Tusen takk, dere. Takk for all støtten jeg har fått i forbindelse med mitt forrige innlegg. Her inne, på sosiale medier og i diverse kommunikasjonskanaler. Jeg blir helt varm om hjertet, og føler meg så heldig som har så mange omtenksomme venner, kjente og ukjente som bryr seg. Det å snakke og skrive om hendelsen har vært en stor lettelse, det føles som at jeg har lagt fra meg et lite lodd jeg har gått rundt med i 15 år. Jeg var så i tvil om jeg orket å dele innlegget, men nå er jeg veldig glad for at jeg gjorde det, og den store positive responsen er selvfølgelig en medvirkende årsak. Jeg var redd for at jeg skulle bli møtt med pekefingre og pepper og tvil, men tanken var at dersom jeg kunne få én person til å føle seg litt mindre alene, så ville det være verdt det. Jeg fikk en masse kjærleik i stedet, og jeg føler meg nå enda sikrere i min sak. Vi er sammen om dette. Tusen takk.

Som fine kommentarer på en krevende tekst, som store smil på en tung dag, sånn fungerer også lys i novembermørket. Tenk at det fortsatt er nesten en hel måned til sola snur? Før den tid, og i en stund etterpå, er det kjekt å kunne lyse opp litt ekstra hjemme. Den nye, gamle, klassiske stjerna henger nå i kjøkkenvinduet, og jeg synes den er så fin!

Nå er det ekstra koselig å stå opp og spise frokost sammen – stjerna er det første lyset jeg slår på om morgenen.

Mange vil nok kalle det ei julestjerne, men jeg hengte den opp midt i november og har tenkt å la den henge i hvert fall ut januar, så jeg går for et av alternativene, som vinterstjerne eller mørketidsstjerne. Kjært barn har mange navn!

I stua ville jeg også lyse opp litt i vinduet, for de stjeler tross alt en del lys i disse dager – så snart sola går ned, er det jo bare svarte hull i veggene!

Jeg tok ganske enkelt de to lysslyngene fra balkongen, fjernet papirlyktene på dem, og viklet dem rundt sylinderne med korksamlingen i. De to spikerne øverst i vinduskarmen satt der fra før, så de fikk være med på moroa.

Litt ekstra varme inne når frosten kommer snikende ute!

Lysslyngene går på batterier, som får bo i en gammel teboks.

Ble ganske koselig, spør du meg!

(Til venstre i bildet står forresten ei ny lampe – den er riktig praktisk, for man kan snu «tallerkenen» så den vender oppover eller nedover, alt ettersom hva slags stemning man vil skape.)

Samhold, gode ord og lys i mørket gjør alt så mye lettere. Sammen kan vi takle alt!

– – – – –
In other words: Thank you guys, for all the love I have received after my last post. I was really nervous about publishing it, but I felt it would be worth it if it could make one single person feel less alone – and after the response I got, I’m so glad I did. It has been such a relief to talk and write about my experience, finally, and your kind support, here on the blog and on other social platforms, means so much. I feel more certain than ever that we are in this together!
Just like an encouraging comment or a friendly smile can brighten up a difficult day, little lights can brighten up a dark month. November, you’re a somber one, and the sun doesn’t come back round until almost a month from now. In the meantime, and a while after, we make the windows in our flat brighter with this star (which was bought in a charity shop and looks exactly like the one my grandparents had) and these string lights (which used to be out on the balcony). I plan to leave them up at least until the end of January, so I don’t consider them holiday lights, I think of them as winter lights!
Light and love makes everything easier. Together we can deal with anything!