Oi. Plutselig var det unntakstilstand. God fredag den 13. til alle, jeg håper dere har det bra etter forholdene. Jeg har katteører på, dagen til ære, men jeg er usikker på hva kvelden, helga og de neste ukene bringer. Det føltes ganske fjernt å høre statsministeren og helseministeren legge fram de nye reglene og forbudene i går, sant? Det ble en ganske merkelig arbeidsdag på restauranten der jeg jobber som sommelier, for vi måtte legge om helt – og plutselig kom NRK innom, og før jeg visste ordet av det, sto jeg på direktesendt TV og snakket om grep vi hadde gjort. Man vet aldri hvor man ender opp, altså… På vei hjem var jeg det eneste mennesket som ventet på bussen på Nationaltheatret, og det har aldri skjedd før. Bussens fremre dører var stengt, og det var sperrebånd ved de første seteradene, for å unngå nærkontakt mellom sjåføren og de få passasjerene. I dag er det rart å se utover byen, for gatene ligger nesten øde. Når folk først møtes, snakker alle om viruset, om smittefare og karantene og tomme butikkhyller. Det føles litt som å være midt i en zombie-film, haha! For ei tid vi lever i, dere.

Jeg er ikke redd for å bli smittet, for det er det jo ingen grunn til å være, med mindre man tilhører en risikogruppe. For meg personlig får situasjonen og de nye retningslinjene først og fremst økonomiske følger, ettersom restauranten nå holder stengt. For oss i serveringsbransjen, som gjerne har deltidsansettelser og timelønn, er det så enkelt som at når vi ikke jobber, får vi ingen penger. Omtrent 60 % av inntektsgrunnlaget mitt forsvant over natta. Skummelt! Likevel er jeg blant de heldige, for jeg har tross alt to bein å stå på, så jeg tar på meg mer tekstejobb og håper å kunne veie opp mest mulig på den måten. Flaks! Dessuten bor jeg i en leilighet som er stor nok til at to personer kan ha hjemmekontor samtidig (Jonasflotte må også være hjemme nå), og vi har jo ingen små barn å passe på, for eksempel, så det er tross alt ganske ordnede forhold her hos oss. Jeg sender noen varme tanker til dem som plutselig står fullstendig uten inntekt, og til dem som har to ukers intens huskestue à la «hele familien er hjemme hele tida» foran seg.

For øvrig er det selvfølgelig en stor sosial og kulturell innskrenkning. Dette aspektet gjør meg faktisk ganske trist. Konserten vi hadde gledet oss til så lenge? Avlyst. Åpningsfesten på nye Deichman Bjørvika? Avlyst. Jubileumsfestivalen jeg skulle på? Avlyst. Dessuten kan vi jo ikke gå på kino, vi kan ikke ta en øl på stampuben vår, vi kan ikke gå på biblioteket. Så rart det føles! Det er selvfølgelig småtteri i den store sammenhengen, men det er utrolig uvant. Her må jeg også skjenke en tanke til dem som har det slik hele tida, rundt omkring i verden, av ulike grunner. Når ens frihet blir begrenset fra offentlig hold, medfører det et visst ubehag. Dette er jo bare midlertidig, men det er virkelig ikke noe stas. Heldigvis har de fleste av oss bøker i bokhylla, brettspill i skapet og mengder av filmer og serier tilgjengelig på Netflix. Vi får bare gjøre det beste ut av det, og forholde oss til det hele på en saklig og sindig måte, og vente til det normaliserer seg.

Jeg vil også sende en tanke til dem som faktisk er i risikogruppene, så klart. Jeg forstår at dette føles skremmende når viruset utgjør en fare. Nå gjør vi alle vårt for å verne om de som er sårbare, og jeg håper tiltakene virker. Jeg får lyst til å legge lapper på dørmatta til naboene mine, de som faktisk er utsatt, og høre om det er noe jeg kan gjøre for dem. Ville det vært rart? Jeg vet ikke. Det er jo ingen av oss som har vært i en slik situasjon før. Det føles i hvert fall godt å stå sammen i slike tider – selv om vi også skal stå en meter fra hverandre, haha.

Om ikke annet, er dette en interessant opplevelse og erfaring. Dette kommer vi til å huske. Jeg håper vi kan se tilbake på denne perioden og disse grepene som noe vi lærte av, og som noe som samlet oss, og som noe som faktisk fungerte.

La oss ikke hamstre mat, for det er ikke nødvendig. La oss fortsette å vaske hendene ofte og ordentlig – alle oppegående mennesker gjør da det uansett? La oss ikke bruke helsevesenets tid og ressurser med mindre vi faktisk må. La oss forholde oss til myndighetene, ikke tabloidene. La oss ikke spre frykt eller gjøre situasjonen verre enn den er. La oss ta det med ro, og se hvordan dette utvikler seg videre.

Alt godt til alle!

– – – –
In other words: Oh my, we’re suddenly in crisis mode. The Norwegian government has recently taken some drastic measures to prevent further spreading of the virus. Al the schools and kindergardens in the country have closed, as well as all nightclubs, public pools, gyms and other places where people are close together and the risk of contamination is high. Shops are still open, but some people are hoarding food, and the streets are almost deserted, and it feels like we’re living a zombie film. For me, the main problem is going to be an economical one. The restaurant where I work as a sommelier is now closed until further notice, and 60 % of my income is gone. Luckily, I have another leg to stand on, so I’m taking on more freelance subtitling work for the time to come, and I hope it won’t be too bad. Also, fortunately our flat is big enough for my fellow and I to work from home at the same time, since he’s not allowed to go to his office anymore. This whole situation in tense and intense, but other people are much more severely affected than us, and my heart goes out to them. Then we have the social and cultural limitations. We had concert tickets for later this month. Cancelled. I was going to a festival. Cancelled. I had looked forward to a launch party. Cancelled. The cinemas are closed, the libraries are closed. People are urged to stay at home. Good thing that most of us have books and boardgames in our shelves, and thank goodness for Netflix! We’ll just have to make the most of the situation and ride it out. After all, we are doing this for the parts of the population who are vulnerable. I myself am not afraid of cathing this virus, as there is no reason to be, since it is not dangerous for those who are not already at risk, but of course I do not want to put others in danger. We just have to do our part at the moment, all of us, so as not to make matters worse. Hopefully these measures will have positive effects, and we can look back at this period as something that we did together, something that worked. Let’s take it easy, let’s get our info from reliable sources, let’s not exaggerate or spread more fear, let’s keep washing our hands and using our heads. Let’s keep calm and see how the situation progresses. All the best to everyone!