«Velkommen tilbake til hverdagen», sa Bent. Han hadde tydelig klump i halsen, og hos meg trillet tårene. Etter mer enn 560 dager og 200 pressekonferanser kom meldingen om gjenåpningen av landet og slutten på restriksjonene. På fredagen gikk jeg rundt og prøvde å ta det innover meg, men det var ikke lett. Dette er surrealistisk og stort!

På lørdag, litt før klokka tre, tok jeg min siste kollektivtur med munnbind på. Det var strålende sol da jeg gikk av bussen, og jeg var sååå glad for å kunne ta av meg det hjemmesydde tøymunnbindet, én gang for alle!

(Jeg har brukt munnbind i gjennomsnitt hver eneste dag i over et år. Tenk om jeg hadde visst at det var slik det skulle bli, da vi sydde våre egne tøymunnbind i fjor sommer? Jeg er faktisk glad for at vi ikke visste hva vi hadde i vente. Sånn er det forsåvidt nå også, nå som jeg endelig kan vaske dem en siste gang og legge dem vekk. Kanskje kommer jeg til å måtte finne dem fram igjen, men det vil jeg ikke tenke på nå. Nå fokuserer jeg på de gode nyhetene.)

Dette var altså på selveste gjenåpninsdagen, og da holdt jeg passende nok min første vinsmaking siden i fjor, i et 60-årslag. Vi var en liten og veldig fornøyd gjeng som hadde bobler i glassene da klokka slo fire, og vi skålte og klemte, og det var et så fint øyeblikk. Gleden og lettelsen er enorm.

Nå fjernes skilt og klistremerker med avstandskrav og antallsbegrensninger – det er omriss og limrester på dører og vinduer over hele byen. Sperrebåndene på bussen er borte. Nå kan kaféer og restauranter ta i bruk den andre halvparten av møblene sine, som har stått stuet sammen på bakrommet i evigheter, og de trenger ikke lenger ha bordservering, så vi kan begeve oss fritt rundt i lokalene. (Lørdag ettermiddag kjøpte jeg en øl i baren for første gang siden mars 2020!) Utesteder kan åpne dørene, folk kan innta dansegulvene, og mange langtidspermitterte får endelig begynne på jobb igjen. Stabler med esker fulle av munnbind blir dyttet langt inn på lageret. Det blir mulig å hoppe på trikken eller stikke innom butikken uten å tenke. Serveringssteder kan få vanlige åpningstider, konsertsteder kan børste støvet av utstyret sitt, og på kinoene kan alle seter brukes. Snart vil det dukke opp diverse kulturarrangement, innendørs, uten påmelding i forkant. Spontaniteten vender tilbake. Nå våkner byen til liv for alvor. Det er veldig uvant, men det er så godt.

Jeg vet at vi ikke er ferdige med pandemien, hverken her eller i andre deler av verden, men jeg vet også at vi må lære oss å leve med dette viruset. Jeg vet at noen ikke føler seg helt klare for en hverdag uten restriksjoner, og det er helt greit – vi tar dette i vårt eget tempo, hver og én. Samtidig er det mange som har levd tilnærmet normalt i lang tid allerede, og noen har vært så heldige at de nesten ikke er blitt berørt av pandemien i det hele tatt. Nå jevner det seg ut, nå går det seg til, nå ser vi framover, nå skal vi sammen finne fram til den nye normalen. Jeg håper det blir bra. Jeg håper vi slipper store tilbakefall, flere innstramminger og nye mutanter, men jeg tar ingenting for gitt. Det føles helt uvirkelig at vi nå kan leve som vi gjorde før, men når myndighetene og helsevesenet sier at det er trygt å gjenåpne helt, så regner jeg med at de har rett i det. De sier liksom: «Vi tar over nå, vi har kapasitet til å takle eventuelle nye smittebølger. Dere har gjort nok, takk for hjelpen, nå kan dere slappe av.» Det er en tung bør som nå er blitt løftet vekk fra skuldrene våre, og vi har båret på den veldig lenge. Da er det ikke rart om vi ikke klarer å rette opp ryggen med det samme.

Jeg var ikke ute på noe tettpakket dansegulv på lørdag, og jeg har ikke tenkt meg utenlands i år, og jeg trenger nok litt tid på å omstille meg. Dette har vært en stor og langvarig påkjenning, og man rister ikke av seg sånt over natta – det er tross alt halvannet år siden sist vi levde som normalt. Det har satt spor, psykisk og fysisk. (Huden på hendene og i ansiktet kommer i hvert fall til å bære preg av pandemien en stund til, hahahuff.) Husker vi egentlig hvordan ting pleide å være, for viruset kom? Jonasflotte og jeg har vært strenge med oss selv gjennom hele denne perioden, for vi har vært vårt ansvar bevisst, og jeg er stolt over innsatsen vi har lagt ned. Jeg er stolt av hele Oslo, egentlig, og av alle som har bidratt i dugnaden og holdt ut hele veien. Vi har ofret oss for de sårbare og for fellesskapet, og det fortjener vi honnør for, alle sammen. Jeg kan se tilbake på denne tida og vite at jeg gjorde det jeg kunne. Det var ikke lett, men det var det eneste rette, og jeg klarte det. Vi klarte det.

Tenk at målstreken er nådd og at hverdagen venter. Jeg tør nesten ikke tro det, men det virker faktisk som at det er sant. Herlighet, er det over? De sier det er over.

Gratulerer med gjenåpningen, alle sammen! Hipp hurra!

– – – – –
In other words: Norway officially reopened completely on Saturday. I could take off my mask and not put one back on, and things are supposed to go back to normal now. Unreal! For an English version, please use the traslation widget.