Da min mor var 22 år gammel, sydde hun en blå og blomstrete kjole til seg selv. Det var i 1980. Kjolen var et eksamensprosjekt på Husflidskolen (hihi!), og oppgaven gikk ut på å lage noe nytt med utgangspunkt i noe gammelt. Min mor fikk et forkle av sin mor, og hun tok symaskinen fatt, og mer enn tredve år senere er resultatet like fint.
I mellomtiden er jeg blitt 24 år gammel. Nå passer kjolen til meg.
Den har stort skjørt med små blomster på og blå bord nederst…

…og skrå søm i overgangen fra livet til skjørtet…

…og et midjebelte i samme stoff som skjørtet, som man kan knyte i ryggen…

…og mange fine, hvite knapper.

Så tok jeg på meg søte pulsvanter og leppestift, og så kjøpte jeg frokost i papirpose og kaffe i hvit ta-med-kopp.



Foran fasjonable Tiffany’s, midt på Manhattan, i morgensolen. Der var vi fine og glade sammen, kjolen og jeg.
For de som ikke har sett klassikeren Breakfast at Tiffany’s med udødelige Audrey Hepburn – åpningsscenen er slik:
Man kan ikke besøke New York første gang uten å spise frokost utenfor Tiffany’s. I hvert fall kunne ikke jeg det! Heldigvis var Jonasflotte snill nok til å bli med, og til å ta bilder og bære over med meg der jeg svinset rundt og hvinte.
Kjæresten min er omtrent like bra som frokostkjolen er fin. Det sier sitt, synes jeg.





























