God palmesøndag, alle sammen! Jeg burde sikkert prøve å lure dere i dag, datoen tatt i betraktning, men jeg er ikke så flink til sånt. I stedet tenkte jeg å ta dere med til Irland igjen; siste innlegg derfra i denne omgang.

Vår firedagers Irland-utflukt var ingen handletur. Likevel ble det jo noen små innkjøp innimellom! Dublin er ikke bare en by som det er hyggelig å rusle rundt i, det er også en kompakt og velutstyrt by.

Nede ved Ha’penny Bridge, den mest kjente av alle broene som krysser elva Liffey, ligger en liten perle av en forretning. The Winding Stair har bokhandel i første etasje og spiseri i andre, og masse rufsete sjarm.

Lokalet er fullt av nye og brukte bøker fra gulv til tak, med fine farger på og fornuftige ord i…

…og man finner andre stemningsfulle elementer her og der…

…og The Winding Man i egen person holder utkikk fra toppen av en hylle.

Jeg skaffet en bok til å ha oppi også. Neil Gaiman tryller med ord, og svarte katter gjør seg utmerket på omslag.

Inne på det eksklusive varehuset Brown Thomas i Grafton Street ligger en liten Ladurée-filial. Dere vet.

Makronene forsvant på et blunk, så klart – unntatt lakrisen, for der må smakspanelet deres ha gått på en smell – men den flotte esken med fiolette detaljer fikk bli med over havet og flytte inn på rommet mitt.

Selv om jeg hadde vært der før, måtte vi innom The Guinness Storehouse. Sju etasjer med bryggeglede og bakgrunnsinfo om Irlands største kjendis. Jeg synes dette mørke og fyldige ølet er kjempegodt, og det er jeg ikke alene om – det selges enorme mengder over hele verden, og bryggeriet i Dublin er verdens største. Det er et flott anlegg som er verdt et besøk, nesten uansett hva man synes om ølet!

 

 

Her kjøpte jeg (foruten en pint i baren med utsikt over byen, så klart)…

…en plate mørk sjokolade smakssatt med Guinness – godt! – og en pakke pegs, som brukes på golfbanen. Gleder meg til å bruke dem når sesongen begynner! Videre tok jeg med meg noen oppskriftskort. Øl i mat og dessert er anvendelig og undervurdert, etter hva jeg forstår! Dette blir spennende!

På flyplassen plukket jeg med meg en leppepomade som jeg har lest om. Jeg bruker ansiktskrem fra Elizabeth Arden, så jeg tenkte at denne stiften også kunne passe meg. Masse fuktighet og litt farge, perfekt til hverdags!

I en annen bokhandel, som fikk sitt eget innlegg for litt siden, kjøpte jeg en boks med postkort. Det må være den beste oppfinnelsen etter tusenårsskiftet, slike dekorative esker med kort og konvolutter i! Jeg så dem først for noen år siden, og nå er de over alt, med alle tenkelige motiver – HELT meg, som elsker både kort og esker. Nå fant jeg kort med fargerike og naivistiske malerier på, fra den belgiske kunstneren Benoît. Jeg koser meg med å sende dem!

Da omvisingen var over, ble vi oppfordret til å tegne en hilsen…

…og jeg kjøpte et kart i museumsbutikken som jeg kan henge på veggen. Nå kan jeg besøke Faerie når jeg vil.

Souvenirer forlenger feriefølelsen! Jeg blir så glad av fine ting fra enda finere steder!

Jeg går april i møte med to nye par øredobber.

Det ene paret går i grønt, min favorittfarge. Selv om trær og busker ute fortsatt har knopper, blomstrer disse allerede. Det andre paret består av to uttrykksfulle ugler, og fjærdrakten deres glitrer i vårsolen.

Hurra for slike små gaver som får en til å føle seg fin! God palmehelg!

Jeg tenkte at vi kunne ta en liten titt på fem fine postforsendelser som har dukket opp hos meg i det siste.

Først ut: To nydelige postkort som kom flyvende omtrent på samme tid. Det ene fra Tromsø, det andre fra Praha. Jeg er så heldig å ha en varm brevvenn i en kald del av landet, og dessuten er jeg så heldig å ha en venninne i Maren, som var på kjærestetur i Tsjekkias hovedstad. Vips! – to flotte frøkener i postkassen.

