Nå er det dags. Unntakstilstand eller ei. Dette innlegget skulle det ta lang tid å begynne på, lang tid å skrive, lang tid å oversette og lang tid å publisere. Om det kan bidra til litt mer forståelse eller få noen til å føle seg litt mindre alene der ute, så er det verdt det.
Jeg har alltid hatt dårlig selvbilde, men alltid hatt god selvtillit. Disse to tingene henger ikke nødvendigvis sammen, i hvert fall ikke for meg. Inntil i fjor vår, da en dum kommentar fra en fremmed fyr gjorde meg usikker på absolutt alt. Det tok meg to måneder å kare meg opp igjen fra det hullet i bakken han dyttet meg ned i. Tenk at noen få ord kan få slike ringvirkninger. Han skulle bare ha visst. Jeg velger å dele erfaringen her, like mye for min egen del som for noen andres. Jeg forventer ikke egentlig at noen skal lese hele denne teksten, men det har vært viktig for meg å skrive den.
Jeg har vært innom temaet før, i dette innlegget, da jeg besluttet å bli flinkere til å vise fram skjørt og kjoler her inne. Det ble jeg, selv om jeg har motarbeidet meg selv i alle disse årene. Det er tross alt ikke noe nytt for meg, det å føle meg utilstrekkelig på denne fronten. Det er jo greit å sette ting i perspektiv. Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet eller komplimenter (de tar jeg tross alt aldri til meg uansett, hahahuff). Jeg skriver det fordi at jeg kanskje ikke framstår som en person som sliter med en tung, forkrøplet tvil, men jeg er det likevel, og har vært det så lenge jeg kan huske. Alle har sitt å stri med. Jeg smiler som regel på alle bilder, men det er fordi jeg tenker at når man ser ut som jeg gjør, må man gjøre sitt for å veie opp.
Jeg har ikke utseendet med meg. Dette er altid noe jeg alltid har visst, noe jeg forsonte meg med for godt over tjue år siden. Jeg vokste opp med ei nydelig søster, så jeg var «hun andre». Det har som regel vært helt greit, for jeg har mange andre positive egenskaper, som selvfølgelig er mye viktigere. Jeg vet at jeg er et godt menneske, at jeg er oppegående og omtenksom, at jeg har humor og kunnskaper og ferdigheter, så det gjør ikke noe at jeg ikke er noe særlig å se på. I enkelte sammenhenger er det til og med positivt; jeg kan ha rent platoniske vennskap, og andre jenter og damer føler seg ikke truet når de blir kjent med meg. Det rare er at folk rundt meg ikke anerkjenner denne tankegangen, det har vist seg vanskelig å føre en reflektert samtale om temaet, fordi folk automatisk sier en imot når man forsøker å ta det opp. Hvorfor reagerer folk så sterkt når man prøver å snakke om det å være under middels attraktiv?
Det er et kjent faktum at folk man liker, blir penere i ens øyne. Beauty is in the eye of the beholder, som det heter. Våre venner og familiemedlemmer blir ekstra vakre, fordi vi er så glade i dem. Slik sett er det kanskje ikke så rart at folk i min egen omgangskrets protesterer når jeg prøver å diskutere selvbilde og selvtillit. «Nei, hold opp, du ser da bra ut!» I deres øyne gjør jeg kanskje det, og det er selvfølgelig hyggelig, men jeg er i aller beste fall ordinær. Det vet jeg godt, og det er helt greit. Jeg har andre positive sider.
«I win them over with my personality», som Miranda sier i Sex and the City (The Real Me, s4e2, 2001). Jeg kjente meg umiddelbart igjen i den replikken. Jeg har hatt kjærester og sånt opp gjennom årene, og det har vært folk som jeg har hatt mye til felles med, og som har trivdes i selskap med meg. Jeg vet at jeg er verdt å snakke med, verdt å omgås, at jeg vokser på folk om de lærer meg å kjenne.
«Hvis man går fort og ler mye, merkes det ikke at man er stygg.» Dette er et annet sitat jeg liker, hoho. Jeg vet at det er ment som humor, men jeg husker at da jeg leste det, på barneskolen en gang, tenkte jeg: «Ja! Stygg er jeg jo, men jeg gjør begge deler allerede. Sånn flaks!»
Om jeg kommer inn i et rom fullt av fremmede, tenker jeg som regel: «Uff, her var det mange pene folk. Her passer jeg ikke inn. Vi får håpe noen har lyst til å snakke med meg likevel.» Jeg mener jo faktisk at jeg har noe å melde, så jeg krysser fingrene for at de jeg støter på har tid til å bli kjent med personen bak det lite attraktive fjeset.
Når jeg ser meg rundt, og ser folk som åpenbart har et avslappet forhold til utseendet sitt, eller til og med er fornøyde med det, kan jeg ikke skjønne hvordan de har det. Det er liksom helt normalt å legge ut bilder av ansiktet sitt på sosiale medier bare fordi man kjeder seg, eller fordi det tilfeldigvis var godt lys et sted, eller fordi man er fornøyd med sminken eller håret sitt den dagen, eller fordi man bare «felt cute«. Altså, dette aner jeg ikke hvordan føles? Jeg kan ikke kjenne meg igjen i det hele tatt. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes. Det er ikke tilfeldig at mitt første blogginnlegg med antrekk så slik ut, eller at profilbildet på Et dryss kanel-siden ser slik ut. Det er ikke tilfeldig at jeg aldri har laget en video til bloggen, eller at jeg aldri har spilt inn en sang og lagt den ut på Youtube, selv om jeg kunne ha god lyst til begge deler. (Det er heller ikke tilfeldig at jeg valgte radio i stedet for TV som retning innen journalistikken, i et langt større perspektiv.) Det går forsåvidt opp og ned, som alt annet, og iblant kan jeg glimte til og spørre om Jonasflotte kan ta et bilde av meg i en eller annen sammenheng, slik at jeg kan dele det på bloggen. Som regel for å vise fram en kjole, eller et sted, eller en aktivitet. Jeg var der, jeg også. Noen ganger tar jeg dem selv også, fordi jeg vil vise dere noe, eller fordi jeg føler at jeg burde, ettersom jeg selv synes det er hyggelig å se bilder av bloggerne jeg følger. De fleste slike bilder legger jeg aldri ut. Jeg klarer ikke. Dette blogginnlegget illustrerer jeg nå med bilder fra 2019 som jeg aldri publiserte, fordi jeg skammet meg over hvordan jeg så ut.
Tenkte å tipse om at man kan gjøre en stor genser retrofin ved å slå et belte rundt. Det ble ikke noe av, høhø.
Jeg er høy og slank fra naturens side, det er flaks, men der stopper det. Jeg har ikke tykt hår og fyldige lepper, jeg har ikke perfekt hud og store øyne, jeg har ingen søt, liten nese, jeg har ikke noe rundt og symmetrisk fjes. Ansiktet mitt er en samling av annensorteringsdeler, liksom. Det har jeg alltid visst. Jeg kunne selvfølgelig brukt mye tid og penger på å prøve å bli noe jeg ikke er. Jeg kunne fått extentions og brukt en masse sminke, og jeg kunne operert meg for å få alt det jeg ikke har. Det er tross alt ganske vanlig i dag å gjøre puppene større og nesa mindre, leppene mer markerte og rynkene mindre synlige. Det har aldri falt meg inn. Jeg har aldri farget håret, bruker ikke noe annet enn leppestift (fordi jeg synes det er gøy!) og har ikke så mye som plukket et øyenbryn noen gang. Til tross for at jeg aldri har vært fornøyd med hvordan jeg ser ut. Selvtilliten vinner over selvbildet. Dette får være bra nok, tenker jeg, for det betyr jo egentlig ingenting!
Problemene oppstår når denne tanken blir utfordret og veltet. I fjor vår var vi i California. I Los Angeles var det en mann på metroen som kalte meg stygg. Han sa det høyt, så alle hørte det, helt uten videre. Jeg hadde ikke så mye som sett på ham, men han hadde tydeligvis sett meg, for han ropte: «Hey, ugly-ass white girl! I wouldn’t touch you with a stick! You look like a bird!» Jeg var den eneste jenta med hvit hud i vogna, så det var ingen tvil om at det var rettet mot meg. Egentlig er det jo latterlig, men det var faktisk ikke det minste morsomt. Han traff mitt ømmeste punkt, og jeg sank sammen i setet. Annen kritikk kan prelle av, fordi jeg vet bedre. Hadde han kalt meg dum, for eksempel, ville jeg visst at han tok feil. Han sa ikke det, for han hadde jo ikke rukket å få noe inntrykk av meg i det hele tatt. Han sa at jeg var stygg. Det kan jeg ikke forsvare meg mot, det kan jeg ikke benekte eller motbevise. Om han synes det, så er det slik for ham, akkurat som for meg. Som regel slipper man å forholde seg til sånt, til andres negative førsteinntrykk, fordi de aller fleste har folkeskikk nok til å holde slike synspunkter for seg selv. Denne fyren var nok ikke helt edru, men det gjorde ikke situasjonen noe mindre ubehagelig. Jeg var ikke forberedt på at en voksen mann skulle håne meg offentlig på denne måten. Det var uventet, og det gjorde vondt.
Det er ikke første gang jeg er blitt kalt stygg, og jeg kan ikke helt forklare hvorfor det traff meg så hardt. Kanskje fordi jeg var omgitt av folk, av solbrune, smellvakre California-mennesker, og følte meg ekstra utilstrekkelig. Kanskje fordi jeg nylig var blitt forlovet og var ekstra emosjonell. Kanskje nettopp fordi Jonasflotte satt ved siden av meg og hørte det hele. Kanskje fordi det var en av de første dagene på turen, så vi hadde reist mye og sovet lite de siste døgnene. Kanskje bare fordi at jeg var enig i det som ble sagt.
Slik så det ut inni hodet mitt.
«Jeg vet da at jeg er stygg, men du trenger vel ikke fortelle det til meg? Tenk hva du vil, men det der var dårlig gjort. Du behøver vel ikke si det høyt, slik at alle hører det? Du kjenner meg ikke, vi har aldri snakket sammen, vi har ikke engang hatt øyekontakt. Hva har jeg gjort deg? Er jeg så ubehagelig å se på? Hvor stygg må man være for at noen skal ha behov for å si det, helt ut av det blå? Uff, tenk på alle de andre i vogna. De sier ingenting, men de tenker nok det samme. De skulle sikkert ønske at jeg ikke var her, de er bare høfllige, de lider i stillhet. Hvordan er det ordtaket lyder? «Fra barn og fulle folk får man høre sannheten.» Det stemmer på en prikk. Han sa bare det som alle de andre tenker. Jeg burde slutte å utsette folk rundt seg for utseendet mitt, jeg burde holde meg inne.»
På dette tidspunket kjente jeg at noe hadde gått i stykker. Noe bak ribbeina mine hadde gått i knas. Denne fremmede mannen hadde revet ned noe jeg hadde brukt mange år på å bygge opp, nemlig troen på at det indre betyr mer enn det ytre. Jeg har gått rundt i tredve år og tenkt at så lenge jeg er snill og blid og meg selv, er jeg god nok. Det stemte visst ikke.
Det burde vel ikke overraske meg at noe sånt skjer i en by som Los Angeles. Den er kjent for å være overfladisk, og den innfridde, for i LA reklameres det for klær som er «insta-worthy«, og botox markedsføres som medisin, og man ser haugevis av opererte, feilfrie folk rundt seg hele tida. Selvbruning, store pupper, blekede tenner, blondt hår, stram hud. Alle plakater er retursjerte, alle på TV ser ut som dokker, alle knipser selfies hele tida. Utseendet ditt er merkevaren din. Sånn sett var det kanskje et sjokk for denne fyren å se et under middels pent, usminket fjes.
Metro-turen var over, og vi gikk ut av vogna og ut av stasjonen. Jonasflotte fulgte med på kartet, og ante ikke hvordan jeg hadde det – det hadde han selvfølgelig ingen forutsetning for å vite.
Inni hodet mitt var det fortsatt fullt kaos.
