…fått sommerferie. Ahhhhhh.

…sendt noen kort med pinse-posten. Frimerkene viste seg å være vinterlige, men det er det på innsiden som teller!

…selv gått med pinse-posten. Den besto av spesielt mange pakker, og da blir jeg alltid ekstra glad!

…to flasker rosévin liggende i kjøleskapet, én med ridder og én med kolibri på etiketten. Håper de er gode!

…feiret ferien ved å kjøpe barndomsslageren Gjett hvem i reiseutgave, slik at kjæresten min og jeg kan stille hverandre absurde spørsmål som «er du gammel» og «har du snurrebart?» på flyet til New York om tre uker.

…superlyst på ostekake. Hvor kommer slike innfall fra?

…søte Sofie på besøk igjen.

…ekstra lyst til å gi Tine en stor klem, for hun har bursdag i dag.

…mottatt feriepenger for første gang (jeg begynte å skatte i 2010), og besluttet å bruke en liten del av dem på en kjole. Jeg har ingen ensfarget rød kjole, så kanskje jeg skal prøve å finne en? Noe sånt som denne drømmen?

…en stor sommerfest å forberede meg til. Været er dårlig, men stemningen er desto bedre – jeg gleder meg!

God lørdagskveld til alle!

Det fortsetter å pøse ned i Oslo, men det gjør meg ingenting. I dag har jeg hatt muntlig eksamen nummer to, og i morgen er det tid for den tredje og siste, og så skal jeg hoppe og danse til lyden av regnet og rytmen av ferien.

Ganske greit når man leser intensivt og blir litt ukonsentrert og trenger en pause midt på dagen:
Å skru på TV’en og få med seg litt av Les quatre cents coups (1959).

Pene damer i fine kjoler, sjarmerende Parisiske omgivelser, nydelige veteranbiler, skolegutter på randen av pøbeltilværelsen, en kasse med melkeflasker og en mystisk mann med hatt. Ja, takk.

Jeg har på en måte fått en jobb. En slags drømmejobb. Jeg låner et fint uttrykk av en dyktig kollega når jeg kaller meg og mine nye planer for radioaktive – det blir enda mer radio når høsten kommer. På fulltid, faktisk.

I går ble jeg valgt til å være programredaktør for Radio Nova det kommende semesteret (og om jeg blir gjenvalgt før jul, det kommende året). Jeg er så glad! For en ære! Jeg skal få være en del av den daglige driften, av de som får hjulene til å gå rundt, av de som organiserer og motiverer. Jeg skal få lov til å bidra til at Radio Nova blir en enda bedre radiokanal og at det blir et enda morsommere sted å oppholde seg. Det er et privilegium å lage radio i utgansgpunktet, synes jeg, og å kunne omgås så mange flotte folk, og nå kan jeg gjøre det hele dagen, hver dag, i lang tid fremover.

For dere som er nysgjerrige på det økonomiske aspektet, så er programredaktør-stillingen en av radioens få lønnede verv. Man får ikke ordinær lønn, mer en slags symbolsk sum, en godtgjørelse, ettersom man ikke har tid til å studere eller jobbe som vanlig. Fulltidsstilling i Radio Nova. Oi. Det er jo bonus å få betalt i det hele tatt, når jeg har jobbet frivillig for frekvensen i tre og et halvt år, og når jeg skal tilbringe mer tid der jeg så gjerne vil være!

Jeg kan ikke dy meg. Her kommer en masse bilder. En honnør, en hyllest, en kjærlighetserklæring.

Radio Nova er tross alt et ekstremt hyggelig og inspirerende, sjarmskranglete, litt magisk sted som lar en skape lange vennskap med folk. Folk som ler og eksperimenterer og lager morsom radio på alskens rare steder…

…som blåser såpebobler på solskinnsdager…

…og som omgir seg med slitte sofaer og nydelige veteranradioer.

…og som henger opp sære og søte ting på veggene.

På Radio Nova finner man absurde kombinasjoner i kjøkkenskapene…

…og det arrangeres fester og festivaler som ingen vet hva fører med seg…

Vi har forresten den fineste frekvensen på baderadioen…

…og mer enn hundre formidable frivillige, altså, som jeg skal få jobbe med og for.

Åh, Radio Nova. Så heldig jeg er. Jeg gleder meg til høsten!

Kjæresten min har tannbørste hos oss. Hans og min børste var litt amorøse forleden, da de trodde at ingen så dem.

Et paradoks at to tannbørster kan skape en tilfeldighet så søt at man nesten får hull i tennene!

Jeg gjør det enkelt: Jeg har bursdag i dag! Hihi og hurra! Kake, ballonger og smil, et stort lass gratulasjoner, en og annen superkoselig gave, mange store klemmer. Til meg, liksom. Denne følelsen er kanskje det beste som finnes.

Søstrene Suse er nå på helgetur med familie og venner; vi er i Telemark og spiller golf. Vi nyter det varme været, den gode maten og det enda bedre selskapet. Dette har vært en tradisjon i mange år, og i år sammenfalt det altså med bursdagen min, så jeg feiret med en relativt liten og relativt spontan samling forrige helg. Det var kjempekoselig!

