, Jury Duty (en aldeles overveldende produksjon som ga meg helt hakeslepp!), What We Do in the Shadows, Bob’s Burgers. I år hørte jeg noen si: «If you’re not going to go to therapy, will you at least watch Bob’s Burgers?» Jeg skjønner hva de mener, haha. Det er noe annerledes og noe liksom sunt ved den serien.

Bästa boken du läst i år?
Jeg leste 20 bøker i 2024, og tre av dem utmerket seg litt ekstra: Dirk Gently’s Holistic Detective Agency, som jeg burde lest for lenge siden, og som var akkurat like absurd og morsom som jeg hadde håpet. The Library at Mount Char, en forrykende debutroman jeg aldri hadde hørt om, fra en forfatter som jeg håper etterhvert vil skrive mer. Peer Gynt, som imponerte meg stort, for selv om jeg kjente historien i grove trekk, fikk den meg både til å le høyt og til å felle en tåre, og så visste jeg ikke engang at hele greia gikk på rim? Fy søren, for et mesterverk.

Beste spill?
Dette spørsmålet legger jeg til selv. Jeg må kanskje nesten si Snusmumrikken: Melodien i Mummidalen, siden jeg selv har laget lydene til flere av figurene der, hihi! (Bildet under er fra lanseringsfesten.) Ellers spilte jeg litt smått og stort, men hadde mest glede av å spille The Legend of Zelda: The Wind Waker igjen, for det er så fargerikt og festlig, samt Hogwarts Legacy, som jeg begynte på nå i juleferien, og som er stort og lekkert og skikkelig stemningsfullt.

Beste film?
Dette punktet legger jeg også til. Av årets filmer likte jeg Dune Part 2, Inside Out 2, Beetlejuice Beetlejuice og Vaiana 2. Dette var et år med sterke oppfølgere, rett og slett! Av de eldre filmene jeg så, var det definitivt Gojira (den originale fra 1954) som gjorde størst inntrykk, og dessuten koste jeg med skikkelig med en skrudd og skummel fransk julefilm som heter 3615 Père Noël.
Her slenger jeg på årets dårligste film også, for vi fikk endelig sett den beryktede Super Mario Bros. fra 1993! Den var faktisk enda verre enn jeg hadde trodd, på helt uventede måter, haha!

Största musikaliska upptäckten?
Vi oppdaget en del kule band på Tons of Rock, som Turnstile og Mr. Bungle, og så befant vi oss plutselig på en konsert med Lastkaj 14 i desember, og jeg ble helt slått i bakken. Dette er årets anthem for min del, hoho. Føler liksom at det finnes håp når jeg hører på sint, svensk proletar-punk <3

Vad var din största framgång på jobbet 2024?
Jeg hadde et stabilt frilansår, noe som i seg selv er en luksus, og jeg tjente omtrent like mye som året før, selv med en ekstra måned fri (hele mars, grunnet bryllupsreise og påske). Bra jobba, Synne!

Största framgång på det privata planet?
Jeg lærte litt spansk i forkant av bryllupsreisen, og selve turen føltes som noe stort, noe jeg vokste på og tar med meg videre i livet. Her kan dere lese litt om hvordan vi la opp de tre ukene, og her har jeg presentert en helt spesiell opplevelse vi fikk underveis, og her har jeg vist fram det som ble med oss hjem. (Jeg håper å få vist dere mer fra turen, men det vil nok ta litt tid, for jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal begynne! Jeg håper at alle som er nysgjerrige, har sett det jeg har delt på Instagram – der har jeg tross alt lagt ut mer enn 70 bilder og 160 stories fra turen!) På bryllupsreisen begynte jeg forresten å gå med mindre veske, og med å ha den skrått over brystet heller enn over skulderen. Det startet som en sånn «la oss reise lett og holde det trygt»-greie, men jeg innså at det føltes bedre, så jeg har fortsatt med i etterkant. Det høres sikkert ut som en filleting, men det krevde faktisk en viss mental tilvenning. Jeg har nemlig pleid å være litt som Mary Poppins og ha hva-det-nå-måtte-være i veska, i fall noen (også andre enn meg) skulle få bruk for det. Nå har jeg innsett at det ikke er mitt ansvar å bære rundt på en masse greier på andres vegne, og lært at det går an å forlate huset med bare det jeg selv trenger!