«Tenk at jeg går rundt med fargerike klær og leppestift? Jeg må være helt idiot. Tenk å ta plass i offentligheten på den måten når man er så stygg. Sånne som meg burde kle seg utelukkende i brunt, og i hvert fall ikke bruke leppestift som trekker folks oppmerksomhet mot ansiktet. Lipstick on a pig, sier man på engelsk. Det uttrykket handler om deg, Synne. Det er ingen vits i å prøve å forbedre sånt som åpenbart er defekt, alle ser jo hva som er greia. Uskyldige mennesker. Disse stakkars folka burde få slippe. Ikke se dem i øynene. Ikke utsett dem for det. Se i bakken, krøk deg sammen, gjør deg minst mulig. La dem slippe å se på deg. Det er ille nok at familien din og vennene dine må forholde seg til deg hele tida, om du ikke skal drive og plage fremmede i tillegg. Se ned. Ikke snakk med noen. Gjem deg.»
Her gikk vi på gata i Downtown Los Angeles midt på dagen. Det var folk overalt, og jeg ville bare forsvinne.
«Herlighet, at folk orker å henge med deg i det hele tatt? Vennene dine er nok bare vennene dine fordi de synes synd på deg. Dessuten får du dem til å se bedre ut på bilder, det er jo positivt. The ugly friend, det er en kjent rolle, en jobb som noen må gjøre, og det er naturligvis deg. Du får bare være glad for at noen orker å omgås deg i det hele tatt, og prøve å gjøre det hyggelig for dem. The ugly girlfriend, derimot, det er ikke en greie. Herlighet, du må bare gi slipp på ham, du må sette ham fri, dette har pågått lenge nok. Det begynte sannsynligvis som et veldedighetsprosjekt fra hans side, og nå har det gått altfor langt. Han får sannsynligvis betalt? Om han ikke er hypnotisert, da? Uansett er det bare et spørsmål om tid før han skjønner at han har kastet bort ti år av livet sitt, eller før han får pengene han ble lovet for å forbarme seg over deg. Enten det, eller så ser han det faktisk ikke, og i så fall er det jo bare synd på ham. Uansett må dette ta slutt, og alle bildene må slettes. Lurer på hva folk tenker når de ser dere avbildet sammen? Skjønnheten og udyret. Jeg tipper at alle snakker om det, de skjønner ikke at han holder ut, de ler bak ryggen deres. Herlighet, tenk på eventuelle bryllupsbilder? De ville bli spredd på alskens nettsider, til spott og spe, folk ville henge ham ut. Så pinlig! Tenk at du faktisk har tenkt at det kommer til å hende, at det blir bryllup! Om dere gifter dere, blir han fanget. Det kan ikke skje. Han må være hjernevasket, han vet ikke sitt eget beste. Bryt forlovelsen, få slutt på det, gi ham friheten sin tilbake.»
På dette tidspunktet var jeg helt overbevist om at livet mitt, slik jeg kjenner det, var over. Vi måtte åpenbart gå hvert til vårt, vi måtte flytte fra hverandre og selge leiligheten, hele hverdagen måtte brytes opp, hele tilværelsen var ødelagt. Det fylte meg med en stor sorg. Jeg kjente at den bygget seg opp i brystet, jeg kjente tårene i øynene, og til slutt måtte jeg bare si til Jonasflotte at jeg trengte et sted å gråte. Vi gikk til en slags mathall der vi skulle spise lunsj, og vi avtalte å møtes igjen om ti minutter, og så gikk jeg ned på toalettet, inn i en bås, og hulket hjelpeløst.
Jeg fortrengte det hele som best jeg kunne på resten av turen. Jeg sov dårlig, felte mange tårer i dusjen og la ut flere bilder der ansiktet mitt ikke syntes, men jeg sa ikke noe om hvordan jeg hadde det, for jeg ville ikke legge en demper på stemningen, jeg ville ikke at tungsinnet mitt skulle gå utover Jonasflotte. Så kom vi hjem til Norge, og det slo meg i bakken.
Ville vise at vi var på Grefsenkollen. Det ble heller ikke noe av, høhø.
I nesten to måneder gikk jeg rundt med disse tankene. Hver eneste dag, hver eneste time. De virvlet rundt i hodet konstant og overalt. Hjemme, på jobb, ute i byen. Morgen og kveld og i drømme. Det var utmattende. Jeg var så sliten og lei, så trist og nedkjørt, så sint og frustrert. Jeg ville helst ikke omgås folk, helst ikke treffe venner, helst ikke jobbe, helst ikke få øyekontakt med noen. Det hemmet meg sosialt og tappet meg for tiltakslyst og energi. Jeg gjorde mitt beste for å skjule det når jeg hadde folk rundt meg, men jeg gråt og hyperventilerte i enerom, og lå våken om nettene. Det føltes utrolig håpløst å ikke kunne gjøre noe; jeg er jo født slik, jeg kan ikke noe for det!
I denne perioden var jeg bombesikker på at vennene mine egentlig ikke orket synet av meg, og at familien min tilbragte tid med meg kun fordi de følte at de måtte. At alle kolleger gremmet seg over meg, og at alle gjester på jobb helst ville snu i døra så snart de så fjeset mitt. At kjæresteforholdet, samboerskapet og forlovelsen var bygget på et veddemål. At alle så på meg med avsky eller medynk. At jeg var et veldedig formål som folk donerte tiden sin til, utelukkende fordi de følte seg forpliktet. At jeg var til bry og til skam for alle. Dette virket ikke ekstremt, usannsynlig eller absurd, det var åpenbart, soleklart, selvfølgelig. Jeg sa de frykteligste ting til meg selv i speilet, og jeg mente dem. Det var bare et spørsmål om tid før folk satte foten ned og konfronterte meg, før korthuset ville falle sammen, og alt tok slutt. Jeg var avslørt. Jeg gikk rundt og ventet, i sorg og frykt, på at livet mitt skulle rakne.
Det skjedde ikke. Merkelig nok. Etterhvert virket faren litt mindre, og jeg ble vel lei av å vente. Jeg begynte å si nye ting til speilbildet mitt, for å gjøre det beste ut av situasjonen i mellomtida, for sånn er jeg skrudd sammen. Det startet beskjedent, med ørsmå oppmuntringer av typen «når du har en avtale, og skal treffe noen som egentlig ikke vil ha noe med deg å gjøre, kommer du i det minste tidsnok». Det var da noe. Det var godt å kjenne en liten gnist av positivitet, midt oppi all håpløsheten. Egentlig er det jo naturlig for meg å tenke positivt, det føltes kjent. Gnisten lyste opp i mørket, og vokste seg gradvis større over tid. «Du er i hvert fall i stand til å gi gjestene en god vinopplevelse. Du fikk i det minste venninnene dine til å le, selv om de sikkert helst ville vært et annet sted. Du klarer i hvert fall lage god mat. Du kan i det minste synge, selv om du ikke ser ut i måneskinn.» Gradvis, dag for dag, fikk jeg tilbake opplevelsen av at jeg var verdt noe likevel.
Jeg har prøvd å jobbe systematisk med disse følelsene. Det har vært en krevende prosess. Til slutt klarte jeg altså å klatre opp fra det mørket jeg hadde havnet nedi. Sakte, men sikkert. Jeg greide å overtale meg selv om at det ikke var så farlig. Jeg fant tilbake til den forsonelsen jeg alltid har gått rundt med, til tanken om at jeg ikke ser bra ut, men at det får være greit. Til tanken om at om noen ikke liker hvordan jeg ser ut, er det ikke mitt problem, men deres. Da jeg endelig kjente at tåken begynte å lette, at knuten i brystet omsider løste seg opp, var lettelsen helt enorm. Jeg er stolt av at jeg lyktes med å holde den indre stemmen i sjakk, at jeg ikke gjorde noe dumt og støtte mine nærmeste fra meg, at jeg holdt ut til jeg fikk ryddet opp i hodet mitt. Jeg klarte det på egenhånd, for de gangene jeg prøvde å snakke med noen om disse tingene, ble jeg som nevnt avfeid. «Nå får du gi deg», liksom. Det var ikke vondt ment fra dem jeg forsøkte å forklare det til, for de visste jo ikke hvordan jeg hadde det og hvor dypt det stakk, men det gjorde det ikke noe lettere å måtte takle de tunge tankene alene. Når noen sier at de sliter med noe, er det viktig at vi prøver å møte dem med forståelse, samme hvor rart og tåpelig det måtte låte.
Tåpelig, tufsete, flaut. Ja, det er pinlig å være over 30 år og fortsatt være så usikker på utseendet sitt at det blir et problem. Jeg trodde dette var noe man vokste av seg, men det er visst ikke det. Heldigvis er det nå snart et år siden dette skjedde, og over et halvår siden det var ordentlig ille, men usikkerheten blusset opp igjen med jevne mellomrom gjennom hele 2019, og gjør det fortsatt iblant. Det gjør meg forlegen og trist, og så får jeg dårlig samvittighet, for egentlig er dette bare en filleting, egentlig er jeg jo så privilegert og heldig, og så føler jeg meg enda mer utilstrekkelig, og så blir jeg enda mer trist. Det er en ond sirkel som jeg håper at det blir lettere å bryte etterhvert.
Det er rart for min egen del også, å lese det jeg skrev da det sto på som verst. Man tenker jo ikke klart, man blir rent paranoid. Jeg husker at jeg fikk en ny følger på Instagram i vår, noen uker etter at vi kom hjem fra USA, som gikk langt tilbake på profilen min og likte omtrent alle bilder der jeg viste antrekk og ansikt. Jeg ble faktisk lei meg, jeg tenkte: «Greit, jeg skjønner at du synes det er morsomt å se på bilder av meg, at du sitter og ler der hjemme, men du trenger vel ikke like dem, du behøver da ikke spotte meg på den måten!» Det sier jo litt om hva slags mental tilstand jeg var i. Nå har jeg det bedre. Alle positive ord preller av, bevares, men det er sånn det pleier å være for min del, hoho. Neste gang et voksent menneske kaller meg stygg, ute blant folk, høyt og tydelig, helt uprovosert og uten videre, regner jeg med å takle det bedre. Det beste hadde jo riktignok vært om jeg slapp. Det aller beste hadde vært om folk bare sluttet å si kjipe ting om andres utseende, men det er vel for mye forlangt i vår overfladiske verden.
Jenter og damer forventes å være fine å se på. Det har jeg aldri vært. Det vil si, jeg er ofte pent kledd, og jeg kan føle meg fin i et skjørt eller en kjole. Det var sikkert en medvirkende årsak til at jeg sluttet med bukser for over ti år siden. Det er jo kjekt å være pen i tøyet når man ikke er pen i fjeset.
Jeg forsøker å tenke at utseendet mitt vitner om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Det er tross alt helt utrolig, det at jeg eksisterer i det hele tatt, og at jeg er et resultat av så mange tilfeldigheter og genetiske særpreg. Når jeg kommer over bilder av foreldrene mine som unge, eller når det knipses bilder av oss sammen i dag, er det hyggelig å se likheten. Jeg skulle bare ønske at trekkene som er så kledelige hos dem, og som jeg har arvet, kunne kollidert i trynet mitt på en litt mer vellykket måte.
Dette er, som dere skjønner, noe jeg har hatt med meg hele livet. Så sent som i år fant jeg et annet sitat jeg kjente meg igjen i. I Agatha Christie-boka A Pocket Full of Rye (1953) står følgende presentasjon: «She was a tall, long-legged girl, not beautiful but with a charm that was made up of vitality and a warm-hearted personality.» Det er jo meg, hoho! Christie byr alltid på svært treffende beskrivelser, og hun er ikke redd for å skrive at folk ikke er pene, hun forholder seg til folks utseende på en helt nøytral måte. Sånn skulle jeg ønske at det var i større grad, og jeg synes uansett at sjarm er viktigere enn skjønnhet. Hvem gjør vel ikke det, egentlig? Hvem er det egentlig som mener at utsiden betyr mer enn innsiden? Når folk dør, står ikke andre i begravelsen og sier «det er trist at han/hun er borte, for han/hun var så fin å se på». Da snakker vi selvfølgelig om vedkommendes personlighet. Personlighet har jeg, det vet jeg jo.
