Hei fra permitteringsland! Vi begynner med det negative, og så blir vi ferdige med det.

Jeg har vært permittert i hele april så langt, men håper å kunne begynne på jobb igjen den første uka i mai. Det var naturlig nok kjedelig med forlengelse, men jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg forsøker å ta på meg flere frilansoppdrag, og jeg smaker på te og leser om te, slik at jeg kan føle meg oppdatert når jeg er tilbake i butikken. For øvrig har jeg heldigvis fått dagpenger igjen, og denne gangen måtte jeg bare vente i en måned. Nå er det bare å krysse fingrene for at hovedstadens forretninger får åpne igjen snarest mulig. Det er vel ny pressekonferanse på tirsdag, etter hva jeg forstår.

Det blir ikke bryllup i år. Usikkerheten er for stor, det er helt umulig å planlegge. Vi utsetter, for andre gang, nå til 2022. Det er trist, men det føles riktig. Alt er uforutsigbart, ingen vet hvordan vaksineringen vil gå, og mediene forteller stadig om nye mutanter, nye bivirkninger, nye forsinkelser. Det er en stor påkjenning å skulle forholde seg til alt dette og hele tida lure på hvor langt vi trolig har kommet i oktober, hvilke restriksjoner som vil gjelde da, hvor mange vi kan samle. Om så vaksineringen går helt etter planen, er det fortsatt mye vi må vente med til vi vet sikkert, og til vi selv har fått vaksinen. Nå sier de at vår aldersgruppe vil være ferdigvaksinert i juli eller august, noe som betyr at vi – i aller beste fall – må haste-organisere en hel del de siste to månedene. I verste fall må vi tenke på pandemien hele veien, og tilpasse oss enda mer enn vi har måttet gjøre allerede, og ha viruset i bakhodet på selve dagen. Det vil jeg absolutt ikke. Det er nok å tenke på som det er, hoho. Jeg synes vi fortjener en lystbetont og hyggelig planleggingsprosess, og at vi fortjener å få venner fra utlandet på besøk, og at vi fortjener en feiring som blir slik vi har ønsket oss, og at vi fortjener å kunne slappe av i vårt eget bryllup. Det er ikke gøy å utsette, enda en gang, men det er riktig for oss.

Det er rare tider. Jeg kjenner det skikkelig godt nå, at denne situasjonen ikke er holdbar i lengden, selv for meg, som tross alt er heldig. Den konstante uvissheten og den evigvarende unntakstilstanden gnager og tærer på en. Oslofolk har som regel sluttet å si «det går bra etter forholdene» eller «jeg kan ikke klage» når noen spør – nå sier de «det går vel greit» eller «vi holder jo ut». Det er lite å glede seg over og omtrent ingenting å glede seg til. Tungsinnet kommer og går. Jeg er ikke syk, og heller ikke psyk, men jeg har det ikke bra. Jeg har ingen energi, ingen tiltakslyst, ikke noe overskudd. Jeg gjør det jeg må for å få hverdagen til fungere, men ikke stort mer, for mye kjennes litt meningsløst oppi det hele. Sånt som vanligvis virker inspirerende, er nå demotiverende. Jeg har sluttet å tro på at det vil ordne seg, liksom. Oslo er ikke til å kjenne igjen, Oslo blir kanskje aldri helt som før. Jeg kjenner ikke igjen meg selv heller. Det er som om personligheten min er blitt visket ut. Jeg treffer ikke venner, jeg er aldri på besøk, jeg får aldri besøk, jeg går aldri på kafé, jeg går aldri på restaurant, jeg tar aldri en øl eller et glass vin ute, jeg går aldri på kino, jeg går aldri på konsert, jeg feirer ikke bursdager, jeg bruker ikke leppestift, jeg er aldri på reise, jeg går aldri på fest, jeg har aldri grunn til å pynte meg. Hvem er jeg, egentlig? (For noen er jo dette helt dagligdags, men for meg er det helt unaturlig. Vi som er unge voksne i Oslo sentrum, bor her fordi vi har valgt oss en urban, aktiv og sosial livsstil. Det livet har stått på vent i over et år, det er vi blitt frarøvet av viruset. Dette varer og rekker, og det er ordentlig ubehagelig å være helt fremmed for seg selv.) Iblant må jeg minne meg på at denne personen ikke egentlig er Synne. Det er pandemi-Synne. Hun er min stedfortreder gjennom denne krisen, og grunnen til at hun ikke gjør noe som helst, er at hun ikke har noe valg. Hun bare holder ut, og noen ganger har hun mer enn nok med det.
Jeg har følt meg litt alene om disse tankene, og jeg har prøvd å skyve dem vekk, for man skal jo ikke klage, og jeg vet at jeg egentlig er veldig privilegert. Kanskje jeg bare takler dette dårligere enn andre, har jeg tenkt. Kanskje det bare er meg. Selvfølgelig er det ikke bare meg! Vi er bare ikke vant til å være åpne om sånt. Det viser seg at det finnes et ord for hvordan mange av oss har det for tida: Languishing. Vi visner. Vi visner, men vi er i det minste sammen om det. Et enormt antall mennesker har det slik, rundt omkring i hele verden. Det er greit å vite at man ikke er den eneste.

Sånn, det var det negative. Nå rister vi det av oss og går vi videre til det positive.

 – Våren er her for alvor! Nordavinden røsker i veggene, men himmelen er blå, og trærne har begynt å blomstre! Jeg så de aller første rosa blomstene i forrige uke, og var selfølgelig raskt ute med kameraet, haha.

