Tyger! Tyger! burning bright
In the forests of the night,
What immortal hand or eye
Could frame thy fearful symmetry?

– The Tyger, William Blake, 1794

Da jeg bodde i Irland, analyserte vi dette diktet i engelsktimen. Jeg synes det er så flott! Jeg har alltid vært ekstra glad i kattedyr, og i mine øyne er tigeren en av klodens mest majestetiske og praktfulle skapninger.

Ikke alle er enige. Mange ser på tigeren med et blikk som er blottet for respekt og beundring. Mange ser på tigeren som en mulighet til å tjene penger, som noe de kan pynte seg selv eller huset sitt med, som en vare. Tigeren er et tilbaketrukket dyr med sterke instinkter, men ondskapsfulle og utspekulerte mennesker er ikke lette å unnslippe.

Tigeren er sterkt utrydningstruet og har vært det i flere tiår allerede. Tigeren er i ferd med å forsvinne fullstendig. I løpet av et århundre er 98 prosent av verdens tigere blitt drept, og innen tjue år kan de aller siste være borte.

Det er nå rundt 3200 tigere igjen i verden. Det høres kanskje ikke så verst ut, – flere tusen, liksom! – men til sammenligning finnes det for eksempel rundt 120 000 elger bare i Norge.

Disse tallene, og den menneskelige grådigheten, egoismen og uvitenheten de vitner om, gjør meg nesten dårlig. Jeg blir fryktelig trist av å tenke på hvor mange arter vi har utryddet allerede, og hvor mange som står i fare for å lide samme skjebne, og at tigeren er blant dem.

Alle monner drar. Alle kan bidra. Jonasflotte tok affære, uten at jeg visste noe om det, og plutselig fikk vi tigerpost.

Denne lille sjarmøren kom flyvende noen uker etter at vi ble tigerfaddere gjennom WWF.

Han liker å sitte i sofakroken, og han har fått navnet Poe, etter en annen stor dikter fra England.

Nå bor han hos oss, og minner oss om at det finnes håp. (Dessuten hjelper han litt på det store savnet etter katt, inntil vi havner på et sted hvor det passer bedre å ha husdyr. Jeg har vokst opp med katter, og gleder meg til de igjen kan berike hverdagen min!)

Vi lever på en aldeles eventyrlig planet, men ikke alle er like flinke til å ta vare på den. Ikke alle har muligheten til å løfte blikket og se forbi sin egen nød, og ikke alle har midlene til å hjelpe utviklingen i riktig retning. Det har vi, de aller heldigste.

Vår generasjons barnebarn kan bli født inn i en verden der tigeren bare er et minne. Det er ikke en virkelighet jeg vil tilpasse meg.

Alle får velge sine hjertesaker. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Om hver og én prøver å gjøre verden til et litt bedre sted, for dyr eller natur eller mennesker, vil det utgjøre en forskjell. Det er fint å tenke på at vi kan bidra, alle sammen.

– – – – –

In other words: I remember analysing this poem by Blake in English class when I lived in Ireland. I think it’s beautiful, and I’ve always loved all kinds of cats. I think tigers are some of the most magnificent creatures on our planet. That’s why I find it so very depressing that they are close to extinction because of man’s egoism and greed. Over the last century, 98 percent of tigers have been killed by humans. There are only around 3200 tigers left. That might not sound so bad – thousands! – but in comparison there are about 120 000 elk only here in Norway. This desperate situation makes me profoundly sad, and my boyfriend cheered me up and surprised me by adopting a tiger on our behalf through WWF. We received a lovely plush, which we’ve named Poe, after another great English poet. He reminds us that there is still hope. (What’s more, he soothes my constant longing for a cat, as I grew up with cats and wish to make them part of my life again when we live in a more suitable place.) We inhabit a wonderful planet, but we have to take better care of it. We can’t save it all at once all by ourselves, but if we choose our cause, we can pull in the same direction to make this world a better place for people, nature and animals. If we want our grandchildren to live in a world where the tiger is more than just a memory, we can do our part. Every little helps!