Det går altså greit for tida. Nå er det som vanlig i hodet mitt, slik det har pleid å være. Jeg ser meg minst mulig i speilet, liksom, men slik har det alltid vært. (Da vi flyttet til London i 2015, for eksempel, hang det et digert speil på den ene veggen i stua i leiligheten vår. Jeg vil helst slippe påminnelser om hvordan jeg ser ut, så det var plagsomt den første måneden – jeg merket at det gjorde meg nedtrykt, men det var ikke aktuelt å fjerne speilet, for det fikk rommet til å virke større og lysere, og jeg ville ikke behøve å si noe til kjæresten min. Til slutt ble jeg heldigvis vant til det, vant til å ikke se ditover når jeg oppholdt meg i stua. Det meste går seg jo til.) Jeg prøver å være bevisst på hvordan jeg tenker. Jeg vil jo være glad, jeg vil beholde tilværelsen slik den er, jeg vil gifte meg med favorittfyren min, og jeg vil helst ikke føle meg stygg i mitt eget bryllup. Jeg vet at jeg trolig kommer til å gjøre det likevel, for det er jo liksom standard-innstillingen min, men jeg jobber med det.
Jeg tvinger meg selv til å legge ut noen bilder av meg på bloggen og på Instagram likevel. Hver eneste gang jeg får det til, er det en seier. Jeg prøver å gjøre det med jevne mellomrom, i forsøk på en slags normalisering og bevisstgjøring. Det må faktisk være lov å ta plass på sosiale medier, som i hverdagen for øvrig, selv om man ser under middels bra ut. (Jeg mister for øvrig Instagram-følgere hver eneste gang jeg legger ut et bilde av meg. Hver eneste, bidige gang, helt uten unntak. I rest my case, haha.) Jeg har ikke orket å publisere noen skikkelige se-min-kjole-innlegg her på bloggen siden den kjipe hendelsen i fjor vår, men det kommer nok. Jeg har godt av å gjøre det, og andre har godt av å se slike bilder. Som en påminnelse om at det går en masse helt ordinære mennesker rundt her på jorda, selv om vi ikke alltid gjør så mye ut av oss. Vi er her, og vi er like mye verdt som de vakre folka. Kanskje mer, fordi vi må jobbe hardere for alt. Vi får ingenting gratis. Ingen har hjulpet meg opp og fram bare fordi de likte synet av meg. Alt jeg har oppnådd og utrettet i livet, har jeg klart på egenhånd. Det føles bra.
Jeg stoler på mine egne evner og egenskaper, jeg holder fast ved selvtilliten når selvbildet falmer. Alle har sine lodd i livet. Dette er et av mine. Ser man stort på det, er det jo bare lommerusk å være misfornøyd med utseendet sitt. Mitt dårlige selvbilde har fulgt meg hele veien, og nå har jeg gjenvunnet balansen, fått igjen fotfestet, funnet tilbake til forsonelsen. Jeg trenger ikke være pen, jeg er bra nok som jeg er. Hører du, drittfyr fra metroen i Los Angeles? Jeg har kanskje ikke utseendet med meg, men jeg er et godt menneske, i motsetning til deg. Det er og blir viktigere, samme hva du måtte mene, samme hva du måtte finne på å si. Jeg gir faen i hva du synes, faktisk.
– – – – –
In other words: Here we are. Lockdown or no lockdown, it’s time. It has taken me very long to start this post, to write this post, to translate this post and to publish this post. If it can create a little more understanding or make someone make a bit less alone, it’s worth it.
I’ve always had a positive self-esteem, but a negative self-image, if that makes sense. It does to me. I’ve always trusted my abilities, but disliked my appearance. Those two things have nothing to do with each other, right? I mean, what a person looks like and what their personality is like, what kind of qualities they have, those are different things. I think we should all be considered good enough as-is. I’ve never coloured my hair, plucked my eye brows or worn any make-up apart from lipstick. I don’t care about those things, and I figure most other people don’t either. I’ve gone through life thinking that as long as I’m a good person who does her best, it doesn’t matter what I look like, because people will judge me based on what I do, not how I look. That’s not always the case, of course, and last spring I got a reminder, and it made me question everything. It took me months to find my footing after an uncomfortable incident on the metro in Los Angeles.
First, let me say that that the way I look is something I came to terms with early in life. I’m not writing this to get sympathy, I don’t need it, and I’m writing as much for my own sake as for anyone else’s. I know I’m not a looker, I never have been, and that’s okay. I grew up with a beautiful sister, I was always the other one, but I’ve known all along that if people just get to know me, they’ll find I’m worth talking to. «I win them over with my personality», just like Miranda says in Sex and the City (The Real Me, s4e2, 2001). I remember instantly relating to that line when I first heard it. I know I have things to offer, I have empathy, humour, skills and talents, people just have to look past my lackluster appearance. In today’s society, though, where selfies is the new currency, I feel very out of place. I see people everywhere who are clearly okay with, or even happy with, the way they look. People who take and share pictures of themselves all the time, because they like what they see in the mirror. I mean, I have absolutely no idea how that feels? I do post pictures of myself now and then, I make myself do it, for several reasons. For instance, I myself like it when people whose blogs I follow show their faces now and then. For the most part, though, I just want to share something I’ve done or something I’ve worn. (I actually wrote another post about this a few years ago, when I wanted to start sharing vintage finds more often.) I’d always prefer to do it without actually showing my face, though. My very first outfit post on my old blog – which has since been imported here – looked like this, and that’s no coincidence. I sometimes take pictures of myself that I can’t bring myself to share, because I’m so ashamed of how I look. I usually always smile in photos, though, because I feel like when I look the way I do, I should smile to try and make up for it. I guess I don’t look like someone battling a crippling self-doubt at all times, but I am. Whenever I actually do publish a photo of myself, here on the blog or on Instagram, it’s a huge personal victory for me. It’s always uncomfortable, but I think it’s good for me, and it’s also good for normalisation of less-than-average appearances on social media. (I lose Instagram followers every time, you know. Every single time, without exception. I rest my case, haha.) I’m using photos from 2019 that I could never publish to illustrate this post.
Okay, so we went to California last spring, and we were on the metro in Los Angeles. A man suddenly said, out of the blue, loud and clear so that everyone in the carriage heard it: «Hey, ugly-ass white girl! I wouldn’t touch you with a stick! You look like a bird!» I was the only female with white skin in the carriage, so he was definitely talking to me. It took me a moment to realise it, because I hadn’t even seen the man, much less had eye contact with him, interacted with him or spoken to him in any way, but he had certainly seen me! Everyone fell silent. It was such an uncomfortable situation. I said nothing, I didn’t look at the guy. I just felt everyone’s eyes on me, pitying me, studying the face of the girl who was ugly enough to provoke that kind of reaction. It’s not the first time I’ve been called ugly, but I guess it was the first time in my adult life, being called out by another adult. Usually grown-ups have sufficient social skills to keep thoughts like this to themselves. I don’t think this guys was entirely sober, but that didn’t make it any less uncomfortable. I can’t really explain why it hit me so hard, though – I guess maybe because we were surrounded by tan, fit, picture perfect Californians and I already felt inadequate, or because it was so totally out of the blue, or because I’d recently become engaged and was a bit emotional to begin with, or because my fellow was sitting right next to me and heard it, or because we had travelled far and slept little in the previous days – or quite simply because I agreed with what the man said.
Inside my head it looked like this: «Okay, I know I’m ugly, but did you have to say it out loud in front of all these people? How bad does it have to be for someone to feel the need to urgently express it? Synne, you need to hide. You need to stop exposing others to your appearance. These are innocent people. Everyone else is probably thinking the same thing, they wish you weren’t here, and that guy just had the guts to let you know. Others are suffering in silence. This has to stop.» At this point I could feel something breaking inside of me, something falling apart in my chest. That guy tore down something I had spent so many years building up, the belief that how you look doesn’t matter as long as you’re a good person. Well, that obviously wasn’t true. Especially not in Los Angeles, the most superficial place on the planet. Maybe he had never seen a less-than-average person without a full face of make-up on? It must have been a shock. Now we were off the metro and on the street in Downtown LA, there were people everywhere, and I was spiralling. «Oh my goodness, I’m wearing colourful clothes and bright lipstick. I must be an idiot. Synne, people like you should wear only brown clothing and definitely no make-up. You know the expression «lipstick on a pig»? That’s about you. There is no point in decorating a defective face. It’s obvious, people immediately see what your deal is, and they wish they didn’t have to. Don’t do this to them. Don’t make them have to look at you. Make yourself as small as you can. Hide.» I just wanted to disappear, and I couldn’t focus on anything, I could only hear the voice inside my head. «How do people even manage to spend time with you? Your friends probably see it as a kind of charity work. You make them look better in photos, thought, that’s something. The ugly friend, that’s a known role that someone has to play, and obviously it’s you. The ugly girlfriend, however, is not a thing. My gosh, this has been going on for too long. Your relationship probably started as a dare or a bet from his side, and now he’s stuck. Everyone is laughing behind your backs. It is just a matter of time before he dumps you and gets the money someone promised him. You actually thought there would be a wedding, didn’t you? What a ridiculous notion. Maybe he is brainwashed? He doesn’t know what’s best for him, and you can’t take advantage. You need to stop this. Break it off. Give him his freedom.» At this point I was convinced that my life as I knew it was over. We’d have to cancel the wedding, split up, move apart, sell our flat and never talk again, and I’d have to rebuild my existence. It filled me with sorrow. I could feel it building up in me, my eyes filled with tears, and I told my boyfriend that I needed a place to cry. We were now arriving at the food hall where we were getting lunch, so we agreed to meet in ten minutes, and I went to the toilets and wept helplessly. For the rest of our trip I compartmentalised the issue as best I could. I lay awake at night, I cried in the shower, but I tried not to let anything show, because I didn’t want to ruin our holiday, I didn’t want my fellow to be affected by my sadness. When we arrived home, it struck me down.
These spiralling thoughts was my reality for two months. This was going on in my mind every day, every hour, all the time. It was exhausting. It was crippling. I didn’t want to spend time with friends, didn’t want to see my family, didn’t want to work, didn’t want to go outside at all. I was so sure that it was for the best. I wanted to shelter people from my appearance. These thoughts did not seem extreme to me, they seemed perfectly logical and warranted. I was so low, so frustrated, and it felt really hopeless, because it’s not my fault that I look like this, and what was I supposed to do? I didn’t want to tell anyone how I was feeling, I didn’t want to be a bother (to an even greater extent), and in any case I figured that everyone around me were on the brink of giving up on me and pushing me away, so I was afraid. I felt like I’d been living a lie that had now been exposed. I was simply something appalling that people endured. I said the most awful things to myself in the mirror, and I meant them. I really thought that any moment someone would put their foot down and put a stop to the charade that was my life. I was just walking around waiting for everything to unravel.
It didn’t. Time passed. After a while I guess I got tired of waiting, and since that’s the way I’m wired, I wanted to make the best of a bad situation. I started saying some new things to my reflection. Little things like «when you have a coffee date with a friend, who actually wishes he or she didn’t have to spend time with you, at least you’re on time». It was something, a little spark of positivity. That felt nice, and since I’m usually a positive person, it felt familiar. The spark lit up the darkness a bit, and it grew stronger and brighter over time. «At least you’re able to give the costumers at work a good wine pairing, even though they probably lose their appetite looking at you. At least you made your family laugh, although they are all probably ashamed of you. At least you can cook a good dinner for you and your fellow, who is counting the days until he can leave you. At least you can sing, even though you’re hideous.» Gradually, day by day, I regained the feeling that I was still worth something. I slowly managed to make my way back to the place where I used to be, where I know that what I do is more important than how I look, and that if someone doesn’t like looking at me, that is not my problem, it’s theirs. When the tide began to turn, when I could feel the dark waters receding, the relief was immense. It was like I hadn’t breathed properly for months. I have since tried to work systematically with these feelings and thoughts and patterns, and I’ve slowly been digging my way back up from the dark hole I was in. I’m quite proud of having made it, to be honest. I’m happy I didn’t do anything stupid while I was down there, I’m glad I didn’t uproot my life and push everyone away. I managed to hang in there until I could regain control of my mind. I made it through. It still comes back to haunt me regularly, but I’m able to shake it off after a while. It always makes me feel awful, though, because I know I’m actually such a fortunate and privileged person, and it’s shameful to get so caught up in my own insecurities. And at my age, I’ve passed 30! I thought this was something people grew out of, but I guess not, at least not everyone. I feel like a self-centered loser for letting this affect me so much, and then I feel terribly guilty, because really it’s just a stupid little thing, and I have so much to be happy about, and then I feel even more inadequate, and I get even more down. It’s a viscous circle that I hope will become easier to break with time.
