The ring that should not be

I årevis har jeg tenkt «…og så tar jeg den grønne ringen», når jeg har satt sammen et antrekk i hodet. Problemet var bare at jeg aldri har hatt noen ring med grønn sten. Jeg, som er så glad i ringer og så glad i grønt! Jeg har gått rundt og ønsket meg en sånn i så lang tid, og sett den så tydelig for meg i hodet, at jeg endte opp med å tro at jeg faktisk hadde en.

Selvfølgelig skulle jeg ha en grønn ring. Etter mange år tok jeg tak, for sånn kunne det ikke fortsette. Om morgenen 1. januar sa jeg det høyt for første gang, til Jonasflotte, at jeg ville kjøpe meg en smaragd. Det skulle være en belønning til meg selv, for hardt arbeid og standhaftighet i 2018. Endelig var tida inne.

(Dette har altså opptatt meg siden nyttår, men jeg har ikke vært åpen om det, fordi jeg har vært så usikker på om det i det hele tatt ville bli noe av. Her kommer derfor en gjenfortelling av hele hendelsesforløpet, som jeg så gjerne skulle delt med omverdenen underveis! De som bare er middels interessert i nervepirrende kjøpsprosesser, kan hoppe ned til bildene, om de vil.)

Selvfølgelig gjorde jeg litt research, for jeg visste ingenting om smaragder fra før. Jeg gikk til en juvelér og spurte meg for. Jeg lærte at smaragder er sjeldne og skjøre. En stor andel blir faktisk knust når vanlige gullsmeder behandler dem uten å vite nok om dem! Jeg fikk høre at stenen burde komme fra Colombia, for der har de høyest kvalitet. Jeg ble fortalt at noen metaller, som sølv, er for myke til å brukes i smykker med smaragder – stenene må sitte godt fast, i et hardt og solid materiale. Med denne kunnskapen begynte jeg å lete.

Selvfølgelig måtte ringen være brukt. Jeg vil jo helst ikke ha noe nytt lenger i det hele tatt. Da jeg spurte meg for hos noen forhandlere av brukte smykker her i Oslo, fikk jeg høre at smaragder ikke har vært spesielt vanlige i Norge. De få som fantes for salg, var ofte veldig små, og jeg ville ha en sten med en viss størrelse. Ikke så stor at den blir upraktisk eller at den ser ut som juggel, men stor nok til at den gjør litt ut av seg. Dessuten ville jeg helst ikke ha en firkantet smaragd, selv om det er den tradisjonelle slipingen for akkurat denne edelstenen – jeg synes diamantfasongen er finere. Apropos diamant: Det ville jeg heller ikke ha. Veldig mange klassiske smaragdringer består av én smaragd omkranset av diamanter, men jeg ville bare ha selve smaragden. Den skulle altså helst både ha riktig størrelse og riktig form, og hele ringen, selv om den skulle være brukt, måtte naturligvis være i god stand. Jeg gjorde det ikke lett for meg.

Selvfølgelig var det Etsy som ble redningen! Der fant jeg en nydelig vintage-ring med én colombiansk smaragd på en hel karat, med flott fasong og klar farge. Den var satt i platina, altså ikke i gult eller hvitt gull. (Dermed ble det litt research på platina også, for det visste jeg heller ikke noe om. Det viser seg å være et edelt metall som er sjeldnere, tyngre, tettere og mer holdbart enn gull, så det var jo bare en bonus!) Den var akkurat slik jeg ville ha den, og det var noe eget ved denne ringen. Jeg kjente det i magen da jeg så på bildene. Jeg sjekket at det var returmuligheter ved kjøp, og forsikret meg om at selgeren var en seriøs aktør. Han holder til i USA, kjøper brukte smykker på estate sales over hele landet og får en gemolog til å vurdere alle varene sine. Han bor i staten Ohio og byen Dayton – som passende nok har kallenavnet Gem City. En edelsten fra Gem City, sånn måtte det bli!

Selvfølgelig var det en annen person som også ville kjøpe ringen, når den etterhvert skulle betales. På skjermen dukket det plutselig opp en advarsel i rød skrift: Én unik ring lå i to personers handlekurver! Jeg holdt på å få panikk, men beholdt roen i stor nok grad til at den havnet hos meg, ikke hos den andre personen. (Jeg håper virkelig at vedkommende fant noe annet.)

Selvfølgelig tok det flere dager før betalingen gikk gjennom. Jeg var så redd for at selgeren skulle miste tålmodigheten og velge å gi ringen til den andre kjøperen i stedet! Til slutt kom pengene fram, og ringen var offisielt min.

Selvfølgelig fungerte ikke sporingen av pakken på veien over havet, så i to uker ante jeg ikke hvor den var. Jeg er vanligvis ikke en person som bekymrer meg, men i denne perioden var jeg et nervevrak.

