Forvirret, fortumlet, fornøyd. Slike overganger må prosesseres gradvis, i alle fall i mitt hode.

Da jeg landet på Gardermoen på lørdag, sto både kjæresten min og begge foreldrene mine og ventet på meg. Jeg hadde felt noen tårer da flyet tok av, for Paris er ingen lett by å forlate. Jeg hadde felt noen tårer da flyet gikk inn for landing, for Norge er et nydelig land å fly inn over. Jeg felte ganske mange tårer da jeg ble ønsket velkommen i ankomsthallen, med store klemmer og flotte blomster og to poser med ferske hveteboller i. Jeg hadde med meg et flyttelass på førtifire kilo og en masse gode minner og fine erfaringer. To og en halv time tidligere hadde jeg vært pariser, men nå var jeg tilbake i gamlelandet. Nå har jeg flyttet hjem.

På lørdag, etter seks timer på norsk jord, dro jeg på sommerfest med tidligere kolleger og gode venner i Radio Nova. Tårene falt igjen, for jeg har savnet stedet og menneskene så veldig, og jeg kunne ikke vært mer glad for at jeg fikk skåle sommeren inn med dem. Jeg mistet den siste t-banen ned til sentrum etter en sen kveld med gjensyn og mimring, men det gjorde ikke noe, selv om det hadde begynt å regne. Jeg ventet på nattbussen med klissvåte ballerinasko og småsnakket med andre, fremmede festgjengere med våt lugg og dialekter jeg ikke hadde hørt på et år.

Jeg spiser knekkebrød med brunost, og ferske nypoteter, og smaker på nye typer sjokolade som har dukket opp i handelen siden jeg dro. Jeg drikker litervis med friskt, norsk vann. Snart skal jeg lage meg en ny kaffekopp og spise en ny bolle, og jeg kan sette koppen i oppvaskmaskinen når jeg er ferdig med den, i stedet for å vaske den opp for hånd. Kjolene mine henger til lufting på balkongen, og jeg har tilgang på TV og trådløst nett og stekeovn og vaskemaskin og annen hverdagsluksus jeg ikke har hatt på et år. For en drøm, hoho.

Oslo er en så rolig og vennlig by, dere. Det er så stille her sammenlignet med i Paris! Det er så få mennesker, og så lite trafikk, og så mange plener man kan sitte på! Folk smiler og gir av seg selv, og jeg blir så glad!

Søndagen var frisk, og jeg gikk rundt i byen med Jonasflotte. Nå kan jeg holde hånda hans så mye jeg vil. Vi ruslet oppover Grünerløkka, som har fine hus og koselige kaféer og sjarmerende butikker – jeg har savnet denne bydelen! Nå har det dessuten åpnet et titalls nye steder som jeg gleder meg til å utforske. Jeg var innom et par av dem i helga, og sa «bonjour» og «merci» til betjeningen. Det skal jeg prøve å vende meg av med fortest mulig for ikke å bli oppfattet som håpløst pretensiøs, haha!

Jeg traff på venner og kjente i byen, sånn helt tilfeldig, og skal fortsette å møte en masse fine folk de kommende ukene. En av mine eldste og nærmeste venninner fødte dessuten en datter i går, på søndag 16. juni – jeg rakk akkurat hjem, og ser sånn frem til å hilse på!

Rotete innlegg. Rotete sinn. Tankene mine flyr rundt oppe i hodet mitt, en salig blanding av glede og planer og håp og savn og tre språk og ting jeg må huske og ting jeg hadde glemt. Jeg har fri de to neste dagene, og jeg skal fortsette å omstille meg, samt nyte selskap og omgivelser til fulle. Jeg er sliten og trøtt og emosjonelt ustabil døgnet rundt, haha, men det går seg til snart, og det er så godt å være hjemme.

– – – – –

In other words: I’m home in Oslo. It’s going to take a while to process this. I was met by my boyfriend and both my parents at the airport on Saturday, and since then I’ve had such an emotional, confusing and lovely time. I’ve been drinking a lot of Nowegian water, because it tastes natural and delicious, and I’ve met some of my dearest friends again over a coffee in the sun, and I’ve been to a great party with fifty former colleagues. I’ve eaten typically Norwegian treats like sticky buns and brown cheese, and I’ve been given flowers and belated birthday gifts, and I’ve unpacked my suitcases and aired out my prettiest dresses on the balcony. I have congratulated one of my oldest and dearest friends on giving birth to a daughter – I made it back just before, and I’m very excited to meet her! I’ve taken little walks around the neighbourhood, and practiced saying «hei» instead of «bonjour» so as not to sound terribly pretentious whenever I enter a shop. I’ve enjoyed the peaceful, friendly atmosphere in Oslo, and the fact that I now have everyday luxuries like a dishwasher, a washing machine, a television and wi-fi in my living quarters. Not to mention that I can hold my boyfriend’s hand as much as I want. This is overwhelming.