Största misstaget?
Jeg startet faktisk 2024 med å dumme meg skikkelig ut, haha. Jeg går jo rundt her i verden med en blanding av journalistisk nysgjerrighet og godtroende naivitet, så jeg ga nummeret mitt til en fyr jeg kom i snakk med på byen, fordi han var kunstner og jeg trodde han ville networke. Dagen etter sendte han meg røde roser, konfekt og musserende på døra. Jeg hadde misforstått totalt, som en annen tomsing! Jeg fikk helt sjokk, og dessuten fikk jeg veldig dårlig samvittighet, og ikke minst fikk jeg et visst behov for å forklare situasjonen for min ektemann… Han tok det heldigvis fint, selv om han forståelig nok ble litt oppgitt over meg. Til mitt forsvar var vi faktisk ute på byen sammen da mistforståelsen skjedde, og jeg kjøpte øl til oss begge da jeg kom i snakk med denne kunstneren, og jeg hadde selvfølgelig gifteringen på. Det holdt tydeligvis ikke, og jeg måtte sende en ganske slukøret oppklaringsmelding til den stakkars fyren. Der fikk jeg den, og neste gang noen spør om nummeret mitt, skal jeg sørge for at vi er på linje før jeg gir det fra meg. Man lærer så lenge man lever!

Var du gladare eller ledsnare i år jämfört med tidigare år?
Dette året har vært ganske på det jevne – ikke noe dårlig år, men heller ikke det beste året noensinne, liksom. Jeg har altså hatt noen fysiske plager i perioder, og jeg har nok også bekymret meg litt mer enn vanlig, fordi noen familiemedlemmer og venner har slitt med helseproblemer eller tunge ting, men når både jeg og de fleste jeg kjenner har det ganske bra, da er jeg som regel glad.

Vad spenderade du mest pengar på?
Jeg brukte mer enn seks tusen på legetimer og medisiner, noe som for meg er veldig mye penger, så den uforutsette utgiften skulle jeg gjerne skulle vært foruten. Ellers var bryllupsreisen en dyr affære, så klart, men den var verdt hver krone – og ettersom vi hadde ønsket oss bidrag til turen i bryllupsgave, var vi så heldige at gavepengene våre utgjorde en stor andel av kostnaden. Akkurat dette gjorde faktisk opplevelsen ekstra spesiell, for det føltes litt som at vi hadde alle bidragsyterne med oss på tur, hoho!

Foto: Inese Photo

Vad gjorde du på din födelsedag 2024?
Jeg tok meg jobbfri, ikledde meg en vintage designerkjole, spanderte lunsj på meg selv, fikk bakst, bobler og blomster i presang og spiste middag og drakk cocktails med min mann. Optimalt, selv med tolv grader og høljeregn i juni!

Något du önskade dig och fick?
Foruten en eventyrlig og aldeles uforglemmelig bryllupsreise: Denne blomsterbuketten, som skulle være like fin i et halvt år, og som holdt det den lovet. Jeg fikk den altså til bursdagen min, og den er praktisk talt helt lik nå som på bildene i innlegget, og jeg har flyttet den rundt og fått veldig mye glede av den. I skrivende stund står den i stua og tar seg ut.

Något du önskade dig och inte fick?
Ikke som jeg kan komme på, tror jeg. Det har kanskje med å gjøre at man ikke ønsker seg så mye lenger?

Vad fick dig att må bra?
Daglige rusleturer i lunsjen, nok vann, grønn te, puslespill, gode samtaler med venner, snø, lister på papir, en hjemmetreningsøkt i ny og ne, klemmer, begrenset mobilbruk, grønne omgivelser, familietid, latter.

Vem saknade du?
Venner andre steder i landet, og i utlandet, som alltid.

De bästa nya människorna du träffade?
Jeg har tilbragt mer tid med noen personer som tidligere har vaket i periferien, på en måte, og som det har vært skikkelig fint å bli bedre kjent med. Dette lover godt for 2025!

