Vi har ei sæter i familien, ei gammel, laftet trehytte som har tilhørt morsslekta i mange generasjoner. Den ligger bortgjemt i skogen, i en lysning på en voll som er blitt brukt som sommerbeite i flere århundre. Her har det vært ei sæter siden 1700-tallet, og dagens bygning er fra midten av 1800-tallet. Det er sætra vår! Gode, gamle sætra, som har trengt litt ekstra omsorg de siste årene, og som foreldrene mine har satt i stand, og som nå er blitt så fin, så fin.

Her står tida stille, her er det ikke innlagt hverken vann eller strøm, her hører man ikke annet enn fuglekvitter, og her blir det så mørkt om kvelden at det nesten ikke er til å tro. Det er et ganske magisk sted. Vi tok med oss noen venner og tilbragte ei natt der nå i høst, og det var så hyggelig! Vi tok oss en dram da vi ankom, og begge foreldrene mine var innom og hilste på, og vi lagde oss pasta til middag og satt rundt peisen hele kvelden, og dagen etter hogde vi ved, gikk i skogen og varmet vafler på bålpanna. Det var helt spesielt å våkne i sætra igjen. Jeg hadde ikke overnattet siden jeg var barn, men det føltes akkurat som før!

Det er herlig at det fortsatt finnes slike steder, der den mest moderne dingsen er ei lommelykt man kan bruke for å finne veien til utedoen, der hvert av byggene rundt tunet har sin egen funksjon og historie, der hyttebøkene er for familiekrøniker å regne, der man kan være helt for seg selv, der man kan senke skuldrene og bare puste. I klar, ren luft som lukter av gress og granbar.

En liten, enkel og stille oase, full av minner. Jeg er så glad for at den finnes, og ser fram til mange flere turer til sætra i årene som kommer.

– – – – –
In other words: There is this magical place deep in the forest, this little log cabin which has been in my family for generations, on a secret spot that has been used for summer pasture and had a hut for spending the night in since the 1700s. The Norwegian word for these traditional lodgings, that were used when the animals were grazing in faraway places, is sæter. Today’s structure is from the mid 1800s, and this is our sæter! It needed some repairs, but over the past two years my parents have fixed it up, and now we can stay there again. We took a couple of friends and spent our first night there this autumn, and it was positively lovely! We had a dram when we arrived, and both my parents stopped by, and we ate pasta and sat around the fireplace, and the next day we chopped wood and warmed waffles over a bonfire pan. Waking up in our sæter again was very special to me. I hadn’t slept there since I was a little girl, but it felt exactly the same. There is no electricity or running water, and the quiet and the darkness in the forest is almost not to be believed. The most modern thing in the house is the flashlight that you use to find your way to the outhouse at night, haha. You can take walks in the surrounding area and not see or hear another human being, you can just be, just breathe, and the air smells like wet grass and spruce trees. It’s a peaceful oasis in today’s modern world – I’m so glad there are some left, and so thankful for ours!