Jeg fikk følgende spørsmål i høst: «Vil du kanskje skrive en bloggpost om ditt forhold til brevskriving? Jeg vil gjerne sende litt brev og kort til venner og familie, men vil ikke at de skal føle at de må svare hvis ikke de har tid/lyst til det. Hvordan gjør du det?»

Nå er det jo tid for julekort igjen, så det passer bra å skrive om dette i disse dager! Jeg er jo en post-entusiast, som mener at det er noe eget ved med håndskrevne hilsener på papir, og synes det er viktig å holde denne tradisjonen ved like. Dette føler jeg meg iblant ganske alene om, men det gjør ikke noe. Jeg liker å skille meg ut, det har jeg alltid gjort.

Jeg hadde mange brevvenner som liten, og har også hatt det i voksen alder, i inn- og utland. Kjempekoselig! Slike brevvekslinger kan vare i mange år, og det er veldig hyggelig både å sette seg ned og skrive en oppdatering, og å motta svaret en stund senere. Om man synes det er litt voldsomt å skulle ta det første steget med et helt brev, kan man jo begynne med et kort – nå i desember har man en god unnskyldning! – og ta det videre derfra, om man får positiv respons!

Ja, responsen er jo et eget aspekt. Den kommer i tre varianter:
1) Svar i form av post tilbake
2) Anerkjennelse i form av en melding, eller et takk neste gang man sees
3) Stillhet som i graven
Det vanligste er den andre kategorien, og det sjeldneste er den første. Den tredje er også ganske utbredt, dessverre. Derfor er det viktig å skrive for sin egen del, ikke bare for mottakerens. Den gleden man føler når man ser for seg at adressaten finner kortet eller brevet i postkassa, den må være der! Jeg vet jo at folk blir glade for brevpost, selv om de ikke nødvendigvis gir uttrykk for det hver gang. Noen får kanskje dårlig samvittighet om de ikke svarer, men i så fall kan de jo faktisk bøte på den ved å kjøpe et kort og et frimerke når som helst – så jeg klarer ikke egentlig synes synd på dem som hater å få post fordi de ikke greier å summe seg til å skrive tilbake. Om de i det hele tatt finnes, noe jeg tviler på, hoho!

Jeg sender rundt 70 julekort hvert år (i år blir det nok nærmere 80), i god tid før jul. Om jeg er heldig, får jeg kanskje ti igjen. (Rekorden min er 17, tror jeg, et av årene utenlands!) Dette er ikke noe jeg tenker så mye over, sånn er det bare! Jeg gjør det jo for å spre glede, ikke fordi jeg forventer å få noe i gjengjeld. De eneste gangene jeg kan bli snurt, er når folk etterlyser kort – folk som aldri har sendt kort tilbake. Det kan jo skje at jeg ikke har en oppdatert adresse, eller at jeg er så travel at julehilsenen kommer senere enn vanlig, og når folk da drister seg til å spørre hvor det blir av kortet deres, uten noensinne å ha sendt noe til meg, da blir jeg faktisk litt irritert. Ellers blir jeg bare glad ved tanken på å glede andre, og all post jeg får tilbake, er en enorm bonus! Jeg får dessuten veldig mange fine tekstmeldinger og gode ord framover mot jul, som takk for julekortene, og det er intenst hyggelig.