I feel better these days, I’m doing okay. I can’t take a compliment for the life of me, haha, but I’ve always been like that. I know I’m not much to look at, but I also know that’s not what defines me. The next time a grown man calls me ugly, out of the blue, in public, I hope I’ll deal with it in a better way. The best thing, though, would be if it just didn’t happen again. The best thing would be if we stopped commenting on each other’s appearance and stopped caring so much about looks. No luck there, I think, in today’s superficial, selfie-driven society. Girls and women especially are expected to be pretty, and when we’re not, it makes us feel out of place. It’s so unfair. I try to think of my face as a testament to where I come from, it is after all a mix of my family’s genes through the generations. That’s nice, but I still wish there features could have collided in my face in a more pleasing way, haha. As you understand, the self-image issue is something I’ve carried with me all my life, and something I’ve come to terms with. I found another quote lately, earlier this year, which I also related to right away. I came across this description in the Agatha Christie novel A Pocket Full of Rye (1953): «She was a tall, long-legged girl, not beautiful but with a charm that was made up of vitality and a warm-hearted personality.» That’s me! I really don’t mind being that person. I just wish appearance wasn’t such a big deal. It really isn’t, when we look at the big picture. When push comes to shove, most people will agree that it’s more important to be good than to be good-looking. I mean, when people die, it’s not like we go to their funerals and say «it’s such a pity she’s gone, because she was so pleasant to look at». We remember people for their personality. That I have, that I know.
So, these days my head is more or less where it used to be. I try to be conscious of my thoughts. I want to be happy, I want to be social, I want to keep my life the way it is, I want to marry my favourite, I don’t want to feel ugly in my own wedding. (I probably will, since that’s kinda my default setting, but I’m working on it.) I still force myself to publish pictures of myself now and then, on the blog and on Instagram. For my own sake, and for others’, as a reminder that there are less-than-average-looking people out there, although we’re less visible in the selfie stream. We’re here, and we’re worth just as much as the beautiful people, maybe more, since we have to work harder for everything, we don’t get anything for free. No one lifts us up and helps us forward simply because they like looking at us. All the things I have accomplished in my life, I’ve done on my own. That feels good. I trust my own abilities, I hold on to my self-esteem when my self-image falters. It’s just a minor issue, after all. I have regained my balance and found my footing once more, I’ve returned to where I was, in the knowledge that I don’t have to be pretty, I’m good enough as I am. Do you hear me, mean guy from the metro in Los Angeles? I’m not a looker, but I’m a good person, as opposed to you. That’s more important, no matter what you think, no matter what you might say. I actually don’t give a fuck about your opinion.
Et dryss kanel 
Fine, gode, NYDELIGE Synne <3
LikerLiker
Du er god, Karoline! Takk! <3
LikerLiker
Takk for at du deler 💚
LikerLiker
Selv takk, Lisa, for at du gjør det mindre skummelt å dele 😘
LikerLiker
Tårene trillar her eg sit, så utruleg flott skrive om eit vanskeleg og ømt tema. Eg blir alltid like glad når det kjem ut innlegg her på bloggen din, og det at du set ord på dette, det varmar hjartet (og det at du nemner Agatha Christie, tihi, eg diggar det). Tusen takk, fine deg, god og varm laurdagsklem ♥
LikerLiker
Tusen takk for gode ord, flotte Silje, både her, på Instagram og på bloggen din. Jeg setter så stor pris på støtten, jeg føler meg skikkelig heldig som har så fine «skjermvenner», hihi. Vår kjære Agatha Christie har alltid et godt sitat på lur! Stor klem tilbake!
LikerLiker
Åh, takk for denne posten! Jeg lo litt og grein og kjente meg veldig igjen.
For det første, han fyren var helt på jordet på så mange måter! Jeg vet hvordan det er å ønske at trekkene mine kunne vært satt sammen på en annen måte, men det gjør oss ikke stygge. Mennesker som leter etter feil ved andre har antakelig store problemer med å akseptere seg selv, og ønsker å finne en måte å hevde seg. Dessverre har jeg vært der selv. Etter noen tøffe år på barne- og ungdomsskolen (der jeg blant annet ble kalt fleskepølsa ved en anledning) begynte jeg å tenke på folk som stygge og pene, for å kunne plassere meg over eller under dem på en skala. Jeg hadde selvsagt også hørt alle ordtakene om at et selvsikkert smil var viktigere, men jeg var bare selvsikker med familien og noen få venner, og klarte ikke slappe av med andre på min egen alder, så det hjalp ikke så mye. Derfor ble det viktig for meg å være penere enn noen (dessverre syntes jeg jo fortsatt de fleste var penere enn meg, så strategien var ikke særlig vellykket med tanke på å bygge selvtillit).
Etterhvert som jeg ble voksen, hadde jeg ikke helt det samme behovet og begynte i større grad å se det pene i alle mennesker. Og særlig mennesker som var hyggelige og blide og selvsikre, akkurat som foreldrene mine hadde prøvd å fortelle meg i alle år. Sånn som smilet ditt, som jeg synes er helt fantastisk og gjør meg glad. Nå lever jeg godt med utseendet mitt, selv om jeg kvier meg for å legge ut bilder der jeg ikke ser ut som den peneste varianten av meg selv. Av og til gjør jeg det likevel, og det er en seier for meg. Jeg tror ikke jeg hadde taklet en sånn kommentar som du fikk så veldig godt, så jeg håper jeg slipper å møte på noen som oppfører seg så dust.
Jeg kjente også på forventningspresset rundt at man skulle være en nydelig brud, men det er tross alt viktigere å være en lykkelig brud. Beklager avhandlingen og takk for at du delte! ;)
LikerLiker
Selv takk, Karen, for veldig oppmuntrende ord, og for at du selv ville dele dine tanker og erfaringer! Det er modig av deg, og jeg setter stor pris på det. På den ene siden er det fint å vite at man ikke er alene om slik usikkerhet, og på den andre skulle jeg ønske at ingen behøvde å gå rundt og kjenne på slike følelser… Vi er bra nok som vi er, alle sammen, selv om samfunnet og omverdenen og kulturen iblant bidrar til å undergrave den sannheten.
Du har nok helt rett i at han fyren trolig hadde sine egne ting å stri med, men jeg synes det er så dårlig gjort å rive ned andre i et forsøk på selv å føle seg bedre. (Hva man tenker er én ting, men hva man sier høyt er en annen.) Uansett så håper og tror jeg at denne kjipe perioden har gjort meg mer i stand til å gjenkjenne disse følelsene og tankemønstrene, slik at jeg kan jobbe med dem, så det kommer jo alltids noe godt ut av alt.
Jeg kjenner meg også igjen i den forventningen om å være en vakker brud, ja – det ser jeg på som utenfor min rekkevidde, haha, men jeg er heeelt sikker på at jeg kommer til å være en lykkelig brud, og det er som du sier mye viktigere! Dessuten prøver jeg å slå meg til ro med tanken på at det jeg ser selv, ikke alltid stemmer overens med det andre ser. Det er jo tross alt slik at jeg synes absolutt alle bruder jeg ser bilde av er vakre, og det er jo nettopp fordi det finnes så mange former for skjønnhet, og ikke minst fordi at det alle bruder har til felles, er at de ser så glade ut!
Igjen, tusen takk. Du er god!
LikerLiker
Dette var fint og gjenkjennelig å lese. Takk!
LikerLiker
Selv takk, flinkeflotte Linn!
LikerLiker
Han LA fyren: For. En. Dust. Eg har alltid hatt respekt for det du skriver og no enda meir. Så modig skrive, og så utrulig trist å tenke at du føler det sånn. Du er jo så fotogen, og du må ha veldig sterk psyke for å komme opp av ditt eget mørke kun med hjelp av egne tanker! Misunner deg den! Respekt, altså!
Når eg les her inne har eg berre tenkt at det er befriande med ei som går mot normen og ikkje har masse sminke, og kjører si eiga stil. Men kjenner meg likevel igjen i det du skriv…
Tok meg mange år å tørre gå ut døra utan mascara iallefall. Eg jobbar òg den dag i dag med å slappe av og puste med magen bokstavelig talt, fordi eg ville jo fra eg var lita at den skulle vere flat, som i magasinene og LA-folkene på TV, og derfor har eg automatisk holdt inne magen i alle år. Er over 30 no! Har gode magemusklar då. 😂
Eg har òg holdt meg unna bilder når folk absolutt skal forografere (har òg fleire veldig vakre og selfieglade søstre). Alltid sett megakritisk på bilder av meg og blitt oppgitt. Men så har eg som du, trur eg, hatt sjølvtillit og fått betre sjølvbilde spesielt kanskje etter skulegangen. Meir tillit til å drite litt i trender og normer, bruker kun mascara og litt rouge, har aldri farga håret av rein latskap og ser ikkje grunnen til å bruke masse penger på det og få slitt hår, eg velkomner mine kommande grå hår og rynker. Det er jo sjarm, og andre ting er viktigare, heilt enkelt!
Og faktisk har fleire sagt at dei misunner meg min «casual tilnærmelse» til klær, stil og sminke.. Har til og med fått høre at eg nærmest er litt «fransk» i stilen, uten å prøvd på det i det heile. Men eg er jo berre lat! 😂 (hm, det er kanskje det som er typisk fransk, zero effort.. 😊)
Eg likar bloggen din så godt for du fokuserer meir på andre fine ting enn kva andre motebloggere gjer. Den er kreativ, positiv, informativ(elskar vin-inlegga og kvardagsinlegga) og inspirerande!
Så vil berre seie til slutt: fortsett med din interessante blogg og takk for modig deling av noko mange vil kjenne seg igjen i! Hald hovudet høgt mot vårsola og nyt dei små tinga i livet (som du jo allereie gjer 😉). <3
Klem fra trofast leser!
LikerLiker
Hei! Tusen takk for at du leser, og for veldig hyggelige ord om bloggen – det setter jeg skikkelig stor pris på!
Vet du hva, her tror jeg du er inne på noe, når det gjelder en litt fransk stil! Jeg får også stadig høre at jeg ser fransk eller parisisk ut, og jeg gjør jo mindre med håret og ansiktet mitt enn de fleste, haha. Kanskje den beste måten å se «effortless» ut på er å faktisk være ganske effortless – det gir jo mening! Jeg omfavner også grå hår og smilerynker, og tenker at jeg har gjort meg fortjent til dem, hoho. Jeg har definitivt tenkt å fortsette sånn, det er slik jeg er vant til å gjøre det, og slik jeg vil ha det. Det er alltid fint å se andre som også velger en avslappet stil, som går litt mot strømmen, særlig når skjønnhetsidealet står så sterkt og bidrar til at så mange gjør så mye forskjellig for å tilpasse seg en slags norm. Jeg synes forresten at dette med flate mager (på snakk om urealistiske idealer) er så frustrerende – altså, magen er jo et organ, og den er ment å fylles med mat, og en person som er mett og glad, har ikke flat mage. Uansett hvordan man er bygget og hvor mye man veier, liksom. Når vi tilfører kroppen vår næring, når systemet vårt fungerer normalt og vi lever sunt, vil størrelsen og fasongen på magen vår variere naturlig av seg selv. Da er det jo helt tullete at idealet er en helt flat mage til enhver tid. Hvor kommer det fra, liksom? Det er jo ikke noe ideelt ved ikke å ha spist, tvert imot. Nå merker jeg at jeg sklir litt ut her, hoho, men jeg håper i hvert fall at du og de sterke magemusklene dine kan ta en pause nå og da, og trekke pusten dypt og spise godt og slappe av. Det fortjener du.
Takk igjen, for at du selv ville dele, for gode innspill, for oppmuntrende ord. Det betyr mye for meg!
LikerLiker
Hei, jeg kjenner deg ikke, men har bare kost meg med blogginnleggene dine lenge. Det er mange måter å være attraktiv på, og selv om man ikke er standard pen betyr det ikke at du er stygg, for det er du ikke. Du er kul, det er uansett bedre.