Högsta önskan just nu?
At 2025 blir et år med mindre knot, slik at jeg kan være mer vendt utover. At våpenhvilen på Gaza holder. At jeg kommer greit i mål med et stort prosjekt som jeg har jobbet med en stund. At vi får noen fine utenlandsturer for å treffe venner – blant annet skal vi til Brussel i februar for å besøke et vennepar som har flyttet dit, og vi er invitert i to bryllup i England i løpet av året! Jeg har mye å glede meg til, som den heldiggrisen jeg er.

Det var lista for denne gang, mine venner!

Til slutt tar vi en titt på fjoråret her på bloggen, slik vi pleier. Det mest leste innlegget var dette, med mine tanker om kontroversene rundt JK Rowling, og det er kanskje ikke så rart. Jeg fikk fine tilbakemeldinger fra mange som er enige i med meg, og flere sa at de var glade for at noen uttalte seg om saken, fordi de selv ikke orket å gjøre det. (Nå synes jeg forresten at jeg merker en viss dreining på sosiale medier, for stadig flere slår ned på diverse absurde anklager som dukker opp, så det er jo bra!) Ellers likte folk å lese om stipendturen min (Irland, England, Wales), og om mobilvanene mine, og om hvordan jeg holder kontakten med venner. Det er hyggelig, synes jeg.

Håper du også har mye fint å se tilbake på! Tusen takk for følget i 2024!

– – – – –
In other words: My summary of 2024! For an English version, please use the translation widget.

My phone and I

Postet den 14. november 2024 av Synne Cinnamon

Jeg har innsett at jeg nok er litt restriktiv på mobilfronten. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor det er blitt slik, men jeg tror det har å gjøre med at jeg er såpass bevisst på hva jeg bruker tid på, også ellers; jeg hører ikke på kommersiell radio, jeg leser ikke tabloidaviser, jeg ser ikke på lineær-TV, jeg følger ikke med på det som ikke interesserer meg. Jeg har lyst til å ta aktive valg når jeg ser, hører eller leser noe, ikke bli fôret med sånt som tilfeldigvis dukker opp, eller sånt som andre (ofte diverse annonsører) har lyst til å prakke på meg. Det betyr selvfølgelig at jeg ikke har vært oppdatert på mange år, haha. Jeg får med meg de aller største nyhetene ved å høre på P2 ved frokosten, og så sjekker jeg NRK.no i løpet av dagen, og så leser jeg Morgenbladet. Alt annet går meg som regel hus forbi, og det lever jeg godt med. Det gjør meg ingenting at jeg ikke vet hvem noen er, selv om det kanskje er snakk om kjente programledere, store fotballspillere eller vinnere av realitykonkurranser. Angår det meg ikke, så er det helt greit – og angår det noen rundt meg, som vil snakke om sånt jeg ikke vet noe om, så spør jeg jo bare når jeg lurer på noe. Jeg klarer meg fint, liksom. Jeg luker vekk sånt som ikke er viktig for meg, sånt som jeg føler at jeg ikke får noe igjen for å bruke tid på, og slik får jeg mer tid til sånt som faktisk gir meg glede.

(Forresten: Dinosaur-dekselet på bildet er ikke mitt, for jeg har alltid sånne kjedelige og snusfornuftige flippdeksler, det var bare så fint at jeg måtte ta bilde av det!)

Her kommer ei liste over sånt jeg gjør for å tilpasse og begrense min egen mobilbruk, men først vil jeg si at jeg også har dager hvor selvdisiplinen svikter, hvor jeg er ekstra sliten og trøtt eller har ekstra stort behov for underholdende impulser, og dermed skeier ut med mobilen i hånd. Da får jeg riktignok en kjip følelse etterpå. På slike dager kan jeg iblant se på klokka, og så har det gått en hel time, og hva har jeg brukt den på? Kattevideoer? Altså, de gjør meg glad, men jeg kunne kanskje sett tre i stedet for å se tretti, og så brukt resten av den klokketimen på noe betydningsfullt, noe produktivt, noe ute i den virkelige verden? Jeg har det mye bedre med meg selv når jeg ikke gir etter for presset, når jeg ikke slipper til tidstyvene, når jeg har et bevisst forhold til hvordan og hvor mye jeg bruker mobilen. Sånn er det kanskje for dere også? Her kommer derfor en oversikt over mine mobilvaner, i fall noen andre kan dra nytte av et punkt eller to.

