Jeg er jo en sånn type som stort sett smiler, men som dere vet, er det ofte ganske mange følelser i spill hos meg…

Jeg føler meg dum når jeg glemmer navnet til noen jeg nettopp har hilst på.

Jeg føler meg lur når jeg skjønner hvordan noe henger sammen før løsningen på mysteriet blir avslørt.

Jeg føler meg heldig når trikken runder hjørnet idet jeg ankommer stoppet.

Jeg føler meg smålig når det er lite igjen i flaska med skikkelig god vin, og jeg i hemmelighet tenker at jeg bør få litt mer enn de andre, fordi sommelieren setter aller mest pris på den.

Jeg føler meg flink når jeg husker å ta med søppelposen, panten eller pappen på vei ut.

Jeg føler meg lat, og som en slubbert, når jeg dypper potetgullet rett i rømmeboksen istedenfor å helle rømmen over i ei skål.

Jeg føler meg fin i kjoler med sjarm og historie – og særlig vintagekjoler, så klart.

Jeg føler meg gammel når jeg ser at folk som er født etter år 2000, nå får kjøre bil og stemme og sånt – hvordan er det mulig, når de alle er fjortiser?

Jeg føler meg skjør når jeg har lest, hørt eller sett for mye nyheter, når jeg har tatt inn så mye av andres virkelighet at jeg må verne om min egen.

Jeg føler meg sterk når jeg kan hjelpe noen som trenger det.

Jeg føler meg alene når jeg tar hensyn og er den eneste, for eksempel når alle andre presser seg fram for å komme inn på t-banen før folk rekker å gå av, og det virker litt som at fellesskapet er i ferd med å forsvinne.

Jeg føler meg betrygget når jeg mister noe på gulvet og fremmede hjelper meg med å ta det opp. (I mars mistet jeg en vante på vei ut av en butikk, og da var det tre forskjellige personer som signaliserte for at den ikke skulle bli liggende igjen, og jeg ble varm om hjertet.)

Jeg føler meg rik når jeg tenker på alle de fine folka jeg har samlet på meg i løpet av livet.

Jeg føler meg liten når jeg ser opp på stjernehimmelen i klarvær.

Jeg føler meg stor når jeg kan svare på noe som min sju år gamle niese spør om, og når hun tar hånda mi før vi skal krysse veien.

Jeg føler meg motløs når jeg tenker på klimakrisen og alle dem som ikke forstår, eller som ikke bryr seg om, at hele kloden går til helvete.

Jeg føler meg oppløftet når jeg så tenker på alt vi har fått til hittil, vi mennesker, og på at vitenskapen og verdenshistorien er full av eksempler på at det kan gå bra mot alle odds.

Jeg føler meg verdsatt når jeg kommer inn i et rom og får smil, klemmer og gode ord fra kjente jeg ikke har sett på en stund.

Jeg føler meg nyttig når jeg har bakt noe som faller i smak hos mange.

Jeg føler meg trist når jeg tenker på dem som fortsatt burde vært her, men som ikke er det lenger.

Jeg føler meg bedre når jeg kjenner at jeg fortsatt har dem med meg.

Jeg føler meg sett når rollefigurer i filmer, serier, spill og bøker sier sånt som jeg kunne sagt selv, men ikke trodde at andre også tenkte.

Jeg føler meg ubrukelig når jeg går for å handle og lar lista ligge igjen på kommoden i gangen.

Jeg føler meg kapabel når jeg finner de rette ordene i jobbsammenheng, når jeg oversetter ting på en treffende måte og skaper flyt i teksten på skjermen, og kjenner at jeg yter originalen rettferdighet.

Jeg føler meg uovervinnelig når jeg har på meg oppvaskhansker eller arbeidshansker. (Jeg har såpass lett for å brenne meg eller få skrammer på hendene, at når jeg først kan håndtere alt mulig uten å tenke, er det som om jeg kan takle hva som helst. Faktisk skal jeg delta på dugnad i blokka nå i kveld, og jeg har hanskene klare!)

Håper dere føler dere bra i dag, mine venner!

– – – – –
In other words: All kinds of feelings I might go through in a day, and what triggers them. For an English version, please use the translation widget.