LikerLiker
Hei, Ingvild! Hjertelig takk for gode ord; man trenger jo ikke kjenne noen for å få dem til å smile, slik du får meg til å smile nå. Jeg vil heller være kul enn pen, haha, så jeg tar det til meg!
LikerLiker
Something I figured out a few years ago: only unhappy people are mean. That guy was obviously an unhappy asshole. Thanks for posting about this because most of us (if not all?) have our insecurities.
LikerLiker
I think you’re right, Naomi. That guy probably had his own issues, and even though that’s no excuse to be mean, I also believe that there is a correlation. Do people make themselves feel better by making others feel worse? That’s so unfair, but I guess we have to work on ourselves when we can’t change others, and I never want anyone to be able to get to me like this again. Hopefully I’m stronger now, so that something good came of it. You’re right about insecurities as well – I do think most people have them in some degree or other, and maybe if we are more open about them, we can help each other feel better. Thank you for your kind words, now and always, I truly appreciate it! I hope you are well!
LikerLiker
Takk for et ærlig og godt innlegg! Den graden av entitlement som mannen på metroen viste, er dessverre et uttrykk for et samfunnsproblem. Svært mange menn mener at de har rett til å ytre seg høyt om damers utseende, enten det er i positiv eller negativ retning. Begge deler er ubehagelig, selv om negativ oppmerksomhet er verre fordi det i tillegg påfører denne skammen. Men egentlig er det mannen som burde føle skam, fordi han overskrider andres grenser. Å bli ansett som pen av en slik mann burde slett ikke være noen kompliment.
Det er i grunnen rart at negative kommentarer går så hardt innpå oss, uansett hvor slem personen er som sier det. Slike kommentarer er skyts som treffer rett i den instinktive delen av hjernen, tror jeg, som fortsatt er opptatt av å bli likt av alle for å overleve. Jeg jobber selv med å frata slemme mennesker definisjonsmakten over meg. Det er jeg som bestemmer hvorvidt meningen deres har verdi, prøver jeg å tenke.
LikerLiker
Hei! Mange takk til deg også, for et riktig godt innspill. Du har nok helt rett, dessverre. Her er det mange strømninger i samfunnet som jobber sammen, og som har gjort det lenge. Det er som om mange gutter og menn tenker at de har noe med hvordan jenter og damer ser ut, at det liksom angår dem, at de har rett til å mene noe og uttale seg om utseendet deres. For noe tull, for noe herk! Det er jo mange hundre år med objektivisering, med bedømming og vurdering av kvinners ytre, som ligger bak. Altså, tenk hvilke signaler missekåringer sender? At det sitter et panel med folk og gir damer poeng? Det er egentlig helt sykt. Nå skal jeg ikke skrive meg helt bort her, men poenget er at du setter fingeren på noe vesentlig. Jeg innser jo at denne fyren var en kjip type med dårlige holdninger, og jeg skulle definitivt ønske at jeg ikke lot meg påvirke av ham i det hele tatt, for jeg er også enig i at det er rart at vi tar negative så tungt. Vanligvis er jeg egentlig ganske flink til å sile ut sånt, men akkurat her gikk det altså galt, fordi han traff en nerve, noe jeg alltid har slitt med. Du har nok uansett rett i at instinktene våre også spiller inn, og her følte jeg meg vel spesielt utsatt og sårbar sånn ubevisst, tipper jeg. Jeg håper og tror at jeg ville takle en lignende situasjon bedre om det skulle skje igjen, og det med andres definisjonsmakt er absolutt et godt poeng. Jeg har som regel tenkt at om noen ikke liker hvordan jeg ser ut, er det ikke mitt problem, det er deres problem. Det er godt å være tilbake på et slikt sted, rent mentalt, og jeg har tenkt å bli her, hihi.
Takk igjen, for støtten, og for smarte refleksjoner!
LikerLiker
Men Synnebollen!! Alt inni meg nå skriker bare «neeeeeeiiiiiii! Du tar så feil!!!!» (Så får du bare ikke tro meg da!) Jeg blir veldig overrasket over at du tenker sånn om deg selv! Skjønner at usikre drittsekker på metroen kan ha noe med det å gjøre…..
Jeg forstår absolutt følelsen, men du skulle bare visst hvor vakker du er! Det lyser igjennom! Alle som møter deg, sier til meg etterpå, «gud hun er så flott, hun er så stilig, hun er så sjarmerende, jeg blir forelsket» osv osv. Jeg vet du ikke ville ha komplimenter, men du er bare helt nydelig…! Og ja, om man har en bedriten personlighet, blir nok utseende deretter! Alle trenger ikke være «pene»… Vit at du er spesiell, og mange legger merke til deg pga det, i positiv forstand!
Noen ganger sier jeg til meg selv «jeg liker faktisk å være litt støgg!»
Det føles godt! Prøv det du og! ;D
Stor klem fra meg
PS. Du har det fineste, største smilet! Og hey, du har da store fine lepper?!!
LikerLiker
Takk, kjære Ida! Jeg blir helt rørt. Jeg jobber med dette, jeg lover, og jeg tror du har rett i at det iblant kan være litt befriende å bare omfavne det støgge, haha! Kanskje jeg skal kjøre «jolie laide» som mitt varemerke? Det er jo ikke som om vi skylder noen å være pene å se på, selv om samfunnet rundt oss prøver å få oss til å føle det slik. Vi får bare fortsette å være oss selv, med gode og dårlige dager, og jeg vil jo uansett heller være interessant enn pen. Takk igjen for gode ord! Jeg er så glad for at vi er venner! <3
LikerLiker
Jeg er også glad for at vi er venner! Gleder meg til å se ditt vakre, strålende fjes igjen! (Corona go home!!) YOU are something else! Håper vi kan diskutere dette irl, veldig interessant tema, med tusen måter å se det på. Klemz
LikerLiker
Takk for din historie, det var en gave å lese. Takk!
Og du? Jeg digger deg!
Og! Helt ærlig, du er mer enn under middels pen altså. Jeg syns du ser helt normalt pen ut. Virkelig. Du ser sunn og normal ut.
LikerLiker
Så snilt sagt av deg! Selv takk, for fine ord, jeg setter stor pris på dem!
LikerLiker
Tusen takk for at du deler en så hudløs og ærlig tekst. Den sier så mye om hvordan det er å være menneske, man kan sårbar og sterk om hverandre. Teksten satte i gang mange refleksjoner, og jeg kommer til å bære den med meg lenge.
LikerLiker
Hjertelig takk, Marit. Jeg har skrevet på denne teksten i ni måneder, nettopp fordi jeg ville forsøke å beskrive saken på en utfyllende og nyansert måte, så en slik tilbakemelding betyr mye for meg!
LikerLiker
Hei, Synne! En såkalt ‘lusker’ som gjør seg til å kjenne her… har lest bloggen din i mangemange år – liker den veldig godt! Uten at jeg har gjort noe annet enn å lese den. Du er kjempe karismatisk. Flink til å skrive. Skriver om ting som jeg synes er spennende, lærer meg noe nytt – får meg til å prøve nye spill (Takk for blant annet Stardew Valley – du er en helt!).
Og jeg forstår så godt det du skriver her. Det er en veldig sår og ubehagelig måte å se seg selv på. Fordi den mye bygges på at man sammenligner seg selv opp mot alle andre, og jeg personlig opplever at alle jeg er glad i er vakre mennesker. Jeg gjør mye det samme som deg – prøver å vri meg unna gruppebilder hovedsaklig. Kler meg litt ekstra fint som et forsøk på at klærne skal få oppmerksomhet fremfor meg. Og jeg er fult klar over at det er selvbildet mitt det er noe galt med. Jeg vet at resten av verden ser meg annerledes. Men det er noe med det at utseendet er det alle umiddelbart ser. Folk gjør seg opp en formening om det automatisk. Ikke alltid på godt eller vondt, men man plasserer det i en slags kategori. Jeg kan også bli superparanoid når jeg er ute å går på gata, om jeg oppdager at noen ser på meg. «Har jeg noe i ansiktet?». Prøver å gjøre meg liten, gjemmer ansiktet i skjerfet eller bak håret mitt. Også skammer jeg meg. Fordi jeg vet det er noe rart med hvordan jeg reagerer, og at jeg gjør noe stort ut av noe som egentlig ikke var noe i det hele tatt. Jeg har blitt litt flinkere. Jeg prøver å ikke bli satt ut når noen komplimenterer meg, jeg klarer å si takk. Men jeg tror ikke på det. Jeg tror derimot på folk når de sier kjolen min er fin. Sukk. Det er vondt, og vanskelig å snakke om med folk. Så I feel you! Så godt. Så takk for at du setter ord på det, og jeg håper du føler deg bedre! Fordi du er skikkelig bra. Og du ser bra ut. Fordi det som virkelig tiltrekker folk er energien noen gir – følelsen de sitter igjen med etter å ha møtt noen. Hilsen en helt fremmed.
LikerLiker
Hei! Takk for at du leser, og for kommentaren, og for gode ord. Det er skikkelig fint å høre at du får noe ut av bloggen, liksom. Så stas at Stardew Valley falt i smak hos deg også! Det har gitt meg sååå mange timer med glede, hoho!
Du er altså ikke alene. Vi er sammen om å ha det slik. På den ene siden er det godt å vite at man ikke er den eneste, men på den andre skulle jeg ønske at vi slapp å gå rundt med slike vonde følelser og tunge tanker. Vi fortjener bedre, begge to! Vi er bra nok som vi er, sånn egentlig, selv om det ikke alltid føles slik. Jeg håper at du også kan ha gode dager, og at det blir lettere med tida, for oss begge. Jeg ser på det som en balansegang: Vi får prøve å bli flinkere til å ta det til oss når noen sier noe fint, og samtidig holde på vissheten om at det ytre ikke egentlig betyr noe som helst, hihi. Når det er sagt: Jeg merker jo på det du skriver at du er et godt menneske, at du er skarp og snill og reflektert, og jeg er sikker på at du er like fin utenpå som inni. Tusen takk for at du ville dele dine tanker og erfaringer med meg. Det setter jeg veldig stor pris på. Stor klem herfra!
LikerLiker
Oi.
Jeg vil karakterisere meg selv som en estetiker. Jeg bruker mye tid på å finne, se på og lage ting som er visuelt tiltalende. Og for meg er en av grunnene til å følge deg nettopp at jeg synes du har et spennende og tiltalende utseende og stil! Og jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke har med grenseoppgangen mellom det stygge og det vakre å gjøre. Det har aldri slått meg en gang at du kan karakteriseres som stygg. Jeg kjenner deg ikke, men jeg har sett deg en gang i den virkelige verden, på bussen for flere år siden. Da tenkte jeg at du har et slående utseende. Dersom man ikke kan se på det som skjønnhet, så har man en snever (og kjedelig!) definisjon av det vakre, tenker jeg. Jeg jobber med bøker, og en nærliggende metafor fra bokverdenen er omslaget: Omslaget til en løkkeskriftroman er designet for å treffe et bredt publikum, med harmoniske farger og vakre, men ofte litt klisjefylte foto eller illustrasjoner. Men hva med omslaget til nisjeromanen i hylla ved siden av? Det har uventede fargekombinasjoner og en illustrasjon man får lyst til å bruke litt tid på, og mange vil synes det er vel så vakkert.
Det ER jo forskjellig hva vi synes er pent. Jeg har selv et markert og lite ordinært ansikt, og jeg kan kjenne meg igjen i usikkerheten. Det finnes mennesker som synes jeg er godt over gjennomsnittet pen, men det finnes også mennesker som ikke skjønner hva de førstnevnte snakker om. Og siden det negative lett tar større plass i hodet enn det positive, er det fort gjort å glemme at den første gruppa finnes. Så jeg har faktisk laget meg en liste i hodet, med komplimenter jeg har fått fra mennesker utenfor den nærmeste kretsen. Gjør det, og hent den fram når det røyner på. Du er jo faktisk en vakker nisjeroman!