Jeg hadde på meg en stripete kjole jeg kjøpte i Kina, som får meg til å se ut som trofékonen til en tennisspiller på femtitallet, med sløyfe i livet og pulsvanter til. Vi spiste brownies og banankake og hørte på Madness. Noen hadde med seg små presanger som jeg ble veldig glad for, og folk drakk te eller øl eller vin, og da det ble sent, var vi en gjeng som satt igjen med kosedyr og kakerester og sherry, av alle ting.

Slik så det ut:

Håper alle har hatt en fin helg, og at denne søndagen blir alt dere ønsker dere! Jeg har egentlig alt jeg ønsker meg, og så er det MIN dag i tillegg. At det går an. Dette blir bra. Fortsatt god Synne-søndag til alle, hoho!

Forrige helg skulle jeg opp på Majorstuen for å lage radio, og ruslet bort til Nybrua-stoppet for å ta trikken, som vanlig. Det raslet i skinnene, og en trikk kom susende nedover Thorvald Meyers gate, og jeg syntes den så rar ut.

Det var nemlig ingen vanlig trikk som dukket opp! Det var en nydelig, gammel, gul og blå Østbanen-trikk!

Jeg elsker overraskelser, og jeg elsker veterankjøretøy, og jeg ble så satt ut og så glad! Jeg fniste som en fjortenåring da jeg fulgte konduktørens oppfordring om å «ta plass» i den gamle trikken. Flere konduktører i fine uniformer sto rundt omkring på sine små plattformer, og blåste i fløyter og vinket med flagg, og annonserte stoppesteder som ikke lenger er i bruk. Inne var det polert tre, originale skilt og andre sjarmerende detaljer, og alle så seg rundt og smilte. Jeg tok trikken bare et par holdeplasser, men rakk heldigvis å knipse noen bilder både ute og inne før turen var over.

Min nye venn trikk 70 kjørte videre, og jeg var plutselig var tilbake i 2011.

Åh, så fint. Ikke noe er som en hyggelig overraskelse og litt nostalgi på en søndag formiddag.
Jeg sa det da, men sier det igjen: Takk for turen!

(Forresten så skal Søstrene Suse på helgetur, og setter snart kursen til Telemark for å spille golf med familien, og drikker morgenkaffekoppen mens de står med hodet i hver sin lille bag, og ønsker alle som leser en herlig helg.)

…vil jeg få meg en jobb som gjør det mulig for meg å være kreativ, å reise og å gjøre ting på min egen måte.

…skal jeg fortsette å høre på mørk musikk, spille dataspill og gjøre andre ting som gjør meg til meg.

…vil jeg ha tid til å lese skjønnlitteratur året rundt, og sende varme tanker til studenter hver gang det er eksamenstid.

…skal jeg gå til frisøren minst annenhver måned, for å holde på favoritt-lengden og skjemme meg litt bort.

…vil jeg holde fast på gleden og tradisjonene som følger med bursdager, høytider og familiære sammenkomster, og samtidig være åpen for nye måter å gjøre ting på, og alltid glede meg til å treffe mine kjære.

…skal jeg skaffe meg den komplette samlingen Disneyklassikere på DVD og bruke dem flittig.

…vil jeg videreutvikle klesstilen min og fortsette å eksperimentere, men alltid føle meg vel.

…skal jeg lære og leke og le og utfordre meg selv hver dag.

…vil jeg abonnere på Dagens Næringsliv, Morgenbladet, TIME og The Economist. Minimum.

…skal jeg fortsette å bake så ofte jeg kan, og alltid ha alskens ingredienser tilgjengelig.

…vil jeg ha vinskap med riktig temperatur og minst fem flasker liggende til enhver tid. Gave, besøk, spontan feiring – vin er fint å ha i båkhånd, og veldig godt i tillegg.

…skal jeg spare, slik at jeg kan unne meg noe stort og spesielt innimellom.

…vil jeg ta opp igjen støtten til blant annet Amnesty og Røde kors, ettersom jeg ikke har penger til det nå.

…vil jeg ha katter, så klart.

…skal jeg holde kontakten med omtrent alle jeg kjenner, i tillegg til nye bekjentskaper, og stadig sende mye brevpost.

…vil jeg ha dobbelt så mye skapplass som jeg har nå (ikke nødvendigvis dobbelt så mye klær, altså!), og gjerne et slags walk-in-closet, slik jeg er vant til hjemmefra, og skoskap, veskehengere, belteknagger og stoort smykkeskrin.

…skal jeg fortsette å gå på kino rundt en gang i uken, og ikke måtte trappe ned på grunn av strømregningen.

…vil jeg bo på mange steder og kanskje ha flere hjem samtidig, slik at jeg kan reise når rastløsheten tar meg, og slik at hverdagen min kan være stabil, men uforutsigbar.

…skal jeg være lykkelig. Da som nå. Hvorfor ikke, liksom? Jeg føler det på meg, er ikke et øyeblikk i tvil.

Jeg gleder meg.