Så, på en av flere mørke dager denne måneden: En trøsteforsendelse fra Ina, like fargerik som hun selv.

Tusen takk, alle sammen, dere er så bra. Jeg elsker post!

 Ny uke, nye muligheter, ny tid! Det er alltid oppløftende å stille klokkene mot sommeren og få enda lysere kvelder!

En søndag for noen uker siden, da det fortsatt var småkaldt ute, ruslet Jonasflotte og jeg opp til det relativt nyåpnede Popsenteret på Schous plass. De åpnet dørene i slutten av november, og endelig fant vi tid til å stikke innom.

Moderne musikkhistorie ble formidlet på en vellykket måte. Jeg var litt redd for at utstillingene bare skulle handle om popmusikk, som jeg ikke egentlig liker eller hører på, men pop-delen av navnet henviser til at senteret presenterer populærkultur generelt. Det var jo slik popsjangeren fikk navnet sitt, ved at den ble populær, men alt kan bli populært! Jeg ble glad for å se at en del alternativ musikk også var representert, og at min kjære metal ikke ble forbigått.

Det hele begynte med et tilbakeblikk. Med koselige kuriositeter bak glass…

…gamle utgivelser med i dag utenkelige titler…

…og stjerner i taket.

I andre områder var selve musikkinstrimentene i fokus, ofte dramatisk lyssatt i mørke hjørner.

På interaktive skjermer kunne man trykke seg frem og se og høre på en masse artister fra ulike epoker. Jonasflotte tipset meg om at TNT pleide å ha en litt underlig estetikk – jeg vet ikke om håret eller omslaget er verst, hoho!

Mange møbler hadde fått kreativ overhaling. For eksempel så vi en djevelsk og en ararkistisk lenestol…

…og i et annet rom besto belysningen av en oppgradert gitar.

Senteret fyller fire etasjer med lys og lyd og bilder og aktiviteter og ting og tang. I toppen kunne vi slå oss ned i dype sofaer og bla i praktbøker fulle av backstage-bilder, plateomslag og konsertplakater.

Det fantes forresten studioer der man kunne spille inn sin egen versjon av kjente låter, men det slo jeg fra meg etterhvert. Jeg er såpass bevisst på min egen stemme – etter å ha sunget hele livet og jobbet med radio i mange år – at jeg syntes det var frustrerende når det dukket opp ekstremt ekko og masse koring på opptakene uten at jeg kunne endre det. Skal jeg først bruke tid og energi på å spille inn noe, vil jeg gjøre det på min måte! Det var morsomt at de besøkende fikk tilbud om å spille inn sanger, men her kom visst divaen i meg frem, haha.

Om jeg skulle være misfornøyd med noe annet, måtte det være billettprisen. Det er kanskje bare det at jeg ikke helt har vendt meg til å måtte betale full pris, ettersom jeg ikke studerer for øyeblikket, men jeg tror nok at besøkstallet hadde gått opp (det er visst forløpig ganske lavt) om de justerne ned inngangsavgiften.

Når dette er sagt: Posenteret i Oslo er interessant, fargerikt, forseggjort og fullt av geniun musikkglede.
En utflukt som anbefales!

Da Mor var i Frankrike for en stund siden, kjøpte hun med seg kjempefransk pasta hjem til meg.

 

For litt siden spiste Søstrene Suse pastamiddag med små Eiffeltårn på tallerkenen.

De mistet litt formen da de ble kokt, men de var fulle av smak, og vi drømte oss vekk til en fransk fortauskafé. Akkurat nå befinner vi oss forresten på et helnorsk høyfjellshotell, og det er omtrent like fint. Familiekos!

I forrige uke fikk jeg enda mer eventyrlig pasta i posten, som jeg skal vise frem snart. Mat kan være morsomt!

Fortsatt god helg, alle fine!