LikerLiker
Hei! Hjertelig takk for en veldig fin kommentar. For det første setter jeg stor pris på de gode ordene dine, og for det andre synes jeg at din metafor fra bøkenes verden fungerer veldig bra. Altså, det er jo en kjent sak at man ikke skal «judge the book by its cover»! Det var jo det han dusten gjorde, og det er det sikkert nok av folk som gjør, men vi andre vet jo at det ikke er slik det skal gjøres, hoho. Du har så rett i at de mest interessante bøkene ofte har omslag som skiller seg ut, er mer iøynefallende, mer tankevekkende og mindre mainstream, i mangel på noe godt norsk ord. Jeg vil mye heller være en nisjeroman, hihi – og jeg skal gjøre som deg, jeg skal lage meg ei liste over komplimenter! (Jeg kommer til å hente noen fra kommentaren din, og fra kommentarfeltet her for øvrig. Jeg har virkelig de fineste leserne i verden!) Det var en god idé, og en fin måte å gi det positive mer plass enn det negative på, for du har helt rett i at sistnevnte ofte presser seg fram. Jeg skal jobbe videre med dette, og jeg blir så glad for denne typen støtte. Takk igjen!
LikerLiker
Respekt🙏🏻
LikerLiker
Takk!
LikerLiker
Synne! Som jeg beundrer deg. Jeg lo og jeg gråt, og jeg gråt og jeg lo da jeg leste dette blogginnlegget. Takk for at du deler noe som er så vanskelig, og som såå mange ikke hadde turt å skrive. Og som de fleste andre her sier: Han LA fyren kan ta seg en.stor.bolle.
Mentalt STERK ser jeg også nevnt i kommentarfeltet. Kunne ikke vært mer sant. Du løftet deg selv ut. Jeg blir stolt. Du viser at det er mulig.
Det er rart hvor mye makt ord fra et ukjent menneske kan ha. I alle fall om det pirker borti noe man med hele sitt vesen tror er sant. Hele mitt selvbilde var lenge (ca 20 år?!) preget av noe en gutt på 9 sa til meg da jeg var 4. Det gjør meg ydmyk og ekstra påpasselig med å være et menneske som løfter opp. Og selv om jeg er 100% enig med deg i at å være god, snill, morsom og kul (som du er) er mye viktigere enn utseende, så gir jeg meg selv lov å si at du er bare fin. Jeg har alltid sett på deg som en som bærer seg selv med respekt og verdighet og du oser en trygg selvtillit. (Jeg ville aldri tenkt selvfølelsen ikke var tilstede.) Det er vakkert det! Jeg tør ikke en gang gå på kiwi uten at hvertfall bryn og hud er på plass. Jeg har mye å lære. Så igjen. Takk for at du deler herlige deg!
God klem syn2syn
LikerLiker
Kjære Synnøve, takk for kommentaren! Du er så god! Takk for at du deler selv også, det setter jeg stor pris på. Det er jo som regel slik at man ikke er alene om å være usikker, dessverre, og at det kommer noe godt ut av å være åpen om slike ting. Du har så rett, det er helt drøyt at fremmede mennesker og små ord kan ha så stor innvirkning på oss. Jeg blir veldig oppgitt ved tanken på han niåringen (for en dritt!) og trist ved tanken på at det han sa gikk sånn innpå deg. Jeg vet hvordan det føles, som du forstår, å gå rundt og føle at man ikke strekker til. Slik har mesteparten av livet mitt artet seg, og nå håper jeg at jeg kan bli stadig flinkere til å jobbe med tankene og følelsene mine rundt dette temaet. Da hjelper det å kjenne så snille, støttende, inspirerende folk som deg! Forresten er du jo så flott på alle måter, så fin både inni og utenpå, det må jeg bare ha sagt. Takk igjen! Stooor klem!
LikerLiker
Tusen takk for gode ord, kjære Synne. Jeg har heldigvis etterhvert lært at sårbarhet er noe mektig og flott. Det er derfor fint å kunne dele noe tilbake når du er så vanvittig kul og sterk, og forteller hvordan du har hatt det. Jeg håper du og din kjære har det så GODT som mulig i denne rare tiden vi er i nå. Store beundrende klemmer fra et sted i oslo. (Og nå skal jeg se om jeg et eller annet sted på bloggen din kan finne ut hvilken vin jeg burde handle inn til påskemåltidet! Juhu!)
LikerLiker
Alt godt til deg også! Lykke til med vinjakten! 😘
LikerLiker
Hei Synne! Jeg er hun som har lest bloggen din i mange år, men som aldri har lagt igjen en kommentar.
Ahh, jeg er ikke så flink til å skrive og til å formulere meg, men ville bare si/skrive at teksten din traff virkelig. Jeg ble nesten litt uvel når jeg leste den, for jeg kjenner meg SÅ godt igjen i så mye av det du skriver. Tenk at en sånn kommentar kan ødelegge så mye.
Faen, burde ikke vært lov!
Jeg kjenner ikke deg, men har alltid hatt tenkt (etter å ha lest bloggen din) at du er en person som utstråler trygghet, selvtillit og har en fantastisk karisma, noe som faktisk ikke alle mennesker klarer å få. Jeg rynker litt på nesen når du skriver at du ikke syntes du har utseendet ditt med deg, for jeg syntes helt oppriktig at du er kjempesøt (og det å være søt er faktisk noe av det fineste man kan være, mener jeg).
Ønsker deg en fin mandag, Synne! Håper du fortsetter med bloggen din i mange år fremover. Dette er helt klart en av mine favoritt hverdagsblogger. <3
LikerLiker
Hei, Anne! Mange takk for at du leser og liker bloggen, det er veldig hyggelig å høre, og hjertelig takk for kommentaren. Det er både fint og litt kjipt når folk kjenner seg igjen, for på den ene siden er det godt å vite at man ikke er alene, men på den andre siden skulle jeg jo ønske at vi slapp slike tanker og følelser. Jeg unner oss begge å ha det bra med oss selv, for vi er jo bra nok, sånn egentlig! Jeg skal jobbe videre med selvbildet mitt, og jeg setter stor pris på de snille ordene dine. Alt blir lettere med gode støttespillere. Takk igjen! Alt godt til deg!
LikerLiker
Første gangen jeg noengang har sett eller lest noe av deg, men måtte bare si at du tror du er mye mindre pen enn du er. Du ser over middels pen ut på bildene i dette innlegget i alle fall
LikerLiker
Det var snilt sagt av deg, Ane! (Velkommen hit, forresten!) Takk skal du ha!
LikerLiker
Kjære Synne. Dette var lesning som rører meg dypt inn i hjerterota og samtidig gjør at magen strammer seg. Det er vondt å høre om sånne tanker, og etter å ha vært fast leser i en årrekke og ha blitt kjent med deg via det du deler, må jeg si at jeg er overrasket over at du med det vakre smilet beskriver at du ER «under middels pen» som om det var en absolutt, vedtatt sannhet? Det er feil, skjønnhet er, som så mye annet, IKKE objektivt. Du formulerer deg kjempebra (generelt og her), men her må jeg sette ned beinet. Du har lov til å si at «JEG SYNES jeg er under middels pen» men ikke formulerer det som om det er et faktum og sånn det er. Skjønnhet er subjektivt, dermed basta.
Sånne her tanker er sikkert noe som har eksistert siden tidenes morgen, men jeg er ganske overbevist om at det er forsterket drastisk i disse selvsentrerte selfie-tider hvor man hele tiden skal vise seg fram. Det er faktisk en av grunnene til at jeg verken bruker Instagram eller Snapchat, jeg vil ikke være en del av den dominerende selvabsorberende kulturen (vet at mange selvfølglige ikke bruker disse mediene slik, men av det jeg har sett er det et høyt fokus på en selv, meg, meg, meg, høyere enn det jeg mener er sunt).
Uansett, jeg kjenner meg igjen i noen av disse tankene, tankene om at en selv og andre synes en er stygg. For snart fire år siden ble rammet av noe dritt som heter Bells parese der halve ansiktet lammes pga. betennelse på ansiktsnerven. Det gikk aldri helt tilbake og jeg er fremdeles delvis lam noen steder på den ene siden, og verst av alt har jeg fått noe som heter synkinesi som betyr at øyet, munnen og halsen er feilaktig koblet til hverandre slik at øyet strammer seg når jeg smiler og spiser, for eksempel. Jeg tok få bilder av meg selv før dette skjedde (siden jeg allerede da var kritisk til selvfokuset som er så typisk for vår tid – vi er ikke skapt for å være bevisst hvordan vi ser ut til enhver tid, speil og kamera er en menneskelig oppfinnelse), men enda færre etter lammelsen. Å plutselig være så asymmetrisk gjør noe med en, du må bli kjent med, for ikke å snakke om akseptere, ditt nye ansikt. Jeg ser meg sjelden lenge i speilet og synes egentlig det er befriende. Samtidig er det kjipt å se bilder/video av en selv fordi det ansiktet jeg ser i speilet og har blitt vant til og kanskje ennå ikke helt akseptert, er motsatt, speilvendt av det fjeset alle andre ser, og de forskjellene kommer tydeligere frem når man er såpass asymmetrisk som det jeg er post paresen. Jeg har et lyst sinn som deg og prøver å gjøre det mest positive ut av situasjonen, det kunne vært verre, jeg er ikke helt lam og jeg har i det minste fått smilet tilbake selv om det er skeivt.
Det er svært sjelden jeg skriver og snakker om lammelsen med andre, og fikk plutselig et behov for å dele litt om det nå etter å ha lest denne ærlige teksten. Generelt går det greit å ha et asymmetrisk ansikt, selv om halsen og øyet blir litt vel overivrig til tider. Jeg vet ikke hva andre tenker, de jeg har blitt kjent med de siste fire årene har ikke sett den tidligere, mer symmetriske meg før, og de jeg kjente før og som ser forskjellen, tja, trenger jeg egentlig bruke tankekapasitet på å gruble på hva de skulle måtte tenke?
Tusen takk for at du deler så mye av deg for oss som leser bloggen din. Dette temaet fortjener spalteplass i en avis (f.eks. Moderne tider i Klassekampen), du er ikke alene om å ha sånne tanker.
LikerLiker
Tusen takk, Astrid, for en veldig fin kommentar. Takk for at du leser, takk for snille ord om teksten og om skribenten, og takk for at du selv ville dele. Det betyr mye for meg.
Hoho, jeg har vel kanskje bare godt av en liten smekk på lanken som følge av mine bastante uttalelser. Jeg vet jo egentlig at sånt er subjektivt. Likevel er det altså slik min opplevelse er, det er slik jeg alltid har følt det, så det framstår som en sannhet for meg. Sånn er det bare, liksom. Det er vel også derfor jeg aldri har klart å ta til meg komplimenter, jeg ser rett og slett på det som løgn, hahahuff. Jeg jobber med disse oppfatningene, jeg lover.
Jeg tror du har helt rett i at det er noe typisk menneskelig og ganske tidløst ved slik usikkerhet, og samtidig er jeg enig i at det må ha blitt verre av sosiale medier og det du så treffende kaller en selvsentrert kultur. Jeg bruker lite tid på sosiale medier sammenlignet med mange andre, for jeg merker at det tar mer enn det gir, og jeg lurer veldig på hvordan den oppvoksende generasjon vil få det med seg selv, når «se på meg»-greia står så sterkt. Vi får bare forsøke å være en motvekt, hihi.
Åh, det var kjedelig å høre at du er blitt rammet av noe slikt. Jeg hadde ikke hørt om hverken Bells parese eller synkinesi før nå, og sånn skulle jeg ønske det kunne forblitt for din del også, at du hadde sluppet det hele. Det må være en veldig spesiell opplevelse å måtte bli kjent med sitt eget ansikt på nytt, slik du beskriver, for vi er jo som regel veldig klar over (kanskje i overdreven grad, haha) hvordan vi ser ut. Jeg synes måten du virker å forholde deg til situasjonen på, og måten du skriver om den på, vitner om en helt enorm styrke. Jeg blir imponert og inspirert, og dette understreker bare inntrykket jeg har fått av deg, gjennom bloggen din og kommentarene dine, i løpet av disse årene. Jeg er helt sikker på at de som er så heldige å ha deg i omgangskretsen sin, er altfor opptatt med å følge engasjert med på alt du sier, til å tenke over asymmetrien i det hele tatt. Du er rå!
