These days

January / etdrysskanel.com

Året mitt begynte med forkjølelse, kink i nakken, mobil på reparasjon og et digert blåmerke (fra nyttårsaften, høhø) som gjorde at jeg ikke kunne ligge som jeg pleier. Jeg har sovet sååå dååårlig siden nyttår. Det kunne bare gå oppover, med andre ord! På lørdag kunne jeg endelig hente telefonen min, som hadde ligget på verkstedet siden før jul, og nå er den helt som ny, så det var en lykkelig gjenforening. Jeg har også ristet av meg siste rest av tungt hode, verkende bihuler og sviende hals i løpet av helga, og blåmerket har jeg merket stadig mindre til, og så sent som i natt har smertene i nakken og skuldrene til sist forsvunnet. Da jeg våknet i morges, hadde jeg ikke vondt noe sted for første gang på nesten to uker, for første gang i år. Altså, fraværet av ubehag var øredøvende. Jeg følte meg lett og fri og heldig. Det fikk meg til å tenke på denne illustrasjonen fra boka jeg omtalte her. (Vil forstatt gjerne ha den på veggen, tror kanskje jeg må prøve å gjøre noe med det i år.) Nå sender jeg en tanke til dem som sliter med kroniske smerter, for det tærer sånn på energien og humøret når noe gjør vondt, og jeg lover å bevege meg litt ekstra på deres vegne denne uka.
January / etdrysskanel.comDet er så fint vær her for tida! I Oslo har vi hatt mange dager med klar, blå himmel siden årsskiftet. Jeg har sett mer til sola hittil i år enn jeg gjorde i hele fjor høst til sammen, føles det som! Nettopp dette sa jeg naboen tidligere i dag, da jeg møtte den eldre damen i første etasje idet jeg var på vei ut på butikken. Da svarte hun: «Du er sola mi, du. Alltid så fin og alltid så blid.» Å, for en hyggelig ting å si! Fikk nesten tårer i øynene bak solbrillene. Ja, jeg har måttet bruke solbriller i flere dager på rad, og det er jo en luksus i seg selv. Lav vintersol og klar, kjølig luft er helt herlig. Nå trenger vi bare snø på bakken, så er idyllen komplett! I det minste er det frost på bakken, slik at alt glitrer.

Takk for fine kommentarer på forrige innlegg, oppsummeringen av fjoråret! Jeg har så støttende og reflekterte lesere, og det setter jeg veldig stor pris på. Nå føles det litt mindre skummelt å fortsette på et innlegg som har ligget blant kladdene mine i mer enn et halvt år.

January / etdrysskanel.comDen første uka tilbake på jobb er alltid krevende. Jonasflotte og jeg bygger lego (ei boble!) om kveldene, eller leser i hver vår stol, eller ser noen episoder. Kanskje tar vi et glass, hjemme eller ute. I går var vi på kino, og jeg likte Knives Out kjempegodt! Jeg er så glad i filmer, serier, bøker og spill der brikkene faller på plass til slutt, der man tenker og gjetter hele veien, og til sist får løsningen på mysteriet. Det er så tilfredsstillende når man skjønner sammenhengen, når det hele står klart for en, når knutene løses opp. Litt sånn føltes det i morges også, som om alle knutene var borte, når alt var i orden igjen, og jeg kunne bevege meg fritt uten å ynke meg. Det måtte danses litt på et tidspunkt, bare fordi det ikke gjorde vondt, bare fordi jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å danse. Det sa jeg til naboen også, som svar på hvorfor jeg alltid virket blid. Jeg er ikke alltid blid, men jeg er som regel blid, og det er fordi jeg som regel ikke har noen grunn til ikke å være det.

– – – – –
In other words: My year began with a cold, an awful wry neck and a huge bruise (from our New Year’s Eve party, haha) that kept me from lying on my side, the way I usually do. I’ve hardly gotten any sleep these past couple of weeks, but everythings has slowly gotten better, and today I woke up for the first time this year and felt no pain anywhere. I mean, the absence of discomfort was overwhelming. What a relief! I felt light and free and lucky. It made me think of this illustration from the book I wrote about here. (I still want that print, I should look into it.) Now I send some warm thoughts to those who suffer from chronic pains, because always hurting really takes a toll on one’s energy and disposition, and I promise to move on their behalf as well this week.
My phone, that had been in the repair shop since before the holidays, was finally done this weekend. It was a happy reunion. The weather has also been on our side lately – we’ve had so much sunshine! I feel like I’ve seen the sun more so far this year than I did during all of last autumn. I said just that to my neighbour today, the elderly lady on the ground floor, when I met her on my way to the grocery shop, and do you know what she said? «You’re my sun. Always nicely dressed and always in a good mood.» What a lovely thing to say! I almost teared up behind my sunglasses. Yes, I’ve worn sunnies several days in a row, and that really says something about these bright, clear days we’ve been having. Now all we need is some more snow, and the winter idyll will be complete. At least it’s frosty and glittery everywhere.
I want to say thank you for the kind comments I received on my last post, the one where I summed up last year. My readers are so supportive and reflected, and I truly appreciate it. Now it feels a bit less scary to continue writing a post that has been among my drafts for more than six months.
The first week back at work is always demanding. In the evenings, my fellow and I build Legos (a beetle!), read our books in our comfy chairs or watch something, and maybe we grab a drink, here at home or at a local pub. Yesterday we went to the cinema, and Knives Out was really my cup of tea. I love films, series, books and games where everything falls into place in the end, where you wonder and guess from the start and then get all the answers at the end. Mystery solved, loose ends tied up, all knots untangled. It’s so satisfying! That was how I felt this morning as well, as if all the knots had been untied, when I could move freely without wincing. I actually had to dance around a bit today, just because I could, just because it no longer hurt, so I had no reason not to dance. That was what I said to my neighbour as well, when she said I seem like I’m always in a good mood. I’m not always in a good mood, but I usually am, simply because I have no reason not to be.

2 tanker på “These days

  1. Oppløftande lesnad! Her var starten på året skikkeleg fin, men so kom der ei forkjøling som bestemte seg for å bli lungebetennelse – og so no når eg skulle setje i gong med prosjekt om Ibsen med niandeklassingane i norsken! Men då er det godt med ei påminning om at mange av dei trasige tinga heldigvis er midlertidige: både søvnlause hostenetter, tunge forheng av vinterregn og tom stol på kontoret er forbipasserande irritasjonsmoment. So håpar eg at eg òg får danse litt snart – fordi der ikkje er nokon grunn til ikkje å gjere det.

    Liker

    • Uff, lungebetennelse høres ut som noe herk! Typisk at det kommer på verst tenkelige tidspunkt. Ja, det er fort gjort å glemme når man står opp for tiende dag på rad og alt føles tungt – det går over! Riktig god bedring! Ibsen og dansen venter på den i den andre enden av tunellen, hihi!

      Liker

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..