 – Nå kan man starte dagen sammen med Kristopher Schau. Det nye radioprogrammet GodMorgenFrode går ut på at Kristopher vekker sin venn Frode ved å ha livesending i en time hver morgen, mellom åtte og ni. Dette passer kanskje best for dem som kjenner til disse gutta fra før, for eksempel fra det legendariske Kvegpels på Radio Nova, eller fra podcasten 80 prosent. Konseptet i prøvefasen, og det er egentlig en ganske snever og personlig affære, hoho, men jeg synes det er veldig hyggelig å høre på.

 – Jeg er blitt veldig glad i genmaicha, en type japansk grønn te som er tilsatt ristet ris! Kuriøst og kjempegodt, hoho. Dette er hjemmekontor-teen min for tida!

For å komme til neste punkt, må jeg fortelle om en slags musikklek vi iblant hygger oss med her hjemme. I praksis sitter vi i sofaen med en øl og spiller ting for hverandre, haha, men la meg forklare konseptet for dere. Man velger annenhver låt, og det beste er å ha tilgang til både ens private platesamling(er) og en strømmetjeneste som Spotify, pluss Youtube hvis det kniper. Da kan man finne det meste som måtte dukke opp! Enten kan man begynne med en tilfeldig låt og la seg lede til neste av assosiasjonene man får, eller man kan ha et bestemt tema som man tar utgangspunkt i. Fra store, diffuse emner som kjærlighet («love» må være nevnt i teksten) eller reise (et transportmiddel må være nevnt i teksten), til mer spesifikke ord (eksempler: money, sky, lady, tree, shoes, rose – norsk er også lov). Dette kan vi holde på med i mange timer! Man vet aldri hvor man ender opp, for plutselig hører man et riff som minner om et annet, eller en bisetning får det til å lugge i hukommelsen, og man hopper videre til en heeelt annen musikksjanger eller epoke i livet. Fra Kaizers til Kinks, fra Dimmu Borgir til Beatles, fra Pink Floyd til PUSA, fra David Bowie til Beastie Boys, fra Neil Young til NOFX, og alt derimellom, i løpet av en time eller to. Guilty pleasures, listepop fra barndommen, hits fra russetida, den sangen fra den reklamen, den låta man egentlig ikke liker. Alt er lov, så lenge assosiasonen kan forklares eller låta har en tilknytning til temaet. Det er ingen konkurranse, det er bare en morsom aktivitet for folk som er glade i musikk, som alltid fører til mimring, nye opplevelser og interessante samtaler. Tips, tips!

Så til poenget: Vi kjørte musikklek på lørdag kveld. Da var temaet bar/pub, ettersom vi har bodd i en by uten øl i snart et halvt år i strekk, hahahuff. Vi var innom mye forskjellig, og jeg kom på Delillos-låta UT, som jeg har på samleplata Festen er ikke over, det er kake igjen fra 2005. Da vi hørte på den, innså vi at dette er den perfekte nå-er-vi-så-lei-av-denne-pandemien-låta! (Det er bare å bytte ut «ville» med «måtte» her og der i teksten, og så har du oss.) Et hyggelig gjenhør, en festlig video med alle de ulike stilene, og en svært passende sang å synge på for tida. «Jeg vil gi en gammel venn en klem, jeg vil bli til det stenger og kanskje enda litt lenger, på en sofa i et uansvarlig hjem.» Jaaaaaaaa.

(Forresten: Et par dager senere ble låta tilfeldigvis sitert i en kronikk i Dagsavisen, og så nevnt på Dagsnytt18 samme kveld. Morsomt!)

 – Da det ble varmt nok til at jeg kunne sykle i stedet for å ta kollektivtransport, fikk jeg endelig gått til frisøren igjen. Luksus! Dette bildet er fra forrige lørdagskveld, for som dere vet, pynter vi oss da. (Har man ingen anledninger, får man lage dem selv!) Den kvelden ble det leppestift, cat eyes og en vintage-topp i silke, pluss orden på toppen, og det føltes bra.

 – Jeg ser The Mandalorian på Disney+ nå. Bedre sent enn aldri! Det er dødsbra, og ungen er faktisk så søt at jeg får helt åndenød.

 – Jeg vurderer å prøve meg på Instagram live en dag, for å liksom kunne prate litt med folk der? Hadde det vært hyggelig, eller bare rart? Skulle jeg snakket norsk eller engelsk? Kanskje jeg må spørre meg for litt i stories først. Tanken har slått meg, i hvert fall.

 – I går hadde jeg invitert en liten gjeng til å prøve et slags digitalt escape room, eller en form for nettbasert skattejakt, som en leser tipset meg om tidligere i vår. (Takk igjen, IK!) Jeg koste meg, dette var gjennomførte greier! Det finnes to til, som jeg også har lyst til å forsøke. Alle sammen ligger her!

 – Faren min har fått time for første vaksinering! Jeg har også flere tanter og onkler i den kategorien, og én venn på min egen alder, som jobber på sykehus, som har fått sin første dose. Det går faktisk framover, selv om det ikke alltid føles slik, og selv om det skjer sakte.

Nå er det deres tur! Jeg kunne trenge en oppmuntring, faktisk. Kan ikke dere fortelle meg om noe fint som har skjedd i det siste, eller linke til noe hyggelig? Det ville jeg satt stor pris på!

– – – – –
In other words: In short: 1) I am trying to make the most of this month, until I get to go back to work, hopefully in the beginning of May. 2) We have decided to postpone our wedding until 2022. It is not fun, but it’s the right thing for us. 3) This lockdown is lasting forever and taking its toll. I am not ill, physically or mentally, but I am also not well. At least there is a word for it (languishing), and I’m not alone. The rest of the post are some recommendations, but the podcast and the song is in Norwegian, I’m afraid. The tea is called genmaicha (with rice! so good!) and the digital experience is found here. If you have something you’de like to share, bring it on!
For an English version, please use the transtation widget.