Dette bildet ble tatt for seks år siden, sist jeg var i Paris.

Det var sommeren 2016, og Jonasflotte og jeg bodde i London på det tidspunktet. Vi tok Eurostar-toget under kanalen for å være gjester i et bryllup på landsbygda i Frankrike, og det ble én natt i Lysets by på hver side av feiringen, liksom. Den siste dagen så vi faktisk innspurten i Tour de France fra en balkong ut mot målstreken på Rue de Rivoli! Man vet aldri hvor man havner her i livet.

Seks år er for lenge, og savnet har vært veldig stort til tider, særlig gjennom pandemien. Det er noe unaturlig ved å ikke kunne reise tilbake til et sted man har bodd, og noe desto mer naturlig ved å endelig skulle tilbake. Snart er det tid for et gledelig gjensyn!

Klimakvoter er kjøpt, så klart, og etterhvert skal kofferten pakkes, og så skal vi bare kose oss. Jeg gleder meg til å oppsøke diverse gamle favoritter, pluss oppdage nye. Jeg ser fram til å rusle gatelangs på måfå, spise sitronterte, treffe venner som fortsatt bor der, drikke vin og kjøpe dinokjeks på Monoprix. Smått og stort og kjent og kjært.

Denne høsten er det faktisk ti år siden jeg flyttet til Paris. Nå tar jeg altså en tur hjem igjen, arm i arm med min nye ektemann, til byen som betyr så mye for oss begge. Au revoir!

– – – – –
In other words: This was taken six years ago, the last time I was in Paris. I’ve missed it, and I’m finally going home again!