Selvfølgelig ble det rot i tollen, noe som førte til ytterligere en ukes forsinkelse, frustrerte telefonsamtaler og en altfor stor sum som måtte betales ved henting på postkontoret. (De tusenlappene kom heldigvis i retur fra Tolletaten, ettersom avgiften var beregnet på helt feil grunnlag.) Da jeg gikk hjem med pakka i veska, tenkte jeg: Hva om ringen er ødelagt? Falsk? Borte?

Selvfølgelig kom den altså fram til sist, mot slutten av februar, nesten en måned etter at jeg hadde funnet den og falt for den. Endelig var den hos meg! Den kom i en anonym, brun bobleplastkonvolutt.

The ring that should not be / etdrysskanel.comOppi den lå det en liten eske, og oppi den lå det et etui. (Kan noen høre Yzma si «og så legger jeg den esken i en annen eske, og så poster jeg den esken til meg selv»? Det var naturligvis det jeg tenkte!)

The ring that should not be / etdrysskanel.comInni etuiet var den, min nye forelskelse og følgesvenn. Smaragd og platina og en drøm som har gått i oppfyllelse.

The ring that should not be / etdrysskanel.comSelvfølgelig synes jeg at den er det fineste som finnes. Enkel, klassisk, tidløs.

Jeg tok den med tilbake til den samme juveléren, som bekreftet at det var skikkelige saker, og som tilpasset størrelsen for meg. Nå sitter ringen på fingeren min, og den funkler i lyset, og den gjør meg så intenst glad!

The ring that should not be / etdrysskanel.comVet dere hva som er det aller drøyeste ved denne ringen? La oss spole tilbake til den 1. januar, da jeg fortalte Jonasflotte om planen min. Da kom det fram at vi begge faktisk hadde tenkt visse tanker om ringer og sånt som de kan symbolisere. Det var overraskende, og jeg hadde ikke trodd at slike tanker skulle dukke opp hos meg. Samtidig har vi snart vært kjærester i ti år, så dette er nok sånt som kan skje, selv hos individualister. Det endte med at vi gikk gjennom den ovennevnte prosessen sammen (det var godt å være to om det!) og at når ringen endelig kom fram, ble den brukt til å stille et spørsmål. Jeg svarte ja på det spørsmålet, og nå er vi forlovet!

Det hele er ganske stort og litt skummelt og veldig surrealistisk, men når jeg kjenner etter, og tenker på at vi liksom har valgt hverandre, føles det også ganske… selvfølgelig.

– – – – –
In other words: For years I have thought «…and I’ll wear the green ring» when I’ve put together an outfit in my head. The only problem has been that I’ve never actually had a ring with a green stone. Me, who loves rings and loves green! I have wanted one for so long, and seen it so clearly in my head, that I started believing I really had one! This could not go on.
Naturally, something had to be done, and I decided to get a green ring. On the 1st of January I said it out loud, I told my fellow that I was going to buy an emerald, as a reward for my hard work and perseverance in 2018. It was finally time.
(This has been on my mind since the very beginning of the year, but I didn’t want to share for fear that it wouldn’t actually happen. Therefore, here’s the whole story! If you’re not really into detailed accounts of nervous purchase processes, haha, you can just skip to the end.)
Naturally, I had to do some research. I knew nothing about emeralds, so I went to a jeweler to learn a little about these precious stones. It turns out that they are rare and fragile. Apparently a large amount of emeralds are shattered by goldsmiths, who handle them without knowing what they are doing! The jeweler said that the stone should come from Colombia, because that’s where the best quality emeralds are found. I was also told that some metals, like silver, are too soft to properly protect emeralds, so the band had to be made of something hard and sturdy. With this knowledge I started looking.
Naturally, it had to be a pre-loved ring. I hardly buy anything new anymore. I asked around at some shops selling used jewellery here in Oslo, but they told me that there aren’t really a lot of emeralds in circulation in Norway. The ones I found were often very small, and I wanted a stone of a certain size. Not too big, so that is would be impractical or look tacky, but big enough. What’s more, I didn’t want a square stone, although that is the traditional emerald cut. I just like the diamond cut better. Speaking of diamonds, I also did not want that. Many typical emerald rings have one emerald surrounded by several diamonds, and I just wanted the one stone. Which had to have the right size and cut. I wasn’t making it easy.
Naturally, the solution was Etsy! I found a beautiful vintage ring which ticked all the boxes – it had a single, Colombian emerald of one whole carat, with the right cut and a beautiful, clear colour. It was set in platinum, not yellow or white gold. (I had to do some research again, because I knew nothing about platinum either. It turns out that this noble metal is rarer, heavier, denser and more durable than gold, which was a nice bonus!) This ring was exactly what I wanted, and there was something special about it, I could feel it in my stomach when I looked at it. I checked that there was a return policy, just in case, and that it was offered by a serious seller. He is an American, who buys vintage jewellery at estate sales all over the U.S. and has all his wares checked by a gemologist. He lives in Ohio, in the town of Dayton, which has the nickname Gem City! A precious stone from Gem City, that was clearly it.
Naturally, there was another person who also wanted the ring. When I was ready to pay for it, a warning in red popped up on my screen: There is only one of this unique item, but it’s in two people’s shopping carts! I totally panicked, but luckily I was able to keep my cool sufficiently to actually complete the purchase before the other person. (I do hope they found something else.)
Naturally, the payment took several days to go through. I was so afraid that the seller would run out of patience and give it to the other buyer instead! Luckily the money reached their destination at last, and the ring was officially mine.
Naturally, the tracking of the package didn’t work. For two weeks when it crossed the sea, I had no idea where it was. I’m not normally a person who worries, but during those weeks I was a wreck.
Naturally, there was trouble in customs, resulting in another week of waiting, frustrated phone calls and a huge sum of money having to be paid. (Luckily, that money soon came in return, since the toll fee was calculated on a wildly wrong basis.)
Naturally, it did arrive at last. At the end of February, almost a month after I’d found it and fallen for it. When I walked home from picking it up at the post office, I kept thinking: What if it’s broken? Fake? Gone? I had to open the package to find out. It came in a regular brown envelope, with a box inside, with another box inside (can you hear Yzma? I could!), and then there it was. My ring, my new crush and companion. Emerald and platinum and a dream come true.