Du har forresten helt rett i at man uansett ikke bør bruke energi og tankekapasitet på å lure på hva andre tenker om en. Det pleier jeg egentlig å være skikkelig flink til, og det har jeg heldigvis funnet tilbake til etter den kjipeste perioden. Hva andre måtte synes når de ser en, er ikke mitt problem, og ikke ditt heller. (Mine egne meninger kan være problematiske, i aller høyeste grad, men som regel klarer jeg å holde dem i sjakk, hehe.) I likhet med deg synes jeg det er befriende å ikke studere speilbildet mitt, for det får jeg ikke noe ut av, og i det hele tatt prøver jeg å tenke minst mulig på utseende, både mitt eget og andres. Prøver, altså. Jeg lykkes ikke alltid, men jeg prøver.
«Jeg har i det minste fått smilet tilbake selv om det er skeivt», skriver du. Det syntes jeg var helt nydelig, faktisk. Akkurat sånn må man tenke, den typen positivt fokus og sunne holdninger er nøyaktig det som skal til. Jeg blir helt varm om hjertet, Astrid, av at du er så åpen og så sterk. Jeg setter veldig stor pris på at du valgte å dele dette med meg, og for støtten for øvrig. Takk igjen!
LikerLiker
Hei Synne. Jeg har aldri kommentert bloggen din, men har lest fast i årevis. Jeg ville bare si takk for dette innlegget! Her setter du ord på følelser jeg selv har slitt med flere ganger i løpet av livet. (Og selv om du ikke ber om komplimenter, så må jeg bare føye til noe her: jeg har sett deg et par ganger i offentligheten på Grünerløkka ((haha, det er så rart å se folk som ikke aner hvem du er, men jeg vet hvor du nettop var på ferie liksom)) og jeg har hver gang tenkt at du ser så smekker og gjennomført ut. Bare så det er sagt)
LikerLiker
Hei, Lisa! Takk for at du leser, og takk for kommentaren!
Det er skummelt å dele sånt som er personlig og vanskelig, men jeg tror vi har mye å tjene på å være åpne om sånt, og så er det jo litt godt å vite at man ikke er alene. Jeg skulle selvfølgelig ønske at du hadde sluppet å slite med lignende ting, da… Vi er bra nok som vi er, begge to. Iblant glemmer man det, men det er helt sant, alltid.
Så morsomt at du har sett meg ute på vift, forresten – neste gang må du gjerne komme bort og si hei, om du får lyst til det! Takk igjen for gode ord!
LikerLiker
Så vondt å lese om hvordan du har hatt det, men så godt du har kommet rundt den forferdelige opplevelsen. Dessverre tror jeg alle minst en gang har opplevd noe lignende. Å slenge ut noe drit om andres utseende er så utrolig lettvint og kan dessverre være veldig effektivt i å såre andre, alle har noe de synes er sårt ved seg selv som ikke andre legger merke til eller legger vekt på.
I fjor høst en gang, tror jeg, trådte jeg inn i en retro møbelbutikk på Grunerløkka, og der var du sammen med en mann, tror det må ha vært din forlovede. Min første tanke var at «å, der er den stilige, kule dama som skriver den fantastiske bloggen» og å si hei og takke for alle de fine blogginnleggene dine. Jeg smugkikket på deg mens jeg så meg rundt i butikken, og ble slått av hvordan du førte deg, veldig elegant og rakt, den rene huden og trekkene og stilen, kjente en utstråling og karisma, og syntes du og kjæresten din var et slikt pent par.. turte dessverre ikke si hei, er litt sjenert, men mitt inntrykk av deg, både etter å ha sett mange bilder på Instagram og bloggen og litt irl, er at du er mye penere enn mange andre. Du er kanskje ikke klassisk pen (det synes jeg er ganske kjedelig i grunn), men pen er du. Virkelig.
LikerLiker
Hei! Hjertelig takk for kommentaren. Jeg tror nok du har rett, jeg tror altfor mange har lignende erfaringer, og jeg blir så frustrert ved tanken på folk som bare snakker uten å tenke, som ødelegger for andre, og som ikke engang skjønner hvor stor innvirkning slengbemerkningene deres kan ha. Jeg velger å tro at det å være åpen om sånt som gjør vondt, kanskje kan ha noen positive virkninger, både ved at noen føler seg mindre alene, og ved at noen andre kanskje tenker seg om før de åpner munnen. Jeg vet ikke, men kanskje.
Haha, det var sikkert Jonasflotte og jeg som var ute etter inspirasjon til den nye leiligheten! Så morsomt at du kjente meg igjen, hihi – og om det skulle skje på nytt, må du selvfølgelig veldig gjerne komme bort og hilse på. Her var det mye som var veldig snilt sagt, så jeg blir rent forlegen. Jeg setter veldig stor pris på den gode ordene dine! Takk igjen!
LikerLiker
Her var det så mye jeg kjente meg igjen i!
Jeg har vel også et ansikt som genene liksom rotet det litt til for. Jeg har noen pene trekk, og noen mindre pene trekk, men de er liksom hulter til bulter og jeg kommer aldri til å være uanstrengt pen, estetisk riktig eller hva man nå skal kalle det. Og det har jeg slitt mye med, med pene venner, i møte med andre mennesker, i forholdet mitt og med meg selv. I perioder har det gått til hodet på meg så til de grader, alt jeg har sett er de stygge trekkene, og det har gjort livet trist og slitsomt.
I motsetning til deg bruker jeg sminke, jeg synes sminke er gøy, men bruker minimalt tid, penger og krefter på det. Det er liksom det vanlige opplegget. Dette handler ikke om at jeg føler jeg må passe inn i noe, men at jeg føler meg penere med, enn uten. Det tror jeg heller ikke handler om samfunnets standarder, men at jeg ser at sminke fremhever de trekkene jeg synes er ok ved meg selv. Jeg får ganske fine øyne med mascara feks, i motsetning til uten med helt lyse vipper som gir mine øyne et slags griseaktig preg. I mine øyne. Det handler kun om meg, og ikke hvordan andre ser meg. Jeg kan fint gå uten også, jeg bare liker meg selv bedre med. Så er det selvfølgelig helt lov å tenke at sminke ikke er noe man orker, og at det ikke bidrar til noe bedre selvbilde.
Men noe du skriver kjenner jeg at jeg ikke er uenig i, nødvendigvis, men som jeg ikke tenker er en sannhet man bare skal godta. Du sier at du ER uheldig med utseendet, og at det dermed ikke er noe poeng i å si noe annet, for du vet at det ikke er sant. At venner og de som kjenner deg synes du er pen fordi de nettopp kjenner deg. Men jeg har aldri tenkt at du er stygg. Jeg har tenkt at du har et spesielt utseende. Dette gjelder bilder hvor man kanskje ser deg fra avstand. På bilder nærmere har jeg tenkt «hun har fine øyne», «hun har fint smil». Og neste gang jeg har sett et bilde av deg fra avstand er det i større grad de elementene jeg har sett. Fordi jeg har lært de å kjenne, og jeg liker enkelte elementer. Dette sier jeg ikke for å gi en evaluering av hva JEG synes om DEG, men jeg tror ikke at bare fordi man ikke har et A4-utseende, et typisk instagram-pent ansikt, så hører man automatisk til i kategorien «stygg», «ordinær» eller «uheldig». I naturen og i samfunnet rundt oss så er det mange estetikken man kanskje ikke umiddelbart tiltrekkes av. Eller legger merke til. Så ser man nærmere, oppdager særpreg, lærer å kjenne og innser at dette er noe man liker. Sånn tror jeg det kan være med menneskers utseende også. Og når man da kommer til konklusjonen om at «dette ansiktet tiltaler meg», er det en usannhet bare fordi det ikke er den standardiserte pen-jente/ikke klassisk pen, men allikevel pen og interessant utgaven? Er noe stygt fordi man ikke umiddelbart synes det er pent? Og kan det ikke være pent senere fordi man først syntes det var stygt? Er sannheten da at tingen i sin grunnform alltid vil være stygg?
For hva er det estetisk tiltalende, om ikke nettop i «the eyes of the beholder»?.
Jeg synes du har et fint smil, fine øyne. Jeg liker deg godt med rosa leppestift. Du ser veldig bra ut med håret som på den siste siden, da popper øynene dine ekstra. Dette er en sannhet for meg. Så får det bare prelle av deg, men kanskje hadde det vært godt for deg å stole på at det også kan stemme. Det kan også være EN sannhet, i mange.
LikerLiker
Tusen takk for kommentaren, Ane. Jeg synes det er både fint og litt kjedelig når noen kjenner seg igjen, hihi – det er godt å vite at man ikke er ensom om noe, og samtidig ville det jo vært best om vi slapp å gå rundt og føle at vi ikke strekker til. Egentlig gjør vi jo det, akkurat som vi er, begge to. Når det er vanskelig å holde fast ved, når det gjør oss nedfor, så er vi i hvert fall ikke alene. <3
For øvrig synes jeg det er fint å høre at sminke kan bidra positivt, og det høres fint ut å fremheve det man er mer fornøyd med – man skal jo gjøre sånt som får en til å føle seg vel! Det er jeg oppmerksom på selv også, jeg er for eksempel veldig nøye på at klærne og skoene mine skal være behagelige å gå med. Jeg trenger liksom ikke mer som gnager, haha.
Jeg har fått flere tilbakemeldinger på nettopp dette punktet, på måten jeg omtaler min oppfatning av utseendet mitt på. Jeg ser på det som konstruktiv og helt legitim kritikk, hehe, så jeg tar det med meg videre. Du har nok helt rett i at jeg ville ha godt av å endre på denne oppfatningen, av å åpne opp for andres – og du har definitivt helt rett i at det er mye som spiller inn, og at det som er spesielt, interessant, annerledes, unikt egentlig bidrar positivt, ikke negativt. Skjønnhet er svært subjektivt, det vet jeg jo innerst inne, men dette bunner nok i at jeg har hatt det sånn så lenge, det har liksom bestandig vært slik, så for meg oppleves min utilstrekkelighet som en objektiv sannhet. Jeg klarer altså ikke å godta den subjektiviteten på akkurat dette punktet. Ennå. Jeg lover at jeg skal jobbe videre med dette, og dine gode ord og lure innspill er til hjelp. Jeg setter stor pris på støtten, og på at du gir meg noe å tenke på, et vennlig dytt i riktig retning. Takk igjen!
LikerLiker
Det gjer vondt å lese om kjenslene og tankane dine, om korleis utsjånad og uforskamma kommentarar kan øydeleggje så mykje… Eg får lyst til å fortelje deg at vi er fleire som er ordinære, men det veit du jo. Eg har lyst til å skrive så mykje anna òg, men let vere. Du er jo så himla reflektert og smart.
Og du, min umiddelbare tanke då eg såg bilete frå Grefsenkollen; skikkeleg fint!!
LikerLiker
Jeg setter veldig stor pris på at du la igjen noen ord likevel, Eline! Det betyr mye for meg. Vi er ikke alene om å tenke slik om oss selv, vi er sammen om dette, og jeg unner oss begge bedre selvbilde i framtida. Egentlig er vi bra nok som vi er, selv om det ikke alltid føles slik, og det håper jeg du vet. Tusen takk for støtten og de snille ordene dine!
LikerLiker
Høy gjenkjennelse på dette! Og det kan være frustrerende at man ikke kan snakke om dette uten at alle man snakker om det tar en i forsvar, det er jo tross alt du som har gått rundt i denne kroppen i flere tiår og vet hvordan den oppfattes. Jeg måtte bli 31 år før jeg fikk mitt livs første kjæreste, og alle årene før det var det slitsomt å alltid bli spurt om hvorfor jeg ikke hadde funnet noen og jeg ikke kunne svare sannheten, som jo rett og slett var at ingen hadde villet ha meg.
Men det gjør ingenting!
Jeg har forsonet meg med hvem jeg er og hvordan jeg ser ut og selvtilliten er høy selv om selvbildet er ikke-eksisterende til tider. Jeg er ikke her for å være pen å se på.
(Anbefaler forresten boken Nuckan av Malin Lindroth, så mye POWER i den.)
