La oss reise til Roma! Sett deg godt til rette (kanskje med en cappuccino, for stemningens skyld?), for dette er et langt innlegg med mange bilder – sånn blir det når man besøker flotte byer og stapper dagene fulle av kos.
Jonasflotte kjøpte altså Roma-tur i gave til hverandre i denne jula. Vi ankom byen på en torsdag i desember, klokka ni om kvelden, så den første dagen ble ikke særlig lang. Vi tok toget fra flyplassen og ble møtt av denne trivelige lille hilsenen. Velkommen til mafiaens hjemland!
Vi kom til Trastevere, bydelen vi skulle bo i, og der var det slitte steinhus på alle kanter, akkurat som jeg hadde håpet.
Hotellet gjorde et godt førsteinntrykk – i lobbyen var det marmor, flygel, kunst og en liten bar i hjørnet. Stedet kunne ikke vært så mye mer italiensk!
Vi feiret ankomsten ved å ta en øl, for baren var døgnåpen. Vi ville skåle for at vi var i Roma. Ingen av oss hadde besøkt byen før, så vi var storfornøyde!
Så var det bare å ta kvelden. Rommet var rent og pent og velutstyrt, og senga var stor og myk, og vi sov som to steiner etter reisen.
Morgenen etter slo jeg opp skoddene med et hvin. Vi våknet til soooool og denne utsikten utenfor vinduet!
Legg merke til klesvasken som henger ute. Jeg hadde håpet å få se ei tørkesnor med klær på i løpet av oppholdet, for det får meg til å tenke på Lady og landstrykeren, og dette målet ble altså innfridd den første morgenen!
Vi startet dagen med frokost på hotellet. Brød, ost, egg, yoghurt, juice og kaffe.
Så var det bare å fylle opp vannflaska (Roma har jo så godt kranvann!) og ta turen ut i gatene. Temperaturen lå på behagelige 15 grader, og lyset var så fint.
Den første delen av denne første dagen skulle vi utforske byen på egenhånd. Vi hadde planer om å møte vår venn Daniel ved middagstid, når han var ferdig på jobb, og i mellomtida tenkte vi å besøke Vatikanet, ettersom Daniel har vært der så mange ganger før. Han bor tross alt i Roma, og har gjort det i flere år. Vi, derimot, var jo helt ferske, og veldig klare for å rusle og se oss om!
Det tok ikke så lang tid før vi innså hvilken vakker by vi befant oss i. Det var fortsatt høstfarger på trærne, og vi gledet oss over brosteinsgater, kirkespir, marmorbygg og fine detaljer på alle kanter. Jeg forelsket meg litt i denne boden, for eksempel.
Den sto nede ved elva Tiber, som renner gjennom Roma, og som vi hadde planer om å følge et stykke. Det er alltid en god greie når man besøker nye byer; finn elva og følg den!
Vi gikk langs bredden og lot oss begeistre av den kontinentale sjarmen…
…og så tok vi til høyre, og plutselig var vi i et annet land, nemlig Vatikanet! Peterskirken tok imot oss.
Petersplassen lå badet i sol, og de staselige marborsøylene var blendende hvite.
Vi ville opp i toppen av kirkekuppelen, for Daniel hadde tipset oss om at man får nydelig utsikt derfra, og det var jo en så fin dag! Vi sto en time i kø på torget, men det gikk fort, for vi hadde nøtter å spise og masse fint å se på, og det ble etterhvert så varmt i sola at vi kunne ta av oss yttertøyet. Italienerne rundt oss sto i boblejakkene sine og hutret og ristet på hodet, men for oss var det en selvfølge å kle av oss. Ganske så herlig i desember!
Her kommer et bilde til fra Petersplassen, bare fordi husene og lyset og trærne.
