Jeg har alltid sett på orkidéer som divablomster. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt noen, for jeg har hørt at de trenger gjødsel og spesielle potter, pluss sånne pinner og klyper og greier. Gidder de ikke engang holde hodet oppe selv, liksom? Takke meg til grønne planter som bare står der og gir av seg selv uten å kreve spesialbehandling, hoho.

I mai fikk vi en orkidé, med potte og pinner og klyper. Den kom på døra som en gave fra banken da vi hadde kjøpt leiligheten, og på kortet sto det «gratulerer med ny bolig!». (Med andre ord var det en «takk for at dere er blitt våre gjeldsslaver»-blomst, og den dyreste potteplanten noensinne… Veldig hyggelig likevel, haha!) Den blomstret da vi fikk den, naturlig nok, og jeg satte den i vinduet på soverommet vårt. Jeg tenkte: Her får du forhåpentlig nok lys, og du får finne deg i å få vann en gang i uka, sånn som resten av den grønne gjengen her. Vi får se hvordan dette går.

Det har gått veldig bra, faktisk. Den sto og var fin gjennom hele sommeren. Så falt alle blomstene av, og et raskt søk på nettet viste at den ikke nødvendigvis var fortapt, men at orkidéer kan blomstre igjen etter noen måneders dvale. Jeg klippet vekk de bare stenglene (det er sikkert ikke det ordet man bruker, men jeg kaller dem det), kuttet litt ned på vanningen og glemte egentlig hele greia. Plutselig, midt på vinteren, dukket det opp en ny stengel. En morgen bare var den der, helt uten videre. Nesten litt ekkelt? Etter en stund var den blitt såpass lang og tung at den lente seg mot vinduet, så jeg støttet den opp med pinne og klype, og tenkte: Din latsabb.

Belønningen kom nå etter nyttår, for nå har den nye stengelen slått ut i full blomst. Så fiiin! Nå kjenner jeg at jeg er blitt litt glad i denne orkidéen. Den har bodd her sammen med oss siden starten. Tenk at jeg har klart å holde liv i den såpass lenge, gjennom flere årstider og faser, og fått den til å blomstre på nytt. Det hadde jeg ikke forventet, men det var faktisk ikke så vanskelig som jeg trodde. Moralen er vel at man ikke skal fnyse av divablomster uten å ha erfaring med dem, i klassisk ikke-skue-hunden-på-hårene-stil, og at det finnes håp for meg også.

– – – – –
In other words: I thought orchids were divas. I never bought one, because they need special pots and and sticks and stuff, and if they can’t even be bothered to hold their head up without help, they are not fit for my home. Then I got an orchid, in May. We got one, I should say, it was sent to our door as a present from our bank after we bought our new flat. (In other words it was a «thanks for owing us lots of money for decades to come» flower, and the most expensive potted plant ever, haha.) I put it in our bedroom window and thought: I’m not giving you any specail treatment. We’ll see how this goes. It went very well actually. It bloomed all summer. Then the flowers fell off, but a quick search showed that there might still be hope, that orchids can bloom again after a few dormant months. I cut off the bare things, the green arms or whatever, and reduced the watering a bit, and almost forgot about it. Then, mid-winter, a new thing appeared! Freaky! After a while it became long and heavy and was leaning on the window, and so I used a stick to hold it up and thought: You lazy bugger. The reward came now, in January, because it’s flowering again! It’s so pretty, and I feel attached to it now. It has lived here with us from the start, and I’ve actually managed to keep it alive through seasons and stages, and it wasn’t actually as difficult as I thought. The point is, I guess, that you shouldn’t judge diva flowers without having any experience with them, and that there is hope for all of us, including me.