– Jeg bruker ikke mobilen som ringeklokke. Jeg har den ikke på soverommet i det hele tatt. Det kommer stadig nye forskningsfunn som viser at søvnkvaliteten går ned når man har mobilen på nattbordet, sikkert fordi underbevisstheten vet at noe kan dukke opp? Søvn er viktig for meg, så jeg vil ikke risikere at lyd, vibrasjoner eller blinkende lys forstyrrer meg når jeg sover. (Ja, selvfølgelig vet jeg at man kan skru av alt sånt når man legger seg, men hva om man glemmer det, og det tikker inn ei melding fra en full venn klokka halv tre, og man ikke får sove igjen etterpå? Den sjansen tar jeg ikke, hoho.)

– Jeg har lyd på anrop, SMS og jobb-epost, og ellers skrur jeg av lyden på absolutt alt.

– Jeg flytter ikke mobilen med meg rundt, jeg har den ikke alltid ved siden av meg. Den «bor» på et fast sted i leiligheten, slik at jeg hører den, men ikke ser den. Sånn er det hele døgnet, fra jeg står opp om morgenen, gjennom arbeidsdagen og til jeg legger meg om kvelden.

– Jeg har slått av alt av notifications som ikke innebærer at noen faktisk tar direkte kontakt med meg. Tekstmeldinger, Messenger, Instagram, WhatsApp, SnapChat og epost får være igjen. Om det har dukket opp noe nytt et sted, eller om noen andre har delt noe eller likt noe inne i en app, så angår ikke det meg med mindre jeg velger å åpne den appen.

– Jeg har ikke mobilen liggende på bordet når jeg er sammen med noen – jeg tar de eventuelle bildene jeg skal ta, og så legger jeg den vekk. Ellers føler jeg liksom at man sender følgende signaler: «Jeg er her og fokuserer på deg, men bare fram til det skjer noe på mobilen.»

-Jeg knipser bildene først, og så sorterer og deler jeg dem etterpå, når jeg er alene. (Som hovedregel, altså, med noen unntak som har med tidsbegrensninger å gjøre. Det skjer iblant at jeg legger ut et bilde eller en story på Instagram mens noe pågår, fordi jeg vil tipse andre, for eksempel hvis jeg er på et marked som holder åpent i fire timer til.)

– Jeg sletter apper jeg ikke bruker jevnlig. I skrivende stund har jeg 41 apper på telefonen, og 80 % av dem har å gjøre med sånne praktiske, kjedelige greier som digital legitimasjon, værvarsel, nettbank, kollektivbilletter og fordelsklubber på matbutikker. Jeg har ingen mobilspill unntatt Wordle, for jeg vil at mobilen skal brukes som et verktøy, ikke til underholdning. (Jeg spiller jo dataspill gjennom hele året, så det er ikke det at jeg er imot digital underholdning, tvert imot. Jeg vil bare at spillingen skal være en egen aktivitet, noe jeg bestemmer meg for å bruke tid på, som når man setter seg ned for å lese i ei bok eller se en episode.)

– Jeg har mobildata avslått. Når jeg er hjemme og på wi-fi, så oppdateres selvfølgelig ting automatisk. Når jeg er ute i byen, derimot, så får jeg fortsatt anrop og SMS, men det dukker ikke opp uviktige ting på skjermen hele tida. Da følger jeg bedre med på bybildet rundt meg, og jeg kan ikke bare fiske fram og fjase med mobilen på ren refleks, jeg må helt bevisst slå på mobildata først.

– Jeg bruker Dark Mode, fordi jeg synes det er mest behagelig, og fordi jeg vet at blått lys kan tulle med døgnrytmen vår. Dessuten har jeg skrudd på den modusen som automatisk endrer varmen på lyset, og det skjer klokka sju hver kveld. Ellers har jeg satt min Screen Time-Out på 30 sekunder, sånn at mobilen ikke blir liggende og lyse unødvendig lenge.

