Vår lille Fiona på fem år, omgitt av saltvann og sand og familie på ferie, på ei strand i det store utland, på turen vi hadde snakket om og sett fram til så lenge, mens hun telte ned dagene ved hjelp av en egen, hjemmelaget Portugal-kalender med skjeve linjer og speilvendte tall. I en blomstrete kjole som først blafret i vinden, og som så fikk hilse på havet, og som til slutt måtte ligge til tørk i sola en stund, og i lilla solbriller med blomster på, og i rosa sko med såler som blinker når hun løper, vil du se?

Det er veldig fint å være tante, og veldig fint å ha ei niese, og veldig fint å se personligheten hennes vokse fram. Hun er så nysgjerrig, så trygg og så tillitsfull, og hun har ingen grunn til å være noe annet, for hun er også så privilegert på alle vis. Hun aner ikke hvor heldig hun er, selvfølgelig, og det blir det de voksnes jobb å fortelle henne, når hun blir litt eldre. Inntil videre handler det om å gjengjelde de store klemmene og holde den lille hånda, gi henne oppmerksomhet og tid og svar, synge nattasanger og si «glad i deg», få henne til å føle seg sett og ivaretatt og verdsatt. Det håper jeg at vi lykkes med, nå og i framtida, for det fortjener hun – og det fortjener vi alle, det trenger vi, og særlig når det ikke er rolig sjø og smil som omgir oss, men storm og sorg.

Tenk om alle barn kunne ha det like bra.

– – – – –
In other words: My little niece. We try to make her feel loved, and I wish all children could have what she has. For an English version, please use the translation widget.