Etterhvert kom vi inn gjennom sikkerhetskontrollen og inn bak kirkebygget. Der betalte vi seks euro og fikk velge mellom trappene og heisen. Vi valgte trappene, for man får alltid ekstra mye utbytte av utsikt hvis man har jobbet for den! Vi hadde rundt 500 trappetrinn foran oss, og tok fatt på ferden med stor iver. Trappene slynget seg rundt og rundt og oppover og oppover. Gøy!
Etter en god stund kom vi til taket av kirkebygget. Først her fikk vi virkelig følelsen av hvor stort det er, og hvilken enorm kuppel det er snakk om. Det er den høyeste i verden, faktisk!
Etter å ha gått inn den lille døra på bildet over, fikk vi se den fra innsiden. Den var praktfull.
Vi tok en liten titt ned i kirkerommet også, men egentlig var vi mest opptatt av klatreturen og utsikten, så vi gikk inn ei ny dør (løvene viste vei) og fortsatte oppover.
Nå ble det trangere og brattere!
Vi gikk i følge med andre nysgjerrige sprekinger, og her måtte man passe seg for ikke å slå hodet i taket eller bomme på et av de smale trappetrinnene. På ett tidspunkt var trappa mer som en stige, den gikk rett opp, og det fantes ikke noe rekkverk å holde i, bare et tau! Jeg elsker slikt; det føltes litt som ei hinderløype, hoho. Jeg skjønner at det ikke er noe særlig om man har høydeskrekk, klaustrofobi eller fysiske begrensninger, men jeg blir opprømt som en unge i slike sammenhenger.
Etterhvert merket vi godt at vi beveget oss langs utsiden av kuppelen, for gangen ble kjempeskjev. Det var faktisk rent vanskelig å holde balansen mot slutten!
Til slutt kom vi ut i lyset og lufta igjen. Vi var i toppen av kuppelen!
Der ble vi belønnet med en spektakulær utsikt over Roma, som vi tok oss godt tid til å nyte synet av og forevige.
På forsiden så vi ned på Petersplassen, der vi hadde stått litt tidligere, og elva vi hadde fulgt dit.
Etter å ha beundret byen fra oven i en god stund, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Først gikk vi ned på taket igjen…
…og der hadde de et eget postkontor!
Vi fortsatte ned til bakkeplan, og plutselig var vi inni selve katedralen, som selvfølgelig var storslått.
Så forlot vi Peterskirken, svært fornøyde med opplevelsen, og på veien ut fikk vi se en av sveitsergardistene som vokter paven. Jeg får hoffnarr-vibber av uniformen deres, hoho!
Nå var det blitt tid for lunsj. Vi begynte å bevege oss tilbake mot Trastevere, og gikk forbi flere smale smug og trapper, som vi var glade for at vi slapp å bestige.
Da vi så et hyggelig sted ved veien, med trepanel langs veggene og to eldre menn i forklær bak disken, gikk vi rett inn døra. Vi forsto fort at ingen av dem snakket engelsk i noen særlig grad, men vi trengte jo bare ordene birra og pizza og per favore!
Tynn bunn og lokale ingredienser (squashblomster, i mitt tilfelle, for det hadde jeg lest at var typisk for området). Så enkelt og så godt.
Da vi var ferdige med å spise, var sola på hell og månen på vei opp.
Vi fant ei tillfeldig gate som vi syntes så hyggelig ut, som gikk i noenlunde riktig retning, og var på utkikk etter kaffe.
Jeg går aldri lei av steinfasader og skodder – da er Roma riktig by å være i!
Kaffe ble det, på et sånt lite sted hvor folk kom inn, tok en espresso ved disken og hastet videre. Det var ett bord i lokalet, og det kapret vi, og drakk hver vår caffè latte. (Italienerne drikker visst ikke kaffe med melk etter lunsj, men det var det vi hadde lyst på, og de serverte den med et smil.)
Nå begynte det å skumre for alvor, og Tiber-elva hadde skiftet til kveldsantrekk.
Vi gikk tilbake til hotellet, man stakk innom en butikk og kjøpte noen nødvendigheter.
