Vi må snakke litt sammen, mine venner. Dette blir det siste jeg skriver på denne bloggen. La oss heve glassene våre, ettersom alt som er – og har vært – fint, er verdt å skåle for. Jeg kjenner dessverre at jeg har stadig færre ord å by på, og straks er det helt tomt, og dermed setter jeg punktum for Et dryss kanel.

Neidaaaaa, jeg kunne bare ikke dy meg, for det så plutselig veldig dramatisk ut med denne overskriften? Dette er ingen avslutning, det er begynnelsen på det som trolig blir et livslangt forhold mellom meg og min nye yndlingsdrink, som heter Last Word! Den er giftgrønn på farge og intens på smak, og akkurat slik jeg helst vil at en cocktail skal være; syrlig, frisk, urtepreget og godt balansert. Den er ikke for bitter og ikke for søt, og dessuten serveres den uten isbiter. (Det er en bonus for meg, for da kan jeg nippe til den i mitt eget tempo uten at den vannes ut etterhvert som isen smelter.) Alt i alt er dette en optimal sak, men jeg hadde aldri hørt om den før tidligere i år!

I april dukket denne introduksjonen opp på A Beautiful Mess, og jeg skjønte med én gang at dette ville være noe for meg. Jeg syntes det var rart at jeg ikke kjente til Last Word allerede, for oppskriften er over hundre år gammel, men det viser seg at den nærmest var glemt i femti år, før den ble gjenoppdaget i 2003. Sånt er kult! For øvrig har jeg jo selv jobbet i utelivsbransjen i flere år, med noen svært dyktige bartendere, og drinker med gin og sitrus slår som regel veldig godt an for min del. (Var det noen som sa «gimlet» eller «French 75»?) Dessuten så oppskriften enkel ut – det er bare fire ingredienser, og man skal bruke like mengder av alle. Problemet er bare at den ene ingrediensen er grønn Chartreuse.

Grønn Chartreuse er en urtelikør med en nydelig, kompleks og helt unik smak. Jeg ble kjent med den i 2017, da jeg begynte på Champagneria, for det er gjerne en stor favoritt blant folk som jobber i bar. På den tida kunne man sikkert også kjøpe den på Vinmonopolet til privat bruk, men det går ikke lenger. Den lages nemlig i et munkekloster i Frankrike, og munkene har ikke kapasitet til å produsere mer uten at det går ut over de religiøse pliktene deres, så i 2021 sluttet de å øke produksjonen. Etterspørselen, derimot, bare stiger, og det gjør prisene også – og halvparten av det som produseres, forlater aldri Frankrike. Dermed er grønn Chartreuse blitt både sjeldent og kostbart, og det lille som kommer til Norge, går rett ut til serveringsbransjen. I polets sortiment ligger nå bare søsterlikøren, gul Chartreuse. Den er ganske dyr, og dessuten er den utsolgt, og så smaker den uansett helt annerledes. (Det er litt gøy at hvis man trykker på «produkter som ligner», så får man ikke opp noe som helst, det står bare: «Finner ingen produkter som ligner med samme karakteristikk.» Også den gule er noe for seg selv, med andre ord! Litt på samme måte skriver Elsie følgende i sitt innlegg om Last Word: «With several ingredients that aren’t available in most liquor stores, you may be wondering about substitutions. My honest opinion is that you should wait to have the correct ingredients to try this recipe.») Altså skjønte jeg at jeg ikke ville kunne lage denne cocktailen hjemme, og ettersom jeg aldri hadde – og fortsatt aldri har – sett den på noe barkart, ville det ikke være noen selvfølge å få tak i den ute heller.

Jeg ble derfor veldig glad forleden, da jeg var sammen med et par gode venner på herlige, overgrodde Torggata Botaniske, og fikk øye på ei flaske med grønn Chartreuse i hylla. Jeg spurte bartenderen pent – på engelsk, ettersom han ikke var norsk, noe som kanskje bidro positivt – om han kunne tenke seg å mikse noe som ikke strengt tatt sto på menyen, og om han kunne lage noe til meg med grønn Chartreuse. Enda gladere ble jeg da han svarte: «Certainly, how about a Last Word?»

Hurra! Endelig! All honnør til gjennomførte steder og dyktige folk! Jeg tok imot den ferdige drinken med fryd og ærefrykt, for jeg hadde hatt lyst til å smake på den i fire måneder, og den var AKKURAT like god som jeg hadde håpet. Der satt den!

Dette er altså en helhjertet anbefaling, hvis noen skulle lure. Vi drakk flere runder med Last Word på vårt bord, høhø.

Denne grønne godbiten og jeg blir nok et skikkelig radarpar, skal du se! Skål!

– – – – –
In other words: I have a new favourite cocktail, which I hadn’t heard of until A Beautiful Mess featured it in April. I’ve never seen on a menu here in Norway, and it contains a rare ingredient – so typical, when it’s right up my alley! However, I got to try it recently, and I loved it. The Last Word and I are friends for life!
For an English version, please use the translation widget.