Puh! De siste ukene har vært fulle av avtaler og inntrykk, og jeg har ikke sovet nok på leeenge. Det er torsdag, men jeg har mistet tidsfølelsen helt, haha! Livet er kontrastfylt for tiden; jobb-jubileum, festival og fint vær på den ene siden og stress, sorg og begravelse på den andre. Gratulasjoner og kondolanser går hånd i hånd, og jeg bestiller dobbel espresso og har lange lister med gjøremål på. I morgen har jeg fredagsfri fra jobb, og det kunne ikke passet bedre.

Disse bildene er fra forrige lørdag, for jeg har blitt liggende litt etter. Nå er nok vårtegnene enda flere! Det er egentlig ekstra koselig å være postbud om våren, for det blir lettere å rulle rundt med tung tralle når snøen smelter, og folk man treffer er blidere når de slipper å pakke seg inn,og lyset gjør det enda finere å tilbringe noen timer utendørs.

Da jeg sto opp tidlig og gikk ut med posten, var himmelen allerede knallblå. Det lover alltid godt, og man får ekstra energi i fint vær, selv om det er tidlig! Solen hadde ganske nylig stått opp, og var bare å finne i toppen av trærne…

…men etterhvert fant solen frem også på bakken, og viste stolt frem spirene hun hadde manet frem.

Solen var med også inne i oppgangene – hun lyste inn gjennom skitne ruter og gjorde det lettere å lese på brevene.

Jeg hadde støvler på, for jeg regnet med at snøsmeltingen kunne føre til mange våte bakgårder. Det fikk jeg rett i, og jeg kunne trampe fornøyd rundt i sånt som dette, og tok en liten omvei her og der – åååh, jeg elsker følelsen, lyden og den barnlige gleden som følger med å knuse is under skoene om våren!

I tillegg til støvler hadde jeg en rød postveske. Jeg bruker den i områder med trange passasjer, bratte bakker eller andre ting som gjør at trallen får problemer. Her er den stappfull og ordentlig tung, så her var jeg nok litt irritert på den, men egentlig synes jeg at disse veskene er nostalgiske og sjarmerende!

Jeg er glad i frimerker, og det finnes motiver for enhver smak. Posten lanserer nye temaer og serier med jevne mellomrom, og i fjor ble mange norske artister hedret med porto-portretter. Ikke mine favoritter, egentlig, men jeg synes det er hyggelig, og for en ære det må være! Her er omtrent alle «syngedamene» på én konvolutt, og det passet ekstra bra fordi at Anita Skorgan nylig har flyttet inn på ruten min!

Kanskje blir det nettopp en gammel film før jeg tar kvelden, eller til frokosten i morgen? Langhelgen min skal i hvert fall fylles med smil og sol og mye søvn. Søstrene Suse skal på en liten utflukt med storebror og foreldre og kjærester, og vi har gledet oss lenge. Jeg tar fredagen litt på forskudd og ønsker alle som leser en god helg!

På lørdag var det St. Patrick’s Day, nasjonaldagen til mitt elskede Irland. Jeg savner alltid Den grønne øya litt ekstra på denne dagen, men feirer med å kle meg i grønt, vifte med flagg og drikke Guinness.

Nå passer det kanskje bra å ta en liten titt på hvor jeg bodde! Her kommer seks bilder fra en grå dag (for de fleste dager er jo grå i Irland, samme hva slags humør man er i!). Jeg tilbragte altså et år langt vest, på et sjarmerende sted som i irsk sammenheng er en by, selv om der bare er omtrent seks tusen innbyggere. Velkommen til Tuam.

Tuam har en lang og spennende historie,  som man kan lese om på slike skilt. Irsk først og engelsk etterpå, så klart.

Rett ved denne infotavlen ligger rådhuset, som har et spir med fire urskiver og værhane på.

Ikke langt unna krysset og torget ved rådhuset, ligger en eldgammel mølle ved en liten elv, og møllehjulet er en gammel venn. Her kan man sitte på en benk og og høre på vannet, spise sjokolade og savne Norge, hvis det trengs.

Det var ikke snakk om at Jonasflotte og jeg skulle bo på hotell eller bed and breakfast da vi var på besøk – vi fikk eget rom, og dessuten fikk vi god mat og klemmer og tekopper og oppdatering på alle fronter, og det føltes fortsatt riktig.

Dette stedet og huset ligger et stykke borte, men det er hjemme likevel. Jeg gleder meg allerede til neste tur!