To fly and to flee

Flight

I går kveld kjøpte vi hver vår enveisbillett til London. Slik starter mange store eventyr! Det er rent berusende å ha en ny billett til et annet sted, til en annen hverdag. Om to små uker tar vi fatt på vårt nye liv.

Tenk at jeg kan flytte fordi jeg har lyst til det, og ikke fordi jeg er nødt. Tenk at jeg kan sette meg på et fly, i stedet for å risikere livet på slitne føtter, i et trangt bagasjerom eller i en knøttliten båt på et stort og nådeløst hav. Tenk, så heldig jeg er. Så heldige vi er, alle sammen. Vi har alt vi trenger og mer til, mens andre mister absolutt alt.

Det er vår plikt å bidra, mener jeg. Flyktningene trenger oss. Dette er den største humanitære krisen i moderne tid, og det er vanskelig å ta det innover seg, men de er helt vanlige og uskyldige mennesker, og de er i stor nød og fare. Det hjelper ikke at jeg sitter foran skjermen min og gråter fordi bildene er så hjerteskjærende og situasjonen virker så håpløs. Det hjelper hvis jeg gir. Jeg har sendt penger til hjelpeorganisasjoner, og jeg har samlet klær og ting som skal doneres til mottak, og jeg oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Man kan også lage mat, kjøre bil, åpne hjemmet sitt eller bidra som frivillig på andre måter. Det er så fint å se at folk stiller opp, og så godt å vite at empatien og innsatsviljen lever i oss.

Alle monner drar. Det er faktisk sant, selv om det ser mørkt ut iblant. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. La oss hjelpe.

– – – – – –
In other words: Last night we bought a one-way ticket each. There’s the beginning of many a great adventure! It feels amazing, and this ticket symbolises another life in another place. In two little weeks we move to London.
I can move because I want to, not because I have to. I can get on an airplane, instead of risking my life on tired feet, in a cramped car boot or in a little boat on a vast, merciless ocean. I am so fortunate. We are all so fortunate. We have everything we need and more, while others are losing absolutely everything.
We have to step up – I see it as our duty. The migrants need us. This is the largest humanitarian crisis in our time, and it’s difficult to take it all in, but they are ordinary, innocent people in great misery and peril. It does not help things when I sit by my screen and cry because the photos are so heartbreaking and the situation seems so hopeless. It helps when I give. I have sent money to aid organisations, and I have collected clothes and things that I am going to donate to a shelter. I encourage everybody to do the same, or to contribute in other ways. It is wonderful to see so many people coming together to make a difference.
Every little helps. It’s true, even when everything looks dark. No one can do it all, but everyone can do a little. Let’s help.

Advertisements

8 tanker på “To fly and to flee

  1. Jeg er SÅ enig med deg om dette! Skriver mye om det på Facebook for tiden, og havner i ubrukelige diskusjoner med mennesker som bare har penger i hodet og ingenting i hjertet…blir så frustrert over at det finnes så mange som mener vi ikke har plikt til å hjelpe.

    Lik

  2. Så sant og så viktig! Og jeg har så dårlig samvittighet fordi jeg ikke har gjort noe enda, men det finnes jo som du sier mange måter å bidra selv om man kanskje ikke kan gjøre så mye eller har mulighet til å gi så mye. Og ååå så spennende at du skal til London for et år, skulle litt ønske jeg hadde den muligheten selv, men det hadde kanskje vært litt farlig pga. musikaler og store bokhandler (sånn pytt sann, man trenger ikke middag, teater og bøker er viktigere) ;)

    Lik

    • Takk! Nettopp – de aller fleste kan bidra på en eller annen måte!
      Ja, det blir veldig spennende – og vi lagde muligheten selv, for det kan man hvis man virkelig vil! Jeg krysser fingrene for at du kan realisere lignende drømmer, hvis du har lyst til det.
      Enig, det kan bli skummelt for lommeboka, så jeg må også prøve å ha litt selvdisiplin der borte, hoho!

      Lik

  3. selv om jeg Kjenner, en liten, om alt det Som vedrører tekster : («Lévitucus : 19/34, og» Deuteronom 10/19); Jeg tror meg som a human being who try to treat others as human . men jeg må innrømme at jeg er i en komplett tåke og at jeg kan skjelne ingenting om at dette virkelig skjer, eller for lite. men dette gjør ikke meg blind . bare gode ting til deg nå , og på England . og retten menneskeheten. Vi vet hvordan vi skal be og handle for henne.

    Lik

    • Ja, det er så vondt når man ikke har ressurser til å hjelpe. Det var en stor kilde til frustrasjon da jeg studerte og ikke hadde jobb ved siden av, for eksempel – når man får seks tusen i måneden blir det jo ikke mye til overs, dessverre! Da ble jeg alltid ekstra lei meg når det skjedde noe fælt og jeg ikke kunne bidra mer. (Det blir jeg jo fortsatt, og jeg har fortsatt lite penger, høhø, men sånn er livet.) Heldigvis er det slik at alle monner drar, så selv en femtilapp eller en hundrelapp kan utgjøre en forskjell – det var det jeg trøstet meg med i mine fattigste år… Vi får bidra i det små inntil videre og komme sterkere tilbake! Jeg gleder meg til den dagen jeg har mer til overs og kan støtte flere gode saker!

      Lik

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s