– Jeg har veldig få apper på startskjermen – per nå er det bare kalender, notater og kamera, pluss WhatsApp, fordi jeg ikke alltid får notifications derfra, slik at jeg bør huske å stikke innom og sjekke den med jevne mellomrom.

– Jeg åpner ikke meldinger før jeg har tid til å svare på dem, for da blir de ikke glemt.

– Jeg har aldri på location. Altså, det skjer av og til – kanskje to ganger i året – at en viktig app trenger tilgang til min posisjon, for eksempel når jeg skal kjøre en leiebil. Ellers ser jeg ingen grunn til å utlevere noe mer informasjon enn nødvendig.

– Jeg går ut av rommet når jeg får en telefon, sånn at samtalen min ikke går utover de andre som er fysisk til stede. (Dette har forsåvidt mindre med skjermbruk å gjøre og mer med folkeskikk å gjøre, haha.)

– Jeg prøver å bruke mobilen minst mulig foran min lille niese på seks år. Jeg tar bilder med den, men har den ellers liggende i veska. Om jeg får en melding eller en epost jeg må svare på, gjør jeg det helst i et annet rom. Jeg vil at hun skal føle at jeg er ordentlig til stede når vi er sammen, og at hun betyr mye mer for meg enn det som måtte skje på skjermen, for det gjør hun jo. Jeg vil også gå foran med et godt eksempel, med tanke på hennes egne framtidige mobilvaner.

– Jeg bruker «Do Not Disturb»-funksjonen eller flymodusen når jeg holder på med noe ekstra viktig. Jeg behøver ikke å være tilgjengelig absolutt hele tida. Vi mennesker har tross alt klart oss ganske bra i flere tusen år uten wi-fi overalt. Jeg er gammel nok til å huske at folk kunne ingnorere fasttelefonen sin når de satt til bords med familien, og si: «Nei, når de ringer midt i middagen, så får de ringe opp igjen.» Jeg husker også at mobilene kom, og at det i starten ble ansett som pinlig og uforskammet når den lyste opp eller ga lyd fra seg i tide og utide. Nå er det ingen sperrer igjen, virker det som? Nå er det liksom mobilen som veier tyngst, samme hva slags situasjon man måtte være i? Jeg lengter tilbake. Jeg tror faktisk at det etterhvert vil komme en slags motreaksjon på det elleville mobilfokuset vi nå står midt oppi, for jeg er ganske sikker på at dette ikke er sunt for oss i lengden.

– Jeg bruker AdBlock Plus i nettleseren på mobilen også, selvfølgelig! Dette har jeg nevnt flere ganger her inne i årenes løp, så jeg vet at jeg gjentar meg selv nå, men hvis du går hit og laster ned denne geniale funksjonen, så bare forsvinner nettreklamen! Det er SÅ DIGG. Jeg har installert den i alle nettlesere både på mobilen, nettbrettet og datamaskinen, og aldri sett meg tilbake.

– Jeg prøver å ha et ryddig og avklart forhold til eposten min. Jeg har meldt meg av nesten alt av nyhetsbrev, og det er en lettelse, for nå mottar jeg utelukkende sånt jeg faktisk vil ha! Som frilanser kan man få tilbud om oppdrag når som helst, og i noen tilfeller må man være rask for å få jobben, og det er litt slitsomt. Nettopp derfor vil jeg at bare de viktige epostene skal slippe gjennom filteret, sånn at jeg ikke får notifications om en masse andre greier døgnet rundt. Jeg bruker Gmail, og der kan man fordele ting i ulike mapper i innboksen, etter prioriteringsgrad. Jeg har gjort det slik at bare jobb og annet viktig havner i den mappa som gjør at jeg får notifications. Når jeg mottar for eksempel en bestillingsbekreftelse, en invitasjon eller en undersøkelse, så haster det ikke, og jeg vil ikke høre en forstyrrende lyd midt i filmen… Hvis jeg får en notification på kveldstid om en epost som jeg ikke trenger å svare på med det samme, så fjerner jeg den bare, uten å åpne eposten, og lar den ligge over natta. Jeg har nemlig kontortid, må vite. Vi frilansere fortjener også å koble av om kvelden, og det er tross alt jeg som bestemmer! Jeg åpner ikke epost-appen etter klokka fem, for da er arbeidsdagen over, så da kommer jeg uansett ikke til å svare før neste dag.

