Jeg vet ikke helt hvordan man beskriver noen som ham, for han var noe for seg selv, og han var en god venn av familien gjennom mange år.
Jeg vet at jeg alltid kommer til å tenke på ham når jeg kjenner lukta av sigarer.
Jeg vet ikke hvordan Søstrene Suses treårige kollektivtilværelse hadde sett ut uten ham, men den ville definitivt ikke vært like fin.
Jeg vet at han reiste mye og spiste masse god mat, men at han aller helst ville ha fiskeboller med hvit saus når han kom på besøk.
Jeg vet at han syntes det var morsomt å kjøre meg til en av mine første dates med Jonasflotte, og hyggelig at det så faktisk ble oss to.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ham den gangen jeg ble frastjålet lommeboka mi, da jeg var helt ny i byen og plutselig sto uten penger og bankkort og kollektivkort og identifikasjon, da jeg hadde strigrått hos politiet og hele veien hjem, og han troppet opp på døra med en klem og en tusenlapp.
Jeg vet at han syntes det var kjekt å være gjest på Sorgenfri da jeg jobbet der.
Jeg vet ikke om noen i vår familie får plass i begravelsen, men jeg håper det.
Jeg vet at han ville likt at vi skålte for ham.
Jeg vet at han rakk å bli 76 år, og at livet hans var godt og rikholdig, men jeg skulle fortsatt ønske at det hadde vart en stund til.

– – – – –
In other words: We lost a friend of the family. The smell of cigars will always remind me of him.