Jeg elsker å reise, og det er ikke alltid man behøver å dra så langt. Ikke alle turer trenger å inkludere pass og hotell. Ethvert avbrekk gjør meg glad! Noen ganger er det godt å kjenne jord og mose under føttene, heller enn asfalt og brostein. Det er fint å trekke pusten og kjenne lukta av solvarm lyng, heller enn støv og eksos.

De siste månedene har jeg skrevet mye om byer som Edinburgh og Brussel, og jeg holdt på å glemme en annen ekskursjon, en tradisjonsrik familietur til skogs. Jeg liker å bo i byen, med alt det medfører av kulturtilbud og kollektivtransport og serveringssteder og sosialisering, men innimellom er det deilig å være langt unna alt sammen. Langt unna sivilsasjonen, hvor alt går så fort. Tida går sakte mellom trestammene, slik at man kan nyte alt som omgir en.

Hvert eneste år drar storfamilien vår på skogstur. (Jeg vet at ord som «staycation» og «microadventure» er blitt veldig populære i sosiale medier i det siste, men slekta vår har tatt denne turen i femti år. Lurer på om det gjør oss til hipstere, haha!) Noen ganger er vi så mange som tredve stykker, og dette er et av sensommerens høydepunkter. Vi kjører langt inn på Finnskogen, og har med oss telt og kanoer og kokekaffe og fiskestenger og forventninger. Vi slår opp leir ved et vann og kjenner roen senke seg.

Vi fyller ei helg med kvalitetstid og kos under åpen himmel. Matlaging på stormkjøkken i gylden kveldssol.

Vi finner frem kart og utforsker området og diskuterer hvilket vann som kalles hva på solung-dialekt.

Fisking begeistrer store og små.

Den flotte veteran-brannbilen vår er med! (Vi så nærmere på den her!)
Alle har med seg masse godt å spise, og noe finner vi i skogen underveis.

Det blir kanopadling, bading og sandslottbygging i vannkanten. I år var vi heldige med august-været!

Jeg plukker alltid med meg noen vannliljer når jeg er ute og padler. De gjør seg som bordpynt.

Jonasflotte var med for tredje år på rad, og han hadde verktøy i beltet og fikk anerkjennende nikk.

Sara flettet blomsterkranser.

Bål er best! Vi pleier å sitte i sirkel rundt flammene til langt på natt, og håret må vaskes flere ganger når vi kommer hjem før lukta forsvinner. Det er litt av sjarmen, sammen med varme kinn og kald rygg og røverhistorier som alle har hørt mange ganger før.

Når sola går ned bak trærne, blir hele verden pastellfarget og mild.

Stort finere blir det jo ikke. Denne utflukten hører sensommeren til, og jeg gleder meg like mye hver gang.

– – – – –
In other words: These past months I’ve written a lot about cities like Edinburgh and Brussels, and I almost forgot another kind of trip I was on this autumn. It was the kind that didn’t include a passport or a hotel. One where I didn’t walk on cobblestones, but on moss. My extended family spends a weekend deep in the woods every year, by a little lake, and everyone looks forward to it all year. (I’ve seen words like staycation and microadventure trending on social media this past year, but we’ve done this for fifty years already – maybe that makes us a hipster family, haha!) Sometimes there are as many as thirty of us, paddling canoes and fishing and telling old stories around the bonfire and just enjoying the silence of the forest. I do love living in the city, with its cafés and transport and culture, but sometimes it’s a real treat to just get away from everything and feel the time slow down between the trees. When the sun sets and the whole world becomes mellow and pastel coloured… It doesn’t get much better. These little excursions feel like such a luxury!