– Jeg har avfulgt alt og alle på Facebook, for jeg liker ikke å få en masse greier rett i fjeset når jeg logger på, haha. Man kan altså avfølge folk og fortsatt være venn med dem, og avfølge sider og fortsatt like dem. Med andre ord har jeg fortsatt tilgang til alt, men heller enn at ting hopper opp og biter meg i nesa, kan jeg bare oppsøke profiler og sider når det er noe jeg vil vite. Jeg bruker nå Facebook nesten bare til å dele blogginnlegg, og til å holde styr på diverse arrangement, enten jeg blir invitert eller selv inviterer. Jeg har heller ikke Facebook-appen på mobilen, jeg logger inn i nettleseren, for da slipper jeg notifications.

– Jeg følger et ganske begrenset antall profiler på Instagram, for jeg klarer uansett ikke å holde meg oppdatert på alt. Har folk åpen profil, så kan jeg jo bare stikke innom når jeg lurer på om det har skjedd noe. Jeg bruker også en del lure funksjoner som Instagram tilbyr oss: Jeg endrer fra For You til Following helt øverst når jeg åpner appen, slik at jeg ser det jeg faktisk har valgt selv. Jeg bruker Snooze Suggested Posts-funksjonen for å slippe en masse tilfeldige greier i feeden. Jeg har skrudd på Quiet Mode om kvelden, slik at jeg ikke får notifications etter klokka ni. Jeg bruker Hidden Words for å hindre spam-meldinger som inneholder visse ord og uttrykk, som «you’ve won», «du har vunnet» og diverse annet som går igjen. Jeg har Like Count slått av. Jeg velger Mute Stories på alle jeg følger. Jeg har skrudd på den innebygde tidsbegrensningen for bruk, og satt den til en time om dagen. Akkurat nå ser jeg at jeg har et gjennomsnitt på 48 minutter, og det holder som regel for meg.

– Jeg prøver å tenke «hva vil jeg dele?» eller «hva vil jeg vite?» når jeg finner fram mobilen. Skal jeg sjekke åpningstidene på et sted, eller finne ut om noen er i byen? Skal jeg legge ut et bilde eller en videosnutt? Hvis ikke, så har jeg vel strengt tatt noe bedre å ta meg til? Iblant kan jeg for eksempel åpne Instagram helt uten å tenke, og så ta meg i det. Jeg vil helst at sosiale medier først og fremst skal være noe jeg bruker til å sende ting ut, ikke til å ta ting inn, for hvis jeg skulle fulgt med på og fått med meg alt andre deler, så måtte jeg jo vært pålogget hele tida? Jeg stoler på at venner og familie faktisk sender meg en melding eller ringer meg når det er noe viktig, liksom, og så gjør jeg det samme i gjengjeld.

Oi, det ble 20 punkter! Jeg hadde visst mer å si om dette enn jeg først trodde. La meg gjenta at jeg selv også går på en smell iblant, da. Det gjør vi alle. Samtidig er jeg nok kanskje over gjennomsnittlig bevisst på at tid er en begrenset ressurs, og opptatt av at den tida jeg har, den vil jeg bruke på folk, aktiviteter og inntrykk som jeg velger aktivt selv, og som gir meg noe. Jeg styrer mobilbruken min, ikke omvendt. Sånn har jeg det best, så dette fungerer for meg. Alle er forskjellige, naturligvis, så det er ikke sikkert at noe av dette ville fungere for andre, men nå vet dere i hvert fall hvordan jeg tenker og hvilke små triks jeg bruker, hoho. Vil man ha flere tips, så er dette ei fin liste – og har dere egne anbefalinger på lur, så kom gjerne med dem!

Det er en god følelse å finne en velfungerende balanse i hverdagen, synes jeg. Det fortjener vi, alle sammen.

– – – – –
In other words: My relationship with my phone, summed up in a list of bullet points. I try to limit the time I spend on screens and social media, simply because I feel better that way. For an English version, please use the translation widget!