Dessuten skulle vi hente noen andre nødvendigheter, for snart skulle vi treffe Daniel, og vi hadde med desember-godsaker fra fedrelandet!
Vi hadde avtalt å møtes på en fin piazza ikke langt fra leiligheten hans.
Det var så godt å se ham igjen, for ettersom vi begge har bodd i utlandet i det siste, var det nesten to år siden sist vi hadde sett hverandre! Her har vi den fine fyren, utenfor den knøttlille, supersøte døra til leiligheten hans, som viste seg å ligge i et bygg fra 1742. Sånn sjarm!
Vi overleverte søtsakene (gutten ble så glad) og oppdaterte ham på situasjonen hjemme, og han åpnet ei flaske med bobler. Det var tross alt fredag, og vi var sammen igjen, så det eneste rette var å ta et glass før middag!
Så gikk vi til dette litt bortgjemte stedet, hvor Daniel hadde reservert bord.
En veldig koselig restaurant med morsomt interiør!
Det skulle vise seg at de hadde nydelig mat også. Jeg bestilte en vegetarrett som besto av en slags grønnsakspaté, potetbåter, salat og myntesaus. Nam!
Vi delte ei flaske sangiovese, og alle hadde plass til dessert til slutt. Gutta var veldig fornøyde med sin tiramisu, men min tunge, mektige sjokoladekake… Vel, den tok kaka.
Etter et veldig vellykket måltid gikk vi ut i byen igjen, i gater som ble gule i lyset fra gatelysene, under en stjerneklar himmel.
Daniel visste om en hyggelig trattoria rett ved hotellet vårt, så vi besluttet å ta ett glass til før vi tok kvelden.
Stilig bar og typisk italiensk kjekkas bak disken – check.
Etter en siste drink var det på tide å skille lag og sikte mot senga. Vi skulle tilbringe resten av helga sammen, alle tre, og hadde en masse fint på programmet, så det var på tide å få seg litt søvn. Jonasflotte og jeg var mette og glade og kjempetilfredse med starten på oppholdet i Roma!
– – – – –
In other words: This was the beginning of our stay in Rome! We arrived late on a Thursday evening in December, and our hotel made a very good first impression by being almost impossibly Italian and having a bar that was open around the clock. We had a beer in the lobby and were very happy to be in the Eternal City for the very first time! The next day I opened the blinds to see a wonderful view from our room, as well as brilliant sunshine. Perfect! We had breakfast at the hotel and then headed out to explore. We walked narrow, cobbled streets and admired pretty buildings and charming details, and we followed the Tiber river up to the Vatican. The basilica of St. Peter greeted us, and the square in front of it was drenched in sun. We wanted to climb the cupola to see the view, and we queued for an hour on the square. No problem, we had nuts to snack on and lots to look at, and it was so warm that we could take our coats off! Then we got in and started the ascent. Almost 500 hundred steps are required to reach the top of the tallest cupola in the world. About half way you get to the roof of the church, and you get to see the inside of it – gorgeous, of course. Then you keep climbing narrow steps, sometimes more like ladders, up and up, and you follow a narrow, slanted corridor until you get to the top. We had lost of fun getting up there, and the view was spectacular! On our way down we stopped by the post office on the roof, and then we had a peek inside the actual church, and when we were back on the ground I couldn’t help photographing one of the jester-esque Swiss guards. Check, check, check! Now we wanted lunch – beer and pizza really hit the spot – and then we walked back in the direction of the hotel. We bought some necessities, and also picked up some Christmas sweets and some soda we had brought for my friend Daniel, who lives in Rome, who we were going to spend the rest of the weekend with. We met him at a lovely piazza and went to his apartment – from 1742, check out the tiny door! – to have a glass of bubbly before dinner. Then we walked to a lovely little place and had a great meal, with wine and dessert, and then we had one last drink at a nice trattoria he knew of right by the hotel. Our trip to Rome could not have started in a better way!