Naturally, I think it’s the most beautiful thing ever. Simple, classic, timeless. I brought it back to the same jeweler, who confirmed that it was the real deal, and adjusted it to fit me. Now it sits on my finger, glittering in the light, making me so happy!
Do you know what the craziest thing is about this ring? Let’s go back to the first of January, when I told Jonas about my plans. Something surfaced then, some thoughts it turned out we’d both had about rings and what they can symbolise. It was surprising, I didn’t think these thoughts would come to me. The again, we’ve been a couple for almost ten years! It happens, I guess, even to individualists. We ended up going through this entire process together (thank goodness), and when the ring finally came, it was used to ask a question. I answered yes to that question, and now we’re engaged!
This whole thing feels huge and kind of scary and very surreal, but when I think about it, the fact that we’ve chosen each other, it also feels quite… natural.

46 tanker på “The ring that should not be

  1. Fyrst og fremst: gratulerer! Å finne noko slikt på Etsy er jo gull verd, og den passer så godt til deg. Skjønner godt at du kjenner det i magen og at ein månad med venting er lenge. Men så stas, og eg synest det var gøy å lese heile historia. Nydeleg ring og farge <3

    Liker

  2. Herregud så artig! Både skattejakthistorien og at den endte opp med den perfekte forlovelsesringen <3 kjærleik <3

    Liker

  3. Vanligvis ville eg scrolla til slutten av denne historien før eg var ferdig for å sjå korleis ringen såg ut, men du beskriver så bra at eg ville vente som en trommevirvel til eg kom til bilde av ringen! Og gratulerer med forlovelse, så stas! Hilsen trofast leser!

    Liker

  4. Vilken fin berättelse och underbar ring.
    Stort grattis till förlovningen! Är det samma tradition hos er som i Sverige, att bröllopet ska stå inom ett år från förlovningen? ;)

    Liker

    • Mange takk, Karin! Jeg kjenner ikke til noen slik tradisjon her, men det er kanskje slik i noen miljøer eller deler av landet? For vår del blir det nok et par år til vi gifter oss, men vi har allerede vært kjærester så lenge, så det haster ikke, hoho!

      Liker

  5. Tilbaketråkk: Made me smile # 20 | Et dryss kanel

  6. For et herlig innlegg! Og for en nydelig ring! Og ikke minst gratulerer til dere <3 Jeg sier meg enig med Silje i at ringen passer så godt til deg ;)

    Liker

  7. Tilbaketråkk: I bloggverdenen VII - Et katteliv

  8. for en vakker historie om kjærlighet synne ! Jeg hadde mye glede å lese historien din rundt juvelen så viktig for deg. så se på smaragdene nå med litt den glede fra dine, delte litt. og selvfølgelig vet jeg noe mer (jeg vil ha, som alle trodde ringen var hvitt gull, men det er bedre: platina dine). og hvilket mot til å gå gjennom alle disse følelsene, kunnskap om dyrebare steiner. green is beautyfull ! ( héhé j’ai toujours dis que le vert de la nature ( lui seul ) , est beau a mes yeux .

    Liker

  9. Tilbaketråkk: 2019 in retrospect | Et dryss kanel

  10. Tilbaketråkk: My February | Et dryss kanel

  11. Tilbaketråkk: Our wedding: Photos from my own camera and my phone, and some very busy days before and after | Et dryss kanel

Thanks for your thoughts - I love hearing from you!

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..