Jeg har stadig en del tidløse Paris-innlegg i ermet!

Nå tenkte jeg at vi kunne besøke Evolusjonsgalleriet, en del av Naturhistorisk museum som ligger inni Botanisk hage. Der har jeg vært flere ganger, for det er så stilig og interessant.

Én gang gikk jeg dit med Jonasflotte, for de hadde nyss åpnet en dinosaurutstilling! Sånt liker vi.

Vi så på en masse rekonstruerte snodigheter og faktiske levninger, og utstillingen var interaktiv og godt laget, men to ting trakk ned: Det var svært mørkt i lokalene, slik at det var vanskelig å ta bilder og å lese all informasjonsteksten, men det andre problemet var at teksten sto kun på fransk. Jonas gjettet seg frem til litt av hvert, men det er selvfølgelig best om arrangørene tar seg tid til å oversette sånt.

Dinosaurene var spennende, men resten av samlingen byr også på heftige skapninger. Vi trakk opp fra kjelleren, hvor dinoene rådet, og opp i hovedrommet på bakkeplan.

Der begynte vi med å utforske undervannsavdelingen.

Denne karen hadde et iøynefallende oppsyn…

…og denne narhvalen var den eneste som ville stille mot ham i utvekstkonkurransen.

De store hvalene er så enorme og underlige at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne, hoho.

Inne i selve hovedsalen er det forresten viktig å se opp, for taket består av lysende panel som skifter farge. Det er en typisk fransk vri, føler jeg – de er flinke til å trekke inn moderne elementer i muséene sine, slik at alle får noe å se på, og ingen kan anklage dem for å være akterutseilt.

Hei, sjiraff.

Hei, neshorn.

De inngår begge i en karavane som vandrer gjennom galleriet og viser seg frem.

Det store rommet er fullt av lys og teknologi som står i sterk konstrast til utstillingene. Tøft!

Langs veggene rundt hele galleriet ligger dessuten små rom med ulike tema, så man kan bruke god tid og se nærmere hva man vil. Som for eksempel illustrerende infotavler…

…skjell og konkylier…

…eller nydelige sommerfulger.

Man kan jobbe seg opp gjennom alle etasjene, og i toppen står flere sjiraffer og holder oversikt.

Ett av rommene i den øverste etasjen er ekstra mørkt og dystert. Ikke bare grunnet den sparsomme lyssettingen, men også på grunn av tematikken: Denne salen rommer bare arter som er utryddet.

Det var fryktelig å være der inne, og jeg holdt ikke ut så lenge – jeg begynte ganske enkelt å gråte. Jeg syntes det var forferdelig vemodig å se alle dyrene som ikke lenger finnes, og å vite at de fleste har forsvunnet på grunn av menneskenes selvsentrerte, uvitende eller griske oppførsel.

På den positive siden, sånn likevel: Det var en dronte der. Jeg har aldri sett en med mine egne øyne, og jeg trodde faktisk at den eksisterte helt frem til for noen år tilbake. Jeg ble så trist da jeg fant ut at den var utdødd, for jeg har vokst opp med Disney-versjonen Alice i Eventyrland i videospilleren, og der er det jo en dronte med (i Eventyrland, ja – et hint jeg aldri tok). Drontene dukker opp i Istid også, blant sabeltanntigre og mammuter – og selv om jeg vet at de to sistnevntene artene ikke lenger finnes, og til tross for at jeg har sett også denne filmen mange ganger, forsto jeg ikke sammenhengen der heller. Først i tyveårene mine fant jeg ut at denne flotte fuglen ble utryddet for flere århundrer siden, og da følte jeg meg både veldig dum og veldig nedfor. Nå har jeg i det minste sett en.

Hei, drontefugl. Du var morsom og fin. Jeg er så lei meg.

Sorgens kabinett og potensielle personlige nedturer til tross, hihi: Dette muséet er flott.

Takk for at dere ble med på en svipptur tilbake til Lysets by!

– – – – –

In other words: I still have quite a few timeless posts from Paris up my sleeve. I really recommend visiting the Gallery of Evolution, which is part of the Natural History Museum in the Botanical Garden. I took my boyfriend there to see a dinosaur exhibition, and also just to look around at all the interesting creatures displayed under the everchanging ceiling. There is one room which holds only extinct species, and which actually made me cry, but otherwise this is such a fun and fascinating place!