Et lite hjertesukk, når jeg nå først skriver et innlegg om dette temaet: Noe mindre hyggelig, som jeg ikke hadde forventet, er at Posten selv har begynt å motarbeide meg, haha. Da vi flyttet hjem fra London i 2016, hadde det sluttet å gå post på lørdager. I starten av 2018 ble A-posten avskaffet. Nå er det slik at ingen vet hvor lang tid postgangen tar. Jeg har nesten sluttet å sende bursdagskort, fordi det er umulig å vite når de kommer fram! Et vanlig brev kan bruke fire dager fra én by på Østlandet til en annen, liksom. På samme tid har portoen blitt dyrere, så man må betale mer for en dårligere tjeneste. Nå koster de billigste frimerkene 14 kroner. Jeg bruker over 2000 kroner på julekort og frankering i år, det begynner å bli en reell utgift, for portoen koster nå mer enn kortene… Disse endringene påvirker ikke de svære aktørene, for eksempel de statlige foretakene og de pengesterke bedriftene, i så stor grad – de sendte som regel ut B-post før også, og de har ofte frankeringsavtaler som gjør at de ikke betaler porto. Disse endringene rammer enkeltmennesker som vil glede andre med kort og brev. Det føles urettferdig. Tanken er nok å få de store aktørene til å gå over til digital kommunikasjon i stedet, noe som er svært positivt med tanke på miljøet, men jeg synes det er synd at det går ut over oss «småskalaprodusenter». Sånn, da er det nevnt.

Med det sagt: Brevpost er blant mine yndlingsgreier, og jeg er oppriktig glad i Posten. Jeg har jo til og med vært lørdagspostbud i flere år! Jeg frydet meg over å kunne rusle rundt med ei rød tralle og levere smått og stort i all slags vær. Jeg har en del gamle blogginnlegg fra den tida, som man finner under rubrikken «sett på runden«. De er importert fra den forrige bloggen, så noen ser kanskje litt rare ut, men det ligger mye koselig der.

Jeg vil avslutte med en oppfordring til alle som har lyst til å begynne eller fortsette med papirpost, i disse digitale dager: Gjør det! Om flere sendte kort og brev, ville det være flere smil å se ved postkassestativene rundt omkring i landet! (Da ville også Posten skjønne at dette er en kultur vi vil bevare, hihi.) Jeg heier på alle som skriver til venner og kjente, enten det er snakk om en hilsen fra ferieturen, et kjærlighetsbrev, et bursdagskort, et langt skriv, en julehilsen eller bare et ønske om en fin dag. Alt er lov, og mottakeren blir glad uansett, det kan jeg nesten garantere. Er man litt usikker, kan man jo spørre folk om adressen deres (enten man har den fra før eller ikke), og bruke det som en unnskyldning til å høre om de ville like å få noe i posten? Jeg tror også det er lurt å tenke på hvordan man ordlegger seg – det er best å styre unna spørsmål om man ikke vil at folk skal føle seg forpliktet til å svare. Ikke skriv «hvordan går det med deg?», skriv i stedet «håper det står bra til!», så står mottakeren helt fritt. Jeg tipper det venter glade tilbakemeldinger!

Brevpost, papirpost, personlig post, sneglepost. Kjært barn har mange navn, og fortsatt mange tilhengere.

Se der, jeg har som regel mer å si om et gitt tema enn jeg tror når jeg begynner, hoho. Om noen har spørsmål, så kom med dem! Jeg setter meg ned og skriver noen flere julekort så lenge, med tente lys og kongerøkelse på bordet ved siden av meg. Førjulshygge på høyt nivå!

– – – – –
In other words: I was asked to write a post about snail mail! I love writing letters and postcards. One reader wants to start writing her friends and family, but doesn’t want them to fee pressured to answer. Sending Christmas cards is a great way to start, you’ve got an excuse in December, haha. If you get a positive response (not necessarily in the form of a reply in the mail, because that’s very rare, but a message or a word of thanks the next time you see the person), then you’re good to go! Most people like receiving something other than bills in their mailbox. I write lots of cards every December (probably almost 80 this year), and I know that they bring joy to a lot of people. That’s the most important part, that the thought of making others happy makes you happy! I think it’s a shame, however, that the Norwegian postal service has chosen to stop distributing mail on Saturdays, plus slow down the delivery, plus raise the prices of stamps. It feels unfair, and I’ve almost stopped sending birthday cards, since I never know when they will arrive. That being said, I do love Posten! I’ve even worked as a postwoman on Saturdays for several years, and it was the cosiest job ever. I think snail mail is an important cultural tradition, one we should try to preserve.