LikerLiker
Hei, Julie, og hjertelig takk for kommentaren. Jeg skulle jo egentlig ønske at folk slapp å kjenne seg igjen i dette, men samtidig er det fint å vite at man ikke er den eneste. Takk for at du ville dele!
Jeg er så enig, det følger mye frustrasjon med å ha det slik i år etter år og føle at ingen tar en på alvor. Det ligger liksom en sperre der, så snart man ymter frampå om at man ikke holder mål, så slutter folk å høre etter, og får behov for å gi anstrengte komplimenter i stedet for å prøve å forstå. Samtidig kjenner jeg jo faktisk selv, når jeg leser det du skriver, at jeg får lyst til å si deg imot, si at det er tilfeldigheter som spiller inn og så videre… Den impulsen ligger nok med andre ord i meg også, selv om jeg da i aller høyeste grad vet hvordan du har det. Vi kan kanskje ikke lastes for å ville løfte hverandre opp, det er jo godt ment, men samtidig er det jo lite konstruktivt når man ikke er mottagelig. Likevel vet jeg at jeg aldri hadde godtatt at ei venninne snakket om seg selv slik jeg tenker om meg selv. Vi er selvfølgelig vår egen strengeste kritiker, og tankene våre forblir uimotsagt inne i hodene våre, så vi må kanskje bare finne oss i litt motstand når vi sier dem høyt. Jeg vet ikke. Dette ble et langt svar, men det er en interessant greie, synes jeg.
Haha, du har rett, jeg er her for min egen del, ikke for å være noe pent å hvile øynene for noe andre. Jeg har forresten alltid tenkt, i tilfeller der noen ikke har villet ha meg, at da vil jeg ikke ha dem heller. Altså, jeg gidder ikke kaste bort tida på folk som ikke skjønner at jeg er verdt å henge med. Det fungerer ikke alltid, men som oftest. Tenk, så heldige vi er som har funnet oss fine fyrer som ser verdien vår. Samtidig skulle det bare mangle, muaha.
Den boka har jeg hørt om, men jeg har ikke lest den, for jeg trodde den var litt trist? Om den egentlig er mer oppløftende og inspirerende, så skal jeg sjekke den ut! POWER til folket, hoho. Mange takk for tipset!
LikerLiker
Hei Synne. Vanligvis ikke en som legger igjen kommentarer, men ble så overraska og lei meg for det du skrev at jeg ville det. Skjønner at du ikke har skrevet dette for å få komplimenter, men; du er da virkelig ikke stygg eller mindre pen eller hva du kaller det. Dy har kanskje en stil som skiller seg fra andre, og bruker mindre styling/sminke, men det er jo bare innpakning. Og hva i alle dager har en frekk fyr på metroen med hva slags innpakning du velger?! Jeg tror nok kanskje at mange vil skille seg ut i L.A hvor skjønnhetsidealet er såpass stivt, kunstig og oppstyltet sammenliknet med Norge. Og det er kanskje et sunnhetstegn mer enn noe annet? At denne mannen velger å si noe slikt sier kanskje mer om ham, og om hvilke estetiske «regler» de har dannet seg i L.A, enn om deg… Håper du klarer å sette pris på dine egne trekk. Og jeg tror helt sikkert du kommer til å bli en nydelig brud. Lykke til:)
LikerLiker
Hei, og tusen takk for at du ville legge igjen en kommentar, det setter jeg stor pris på. Jeg er helt enig i at det å si slemme ting til andre, det sier mer om avsenderen enn om mottakeren – og i at hvordan andre tilfeldigvis ser ut, har man ingenting med. (Unntatt når folk har noe i tennene og man er snill og sier ifra, hehe.) Jeg skulle definitivt ønske at denne kommentaren ikke gikk sånn innpå meg, og som regel pleier jeg å være ganske flink til å ikke bry meg om hva andre mener om stilen min, for jeg vet jo at jeg skiller meg ut. I dette tilfellet traff fyren et sårt punkt, og det har jo også mye å gjøre med at dette dårlige selvbildet er noe jeg har slitt med hele livet. Du har nok helt rett i at omgivelsene også spilte inn, for det er virkelig påfallende å se hvordan LA-folk følger trender, tilpasser seg og fokuserer på det ytre. Sånn vil jeg uansett ikke ha det. Jeg skal jobbe videre med tankemønstrene mine, det lover jeg – og jeg håper forresten at når bryllupsdagen kommer, kan jeg kose meg og føle meg fin i kjolen min! Takk igjen!
LikerLiker
Tilbaketråkk: A very grateful Gryffindor | Et dryss kanel
Kjære Synne! Gode, fine du ♥ Og ja, jeg mener det, for å være fin kan være så mangt. Man kan være et fint menneske. Fin i personligheten. Ha en fin sjarm. Ha fine trekk. Og uten at jeg kjenner deg mer enn gjennom bloggen din og at jeg så deg på God Morgen Norge en gang, syns jeg at du har alle de tingene. I tillegg syns jeg du skiller deg ut, på en positiv måte. Du har et særegent utseende og jeg liker det. Jeg liker klesstilen din, de gammeldagse brillene, den røde leppestiften, hårsveisen, ja mye mer. Og jeg syns både øynene dine og leppene dine er kjempefine. Åkei, så kanskje du selv syns at du ikke er «klassisk pen», eller over gjennomsnittet vakker. Men vet du hva. Jeg tror at selv de som som mange anser som fantastisk vakre, sliter med noe ved seg selv som de ikke er fornøyd med. Se bare hvor mange som opererer seg. Mange som de fleste ville kalle vakker før operasjonene.
Og nå i voksen alder ser jeg dette klarere. For er det ikke ofte sånn at de som har slett hår ønsker seg mer fylde og krøller? Og at de som har krøller leeengter etter slett hår? Eller at de som er lys i håret vil ha mørkt hår, og de som har mørkt hår drømmer om å være lys? Jeg husker fra ungdomsårene mine at jeg var så frustrert over det tynne håret mitt som er i kategorien tynt og fint hos frisøren. Det var så tynt at når det var samlet i et hårstrikk, så var det bare en tredjedel eller fjerdedel av andre sin tykkelse. Jeg syns det var pistrete og ble fort fett. Men så en gang jeg nevnte dette for noen av jentene jeg danset jazzballet sammen med protesterte de veldig. De syntes håret mitt var kjempefint fordi det var så slett og glatt. Og klaget over at deres tykke hår ble så fort «frizzy». Jeg husker den dag i dag at jeg ble kjempesjokkert. Det var vel ikke mulig at noen kunne like mitt stygge hår.
Dette ble et vendepunkt for meg. Etter dette ble jeg mye flinkere til å fokusere på de tingene med utseende mitt som jeg er fornøyd med. Jeg skjønte da at fordi vi alle er forskjellige, så liker vi forskjellige ting. Noe som er vakkert for en, kan være helt ordinært for en annen. Og det er jo det som er så fint. For hvis alle hadde likt det samme, er det bare noen få som ville ha fått seg kjæreste, og resten ville ha vært alene mens de lengtet etter noen som allerede var opptatt ;)
En annen ting jeg har hatt fokus på etter at jeg ble voksen er å ønske se det vakre i mange ting. Jeg har lært meg å like litt rare blomster som Protea. Nå setter jeg pris på et skår i en gammel tekopp som ikke lenger er i produksjon. Og tenk så vakre vi syns våre gamle besteforeldre er, selv om vi alle vet at de ikke er så vakre som de var når de var unge. Å være vakker er så mye mer enn «det perfekte» og «mainstream». Jeg kan til og med syns at noe/noen som er klassisk vakkert/vakre kan være kjedelig. Og når jeg ser på det nederste bildet av deg ser jeg massevis av sjarm fra både øynene og smilet ditt. Det kommer liksom innenfra og ut. Og det er fint for meg. Derfor syns jeg du er fin Synne ;) Og jeg vil tro at det er dette (med mye mer) dine nærmeste ser hos deg. Men jeg forstår likevel følelsene dine. Jeg har fortsatt tidvis frustrasjon over deler av utseende mitt. Og etter at jeg ble kronisk syk føler jeg ofte at jeg ser syk og slapp ut – naturlig nok. Men jeg har blitt flinkere til å ikke la disse tankene få for stor plass. Også har jeg innsett at jeg aldri kommer til se superfit og instagramvennlig ut pga av forutsetningene i livet mitt (ikke at det har vært noe mål, men man blir jo påvirket). Men du Synne, du bidrar til at jeg føler meg mer normal i denne forskrudde digitale verden hvor ting skal være så perfekt. Takk for det, og at du modig deler så mye av deg selv. Jeg kommer til å fortsette å sette pris på hvert et enste bilde av deg.
PS. Atter en gang beklager for at svaret ble så langt ;)
LikerLiker
Å, Ida, du er god. Jeg setter stor pris på kommentarene dine, og jeg kan selv kjenne meg igjen i at det fort kan bli litt langt når jeg setter meg ned og skriver, hoho! Det er bare hyggelig, spør du meg.
Her peker du på noe vesentlig ved menneskets natur, tror jeg. Vi lengter og drømmer om det vi ikke har, vi tror alltid at gresset er grønnere på den andre siden. Det virker som at mange bruker store deler av livet sitt på å jage etter alt de ikke har oppnådd ennå, uten egentlig å glede seg over alt de allerede har? Dette er noe jeg vanligvis stusser over, og noe jeg ikke vil ta del i, fordi jeg tror lykken ligger i det lille. Stort sett er jeg jo veldig opptatt av små gleder, av hverdagsluksus, av smilegrunnene som finnes overalt! Jeg er egentlig en person som evner – og velger – å fokusere på det positive i enhver situasjon. Det har bare, av ukjent grunn, aldri vært slik når det gjelder akkurat utseendet. På dette punktet har jeg alltid tenkt at det ikke er noe som er bra i det hele tatt, liksom – med unntak av at jeg er høy og slank, det er flaks, det innser jeg. Ellers har jeg aldri klart å finne noe positivt å fokusere på. Det er trist, og jeg vet ikke hva denne sperren skyldes, men jeg skal jobbe videre med å være bevisst på den og motarbeide den. Kanskje til og med slipe den ned litt, sakte, men sikkert, over tid. Da hjelper det med støtte fra reflekterte folk som deg! Tusen takk for gode ord, jeg blir nesten forlegen, hihi. Jeg sender deg en stor klem!
LikerLiker
Tilbaketråkk: My new mantra | Et dryss kanel
Det er så rart det der med utseende. Jeg har hele tiden tenkt på deg som pen og stilig, og det ville ikke falt meg inn at du følte det annerledes. Men jeg ser jo også at du har et særegent ansikt og at kulturen vår har et ekstremt snevert skjønnhetsideal som gjør at de aller fleste damer har usikkerheter knyttet til kroppen sin. Det er jo helt sprøtt!
For meg er det vekten som har vært vanskelig. Folk er veldig ivrige på å kommentere vekt, og jeg tror mange overbeviser seg selv om at de gjør en god gjerning når de forteller en tjukk dame at hun er tjukk, sånn at hun liksom kan bli klar over problemet sitt og slanke seg og bli fin, sunn og lykkelig.
LikerLiker
Takk for fin kommentar, Heidi! Jeg setter pris på de gode ordene dine, og jeg er helt enig – det er helt tullete, og fryktelig synd, at omtrent alle jenter og damer føler seg utilstrekkelige på en eller annen måte, som følge av det uoppnåelige skjønnhetsidealet som råder. Vektidealet er også fryktelig problematisk, og for mange helt urealistisk, og i mange tilfeller rett og slett usunt! Jeg skjønner hva du mener når det gjelder slike kommentarer, jeg overhører stadig folk som helt uoppfordret liksom tilbyr treningstips eller kostholdsråd til mennesker som de mener at trenger det, og selv om det kanskje er velment, så er det så tankeløst, og det insinuerer jo at vekta deres er et problem som må løses. Det er frekt, det er unødvendig, og det er selvfølgelig ikke automatisk slik at tynn = lykkelig. Æsj, jeg blir irritert bare av tanken, haha. Det burde ikke være for mye forlangt at folk bare unnlot å kommentere andres utseende!
LikerLiker
Tilbaketråkk: 2020 in retrospect | Et dryss kanel
Tilbaketråkk: A look at 2021 | Et dryss kanel